Ceci n’est pas un (texte de) hijab.

the treachery of images

Dette er ikke et innlegg om hijab. Jeg har bestemt meg for å ikke hoppe i noen norsk debatt om hijab. Av to grunner. Den enkle først:

1. Jeg har ikke tid.

Det er mye jeg må skrive og gjøre, og enda mer jeg har lyst til å skrive og gjøre, før jeg setter meg ned for å skrive om hijab. Altså, hijab er ikke totalt uinteressant, men det er andre ting som er høyere prioritert akkurat nå. Dernest:

2. Jeg vil ikke bli defensiv, personlig og emosjonell når jeg diskuterer.

Foreløpig baserer de fleste norske hijab-debatter seg på at noen kommer med sterke, tildels drøye påstander om hijab. Deretter blir – stort sett – folk med muslimsk bakgrunn kastet inn i en boksering, og må forsvare sitt syn. Gjerne med utgangspunkt i seg selv: Det er min rett, min hijab eller min kamp. Min positive erfaring er allmenngyldig, eller min negative erfaring er en manifestasjon av hijabens natur.

Også er det de som bruker en retorikk som effektivt skaper et motsetningsforhold som ikke behøver å være der. Plutselig må jeg velge en side blant sider som er konstruert av debattklimaet, er jeg en mørkemann eller en rasjonell aktør? Er jeg en vestliggjort sviker eller en pietisk muslim?

Nei, jeg er ikke komfortabel med den debattmalen norsk debatt, og kanskje generell vestlig debatt, styres etter, i diskusjon om hijab. Men hijab er interessant. Hva er hensikten med tildekning i islam? Kan man forsvare tildekning uten å lese Koranen patriarkalsk? Hva gjør det med hijabens religiøse fundament, når unge muslimer kaller det et «frigjøringsprosjekt»? Har man, i det hele tatt, glemt tildekningens religiøse dimensjon, i fokuset på rettigheter?

Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere, men jeg får avsmak hver gang noen snakker ned til meg og mine valg – enten de kaller seg sekulære eller religiøst konservative. Enten de kaller mine valg sosialtdegraderende og meg hjernevasket, eller konstanterer at jeg er en dårlig muslim. Kanskje er problemet de arenaer man velger å diskutere på? Kan man diskutere hijabens religiøse dimensjoner gjennom en kronikk i Dagbladet? Å ta slike diskusjoner i tradisjonelle, ofte populære, debattarenaer fordrer et språk og et format som både er lettfattelig, når bredt og har en skarp slagside. Man kan vanskelig gå inn i en lengre diskurs om fiqh, ihsan og islamsk historie, på 3000 tegn. Kanskje er problemet at man bruker begreper som, i grunn, ingen definerer? Ta frihet, for eksempel. Hva betyr det?

Jeg innrømmer at jeg aldri er absolutt fri. Jeg har valgt å leve i symbiose med andre mennesker, og må dermed rette meg etter sosiale spilleregler som gjør at dette samspillet fungerer.  Gir det mening å snakke om ufrihet med tildekket hår contra frihet med utildekket hår? Hva er det man isåfall er fri fra? Patriarkalsk praksis? Men at tildekning er et uttrykk for patriarkisme er ikke nødvendigvis en sannhet. Jeg er for all del ingen kulturrelativist, men nakenhetens kulturhistorie fortoner seg annerledes der mine foreldre kommer fra enn i europeisk historie.

Ceci n’est pas un texte de hijab, jeg skal skrive om hijab i løpet av sommeren. Det har jeg bestemt meg for å gjøre. Et stykke om forholdet mellom fysisk tildekning og religiøsitet. Den skal hverken forsvare eller angripe. All honnør, virkelig, til alle de som diskuterer hijab i norsk offentlighet, men jeg synes det er en trist affære, til tross for oppegående debattanter. Det må være mulig å diskutere hijab uten å gå i en skyttergravskrig. Foreløpig er dette derfor ikke en tekst om hijab.

