Kulturkollisjoner på mikronivå: Nikke, smile, klemme, kysse – og bli gift.

Bilde fra The National Archives

Jeg innbiller meg at hilsing, eller kulturen rundt hilsing, er noe av det som skiller somalisk og norsk kultur fra hverandre, i størst grad. Jeg innbiller meg, fordi jeg ikke har møtt alle nordmenn, men jeg vil påstå at jeg har møtt et representativt antall.

Å hilse er å vise respekt. Det handler om å anerkjenne et medmenneske, vie og vise det oppmerksomhet og, ikke minst, handler det om å knytte bånd. Hilsenen er døråpneren, inngangen til en samtale om felles bekjente, felles interesser og felles erfaringer.

Nordmenn hilser om de kjenner deg eller kjenner deg igjen. Det er en forskjell der. Om du stadig møter samme person på t-banen, i et år, vil vedkommende etterhvert kjenne deg igjen og – kan hende – nikke eller smile kort når hun ser deg. Bekjentskap, derimot, bunner i introduksjon, altså, er dere introdusert er det normalt å hilse.

Somaliere i Somalia hilser om de kjenner deg, eller finner noe interessant ved deg. Somaliere i Norge hilser om de kjenner deg, kjenner deg igjen (- litt integrering har tross alt funnet sted), finner noe interessant ved deg eller – og dette er essensielt – ser at du er en somalier. Enten du jobber bak kassa på Rimi, sitter i resepsjonen til Fürst Medisinske Laboratorium eller står ved inngangen til Det norske opera. Vær viss på at en somalier vil hilse på deg, på somalisk, dersom vedkommende møter deg på et usomalisk sted.

Hvorfor en hilser er omtrent halvparten så viktig som hvordan man hilser. Selv etter 21 år i Norge, selv med norske kulturforståelse i sekken og 13 års skole bak meg sliter jeg med å hilse formelt på nordmenn. Jeg kan ikke være på fornavn med en person jeg nettopp har møtt, og somalieren i meg har kvaler rundt det å tiltale  – ved fornavn – mine venners foreldre. De er eldre enn meg, bør de ikke tiltales med mer ærbødighet? Hvorfor er prefikset «herr» og «fru» utdatert?

Jeg kan ikke huske å noensinne ha henvendt meg til en voksen somalier ved fornavn. Jeg sier enten eedo (tante) eller adeer (onkel). Henvender jeg meg til fremmede, men jevnaldrede, somaliere sier jeg walal (bror/søster). Jevnaldrede bekjente er vanlige å være på fornavn med, selv om vi likefullt sier søster eller bror. Veldig uvanlig er det å være på fornavn med godt voksne somaliere.

Somaliere hilser, som muslimer flest, med den muslimske fredshilsenen: Salamo alaikum (fred være med deg). Da er det vanlig å hilse tilbake med wa alaikuma salam. Ved første introduksjon er det vanlig å  – nei, var det vanlig – å kysse håndbaken til den man hilser på. Dette opplever jeg skjer mindre og mindre. Stort sett opprettholdes tradisjonen hos eldre, og møter jeg en ny gammel tante, er det viktig å bøye hodet og presse munnen mot hånden som er strukket ut mot meg. Ellers er det vanlig å kysse hverandres kinn. Minst to ganger. Stortsett tre.

Her er det viktig å presisere: Dette gjelder hilsing innenfor samme kjønn. Det er ikke vanlig, tvert imot, å hilse fysisk på det motsatte kjønn dersom vedkommende ikke er i slekt med deg. Da er hilsingen begrenset til høflig ordveksling.

Men fysisk hilsing er vanlig både hos kvinner og menn. Min gamle koranlærer kunne engang fortelle meg om den eldre etnisk norske damen som trodde at han var homofil, da hun møtte han med armene hardt rundt sin venn. Somaliske menn har likevel ingen kyssekultur mellom seg, slikt som er vanlig blant arabere.

Det ellers kutyme å hilse på den eldste første, dersom man møter en gruppe mennesker. Jeg nevnte tidligere at somaliske foreldre reagerer på at norske foreldre kommuniserer med barna istedenfor foreldrene. Det har dels med somalisk hilsekultur å gjøre, altså, foreldrene først. Men slik jeg tolker det skyldes reaksjonen noe helt annet: Mange somaliske foreldre, veldig mange som sliter med å bruke og forstå norsk, opplever at de blir skjøvet litt til side. Det er skummelt når barna har mer til felles med samfunnet omkring enn foreldrene, det er skummelt når barna  – som en selv skulle beskytte og veilede –  veileder deg. Noen føler seg kanskje litt uønsket, er de nye nordmennene de brune barna med klingende oslodialekt, men også damen med de tunge klærne og den bakvendte setningsoppbygningen?

