Tidsmaskin

Etter råd fra Toove har jeg gjort arkivet mitt tilgjengelig på forsiden. Jeg har blogget i over seks år, og det er en merkelig følelse å reise tilbake i tid. Noen ting endrer seg ikke. 17 år gamle Warsan og 23 år gamle Warsan er enige i at muslimer skuffer. Selv om jeg dessverre leser mindre skjønnlitteratur, er jeg fortsatt eksentrisk. Jeg har fremdeles de samme nyttårsforsettene (-pluss noen flere). Jeg har ikke sluttet å rekonstruere fiktive sammenstøt, når jeg helst burde lese. Jeg ble overrasket over denne, for eksempel, jeg husker at jeg var litt sint da jeg skrev den, men er artig nok fortsatt ganske enig i innholdet. Jeg er har blitt lykkeligere med årene, flere venner, flere tanker, mer kunnskap, mer livsutfoldelse, men jeg er fortsatt enig i at Lykken, med stor L, er forutsigbarhet.

Jeg har sluttet med hverdagsbloggingen, jeg vet ikke om det er en bra eller en dårlig ting. Jeg har endret mitt syn på samliv (men jeg tror fortsatt ikke på «forbudt» kjærlighet). Jeg er mindre glad i t-skjorter. Jeg har gitt opp selvdyrkede grønnsaker (jeg har ikke tid). Jeg er så vanvittig mindre emo. Det virker så fryktelig veslevoksent å si dette, men jeg virker mer moden. Det høres ille ut i hodet mitt også. Jeg synes også at jeg skriver litt bedre. Jeg er antakeligvis blitt mer oppmerksom på grammatikk (håper jeg) og setningskonstruksjon. Jeg har også blitt mer opptatt av formidlingens form, ikke bare innhold.

Jeg ser frem til å lese tilbake om fem år. Jeg lurer på hva som har endret seg da?

Indiske livmorer og russisk rulett

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig, være tung for alle involverte, men at det for noen (både bærere av fosteret/fostrene og givere av befruktede egg), ja, er verdt det. Alex Kuczynskis historie er viktig lesning for alle som mener sterkt om temaet:

As much as I tried to fight off the feeling, when I told others that I was expecting a baby — and this child was clearly not coming out of my womb — I would sometimes feel barren, decrepit, desexualized, as if I were branded with a scarlet “I” for “Infertile.” At the height of her pregnancy, Cathy and I embodied several facets of femininity. She could be seen as the fertile, glowing mother-to-be as well as the hemorrhoidal, flatulent, lumpen pregnant woman. I could be the erotic, perennially sensual nullipara, the childbirth virgin, and yet I was also the dried-up crone with a uterus full of twigs. She got rosy cheeks and huge, shiny stretch marks. I went to Bikram yoga and was embarrassed to tell the receptionist — in front of the pregnant 20-something yogini in short shorts — to pull me out of class in case my baby was about to be born out of another woman’s body.

Jeg har heller ikke mye til overs for kritikk som baserer seg på barnets (angivelige) manglende tilhørlighet. Det er klart at surrogatmorens kropp reagerer på barnet som vokser inni henne, hun blir tross alt gravid, med alt det innebærer. Men hun er en bærer, hun overfører ikke genetisk informasjon gjennom navlestrengen, det er genetisk mor som er mor. Det er hennes gener som rekombineres med fars, og skaper et individ som deler trekk fra begge, og det er genetisk mors (og fars) eventuelle, arvelige, sykdommer barnet får.

Summa summarum, surrogati strider med mitt verdenssyn, men jeg føler intet behov for å tre mitt verdenssyn over andres hijab og jeg har stort sett sympati for mennesker som velger surrogati. Også dem som betaler for det.

Men;

jeg er skeptisk til hyre av livmor i land som India. Riktignok fortalte Mala Wang-Naveen (Aktuelt, 3.4.2013) at surrogatmødrene hun hadde møtt i India, under arbeidet med sin bok, Den globale baby, satt igjen med en positiv opplevelse av prosessen. Fortellingen er likevel fasettert (nå må jeg bare understreke at jeg ikke får inntrykk av at Wang-Naveen forsøker å rosemale surrogati i India, tvert imot, hun vil ha streng regulering). Kishwar Desai, i The Guardian, forteller om kvinner som:

(…) sign contracts agreeing that even if they are seriously injured during the later stages of pregnancy, or suffer any life-threatening illness, they will be «sustained with life-support equipment» to protect the foetus. Further, they usually agree to assume all medical, financial and psychological risks – releasing the genetic parents, their lawyers, the doctors and all other professionals from all liabilities.

