Jøder er aper: Kimen til antisemittismen i islam

Jeg begynte gårsdagen med et referat fra et debattmøte, om jødehat. Antisemittisme er fryktelig og farlig, og noe man i alle leire må konfrontere og bekjempe. Jeg var dessverre ikke tilstede, men under lesingen av referatet reagerte jeg negativt på følgende påstand, fra Sarah Azmeh Rasmussen:

Det muslimske jødehatet er et klassisk, gammelt fenomen. Det oppsto som en reaksjon på at jødedommen var en konkurrerende religion til islam.

Å vokse opp i et muslimsk hjem, være gift med en muslim eller lese internettartikler om islamsk teologi, gir en ikke autoritet til å uttale seg så bombastisk om en 1400 år gammel tradisjon, tenkte jeg. Muslimer begynte å mislike jøder, fordi jøder fremsto som en religiøs trussel, påstår hun. Kan det være så enkelt? Jeg vet ikke. Det virker ikke som om noen systematisk har studert Koranen og andre, muslimske, skriftlige kilders fremstilling av jøder. Såvidt det er meg kjent, eksisterer det ingen kvalitative studier av islams syn på jødedom, og det finnes få store – om noen – kvantitative studier om holdninger til jøder, i en større muslimsk populasjon (- rettelser er velkomne).

Det vil ikke si at jeg ikke har merket antisemittisme blant noen av muslimene jeg har møtt opp i gjennom årene. Både hos personer i den private sfæren, og hos predikanter og lærde, som jeg ikke har et personlig forhold til. Jeg, en overmiddels, nerdete, muslim, har også saumfart nettet etter islamsk lærdom, og har støtt på det ene – og det andre – om muslimers forhold til jøder. Hos salafistiske muslimer jeg ikke identifiserer meg med teologisk eller juridisk, fant jeg påstander om at jøder ikke har rett til å være i den arabiske halvøya (legg merke til at svaret mangler et kildegrunnlag), tydelige antydelser til at man må bekjempe jøder, og påstander om at jøder er svikere og imot harmoni.

Jahvel.

So if you can have natural love for your wife, would that then mean that you should have some ‘divine’ hatred for her?

Selv blant «mine egne», tradisjonalister, noen av dem sterkt anti-salafistiske, for eksempel guttene bak nettsiden «SeekingIlm», finner man pussige forklaringer. Ta for eksempel påstanden om at man ikke kan være venn med en kristen eller en jøde. De forsøker å redegjøre for det, såklart, men hopper galant over 5:57, altså verset som kommer seks vers etter den de viser til, som sier:

O Ye who believe! Choose not for guardians such of those who received the Scripture before you, and of the disbelievers, as make a jest and sport of your religion. But keep your duty to Allah if ye are true believers.

Ikke velg som auliya (enten man oversetter det som venn eller verge) dem blant de ikke-troende som gjør narr av, og ser ned på, din tro. Dette verset er ikke engang nevnt. Noen ganger er det lett å glemme og ta av solbrillene merket «egeninteresse».

Noen av kommentarene i kommentarfeltet er gode. Det gir ingen mening å tillate å gifte seg med en jødisk eller kristen kvinne, men forby vennskap. Forøvrig er forfatteren ingen religiøs ekspert. Det er ikke jeg heller, men jeg forsøker å lese hele passasjer for å se en kontekst.  Koranen må leses helt, ikke stykkvis og delt.

De religiøse ekspertene jeg ser opp til,både  menn og kvinner som studerer under rammebetingelsene til den tradisjonen jeg støtter, har vist noe unnfallenhet i det å ta avstand fra massakeren av Banu Qurayza. Det synes jeg ikke de burde. Mange forsøker å forklare, forsøker å vise til at massakeren ikke skyldtes hat mot jøder, men det politiske klimaet på den arabiske halvøya. Dengang, og nå, tillegger man smerten noen muslimer volder jøder en politisk, og ikke en religiøs, årsak. Jeg mener ikke at det rettferdiggjør handlingen.