En forsinket respons på en foreldet debatt

Foto: Tommy the Paraiah

«Jeg er lei hijabdebatt,» konstaterte Hiba Rajpoot, i et frokostmøte. Det er jeg forsåvidt enig i. Denne debatten blusser opp, med jevne mellomrom, og samme utveksling av utslitte fraser finner sted.

sint kvinne uten hijab: undertrykkelse!

sint kvinne med hijab: næhæhæheei!

Mer eller mindre.

Gode tiltak:

sint kvinne uten hijab: forby!

sint kvinne med hijab: det er en plikt!

Javel. Det sier seg selv  at både hijabbærere og hijabløse har kjørt seg fast i en grøft, og når man sitter sammen i en grøft er det uunngåelig å kjøre den samme diskusjonen gang på gang. Vi går ikke fremover, og sålenge vi står fast her vil vi ikke være istand til å takle andre problemstillinger kvinner, uansett tro og etnisitet, står ovenfor uavhengig av hodebekledning.

At hijabdebatten blusser opp skyldes ofte, altfor ofte, populistiske strømninger på jakt etter en fanesak. Men stagnasjonen er vi, hijabbærere, også skyldig i. Og makten til å endre andres forhold til hijaben ligger i våre hender, ikke i snille venstresidefeministers hender, som støtter deg fordi du er en minoritet (var det slemt sagt? ja. beklager. digger venstresidefeminisme, mine gode venner tilhører den fløyen). At din med-debattant insisterer på at du er undertrykt, uansett hvor høyt du skriker «nei», betyr ikke nødvendigvis at din med-debattant er tunghørt eller trangssynt. Det kan også bety at «nei» er et fryktelig dårlig argument for din sak.

Rajpoot skuffet stort. Strengt tatt ikke mer enn de aller fleste jenter som offentlig kjemper for hijaben: Tynnslitte argumenter, manglende forståelse for det negative synet mange har om hijaben og – som en fantastisk venninne formulerte det – passiviseringen av seg selv og sine søstre. Er vi mobbeofre bare fordi noen er kritiske til hijaben vår? Skal vi forlange aksept – bare fordi? Som sagt, de  få jentene som har gått ut i media og talt hijabens sak har uansett skuffet meg. De skal ha ros for at de tør, det er tydelig at jeg ikke tør (all den tid jeg forholder meg anonym i samfunnsdebatten), men modigheten har nada å si sålenge den ikke fører til endring. Og vi har ikke gått fremover på ti år, hva angår synet på hijab.

Litt konstruktivitet fra min side: Rajpoots sak var håpløs fordi hun forsøkte å tvinge fram aksept for noe mange ikke forstår. Hun tok for gitt at alle forstod hodeplagget, slik hun selv forstod den (nå skal jeg være enda slemmere å påstå at hun ikke akkurat viste noe særlig innsikt i hijaben, under  debatten, all den tid hun kalte det skaut. Å bruke skaut som et synonym for hijab er en bommert, mer om det senere).

Paneldeltagerne fikk mulighet til å holde et innlegg innledningsvis. Hadde jeg fått lov til å tale fritt (vel, innenfor visse rammer) i et cirka ti minutter, hadde jeg ihvertfall ikke brukt tiden på å gjenta det jeg hadde skrevet i en kommentar uken før. Jeg hadde forsøkt å sette ord på hvorfor hijab er så viktig for meg. Mulig at det ikke hadde hatt noe å si for Wæthing som, bevisst/ubevisst, ble Rajpoots nemesis i panelet, men det hadde kanskje hatt noe å si for damen som kom opp til meg senere, ristende på hodet, og sa tungt: Jeg forstår det ikke.

Jeg peker ut stakkars Rajpoot her, hun er dyktig, det skal hun ha. Men hun faller i fellen til sine forgjengere. Hun rydder ikke opp i misoppfatningene andre har om hodeplagget, før hun takler begrensningene samfunnet vil sette for brukere av dette hodeplagget. Jeg vil gjerne rydde opp i misoppfatningene folk har om hijaben. Det får bli et annet innlegg (i mellomtiden er det bare å søke på «hijab» i bloggen, jeg har fragmenter av det jeg mener liggende ute. Når jeg finner de riktige ordene skal jeg prøve å lime dem sammen).