Det eksisterer allerede noe regulering av assistert befruktning i India, men kritikere finner ikke dette tilfredsstillende. En innvending er at loven tar mer hensyn til paret enn til surrogatmoren:

Today, Dr. Arya says bluntly, “Surrogate mothers are from poor backgrounds and are hardly aware of their rights. The ART law is trying to find a balance between the legal and the unethical, but unethical practices still remain.

En annen innvending, blant flere som implisitt og eksplisitt fremmes i denne innsiktsfulle artikkelen fra Mother Jones, er at reguleringen kun eksisterer på papir, og at det er ingen myndighet som påser at loven følges. Selv om de foreslåtte innstrammingene blir vedtatt vil tilsynet tilfalle delstatene:

India’s parliament is in the process of crafting legislation to address some of the concerns about surrogacy. The bill could be ready for formal consideration sometime this year, but it is not clear which agency would be charged with enforcement. In any case, any regulatory oversight would likely fall to the states. «At the state level, no one looks at surrogacy,» says Sunil Avasia, Gujarat’s deputy director of medical services, whom I finally manage to interview after a great deal of bureaucratic runaround. When it comes to ethical conduct, it might as well be the Wild West. Forget laws, he says. «There are no rules.»

I dag reagerte jeg på et twitterinnlegg som kommenterte Kaia Storviks kronikk, i Dagsavisen, som ble innledet med den skarpe ingressen: Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?

Min venn og medtvitrer spurte om vi også skulle forby juveler, gummi eller klær – som under noen omstendigheter også tar liv. Forsåvidt en berettiget innvending, men min første tanke var at det allerede eksisterer forbud som ikke er basert på det at noe, essensielt, er kriminelt. Forbud kommer også til når omstendighetene rundt og konsekvensene av dette «noe» ikke er noe vi, som et internasjonalt samfunn, kan stå innenfor moralsk. Det være svettefabrikker (tekstilarbeid er ikke umoralsk i seg selv) eller bloddiamanter (hvem liker ikke bling uten blod?).

Surrogati og handel i konfliktdiamanter er diametralt ulike og jeg forsøker på ingen måte å sammenligne disse, men det alminnelige synet på konfliktdiamanter tror jeg er noe vi kan ta lærdom av: Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Diamanter er fine, all diamanthandel må ikke forbys, men vi tillater ikke diamanter som produseres på et vis vi mener er uetisk og som finansierer vold. Fokuset og bevisstgjøringen rundt handelen med konfliktdiamanter førte til Kimberely prosessen, der 80 land har gitt sin tilslutning, og som har ført til en reduksjon i handelen med konfliktdiamanter.

Desto mer jeg leser om surrogati i India, jo bedre forstår jeg at dette er lukrativ forretning, for fagpersoner, mellom-menn og, ja, også, for surrogatmødrene. Jeg forstår også argumentene som viser at dette kan være et vindu ut av fattigdom. Men siden dette er en stor industri i India vil internasjonalt press, trusler og – om det ikke leder frem – igangsettelse av forbud mot surrogati, merkes. På sikt tror jeg det kan presse frem bedre lover og bedre tilsyn, som blant annet sikrer at medisinsk forsvarlige prosedyrer følges, oppfølgning gis – både før, under og etter svangerskapet – og at surrogatmorens rettigheter ikke underordnes de vordende foreldrenes interesser.

Det tar tid.

I mellomtiden synes jeg ikke at vi skal spille russisk rulett med folks liv og helse. Ei forsvare det med at vi redder folk fra fattigdom. Målet helliger ikke alltid middelet. Er det verdt å risikere og støtte utnyttelse?

Kanskje et forbud mot det å leie livmor i India initierer en fruktbar debatt om surrogati i Norge? Det er lov å håpe.

