Damascus: Identitetsforvirring

Det første jeg gjorde i Syria var å bekrefte min identitet som norsk.

Ja,jeg har norsk statborgersskap.

Jeg fant etterhvert ut at svaret norsk ikke kunne brukes i andre situasjoner der jeg ble spurt om min bakgrunn. I klassen, i butikken, i moskeen eller av helt tilfeldige mennesker i  parken. Svarte jeg norsk var de raske med å spørre meg om min opprinnelige bakgrunn. Det morsomme var at svarte jeg somalier med engang var det heller ikke riktig. Da spurte de meg om hvor jeg kom fra akkurat nå eller hvor jeg vanligvis bor. En interessant samtale fant sted i en klesbutikk der jeg søkte ly for regnet. Til å begynne med så jeg meg litt rundt (mote i Damascus er, som en tysk venninne termet presist, kitchy) men etterhvert ble det tydelig for både meg og mannen bak disken at jeg i grunn bare gjemte meg for regnet. Etter en lang samtale som jeg stammet meg igjennom på brokket første-nivå-arabisk om alt; været, naturen, damaskus, hvor man får tak i Koran  applikasjoner på mobilen, mobiltelefoner, studier, å studere arabisk, å studere religionen og hvor flott det er at ungdom lærer seg Islam i Damascus; kom vi til kjernen: Hvor er du fra? Jeg svarte nonchalant at jeg er somalisk men han satt seg ikke til ro med det. Han ville gjerne vite hvor jeg bodde nå og jeg svarte banalt Barzeh (et nabolag). Nei sa han før du kom til Syria (varsellampe; passportdigger!). Jeg spurte ham hvordan han så at jeg var fra utlandet og han svarte ganske enkelt at jeg ikke tedde meg som en somalier fra Somalia (herlighet, og hvordan ter en somalier fra Somalia seg liksom?).  Tilslutt svarte jeg Norge. Jeg skjønte endelig betydning av å være en dobbeltinnvandrer.

Det var verken første eller siste gang det skjedde. Greit at jeg, som har to bakgrunn, blir spurt om min opprinnelse men det var verre med min afroamerikanske venninne. Første gangen vi gikk inn i det som senere ble vår faste konditori (eid av en utrolig hyggelig fyr som opprinnelig var fra Tyrkia) ble vi intervjuet som bare det. Han var veldig slu i grunn, først fikk vi smake på alle kjeksene hans (og måtte forklare hva kjeks var på engelsk og amerikansk) senere følte vi oss forpliktet til å bli så han fikk god tid til å spørre oss ut. Meg forsto han med engang. Jeg var en somalier, som pågrunn av krigen, måtte flytte til Europa og har bodd i Norge. Min gode venninne forsto han ikke i de hele tatt. «Men du er fra Afrika,» fastholdt han.

«No, I’m a hispanic-afroamerican, a B-L-A-C-K-american,» gjentok hun i flere minutter men han rikket ikke på seg.

«Hva er din opprinnelse?»

Det var en veldig hysterisk situasjon, det endte med at vi forklarte om det amerikanske slaveriet og ble kjeftet på av grammatikklærerinnen fordi vi kom så fryktelig sent til klassen. Men fikk da en god venn som er grunnen til at jeg la på meg noe sinnsykt i Syria.

I klassene så hadde vi også de diskusjonene. Du kunne ikke si at du er en amerikanere, brite, canadier, tysker, norsk, dansk eller vest-europeer generelt uten å få tilleggsspørsmål om opprinnelsen din. Mange av mine amerikanske venner og klassekamerater var veldig forbauset over å alltid måtte dra frem sine foreldres nasjonalitet. I nord-amerika kan du se ut som hva du vil og likevel være en amerikaner, men dette med å forklare sin bakgrunn var noe vi europeere var mer kjent med. Jeg tror amerikanerne lærte å verdsette sin kulturelle bakgrunn litt mer, og jeg i motsetning ble faktisk hakket mer komfortabel med å kalle meg selv norsk. For jeg så tydelig at jeg var forskjellig fra somalierne i Syria. Jeg kom til den erkjennelsen at jeg har blitt snikfornorsket.

Hvem ville trodd det?

9 thoughts on “Damascus: Identitetsforvirring

  1. Snikfornorsket… Hmmm… Men gifte deg med en norsk mann (ikke muslimsk) ville du kanskje aldri ha gjort? Eller godtatt at din søster hadde giftet seg med en norsk mann?

  2. Fælt som vi antar ting her?
    Jeg hadde ikke giftet meg med en ikke-muslim (puntkum) Enten det er en somalisk ateist eller en norsk new-ager. Det har mye med, og kanskje du hadde skjønt det om du hadde lest bloggen min, at jeg er og prøver å være en sterkt praktiserende og religiøs muslim. Jeg trenger en muslim jeg kan dele min tro med, fordi tro er viktig for meg.