Men la oss ta en titt på begrensningene. Begrensningen som initierte debatten var forslag om å forby hijab for dommere og aktorat. Onsdag morgen, da jeg løp forsinket til t-banen for å rekke møtet, hadde jeg ett argument til støtte for forslaget.

1) Norge er ikke moden for  en dommer med hijab. Det er ikke fordi jeg tror på nøytralitet. Da diskusjonen om politihijab tok seg opp igjen, prøvde jeg å understreke forskjellen mellom det å fremstå nøytral og det å være nøytral. Det er en stor forskjell, og det er ingen selvfølge at man er nøytral bare man fremstår nøytral – eller motsatt. Jeg er enig med Rajpoot i at en dommer med hijab godt kan ivareta sin faglige integritet og forholde seg nøytral når hun skal dømme, men jeg er ganske sikker på at mange ikke vil oppleve henne nøytral. Ikke bare fordi hun er en kvinne og brun, men også fordi hun bruker hijab.

Det å bruke hijab er det samme som å vedkjenne seg, tydelig, en bestemt tro. Nåja, vi muslimer vet at Islam ikke er én tolkning og én tankegang. Og at det å bruke en hijab på ingen måte sier noe om hvem personen er og hva vedkommende mener. Men hijab representerer likefullt en tro, og en dommer skal alltid ta hensyn til det mennesket som enten står stilt eller står som anklager i en rettssal. Kan en dommer derfor risikere å ikke bli oppfattet som fullstendig rettferdig og nøytral? Nei.

Et argument er at en nazist ikke nødvendigvis vil oppleve en brun dommer av hunkjønn noe særlig nøytral heller – og derfor er det å fremstå nøytral veldig relativt. Vi har likevel kommet så langt i Norge at vi innser at en brun dame skiller seg, tilsynelatende, fra ei hvit dame bare med et par pigmenter. Vi har kommet så langt som å se at en jente med hijab ikke nødvendigvis har et fjernt og fremmed verdisett som ikke hører til i Norge. Vi har ikke kommet sålangt som å innse at hijab er et uttrykk for en lengsel etter Gud og asketisme.

Vi fremskynder ikke prosessen ved å rope høyt og hyle etter aksept, men vi kan stimulere prosessen ved å imøtekomme mennesker som sitter med tvil og skepsis til det vi har på hodet. Vi kan vise at vi ikke er annerledes, vi kan stifte bekjentskap og invitere til te (som mange muslimer gjør i disse tider). Vi kan sette opp et teaterstykke, kalle det Hijab Monologene, og snakke om hvorfor nettopp hijaben er så vanskelig å sette fra seg. Alt dette vil, med tiden, medføre aksept. En aksept vil gjøre at hijaben blir like vanlig som påskeegget og da vil det ikke spille noe rolle om en dommer dekker håret diskret med et mørkt sjal.

Men aksept kan vi ikke tvinge frem. Tvang er verken muslimer, eller ikke-muslimer, tilhengere av.

«I, Robot»

Nå er jeg fryktelig lei av å høre om hijab i norsk media. Såfremt det ikke er snakk om et innslag som handler om en ny hijab-boutique i Oslo. Jeg trenger, tross alt, nye hijaber til en ny studiestart. Slitsomme debatter vil jeg likevel ha meg forunt. Jeg har ikke et ønske om å debattere min hijab, eller min rett til å bruke hijab i politiet eller rettsvesenet. Det er kanskje udemokratisk at jeg ikke kjemper, med nebb og klør, for det jeg har på hodet?

Det kommer en tid der en ung kvinne ikke har overskudd til å forsvare det lille tøystykket sitt. For det er et tøystykke; noen ganger firkantet, andre ganger tubeformet. Selvsagt betyr tøystykke noe for bæreren. For min del handler det om å symbolisere det forholdet jeg forsøker å skape med Allah, Gud. For deg som leser, enten du er muslim eller ikke-muslim, spiller det ingen rolle hva intensjonen bak hijaben er sålenge hijab-bæreren, frivilig, har valgt å bruke den. For det er dette det handler om: Friheten til å uttrykke noe som er veldig viktig, uvurderlig, for en. Uten å gå glipp av de mulighetene andre får. Det handler likefullt om friheten til å velge bort hijaben, uten å bli møtt med trakassering og utstøttelse.