Jeg er en av de som mener at det meste av antisemittismen blant noen muslimer, i dag, er politisk, og ikke religiøst, motivert. Selv om den politiske motivasjonen kan bli ikledd religiøs språkdrakt. Jeg mener at den fiendtligheten som oppstod mellom jøder og muslimer, i profetens levetid, også var av politisk, og ikke religiøs, natur. Etter slaget ved Khaybar giftet profeten seg med en jødisk kvinne. Det er mulig han hadde «natural love» og «divine hatred» for henne (nå var jeg morsom), men noe sier meg at profeten mente genuint godt. Nå mener jeg. Jeg mener, mener, mener. Å vokse i et muslimsk hjem, gifte seg med en muslim eller lese internettartikler gir en, som sagt, ikke autoritet til å uttale seg bombastisk om en 1400 år gammel tradisjon. Men det å gå på koranskole fra femårsalderen, ha hatt en fantastisk privatlærer i fire år, lese og lære fra muslimske lærde fra ulike lovskoler og nasjoner – gjør meg faktisk ikke til en autoritet heller (nå var jeg ikke morsom). Jeg er en lek-kvinne, med fryktelig utilstrekkelig kunnskap, men jeg leser min Koran likevel.

Tilfeldighetene ville det til at jeg satt og spiste med en særs oppegående kompis igår. Én jeg, ifølge SeekingIlm, burde ha «divine hatred» for. Min kompis var kritisk til min avvising av religiøse årsaker til, den nåtidige og historiske, antisemittismen blant muslimer. Det du mener, er like mye islam som det de du er uenig med mener, mente han.  Igjen, mange meninger her. Ikke alle tolkninger av islam er like gyldige og legitime, mener jeg. Å klippe og lime inn ulike koranvers og hadither, gjør ikke et religiøst resonnement gyldig. Et av prinsippene innen usool al-fiqh er:

The rare odd case is kept in mind but doesn’t have a ruling derived based on it.

Det er et problem at «odd cases» er basis for mange av fatwaer, eller bestemmelser, som mange fremmer som «sterke» og «allmenngyldige». 

Men, ble jeg fortalt igår, noe av problemet er kanskje at tradisjonalister – jeg – legger godviljen til, i tolkningen av islam. Man kan, for eksempel, utlede av Koranen at jøder, eller de av jødene som brøt sabbaten, ble dømt til å bli aper. Jeg tenkte mye på dette igår, og idag, noe som har gått utover pensumlesingen. Takk for den, kjære oppegående kompis,

To spørsmål har vært i sentrum for min grubling det siste døgnet:

  1. Legger jeg godviljen til?
  2. Er jøder aper?

Guddommelig godvilje

Jeg hadde ikke et godt svar igår. Ble egentlig litt taus. Men jeg gjør det, altså, jeg legger godviljen til når jeg leser Koranen. Jeg velger å ikke tolke et vers i verste, religiøse mening. Det handler om mitt gudssyn og synet på profeten Muhammad. Jeg tror på Allah som en perfekt rettferdig, barmhjertig og nåderik Gud. Gud er mer rettferdig, barmhjertig og nåderik enn meg. Jeg tror også at Guds handlinger ikke er i konflikt med Guds natur. Når jeg da leser Koranen og opplever at noe, intuitvt, er urettferdig, ubarmhjertig og hevngjerrig, må jeg minne meg selv på at Guds handlinger og bud må samsvare med Guds natur. Hvis dette budet er urettferdig, er Gud en urettferdig Gud. Hva så når det som står og det Gud er ikke samsvarer? Noen vil mene at jeg gjør det lett for meg selv nå, men jeg svarer: Det skal ikke skje.

Med andre ord, Koranen er en barmhjertig, rettferdig og nåderik tekst. Koranen er menneskets speil til Gud. Vi forsøker å se gjennom dette speilet, vi ser det samme, men våre beskrivelser varierer. Tradisjonelt har man blitt enige om at det er beskrivelsene flest mulig er enige om, som er rett. Dette er islamsk ‘ijma eller konsensus. Problemet er selvsagt at man gjerne ser det man vil se, eller man ser det man forventer å se. Sagt på en annen måte: Har noen fortalt meg at nesen til en person er ekstremt stor, vil jeg ha det i bakhodet når jeg møter personen. Kanskje er ikke nesen stor, men mulig jeg konkluderer med at den er stor fordi mange nok har sagt det før. Utfordringen for muslimer er å pusse sitt speil godt nok, for egne og andres fordommer og forventninger. Utfordringen er også å tørre og si at keiseren egentlig er naken. Jeg mener inderlig at enhver tolkning som er urettferdig, ubarmhjertig og hevngjerrig, er feil. Derfor søker jeg alternative forklaringer. Dilemmaet er å definere urettferdighet, ubarmhjertighet og hevngjerrighet. Vanskelig. Jeg kommer tilbake til det ved en annen anledning.