Scribo, scribis, scribit, scribimus,scribitis et scribunt

Jeg liker å blogge. Jeg liker at jeg ikke trenger å ta stilling til ortografi og grammatikk, at jeg ikke trenger å konsentrere meg om koherens og relevans. Jeg liker de manglende forventningene til meg, det jeg skriver skal ikke publiseres noen sted, det skal ikke fremmes som mitt verk. Nei, tekstproduksjonen skal bare sveve der ute, og kanskje noen finner mening i den, kanskje noen liker den, kanskje den flyter ubemerket forbi og kanskje den faktisk påvirker. Uansett spiller det ingen rolle. Bloggskriving er forløsning. Etter forløsningen kan teksten væresågod og leve sitt eget liv. I kommentarfeltet, i delingen, i diskusjonene etter – jeg gir teksten fra meg. Men tekster som skal publiseres, jeg vet ikke, jeg har et annet forhold til dem. Et mer anstrengt forhold. Jeg forsøker forgjeves å leve opp til en standard som oppdragsgiver ikke har satt, jeg arbeider med selvpålagte, strenge krav. Urimelig krav. Og jeg blir frustrert fordi jeg ikke får den første setningen til å klaffe. Ikke får den riktige alliterasjonen. Ikke får den snedige vinkelen. Ikke får ordene til å marsjere i takt. Ikke får disposisjonen til å stemme. Ikke får idéene på papiret. Istedet for å skrive stirrer jeg enten ute i lufta, eller på en hvit skjerm med en blinkende vertikal strek.

Jeg har prokrastinert med twitter det siste året. Litt fordi jeg har påtatt meg skriveoppdrag som jeg har slitt med å få på papiret. Litt fordi 140 tegn er mindre avskrekkende enn avsnittsbygging. Men en gang leste jeg at den beste måten å vinne over skrivesperren på er ved å skrive. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men forfatteren mente at det å skrive utenfor det du intenderte å skrive om, ville gjøre det lettere å skrive det som faktisk var intensjonen å skrive. Intensjonen min er å skrive et essay. Planen min var å levere den forrige uke. Jeg har alt som skal inn i essayet klart for meg i hodet. Men jeg ser ikke broen fra hjernen min til tastaturet. Derfor skriver jeg noe helt irrelevant. Om min pussige skriveprosess. Kanskje er skrivingen en muskel som må varmes opp før arbeid. Slik som idrettsutøveren varmer opp med øvelser som ikke akkurat er å løpe 200 meter? Eller, slik som mezzo-sopranoen som varmer opp strupen med intetsigende lydsammensetninger?

Kanskje må man bare skrive for å kunne skrive?

Banaliteten min kjenner ingen grenser når klokken er ti på tre – om morgenen.

I morgen, senere i dag, ferdigstiller jeg notatene mine om Aristoteles og Platon. Og jobber videre med Hobbes. Senere i dag ferdigstiller jeg essayet en skikkelig kul dame mente at jeg passet til å skrive. Senere gjør jeg arabisk. Senere ser jeg om jeg har tid til å lese litt metode. Dessuten må jeg rydde. Men først skal jeg sove i tre timer. Så skal jeg ha på meg en fin hijab. Deretter drikke god kaffe. Jeg har en lei tendens til å tenke for mye på hva jeg må gjøre, for så å ikke rekke og gjøre alt jeg tenkte jeg måtte  gjøre. Fang tjueto, så absolutt.

 

 

Øyeblikk som beriker livet I

«Du må elske damen din høyt, for jeg hadde aldri flyttet fra Kuba,» fortalte jeg min kubanske kollega i dag. Vi hadde mistet bussen og tok følge til Holmlia stasjon. Han hadde introdusert meg for Irakere, og jeg hadde vist ham Fela Kuti på Spotify. Kuti bergtok ham. Han danset på vei til bussholdeplassen, og jeg lo.

«Jeg elsker henne høyt,» sa han, med et tonefall som ikke avslørte at han hadde bodd her i tre år. «Men enda hender det at jeg stanser, ser meg rundt og tenker: What the hell, man, there is ice under your feet!»

Kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

For tiden bor jeg i Egypt (jeg studerer arabisk), og der kalles det å dele regningen å “gjøre det på den engelske måten”. Synes det er ganske festlig.

Når jeg går ut og spiser med venner, vil vi nok stort sett betale hver for oss, ja. Men jeg føler at når folk er invitert hjem til meg, skal jeg stå for all oppvartningen og maten, så om folk spør om de skal ta med noe lar jeg dem aldri ta med noe annet enn småting. Der varierer det hva folk synes, men: noen synes det er greit å be gjestene bidra, andre synes ikke det.