Vi lever i et samfunn som problematiserer noe som, i utgangspunktet, er ganske enkelt. Vi påpeker at en hypotetisk politikvinne med hijab, for det har jo aldri vært en kvinne med hijab i politiet, antakeligvis vil fremstå unøytral – verdimessig- og dermed møte unødvendige problemer i felten. Nåvel, jeg tviler sterkt på at en svart, hijab-løs, kvinne ikke møter like stor, om ikke større motstand, i felten. Særlig klokken tre, lørdagsmorgen, utenfor en tilfeldig klubb i Oslo. Å fremstå nøytral er et urimelig krav, men å være nøytral i sitt arbeid er en nødvendighet. Og det tviler jeg ikke på at vår, hypotetiske, politikvinne vil være istand til etter et par år på politihøgskolen og en dose sunn fornuft. Selv med en uniform-tilpasset hijab på hodet.

Muslimer er ikke skyldfrie heller, vi har deltatt i problematiseringen fra vår kant. Når politivesenet velger å se firkantet på reglene og insistere på at hijab er uforenlig med politiuniform må vi nesten akseptere det. Ifjor var det snakk om regelendring, men dømmer vi utifra den motstanden forslaget møtte er det klart at Norge, som en flerreligiøs og flerkulturell nasjon, ennå er umoden for en uniformert kvinne i hijab. Burde en minoritet tvinge fram endring hos majoritetssamfunnet, og hvem taper på dette?

Noe sier meg at det ikke er kvinnen i hijab med ønske om å bli lovens lange arm. Taperen er den muslimske kvinnen som ringer politiet og gebrokkent ber om hjelp mot sin voldelige ektemann. Kvinnen som blir møtt av, utvilsomt, kompetente politibetjenter, men likefullt politibetjenter som ikke forstår kvinnens religiøse og kulturelle bakgrunn. Kanskje hadde det hjulpet på trygghet-og selvfølelsen om en kvinne, like tilslørt som henne, kom inn døren med sine kolleger og ikke bare var istand til å håndtere mannen, men også forstå, genuint, hvilke problemer en muslimsk kvinne kan støte på, offentlig og privat?

Nei, vi skal forholde oss nøytrale må vite. Jeg er sikker på at japanerne snart finner ut hvordan man lager nøytrale politiroboter. Da vil sikkert dette problemet fordufte.

Dårlige Hijab Dager

Det  er ikke lett å stå opp morgenen og kle på seg, det har alle jenter erfart. Noen finner aldri noe å ha på seg hver morgen, men ender likevel med å gå ut, etter timers hysteri, ganske presentable. Uten å virke altfor stereotypisk og kjønnsgeneraliserende, så er det faktisk en del av det å være kvinne. Du vet, forfengeligheten. Nå sier jeg ikke at gutter bruker mindre tid på å kle på seg, tvert imot, jeg har en kompis som våkner etter par timer tidligere bare for å gjøre seg klar, han er forfengelig. Men nå er det ikke gutter jeg snakker om, jeg snakker om meg selv som ikke rakk min første time fordi jeg ikke fant noe å ha på meg. Selvfølgelig sitter jeg derfor foran bloggen med en kopp kaffe og skal blogge om hvorfor mitt liv, hva klær angår, er for jævlig.