Jøder er aper

Jøder er selvsagt ikke aper. Det mener heller ikke Koranen. Men hva er det Koranen egentlig sier om jøder?

Ordet «jøde» er, spesifikt, nevnt 22 ganger i Koranen. Første gang i Koranens andre kapittel, vers 62:

Lo! Those who believe (in that which is revealed unto thee, Muhammad), and those who are Jews, and Christians, and Sabaeans – whoever believeth in Allah and the Last Day and doeth right – surely their reward is with their Lord, and there shall no fear come upon them neither shall they grieve.

Dette verset, med en noe annen ordlyd, gjentas i kapittel 5, vers 69, men også – kanskje – i 22:16. Jødene blir stort sett nevnt samtidig som de kristne, som i 2:111, 2:113, 2:120, 2:135, 2:140 og 3:67. Disse versene handler om å vise – eller bevise – denne nye religionen, islam, sitt forhold til sine storebrødre, om å ha eierskap til Abraham:

Abraham was not a Jew, nor yet a Christian; but he was an upright man who had surrendered (to Allah), and he was not of the idolaters.

Stundom er jødene nevnt alene, ikke alltid i like hyggelige vendinger. Vers 62 til 66, i kapittel 5, forteller om – i hovedsak – jødiske ledere som handler galt. Bare vers 64 nevner jøder spesifikt, og vers 63 viser til «rabbinere og prester». I overleveringen avslutter vers 66 med:

If they had observed the Torah and the Gospel and that which was revealed unto them from their Lord, they would surely have been nourished from above them and from beneath their feet. Among them there are people who are moderate, but many of them are of evil conduct.

Vi kan selvsagt diskutere hvor hensiktsmessig det er å si at «many of them are of evil conduct,» men jeg mener – med 2:62 og 5:69 i bakhodet – at det å konkludere med at alle jøder er fæle, i følge Koranen, blir å legge uviljen til. Hva er så «evil conduct»? Koranen sier også om og til jødene  (- og kristne), i profetens samtid:

They have taken as lords beside Allah their rabbis and their monks and the Messiah son of Mary, when they were bidden to worship only One Allah. There is no Allah save Him. Be He Glorified from all that they ascribe as partner (unto Him).

Også i 9:30, 62:6 og 5:18 kritiseres jødene for å ha viket fra det Koranen postulerer er «rett tro». Ennå virker det ikke – i mitt særdeles subjektive hjerte – at Koranen fordømmer alle jøder og kristne. Jødene er også nevnt under paraplyen «People of the Scripture» hvor, igjen, kritikk og broderånd går hånd-i-hånd. Som i 3:64:

Say: O People of the Scripture! Come to an agreement between us and you: that we shall worship none but Allah, and that we shall ascribe no partner unto Him, and that none of us shall take others for lords beside Allah. And if they turn away, then say: Bear witness that we are they who have surrendered (unto Him).

Men hvor er aperiet, da?

Jødene nevnes alene, sammen med kristne eller under paraplyen bøkenes folk. Men Koranen forteller også om en stor gruppe mennesker kalt Bani Israel, Israels barn. Det er Israels barn Moses henvender seg til og det er Israels barn som inngår en pakt med Gud, og det er noen av dem som bryter den både ved å ikke ære sabbaten (og dermed forbannes til aperi), og ved å gjøre vondt verre for stakkars, talevegrende Moses. Er det da negativ omtale av Israels barn som er kimen til antisemittismen blant muslimer? Det tror ikke jeg. Koranen sier også, i 19:58:

These are they unto whom Allah showed favour from among the prophets, of the seed of Adam and of those whom We carried (in the ship) with Noah, and of the seed of Abraham and Israel, and from among those whom We guided and chose. When the revelations of the Beneficent were recited unto them, they fell down, adoring and weeping.

Brorparten av profetrekken i islam var nettopp i gruppen «Israels barn». Josef,  Moses, David og Jesus var alle israelitter, men de var gudfryktige, ydmyke og gode. Det er ingen likhetstegn mellom det å være ugudelig, og det å være israelitt. Jeg har alltid forstått «Israels barn» som kroneksemplet på en profets tilhengerskare. Profetens publikum, om du vil, slik araberne var Muhammads publikum. De reagerer slik folk flest reagerer, og blant dem finnes grupper som overveldes av tro, grupper som er skeptiske og grupper som aktivt går imot profeten. Kanskje er det derfor det aldri slo meg at Koranen kan tolkes dithen at jøder forbannes til å bli aper. Personen som forbannes kunne likesågodt vært meg. Å transformeres til Donkey Kong som straffes for å bryte sabbaten, er en litt annen diskusjon.