    Jeg tviler sterkt på at du hadde giftet deg med en mullah heller.
    At han er norsk eller argentinsk har ingenting med saken å gjøre. Og nå har jeg ikke en søster da…

  3. Snikfornorska er du nok ikkje; i den korte tid eg har kjend deg har eg aldri opplevd deg som noko anna enn norsk. Ikkje noko snikande ved det i det heile tatt. Å vere norsk rommer så mangt; enten ein er muslim, kristen, ateist eller simpelthen berre vil dyrke framfor eit alter dedikert til meg og ofre sauer i mitt namn.

  4. Det jeg blir sittende og tenke på er alle de diskusjonene jeg har overvært de siste årene om det med å spørre om hvor folk kommer fra.

    Mange, veldig mange blir så fornærmet når man spør om det, enten på egne eller andres vegne, og viser ofte til USA de slikt er totalt uvensentlig.

    Men i Norge er det ikke uvesentlig, og handler lite om man kommer fra Somalia, Pakistan eller Haugesund. Det er rett og slett åpningsreplikker, en måte å få i gang en samtale på, og ikke minst, begynne å lage bånd til hverandre. «Åh, er du derfra, der var jeg en gang, eller der er tanta mi fra, eller jeg kjenner i jente derfra, kjenner du…» osv.

    Men de siste årene har jeg liksom følt at å spørre om slik, det er nærmest forbudt, et tabu når det kommer til folk som enten snakker gebrokkent eller ser ut som noe annet enn en etterkommer etter Harald Hårfagre, for da er det en bekretelse på at man «ikke er norsk» eller at man «ikke hører til».

    Så i stedet for å oppøfre seg normalt, spørre hvor folk kommer fra, hvor slekta kommer fra, så begynner man å stotre og vet ikke hvordan man skal begynne å småprate, for den vanlige ingangssamtalen er blitt «ulovlig» om man er litt fintfølende.

    Den ene gangen jeg ga fullstendig blanke i fintfølelse, var da jeg lå og skulle føde, og var fra meg av smerte og måtte ha noe snakke om, og da jeg fikk en jordmor som hørtes ut som om hun kom fra mitt andre hjem-verdensdel, Latinamerika så tenkte jeg at det kunne være et kjærkomment samtaleemne. Så jeg spurte hvor hun var fra. Hun snakket ikke mer til meg etter det.

  5. Det er faktisk fantastisk at du får være med (eller det vil egentlig si at du har tatt steget ut i) en kulturell oppdagelsesreise som dette! Jeg skulle ønske vi alle på sett og vis var innom noen slike opplevelser😀

    Jeg spør forresten fortsatt hvor folk kommer fra, Beate. Så lar jeg det være opp til de jeg spør om de vil si noe om sin lokale eller globale forankring😉 Eller begge deler! Har til gode å få folk til å bli fornærma.

  6. Olav, takk skal du ha!

    Hastur, takk…øøh..hva skal man si når man blir kalt norsk? =) Neida, det er fint mulig å være en nordmann som tror på Allah men jeg verdsetter min übersomalisme. Jeg liker å slå an en god somalisk vits nå og da. Hva angår sauer, lykke til med kulten, du må komme med en skikkelig lære da?

    Beate, jeg forstår deg absolutt, jeg har venninner med innvandrerbakgrunn som svarer Oslo når de blir spurt om hvor de er fra. Selv om det er tydelig at det ikke er hva spørsmålet sikter til. Å svare somalier eller mexicaner gjør en faktisk ikke mindre norsk og man tilhører dette landet når man har bodd her i 20+ år.

    Olava, jeg har fått sansen for internasjonale miljøer. Nå skal jeg prøve å reise til London i påsken for å se mer internasjonalitet.

    Cigaal, døøh, la folk tro på sine fabler. Haha, driver du et ciyaar somali (folkedans, for ikke-somalisk talende) kurs? Glem det, du ser ikke meg i guntiino, det tøyet er altfor vanskelig å knyte.

  7. I USA tar de for gitt at enhver svart person er en amerikanskfødt etterkommer av amerikanske slaver. Det blir fort litt komisk når svarte fra andre land forviller seg hit.
    Jeg studerte sammen med to svarte menn fra London. De fikk stadig sure kommentarer om hvor jålete de snakket, og kjeft fordi de hadde lite peiling på afro-amerikansk livsstil. Hvis de sa de var fra London, ble de med en gang spurt om hvor de opprinnelig kom fra. Tilfeldigvis også London…

    Men hvis man ikke er svart, og ikke snakker eller oppfører seg amerikansk, blir man alltid spurt om hvor man er fra, og da hjelper det ikke å si at jeg kom til Los Angeles fra Iowa. Og hvis jeg sier jeg er fra Norge, må jeg også forklare hvorfor jeg ikke er blond og blåøyd. Hvis jeg er dum nok til å fortelle at jeg ble født i et annet land enn Norge, eller at faren min er nederlender, da blir det ingen ende på spørsmålene og svarene jeg kan gi er aldri bra nok.

    Jeg tror det er vanskelig for mange å forstå at en person kan bo i mer enn to land i løpet av livet, men det er jo bare rart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s