Noen ganger tror jeg Allah har seg en god latter der oppe. Det er ikke annet enn komisk hvordan vi muslimske jenter prøver å følge islamsk kleskodeks samtidig som vi skal henge med det siste på catwalken. Noen får det til, noen ser forbasket bra ut hver gang de går ut av døren at det er helt til å spy av. Noen kjører sin egen sære stil, men ender likevel opp i den første kategorien. Og noen, akkurat som meg, lider av dårlig klesdager konstant. Hvis det ikke er converse skoene jeg innser, for sent, ikke går helt til det ellers formelle moske-antrekket (og jeg har hatt en del flauser hva angår moskéantrekk) så er det hijaben som løsner eller virrer rundt et eller annet. Jeg har prøvd å finne ut hvordan man skal ordne hijaben slik at den sitter godt hele dagen uten å være for stram, for løs eller for komisk – forleden ropte jeg Eureka så høyt at mamma braste inn i rommet og trodde at jeg enda en gang hadde falt fra sengen og slått hodet (hvilket har skjedd et par ganger, jeg skjønner ikke helt hvordan jeg er 19 år gammel jeg heller).

Det som heter Dårlig Hijab Dag er et velkjent fenomen hos alle muslimske jenter, ikke bare en klumsete somalier som meg, en DHD har potensiale til å ødelegge dagen din totalt, for hijaben kan også være satans yngling. Det spiller ingen rolle om du har på deg en hijab, en burka, en jilbab eller en niqab, alle vil oppleve DHD.

For en hijabi, som meg, skjer dette ved at hijaben lever sitt eget liv. Den løsner, den setter seg fast i ting den ikke burde sette seg fast it, den skaper et hijabskille uten like, den sitter for stramt slik at ethvert forsøk på å sette inn ørepropper ender med at alle sikkerhetsnålene ryker og treffer folk som sitter ved siden av meg på t-banen. Å omgås en hijabi er ekstremsport, vi er veldig uforutsigbare. For jenter med heldekkende drakt er konsekvensene mer fatale, burkaen virker mot sin hensikt, den dekker ikke, den avslører. Jeg sukker medfølende hver gang jeg ser en jente med burka som viser omrisset av trusekanten eller BHen en vindfull dag.

Glem tvangsekteskap, omskjæring og mangel på fundementale rettigheter. Det største problemet vi muslimske jenter lider av er dårlige dårlige dårlige hijab dager.

Kjedebutikkene hjelper ikke noe særlig de heller. Det burde være en islamsk vitenskap å kunne kle seg i Vesten. Jeg skjønner hvorfor jenter går i burka, man finner jo ingenting å ha på seg. Min sjekkeliste når jeg er på shopping:

1. Ikke gjennomsiktig

2. Ikke for stram.

3. Ikke for utringet.

4. Ikke for kort.

5. Billig.

6. God kvalitet.

7. Pent.

Du skjønner derfor at kleskapet bugner av crap som jeg ikke kan ha på meg.

Det er ikke lett å være muslim. Tro du meg.

Men nå må jeg prøve å rekke neste time, hvilket vil si, jeg må finne noe å ha på meg.

Hijabshigh: Streetfashion for muslimske jenter

..en liten ting før jeg løper til banen for å rekke skolen:

Jeg fant denne fotobloggen med muslimske jenter og kvinner over hele verden som viser frem sin klesstil, hele verden er forsåvidt en liten overdrivelse, verden er begrenset til de stedene fotografene har tilgang til såvel som velvilligheten til andre jenter i andre deler av verden som sender inn sine bilder. Likevel har jeg tro på dette prosjektet, det har bare pågått i en måned og de har allerede litt av et arkiv.

Ta en titt på det hijabske mangfold på: www.hijabshigh.blogspot.com

Hijaben: Søken

Det var helt jævlig å bruke hijab de første månedene. Medelevene begynte å mobbe meg, og jeg endte ofte opp alene på lekeplassen. Etter to uker hadde jeg fått nok, men var likevel redd for å fortelle moren min. Jeg var redd for at moren min ville bli skuffet over meg, og i verste fall sint, så hver morgen tok jeg lydig på meg hijaben, men halvveis til skolen tok jeg den av og gjemte den i sekken. Jeg hadde antakeligvis levd dette dobbeltlivet veldig lenge hadde det ikke vært for min sterkeste mobber. Han fant ut at jeg brukte hijab på vei til skolen, og brukte det mot meg. Da situasjonen forverret seg, og lærerene ikke gjorde noe (jeg har en del dårlig erfaring med lærere), måtte jeg avsløre alt for moren min.

