Språk, makt og stolthet, II

Les første del: Språk, makt og stolthet

(Eller ikke).

Jeg la ut et dikt for en stund siden og de beste strofene var, i mine øyne:

Yet English/shrinks/ him/down/before white men/who think their flat cold spiky words/make the only reality

Det å krympe seg foran det, man selv oppfatter som storslått, er ikke et ukjent fenomen. Det var det jeg gjorde da jeg var ung, da det eneste jeg følte var branok var norsk. Det er det mange foreldre gjør, i møte med det norske samfunnet. De støtter seg da opp mot sine barn som er langt kyndigere og tryggere i det norske språket enn dem, og barn vet å utnytte dette.

Som leksehjelper har jeg mang en gang, i strid med min arbeidsbeskrivelse, kjeftet på en femteklassing som har skjult eller forklart vekk en streng beskjed fra læreren. Ungdomsskoleelever som kopierer foreldrenes underskrift på karakterutskriftene eller barn som oversetter galt til sine foreldre. En av de verste feilene en lærer eller en offentlig ansatt kan gjøre, er å bruke barna – uansett hvor gamle de er – som tolk. I helsesammenheng går jo dette faktisk imot pasient-lege-tilliten, men i skolesammenheng, vil kanskje noen barn skyve problematiske temaer litt i skyggen.

Jeg ble fortalt om en ung gutt hvis foreldre ble innkalt til foreldresamtale. Dette fordi gutten hadde vært bråkete og ikke gjort sitt skolearbeid. Først fikk han med seg skriftlig innkalling, som han beleilig «gjemte» bort.  Etterhvert begynte læreren å ringe hjem, og foreldrene skjønte at de var ønsket på skolen. Sønnen ble brukt som tolk, og istedenfor å formidle det læreren ville si, at gutten måtte skjerpe seg, fortalte han foreldrene at de hadde blitt innkalt fordi han var eksepsjonelt flink på skolen. Så flink, at de ville gi han en pris og at læreren derfor ønsket foreldrenes tillatelse.

Foreldrenes tårer ble mistolket av læreren.

Man krymper seg fordi man ikke kan nok, og hver gang jeg tenker på hvordan jeg reagerer rundt unge somaliere, som prøver så hardt å holde fast til sitt språk, skjemmes jeg. At jeg kan være så slem, så lite forståelsesfull. Jeg, som har vokst opp med voksne som er dårlige i norsk. Jeg, som selv krymper meg blant taleføre og kunnskapsrike somaliere. At jeg kan påvirke andre til å krympe seg?

En kompis kalte meg arrogant engang, og jeg elsket ham for det. Jeg elsker folk som forteller meg det jeg trenger å høre. Etter hans kommentar ble jeg mer  bevisst på hvordan jeg oppfører meg i møte med somaliere som er dårlige i somali. For det er faktisk lett å falle i kjedereaksjonen. Poenget mitt er at jeg ikke klandrer folk som tenker slik, jeg tror ikke man er noe dårligere menneske, men…man må bare se at dette menneske som snakker til deg, ikke defineres av hvordan han snakker. Eller noe sånt?

4 thoughts on “Språk, makt og stolthet, II

  1. Ikke sant, kamelryttersken.

    Cigaal, why are you shaking your head? Fordi han sendte brevet, eller fordi en mor truer med anmeldelse. Håper på det siste. Er man uenig er ikke politianmeldelse veien å gå.

  2. smh @ «fortalte han foreldrene at de hadde blitt innkalt fordi han var eksepsjonelt flink på skolen.» lol

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s