Det du nevner om å dele en pose smash: i slike situasjoner vil også jeg alltid dele. Har du noe delelig må du tilby andre også. Mine foreldre pleier å fortelle om en venn av dem som ikke skjønte denne sosiale koden: han kunne komme på besøk til dem med en pose chips og sette seg i sofaen og spise av den – ikke før min mor spurte ham om han ville ha en bolle å ha chipsen i tenkte han på å tilby dem.

Et eksempel på ekstrem delesyke: jeg har studert noen år i England, og da noen jeg kjenner giftet seg, lagde en av vennene deres en kake til dem i bryllupspresang og ba etterpå mange andre av deres venner (meg inkludert) om vi kunne gi henne et bidrag fordi ingrediensene hadde vært så dyre. Det syntes jeg var veldig uhøflig: hvis vi skulle gå sammen om en kake til brudeparet måtte vi ha avtalt det på forhånd, jeg syntes det var rart at hun avkrevde oss penger for en kake vi ikke hadde noenting med å gjøre. Hun var dessuten en veldig nær venn av dem og jeg syntes det var gjerrig at hun ikke kunne påkoste seg ingrediensene til en kake til dem. Jeg var en mye fjernere venn og hadde dessuten min egen bryllupsgave, så ikke snakk om at jeg skulle betale for kaken hennes.

Oppsummert tror jeg man kan si at folk her generelt betaler for seg selv når man er ute og gjør ting, men at flere føler en forpliktelse til å betale alt når man inviterer folk hjem til seg, og at overdreven delesyke (for eksempel at alle skal betale for akkurat sitt når det er helt umulig å regne ut) oppfattes som litt smålig. Vanskelig det med deling. Grensa går vel forskjellige steder i alle kulturer.

Angående kulturforskjeller rundt mat: jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite når det er uhøflig å takke ja og når det er uhøflig å takke nei i Egypt. Aldri helt sikker på om jeg bør si nei før jeg takker ja, og eventuelt hvor mange ganger, og om jeg nøder mine egne gjester nok og sånn. Jeg har funnet ut hvor vanskelig det kan være når man ikke kjenner de sosiale normene: noen ganger kan man tråkke i salaten uten å ha noen anelse om det fordi man ikke har fått med seg noen a de sosiale kodene.

-  Hanna

Jeg sliter med å bli påspandert. Det er som du skriver, at det blir en følelse av å ha gjeld. Hvis jeg låner en femtilapp av noen, er jeg svært nøye med å få den tilbakebetalt. Omvendt er ikke så farlig, fordi –hallo– det er jo bare en femtilapp. Jeg er nok redd for å bli oppfattet som en parasitt, selv om jeg vet at jeg strengt tatt ikke er det.

- Hilde

Kulturkollisjoner på mikronivå: Delelige eller udelelige regninger?

«I dag er du banken min,» sa min marokkanske venninne til min somaliske, i det vi reiste oss for å betale for den thailandske maten vi hadde spist. Min somaliske venninne smilte og betalte for to. Det er en scene som sjeldent utspiller seg blant mine etnisk norske venner. Jo, folk spanderer på hverandre, men det er ofte ved anledninger (det være bursdag eller en god karakter på en oppgave). Det hender det skjer uten foranledning og grunn, bare for å være hyggelig, men spanderingen blir uansett oppfattet som en stor sak. Den påspanderte blir umåtelig beæret og ytrer sine takksigelser flere ganger under måltidet. Med unntak såklart. Jeg sa sjeldent ikke aldri. Jeg har flere etnisk norske venner som spanderer på hverandre og som ikke er opptatt av å dele regningen nøyaktig – de gangene regnestykket over hvem som har spist hva og hvor mye viser seg å være en slitsom oppgave.