Jeg var redd.

Jeg holdt på å tisse meg, virkelig.

Men hun sa ingenting.

Morgenen etter ble hun med til skolen, og snakket til lærerene og rektor. Jeg fikk resten av dagen fri, så mamma tok meg med hjem, kjøpte boller og brus, også satte vi oss ned i vår lille stue.

Jeg husker ikke detaljene. Jeg husker ikke hvilke gardiner vi hadde eller hva jeg hadde på meg den dagen. Jeg husker ikke været eller dagen, men jeg husker at jeg gråt og at mamma trøstet meg. Og jeg husker budskapet hennes, et budskap hun har gjentatt through and through, hele livet mitt, og antakeligvis resten av den tiden vi er sammen. Hun sa:

Somalieren, ikke bruk hijab hvis du vil imponere folk, bruk det hvis  du vil imponere Allah. Hvis du vil droppe hijaben, dropp den for din skyld, ikke fordi du gir etter presset fra mobberne.

Med eller uten hijab, det vil alltid være mennesker som ikke liker deg for den du er. De vil alltid prøve å finne feil ved deg. Det som er viktig er at du er fornøyd med deg selv, at du følger din vei og at du er stolt over den du er og hva du har oppnådd.

Dessuten, jeg var ung en gang i tiden, jeg husker hvordan det var, jeg bryr meg ikke om hva lærerene dine sier, du må ta igjen. Med samme mynt.

Det tok litt tid til jeg turte å svare tilbake med samme mynt, men jeg gjorde det, og mobbingen stoppet. Jeg følte jeg fikk mer respekt. Rezzpekt lizm.

Så jeg valgte å fortsette med hijaben, jeg skal være helt ærlig å fortelle at jeg egentlig ikke skjønte betydningen av hijaben på den tiden, men jeg mener jeg søkte. Jeg var rundt ni  eller ti år gammel, på min egen barnslige metode søkte jeg etter, og jeg søker fortsatt.

Jeg har hørt allverdens teorier på hvorfor hijaben er nødvendig. Den klassiske teorien om at en muslimsk  jente er en diamant  som må «skjules». Eller  den at muslimske menn mister mullahskjegget bare ved synet på flagrende hår.

Tja.

Inntil nylig var jeg litt i villrede overfor hvorfor jeg brukte hijab. Jeg har selvfølgelig tvilt på om jeg burde bruke hijab, men min overbevisning var sterkere enn tvilen. Jeg har for det meste følt at det er riktig av meg, men jeg har inntil altså ikke visst hvorfor det er riktig av meg. Jeg tror det henger samme med både modenhet og økning kunnskapsnivået mitt (ikke at jeg er noe særlig moden eller smart). Så hvorfor bruker jeg hijab?

Nye tanker om hijabdebatten

Hijabdebatten har sluttet å handle om hijab eller ikke hijab, men har begynt å handle om storsamfunnets negative syn på religionen Islam.  Når argumentene som brukes er at muslimske kvinner undertrykkes og at muslimske politibetjenter med hijab er dårlige rollemodeller, er det noe som har gått gæli’.

I hvert fall, litt skuffet over resultatene på NRK meningsmåling der 96% av norske politibetjenter mener at hijab ikke er akseptabelt i politiet. Jeg vet ikke helt om muslimske jenter burde utsette seg for et slikt arbeidsmiljø.

Jeg skal være slem og si at dette har blitt dratt altfor langt ut, ikke bare begynner det å bli kjedelig (med de  samme argumentene og motargumentene), men det virker mer og mer som om debattprogrammene frydes over å igjen kunne fronte med «Islam vs. Vesten»-problematikk. Jøss, der gikk seertallene opp.

Jaja, for håpe at helsepersonell også ikke tvinges til å bli «verdinøytrale».

Snart skal vel alle bli «verdinøytral».

Norge begynner å ligne mer på en dystopi enn et pluralistisk samfunn.

Jeg smører tykt på, ser det selv, men det er noe i det altså.

