Somalisk politikk: For deg som søker hodepine.

Hvilken signifikant hendelse vil finne sted i Somalia, august 2012, sa du?

Det er ytterst få som er istand til å svare på det, da mener jeg både etniske nordmenn og nordmenn med somalisk bakgrunn. I august er det valg av nytt parlament i Somalia, den sittende føderale overgangsregjeringen – The Transitional Federal Government, eller TFG på folkemunne – erstattes av enda en ny regjering. Siden fredsforhandlingene i Djibouti i 2000, initiert av det sivile somaliske samfunnet, har Somalia vært i en overgangsfase. Under denne overgangsfasen har somaliere opplevd konflikt mellom krigsherrer, konflikt mellom Somaliland og Puntland, intern konflikt i de selvstyrte områdene, oppvekst av piratvirksomhet og to paramilitære islamistiske bevegelser. Hvorav lederen for den første, altså United Islamic Courts, utviklet seg til å bli en romantisk heltefigur i mange somaliske miljøer. Særlig fordi han viste stort mot og stor motstand mot utenlandske fredsbevarende styrker, invitert til Somalia av oberst Abdullahi Yusuf - president i perioden 2004-2009. Da president Yusuf trådde ned fra stillingen sin, trimmet vår nasjonale helt mullahskjegget og inntok Villa Somalia. Vårt presidentpalass.

Han kastet ikke de utenlandske styrkene ut.

Under hans styre har ikke bare antall seter i nasjonalforsamlingen blitt fordoblet, men ytterligere utenlandske styrker er nå plassert på somalisk jord. Hovedsaklig for å beskytte den sittende presidenten fra den islamistiske bevegelsen al-Shabab, en utbrytergruppe fra den opprinnelige bevegelsen UIC, hvis fanesak – hold deg fast  – er å drive ut de utenlandske styrkene. Ringer det bjeller?

Det er ikke lett å holde styr på alle overgangene i somalisk politikk, eller interessene som står på spill og det er ihvertfall ikke lett å besvare problemets kjerne: Hvorfor er somaliere ut av istand til å enes om en stabil maktstruktur?

Det er like mange svar på problemstillingen som det er dype, gutturale stemmer i en somalisk café.  Mye handler om den politiske kulturen som eksisterte på Afrikas horn for de europeiske stormaktene bestemte seg for å gjøre Afrika til sin lekeplass. Somalia var bebodd av nomader, langs kysten kom det etterhvert byer som vokste seg store. De ble kongeriker, som i Zeila, og i Maakhir ved Warsangeli-sultanatet. Noen kongeriker ble store, de dannet dynastier som Ajuuraan-sultanatet. Men selv innenfor disse kongedømmene var stammeallianser essensielle. Når makten ble sentrert om en  bykjerne, var man nøye på å nå ut til stammeledere og gi dem en viss autonomi innenfor sin stamme.

Etter at Frankrike, Italia og Storbritannia avsluttet sin okkupasjon av Somalia, etterlot de en forestilling om at en stat skulle formes etter europeisk modell. Men staten i Somalia ble en svak skygge av det europeiske. Valg, representativt demokrati og partikultur var ukjente fenomener. Jeg vil ikke påstå at Somalia, i pre-kolonitiden, var udemokratisk. Innad i kongedømmene eksisterte det lokale råd, man har alltid hatt en kultur for å møtes og forhandle. Men ens representant var ens klansmann, ikke en mann som stilte seg til høyre eller venstre langs et politisk spekter.

Man prøvde å skape en politisk kultur der ideologi og politisk program, fremfor blodslinje, skulle gjelde, men to presidentperioder etter frigjøringen i 1960, ble Somalia en kommunistisk republikk. No more party with political parties! Det var ett parti som skulle gjelde. Det var ett prinsipp folket skulle styres etter. Xisbiga Hantiwadaaga! Kommunistpartiet!

Rett skal være rett. Siad Barre, vår marxist-leninistiske diktator, gjorde mye godt. Folk flest fikk noe å spise, ble sendt på skole og nøt av et godt helsetilbud. Men, altså, han hadde absolutt makt og opposisjonen ble forfulgt og drept. Særlig hardt gikk det utover Somali National Movement i tidligere Britisk Somaliland. Allerede i 1988 begynte Barre å teppebombe somalilanderne.

Med andre ord, etter frigjøringen i 1960, hadde vi én vellykket president som satt i syv år, Adan Osman Daar. Etterfølgeren ble drept to år inn i tjenesten (alltid gøy å finne personlige koblinger mellom en selv og offentlige historiske figurer. Shermarke var mormors fetter. Mamma, onkel og mormor var tilstede da han ble skutt), den tredje presidenten varte i én uke før han ble avsatt ved et kommunistisk kupp. Man har altså ikke fått mulighet til å utvikle en bærekraftig politisk kultur i Somalia. Etter nesten 20 år med kommunisme, ble Somalia kastet inn i en borgerkrig som har vart i over 20 år. Av ruinene har det vist seg å være umulig å bygge en stabil sentral stat. Hvorfor?

Presidenten i Puntland, en autonom region Somalia, åpnet konferansen som skulle skissere utviklingen av en ny somalisk grunnlov, med en tale der han sa:

 Somalia has suffered a prolonged conflict in part because of decades of misrule that resulted in weak governance institutions, leading to complete collapse and fragmentation of the Somali nationstate in 1991. We have since been trying to bring together the Somali people and recover from war.

Delegates at this Conference have the noble opportunity to lead the Somali people towards a political system that is fair, dynamic and built on a strong foundation that incorporates our Islamic values, our Somali culture, and our local traditions. This political system begins with a Federal Constitution.

The type of federalism we would like to see for Somalia is a system where power and resource is divided between the states and the federal level. Gone are the days when power and resource was unfairly concentrated in a single city-state. Expectedly, when Somalia’s central government collapsed in 1991, the nation-state collapsed with the fall of Mogadishu – a city-state under successive administrations since independence. This historic disaster should never be repeated and the Somali federation should provide space for political stability and economic development at the local and state levels, to ensure sustainable stability even if the center is threatened or falls. This is how government is managed – at the local level where people play the most important role and can solve and manage their own affairs

Presidenten i Puntland bodde, før presidentskapet, i Australia. Han har bakgrunn i økonomi,  statsvitenskap og historie. Farole representerer de nye somaliske lederne, de velutdannede, og har på mange måter erstattet krigsherrene som satt rundt forhandlingsbordene for ti år siden. Til uken kommer den somaliske statsministeren på besøk til Norge, han har doktorgrad i økonomi fra George Mason University. Dét er ikke et dårlig utgangspunkt. Så man har håp for den somaliske fremtiden.

Det somaliske lederskapet, sentrale og lokale ledere, møter det internasjonale samfunnet imorgen for å diskutere Somalias fremtid. Det blir spennende. Somalia er i en veldig spennende fase akkurat nå. I april ferdigstilles utkastet for en ny føderal grunnlov, i juni møtes somaliske ledere og det internasjonale samfunnet igjen i Istanbul, og i uugust velger vi – for første gang siden krigen – ikke en overgangsregjering, men en regjering. Kanskje da, når vi har gått tilbake til våre local traditions, føderalisme, lokalstyring, greier vi å skape en bærekraftig politisk kultur?