Horisont

Jeg er ferdig med de største prøvene mine og kan endelig puste lettet ut. Jeg har likevel fire eksamener igjen, men det begynner ikke før uti mai. Jeg har med andre ord to uker uten stress foran meg. Jeg er muligens stressfri men akkurat nå lider jeg av panisk angst. Det er dette med å sitte i en pøl av uvisshet om fremtiden sin som plager. Den kunnskapen at utfallet av de fleste avsluttende prøvene har hatt avgjør standpunktkarakteren min er en kunnskap jeg ikke ville savnet. Well, ignorance is truly a bliss.

I all ærlighet så er jeg fryktelig usikker på min fremtid. Jeg har alltid sett på meg selv som den smilende legen med vaksinesprøyten blant en flokk glade unger i en eller annen obskur landsby i den tredje verden. Jeg er forferdelig idealistisk når det kommer til stykke. Min idealisme har ført meg til den troen at jeg, gjennom medisinstudier, kan forandre verden. Vel, ikke forandre hele verden, men den millidel av verden som jeg på en eller annen måte ender opp i.

Det viser seg dessverre at karakterene mine ikke strekker til. Jeg tror ikke at karakterene mine strekker til. Det kan være de strekker til, det kan være de strekker seg så langt at sener ryker og blodårer presser seg gjennom huden. En vet aldri. Det er denne uvissheten som skader meg mer enn noen halaal svineinflusensa hadde gjort. Angst.

En annen ting jeg har fundert på er å ikke redde min millidel av verden med medisin, men heller med ord. Jeg har vurdert studier i religion, islam kanskje, studere i Egypt eller Malaysia som begge har fantastiske studieprogram for islamske  studier. Å kombinere det med såkalte vestlige studier som internasjonale studier, utvikling, statsvitenskap eller til og med journalistikk hadde vært alle tiders. Men mitt problem er det at jeg ønsker å redde verden. men jeg vil redde verden gjennom den økonomiske tryggheten et profesjonstudium gir. For en muslim som skal være spirituell og holier-than-thou så er jeg sinnsykt matriell og A4.

Angst.

Jeg får en viss anelse når jeg får vitnemålet mitt rundt 1. juli. Jeg får sikker viten ved inntaket en eller annen gang sent samme måned.

Jeg får vel skue bekymret mot horisonten, fra mitt fyrtårn i beste østkant.

Akkurat nå skal jeg se på en morsom episode av «Safari», en episode som appeller til glad-afrikaneren i meg.

 

«Hæ, politibetjent med hijab?»

Følg saken her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2907015.ece 

Jeg jobber med leksehjelp i bydelen, og et av barna jeg hjelper er en fantastisk ti-åring. Hun er alltid blid, glad, fornøyd, jovial og morsom; virkelig, det finnes ikke nok adjektiv til å beskrive hvor glad jeg er i henne. På et vis minner hun om meg selv på den alderen, men allikevel merker jeg i henne en styrke og tøffhet jeg absolutt ikke hadde for ti år siden.

Så spør jeg ungene om hva de vil bli når de blir store:

«LEGE!!»

«TRAKTORFØRER»

«JEG VIL VINNE MELODI GRAND PRIX JUNIOOOR»

I bakerste hjørne hører jeg min lille venn si – «Politi!»

Første gang jeg spurte ungene, lo de av politi-kommentaren. Noen gutter mente at jenter ikke kunne bli politimenn, dette snakket vi om i en time og tilslutt innrømmet de sine feil (Somalieren tar ikke lett på slike kommentarer). Jeg oppmuntret henne, og ba henne stå på, for politibetjent bruker jo ikke bare muskler, men også hodet.

Jeg tror jeg kommer til å angre på det siste jeg sa.

En god del politibetjenter bruker virkelig ikke hodet.

Nå gruer jeg meg til den dagen min lille venn innser at det norske politiet ikke velkommer henne, og den rosa hijaben hennes.

Hvor var du?

Jeg sov lenge.

Jeg var på skolen fra ti til tre.

På formiddagen diskuterte jeg homofile tømmerhuggere med Marte, vel, fordi hun har rosa Timberlands.

Etter skolen dro vi på kafé.
Jeg drakk min første Cortado.
Den luktet veldig godt.

Vi dro og så på Max Manus.
Jeg likte filmen.

Engang i løpet av dagen kan jeg huske at jeg sa til H og D at jeg føler meg veldig lykkelig.

Halv syv kom jeg hjem igjen. Jeg ble møtt med utrop og «kom se, dette er fantastisk». Jeg slengte meg på sofaen, tok frem kameraet og tok bilder av CNN.

«The Inauguration of Barack Obama»

Jeg kan ikke huske hvor jeg var da tvillingtårnene falt, da Berlinmuren falt, men jeg har nå dokumentert hvor jeg var da den amerikanske drømmen steg til nye høyder.

Helt ærlig: Obama

Jeg tror en mulig president Obama vil skuffe oss. Det er ikke dermed sagt at han er en dårlig kandidat, for all del, men all mediahypen og hysterien rundt ham har skapt forventninger jeg ikke tror han greier å innfri.

På tide å se på ham som et menneske og ikke en superhelt?