«De steg så høyt, så høyt!»

«En aften solen gikk så velsignet ned, kom det en hel flokk deilige, store fugler ut av buskene, andungen hadde aldri sett noen så smukke, de var ganske skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner, de utstøtte en ganske forunderlig lyd, bredte ut sine prektige, lange vinger og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer! De steg så høyt, så høyt, og den lille, stygge andungen ble så forunderlig til mote, den dreide seg rundt i vannet som et hjul, rakte halsen høyt opp i luften etter dem, utstøtte et skrik så høyt og forunderlig at den selv ble redd.

Oh, den kunne ikke glemme de deilige fuglene, de lykkelige fuglene, og så snart den ikke lenger så dem, dukket den like ned til bunnen, og da den kom opp igjen, var den liksom ute av seg selv. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men dog holdt den av dem som den aldri hadde holdt av noen. Den misunte dem slett ikke, hvordan kunne det falle den inn å ønske seg en sånn deilighet, den ville være glad når bare endene ville ha tålt den imellom seg! – Det stakkars, stygge dyr!»

Den stygge andungen (Den grimme ællingen), H.C Andersen – 1844

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s