Alt er ikke fryd og gammen. Da jeg leste originalversene og  oversettelsene, så jeg at noen oversettere er mer enn villige til å sette inn «jøde» i oversettelsen, selv om originalverset ikke sier et kvekk om jøder. Muhsin Khan er særdeles rask på jøde-avtrekkeren. Khan er en afghansk lege, basert i Saudi Arabia, hvis oversettelse av Koranen har blitt finansiert av den saudiske staten. The Noble Qur’an (Hilali-Khan) er, for å gjøre vondt verre, gratis distribuert over hele den muslimske verden. Og, ja, jeg fryser, den mest leste oversettelsen idag. Sånn kan det også gå når trangsynte mennesker oppdager olje.

Khaleel Mohammed, professor ved San Diego State University, og en kar som velvillig tråkker på muslimske tær (- er nok sterkt uenig i mye av det han påstår), skriver i en fremragende gjennomgang av ulike koranoversettelser:

From the beginning, the Hilali and Muhsin Khan translation reads more like a supremacist Muslim, anti-Semitic, anti-Christian polemic than a rendition of the Islamic scripture.

Den signerer jeg.

Det er derfor, enda den er tungvinn, jeg foretrekker min Pickthall. Jeg er en tradisjonalist på mange måter. Så, hva er muslimenes greie med jøder da? Får jeg lov til å svare «jeg vet ikke,» selv etter en så lang tekst? Nei, helt ærlig, jeg vet ikke.

Jeg er ennå tilbøyelig til å tro at antisemittiske holdninger blant noen muslimer skyldes politisk konflikt, enten det er politisk konflikt i Midtøsten idag eller politisk konflikt i den arabiske halvøya for 1400 år siden. Wikipedia forteller meg at muslimer gjennom historien ikke bare har behandlet jøder som brødre i monoteismen, men også behandlet dem forkastelig. Lukket dem inne i egne nabolag, fordrevet dem fra sine hjem og kalt dem urene. Det står ingenting om urenslige jøder i Koranen, forresten. Hvis du lurte, altså.

Men ble disse menneskene mishandlet, ved gitte punkt i historien, i bestemte områder, fordi de var jøder eller fordi de representerte den fremmede, den andre,  som en kunne projisere alt galt på? Kanskje jøden, i en alternativ verden, hadde vært buddhisten?

Jeg vet ikke. Det er overraskende lite jeg vet har jeg oppdaget. Men jeg vet at mange muslimer – dessverre –  bruker antisemittisk retorikk, kledd i et religiøst språk. Muslimer må ta et oppgjør med det. Man må rope høyt når keiseren går naken, uten forankring i de religiøse tekstene. Muslimer må slutte å sidestille israelsk ekspansjonistisk politikk med jødedom. Det er ikke alltid like lett, når både muslimer og jøder bruker israeler og jøde om hverandre. Men egentlig – ja, jeg er en sånn romantisk, idealist som løser hele verdens problemer gjennom mat – ligger løsningen i å møte hverandre. Se hverandre.

Først er alle jøder fæle. Så blir man kjent med én jøde. Plutselig er alle jøder, utenom den ene jødiske bekjente, fæle. Så blir man invitert til en bar mitzva, og man må medgi – ved kveldens slutt – at alle jøder, utenom de som var på bar mitzvaen, er fæle. Også begynner man å besøke synagogen og innser at, jo, jøder er fæle, unntatt de som går til synagogen. De er skikkelig fine. Og slik fortsetter det, helt til man en dag våkner og innser at vel, jøder er som muslimer, muslimer som ateister, ateister som, ja, scientologer (neida!): Ulike individer, med ulike interesser og syn, som, vel, er like menneskelige som deg og meg.

Jeg vet, jeg må jobbe med konklusjonene mine. De begynner bra, men ender som farse. I ordets begge betydninger.

Og kimen til antisemittismen i islam?

Jeg mener ennå at den ikke ligger i islam, men i muslimers forutinntatthet.

Også er det opp til deg å overbevise meg om det motsatte.