Hijaben: Begynnelsen

Jeg var tre år da jeg først tok på en hijab.

Jeg åpnet djevelsk min mors klesskap, gravde i klærne, tok frem en sort, rektangulær hijab og surret det rundt hodet. Selvfølgelig kan jeg ikke huske det, mitt eneste minne om denne forbrytelsen er et kodakbilde av meg, sittende i en pøl av  klær og hodet idiotisk surret i en hijab. Jeg så mer ut som en mumie enn en muslimsk jente.

Likevel var det et av mine kjennetegn, jeg prøvde alltid min mors klær, særlig hijabene. Hun hadde, og har, en koffert som jeg kalte den magiske kofferten. I den oppbevarte hun sine klær fra Somalia, vakre kjoler, sjal og somaliske  folkedrakt. Jeg pleide å trygle henne om å prøve sjalene.  Etter mye mas satte hun meg på sengekanten, sto på knærne og elegant draperte det rundt hodet mitt. Jeg elsket de små seansene vår, jeg elsket at jeg så ut som mamma, og når jeg var ekstra grei fikk jeg til og med litt lebestift på leppene.

For meg representerte hijaben mamma, alt ved mamma; duften hennes, utseendet hennes og tryggheten. Naturligvis ville jeg også begynne å bruke hijab og det fikk jeg lov til, fra jeg var fire år gammel brukte jeg hijab til eidbønnene. Jeg har aldri fått svar fra mamma på hvorfor hun ikke lot meg bruke hijab hele tiden, jeg ser mange mødre i dag som setter en hijab på barna sine, helt ned til tre års alderen. Jeg kan tenke meg at mamma ville at jeg skulle bli mer moden, og skjønne hvorfor hijaben var en del av islam. Dessuten bodde vi en relativt liten by, uten noen særlig muslimer, og hun ville sikkert ikke at jeg skulle føle meg mer fremmedgjort enn det jeg allerede var.  

Hijaben ble om mulig enda mer spesiell for meg, et plagg jeg fikk lov til å bruke to ganger i året, og da ved festlige anledninger. Jeg husker min rosa prinsessekjole og den lette, hvite chiffonsjalet jeg fikk lov til å bruke ved Eid, jeg tror det var i 1996. En afrikansk askepott, uten tvil! På den tiden flyttet vi også til Oslo, og fikk moskeen mye nærmere oss, så mors tillatelse utvidet seg til å også omfatte hijabbruk til moskeen. På den tiden kom også disse pull-on hijabene, som var sydd sammen slik at man ikke trengte nåler for å ha på. Dermed kunne vi moskebarna leke vilt i bønnesalen, uten at hijaben kom i veien.

I 1999, i fjerdeklasse, oktober, begynte jeg å bruke hijab til skolen. Mamma var skeptisk, hun mente at jeg ikke var klar og at hijaben ville være en byrde for meg, men etter mye bråk og tramping vant jeg. Mamma var både sorgtung og stolt, da jeg gikk hjemmifra. Hun hadde rett, hijaben ble en byrde for meg, men en uunngåelig byrde. I ettertid ser jeg at hvis jeg hadde jeg gitt meg den gangen, hadde jeg ikke brukt hijab den dag idag.

Hijaben

I det siste har det vært mye snakk om politibetjenter med hijab, og lite snakk om en kronikk av en litt.viter som med ulike formuleringer antydet at muslimske kvinner var undertrykkede så lenge de brukte hijab. Førstnevnte har jeg allerede skrevet et innlegg om, og det siste har jeg bestemt meg for å ikke skrive et innlegg om. I stedet har jeg lyst å fortelle hvorfor jeg bruker hijab, for å gjøre det, må dere lesere forstå min reise til Hijabens rike.

Denne  reisen skal jeg stykke opp i tre deler, i første del,  «begynnelsen», tar jeg for meg barndommen min og hvilken rolle hijaben spilte for meg. Deretter kommer «søken», om min første tid som hijabi og mitt søken etter svar, og tilslutt «slutten på begynnelsen», hva hijab er for meg i dag.