Jeg påstår ikke at det å dele rettferdig og velge å kun betale for seg selv er galt. Majoriteten av oss har ikke et budsjett som strekker til middag for hele vennegjengen på Maaemo. Man er student med begrenset inntekt, man er yrkesaktiv og har fryktelig mange utgifter, man sparer, man bruker, man har prioriteringer og konstant gavmildhet er og bør heller ikke være en prioritering. Men jeg opplever likevel en vesensforskjell mellom mine etnisk og ikke-etnisk norske venner. Møter jeg en pakistansk, somalisk eller marokkansk venn (minoritetsnordmennene jeg omgår mest har bakgrunn i disse landene) til kaffe, og står først i kaffekøen, betaler jeg for begge (eller unnskylder meg hvis jeg ikke har nok penger til å betale for begge). Står de i køen foran meg betaler de for oss begge (eller unnskylder seg hvis økonomien for øyeblikket er skral). Blant mine etniske norske venner er den tradisjonen et unntak og ikke en regel. Delingskulturen virker mer innarbeidet i den kulturen jeg er født med enn i den som daglig omringer meg. Hjemme lærte jeg ikke at  noe var mitt, men at alt jeg hadde var ubetydelig hvis ikke det kunne glede andre også. Sitter jeg der med en pose Smash tenker mitt hode at den gå rundt bordet først – før jeg kan ta av den selv. Har jeg kjøpt en bolle tilbyr jeg min kaffekompanjong et stykke, selv om han sikkert kunne kjøpt selv. Har jeg fått lønn nylig skal jeg selvsagt betale for pizzaen vi har delt, hvorfor skulle jeg ikke det?

Min mor gikk hardt til verks for å motarbeide individualismen den norske skolen forsøkte å lære meg. Den har gode elementer, denne individualismen. Det er viktig å bane en egen vei, det er viktig med selvrealisering, det er viktig å prioritere seg selv og ikke ofre sine drømmer for fellesskapets beste, men det å leve i et fellesskap betyr ikke bare å leve parallelt med hverandre?

Nei. Jeg liker å dele, mulig det er en egoistisk tanke bak min trang til å dele: Det gjør meg godt at jeg kan gi av det jeg har til folk jeg setter pris på. Men i min somaliske kultur, og også i kulturen blant mine ikke-etnisk norske venner, er det implisitt at delingen er gjensidig. Min bror irriterte seg engang over en mann han kjente som han alltid spanderte på uten at mannen hverken avslo spanderingen eller forsøkte å gjengjelde. Sosial parasittisme er uhøflig. I somalisk kultur tar man heller ikke mot en gave man selv ikke kan gi. Spanderer du en tur på meg, kan jeg spandere en tur på deg. Spanderer du en Mini Cooper på meg, må jeg høflig takke nei (-selv om det gjør fryktelig vondt).

Gjensidigheten innebærer ikke at man står i gjeld til noen. Det må presiseres. Å holde regnskap over hvem som har betalt og hvor mange ganger man må gjengjelde for at det skal oppstå likevekt regnes for å være ganske smålig i somalisk kultur. Den implisitte gjensidigheten finner jeg mer attraktiv enn den eksplisitte. Jeg har opplevd etnisk norske venner som har insistert på at neste sjokolade spanderer de på meg, etter at jeg – som i øyeblikket kjøpte flere varer og skulle betale med kort – fortalte at jeg kunne ta Twix´en til 13 kroner også. En somalier hadde ikke sagt «nå står jeg 13 kroner i gjeld», en somalier hadde tatt det for gitt at jeg tok sjokoladen også – siden jeg kjøpte flere ting.

Det er i sånne øyeblikk at min somaliske herkomst skinner tydelig gjennom. Samtidig er jeg godt fornøyd med at noen av mine eldste etnisk norske venner (eldst i ansiennitet, ikke alder) har blitt smittet av meg hva angår deling, og jeg møter med bekymring unge somaliere som insisterer på å dele pizzaregningen etter hvor mange skiver hver har spist.

Nå har jeg brukt et par avsnitt på å romantisere somalisk delingskultur. Den er ikke alltid så romantisk. I somalisk kultur er det svært akseptert å forklare at man ikke har økonomisk råd til venner, men ikke til bekjente. Er man ute og spiser med bekjente, og det viser seg – av ulike årsaker – at du er den eneste som er istand til å betale (fordi restauranten ikke tar kort, for eksempel), kan det fort hende at du må betale for alle sammen (-det spiller ingen rolle om selskapet er på to eller tolv personer). Sosialt intelligente bekjente vil forstå at du umulig har råd til å betale for så mange og vil forsøke å finne minibank i nærheten. Men det finnes sosialt uintelligente mennesker også, dem har jeg stiftet bekjentskap med. Det kostet meg dyrt.

Men en av de viktigste tingene jeg lærte da jeg vokste var at hvis jeg holdt igjen, ville Gud holde igjen. Hvis jeg ga, ville Gud gi. Det er en holdning jeg forsøker å opprettholde. Joda, det hender jeg gir for mye, det hender jeg blir midlertidig fattig. Men det ordner seg alltid tilslutt.