Noen ganger vikler mammaen min seg i språkfloker i samtale med nordmenn. Jeg liker ikke å blande meg inn. Jeg lar henne vikle opp floken selv, for hva skjer når jeg griper inn med én eneste korrigerende setning? Nordmannen vil henvende seg til meg og slutte å henvende seg til mamma. Jeg og mamma har aldri snakket om dette, men jeg kan tenke meg at hun da føler avmakt. Så jeg holder kjeft. Og hvis hun trenger hjelp, spør hun.

Men hilsing er viktig blant somaliere. Å ikke hilse er et kraftig signal. Når en person sier: Hebel salaanta igama qaado (han der tar ikke mot min hilsen) betyr det at vedkommende er uvenner. Huruf, eller ignorering, brukes som oftest om det å ikke hilse på noen. Opptre som om en bekjent er luft. Samtidig, som datter, er det viktig for meg åvise respekt til min mors venner og bekjente. De somaliske leserne som kjenner meg og mammaen min vet at mamma kjenner veldig mange mennesker, som tilfeldigvis alle kjenner meg. Det vil si, ikke bare forventer samtlige at jeg kjenner dem igjen – ved navn – når vi møtes, men jeg må også stoppe opp og hilse på dem også, hvis jeg kjenner dem igjen.

Som seg hør og bør en god datter.

Det er ekstremt slitsomt å være snill.

Men som mormor alltid sier: Hvis man ikke har høy pondus i sitt miljø, blir man ikke gift.

Så hilsingen og min fremtid som afrikansk babymaskin er tett forbundet.

Kulturkollisjoner på mikronivå: Munnvold

Fra chotda

Hva i alle dager tror innvandrerforeldre de skal gjøre når de får beskjed om å ta med seg   “noe å bite i”?  – Hans K

«Noe å bite i» er et festlig idiom for en somalisk språknerd som meg. Vi bruker nemlig et uttrykk som er nært beslektet, for å beskrive det samme. Men selv om idiomene ligner på hverandre, er det en betydelig vesensforskjell mellom dem. Kjære leser, vi sier ikke «noe å bite i», vi sier «noe å slå munnen med» eller «waxaan afka ku dhufto».

Det er noe bekymringsverdig over det at somaliere har maktet å gjøre en, i utgangspunktet, trivelig handling til en voldshandling. Autoskade, rett og slett. Du skal ikke glede ganen, berike smaksløkene eller fylle munnen – du skal slå munnen.

Til andre del av spørsmålet: Hva tenker, en somalisk forelder, når hun blir bedt om å ta med «noe å bite i»?

Jeg vil anta at hun forstår konteksten. Noe som likevel var vanskelig i min oppvekst, foran ethvert foreldremøte og enhver skoleforestilling, var for min mor å forstå kvaliteten og kvantiteten av det hun skulle ha med seg. Blir du bedt om å ta med deg mat, i en somalisk sammenheng, tar du med deg mat. Det vil si: Mye mat. Du skal regne med at det kommer et par hundre stykker og at ingen skal gå sultne.

I norske sammenheng kommer det som oftest ikke mange mennesker, og det man skal ha med seg er gjerne søtsaker. Min mor, og somaliske mødre av den eldre garden generelt, lager ikke krydderkaker og gulerotkaker. Vi har egentlig ingen kaketradisjon i Somalia. Kaken ble introdusert av britene, gjennom den famøse tekulturen, og ber du en somalier – i Somalia – om et kakestykke, får du et stykke pound cake. 

Pundkake er godt, men da jeg var yngre – og forsåvidt ennå – synes jeg at den var umåtelig kjedelig. Særlig iforhold til det mine medelevers foreldre tok med seg. Mamma prøvde å gjøre meg fornøyd, men feilet stort. Er det én ting som er teitere enn å ha med seg pundkake, så er det ha med seg småkaker fra en butikk. Og ikke bare dét: Å pakke ut kakene i klasserommet.

Herregudjegholdtpåådø.

Tilslutt fant mamma ut det var umulig å gjøre meg glad, så hun lagde det hun trivdes best med å lage: Somalisk mat. And behold: Somalisk mat viste seg å være en gedigen suksess i klasserommet. Leksen jeg lærte i barneskolen, i tillegg til pensum jamfør L97, var at jeg kan være en kravstor drittunge og at man ikke skal være flau over somalisk mat.

Jeg tar det tilbake.

Kjære somaliske leser, nåde den som forteller etniske nordmenn hva calool er.

Kulturkollisjoner på mikronivå

Fra Sage

Inspirert av kommentarene til blant annet Toove og Hans K som, henholdsvis, spurte om somalisk hilsekultur og idiomer, har jeg lyst til å sette igang en liten serie om små kulturkollisjoner. Hvis du som ikke-somalier lurer på hvordan somalisk kultur forholder seg til noen «typisk norske» handlinger eller uttrykk, eller du som somalier irriterer deg grenseløst over noe mange regner som «typisk norsk», skriv en kommentar under innlegget, eller send meg en melding med et tema eller et irritasjonsmoment på bakrosaburkaer@gmail.com.

Dette tror jeg kan bli veldig artig.