Og kulturkollisjonene fortsetter

For ett år og noen uker siden begynte jeg en serie om kulturkollisjoner på mikronivå. Jeg fulgte dessverre ikke serien videre, men jeg rakk å skrive om munnvold, hilsing og jeg fikk høre artige historier fra kommentariatet. 

På vei hjem fra hyggelig sosialt samvær med fine venner husket jeg plutselig serien, og fikk lyst til å kjøre den igjen. Igjen oppfordrer jeg deg – som leser – til å spørre om hva enn du lurer på ved somalisk kultur (-jeg svarer med utgangspunkt i egne erfaringer, men er ofte vågal og kommer med noen generaliseringer. Somaliere som er uenige i mine generaliseringer må absolutt rope ut) og dele dine erfaringer med kulturkollisjoner.

Jeg gleder meg stort til det nye året. Vi sees! (Eller leses!)

2012 har vært et fantastisk år. Det har vært mange oppturer og nedturer, men jeg har lært vanvittig mye om meg selv – både på vei ned og på vei opp. Og jeg har møtt mange nydelige mennesker – i begge retninger. Det viktigste jeg har lært delte jeg med en kompis, på Stockfleths, søndag formiddag:

Jeg har funnet ut at jeg bare har et liv og må få maksimalt utbytte av dette ene livet. Gleder meg sånn til det nye året, for å ta fatt i alt det jeg må få gjort. Jeg skal prøve å huske og puste.

 

 

Stream of consciousness: Asylpolitikk, bunnløshet og tårer

Denne filmen har jeg laget fordi jeg er redd, begynner Margreth Olin i sin siste dokumentarfilm. Ikke fordi jeg er redd for den andre, ikke fordi jeg er redd for den fremmede, men fordi jeg er redd for det som skjer når vi lenger ikke er istand til å se enkeltmennesket.

Jeg kan ikke huske sist jeg gråt foran et lerret med levende bilder. Da dyktige, engasjerte, Espen André Breivik inviterte meg til førpremieren av «De andre», forberedte jeg meg på å se sterke bilder. Jeg var forberedt på å bli trist, sint og provosert, men jeg var ikke forberedt på å gråte. Det var jeg virkelig ikke. Jeg gråt fordi Olin på et formidabelt vis har greid å formidle håpløsheten, forvirringen, usikkerheten, ensomheten og sinnet til unge mennesker som, etter egen – og kanskje allmenn – oppfatning, blir dårlig behandlet fordi de ikke er norske. Det var vondt å høre historiene til guttene Olin har møtt, samtidig satt jeg og så på med ærefrykt. De stod oppreist. Ikke hele tiden, selvsagt ikke hele tiden, men de stod oppreist. Jeg vet ikke om jeg hadde stått oppreist om jeg hadde opplevd en brøkdel av det guttene i filmen har opplevd. Dette er likevel ingen filmomtale. Eller, jo, her er anmeldelsen: Se den. To ord: Se den.

Jeg gråt også fordi filmen ikke bare appellerte til min empati. Den traff hjem. Bokstavlig talt. Vi har en familievenn som har søkt asyl og som har fått avslag. Vår familievenn er psykisk syk. For tiden veksler hun mellom det å bo sammen med meg og mor, og det å bo hos bror i hans småbarnsfylte hjem. Hennes tilstand går opp og ned. I en god periode var hun oppe, nå er hun langt nede. Jeg er ikke overrasket over det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg føler at jeg mister kontroll, men forsøker jeg å finne veien igjen har jeg alltid et kompass å navigere etter. Jeg har fast bopel. Jeg har fast inntekt. Jeg har et sterkt nettverk, bestående av familie og venner, som jeg ikke risikerer å miste i nær fremtid. Jeg har studiene mine. Vår familievenn mangler det. Attpåtil har hun et skjørt psyke. Den ene forsterker følelsen av den andre. Jeg beundrer henne de dagene hun smiler, og jeg forstår henne de dagene hun, med blanke og tomme øyne, ser rett forbi meg.

Jeg har hatt hennes situasjon litt på avstand. Jeg skammer meg over det. Sist jeg var alene med mor fikk jeg velfortjent kjeft. «Hvorfor skriver du ikke noe, til advokaten hennes eller til UDi,» forlanget mor – «hva er dine ord og din penn verdt hvis du ikke engang kan hjelpe et menneske?» Hun plasserte en tykk mappe på fanget mitt og ba meg skrive noe om situasjonen og saken, noe som hun kunne videreformidle til advokaten, noe som kunne være til hjelp. Jeg la mappen på skrivebordet mitt og har ikke skrevet noe som helst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Skal jeg skrive om de dagene hun nekter å ta medisinene sine fordi hun fornekter sin sykdom, skal jeg fortelle om hvorfor hun fornekter sin sykdom? Skal jeg fortelle om barna hun mistet, om depresjonen, om stemmene hun hører i hodet sitt, og om det å samtidig tilhøre en kultur som har null forståelse for psykisk helse? Skal jeg fortelle om svigerfamilien som fratok henne barna som overlevde, ektemannen som kalte henne «gal» og gjorde henne så liten, så liten. Skal jeg fortelle historiene hun ikke deler med den hvite intervjueren vis-à-vis henne i det kjølige kontoret? Skal jeg fortelle om tragediene hun deler med meg, på somali, når vi er ute og handler, når vi sitter og spiser sammen, og helt uoppfordret når jeg sitter og leser i avisen? Hun har dette med å spørre, helt ute av det blå: Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt. Vet du?

Jeg vet ikke om jeg greier å formulere bunnløsheten i vår familievenn. I kveld, på Sentrum Scene, greide Margreth Olin det. Jeg håper du ser den. Virkelig.

Vi har ingen asylmottak i Norge. Vi har oppbevaringsmottak. Lokaler som – i økende grad – driftes av private selskap. Lokaler som legges ned når de blir for dyre å leie eller drifte. I august ble Oslos siste ordinære mottak lagt ned. For dyrt. Brenneriveien asylmottak var tynget av usikkerhet, det var en ubehagelig følelse, samtidig var det surrealt – for meg – å bare kunne gå ut døren og slik ha lagt uforutsigbarheten bak meg. Menneskene jeg møtte levde med uforutsigbarheten og usikkerheten hver eneste dag – og antakeligvis ennå. Det finnes sikkert mottak som er bra, men det fremstår for meg besynderlig at det ikke er et krav å ha fagpersoner ansatt ved et mottak. Det er besynderlig at det første asylsøkere møter, når de kommer til landet, er uniformert personell som skal sjekke om de snakker sant og noen som skal se om de bærer på tuberkulosebasiller eller ei. Er det ikke mer naturlig å bli møtt av mennesker som kan håndtere traumer? Det er absurd at få blir tilbydd terapi og at det er opptil kommunene, som huser mottakene, hvilke helsetilbud asylsøkere får. Det er absurd at norske fastleger har lite kunnskap om behandling av nyankomne, og enda mindre erfaring med det å referere videre til psykiatre. Det er hinsides at asylsøkere, med svært ulike behov og helsetilstand, stues sammen i et og samme mottak. Det er idiotisk at enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke kommer innunder barnevernet, og ikke får omsorgspersoner, slik de etter FNs barnekonvensjon har rett til. Det er forjævlig at unge asylsøkere – som ikke har fått mulighet til å bearbeide traumene sine – trolig returneres til opprinnelsesland, når de henfaller til kriminalitet. Det er idiotisk at man ikke har rett på utdanning eller arbeid, så fremt man ikke har permanent oppholdstillatelse. Joda, «permanent oppholdstillatelse» synes å være en rimelig betingelse teoretisk, men i praksis lever mennesker i limbo med midlertidig oppholdstillatelse, noen vikler seg inn i klageganger som tar evigheter og mennesker bor her – tiltaksløse – i flere år. De kan jobbe svart, eller gruble seg ihjel. Mottaksapparatet i Norge er dårlig. Slik skal vi ikke behandle mennesker som allerede har krysset våre grenser. Jeg håper ikke Olins film fremprovoserer en debatt om strengere/mildere norsk asylpolitikk. En slik debatt kommer til å følge arketypiske mønstre, den kommer til å splitte politisk og den kommer til å bli en valgkampsak. En slik debatt kommer til å gå på tvers av de ordene Olin introduserte filmen sin med: Vi må ikke behandle menneskene som midler, men som mål i seg selv.

Jeg føler meg så heldig, så heldig, så veldig heldig. Samtidig vet jeg at hadde mor, nyttårsdagen 1991, kjørt sin vanlige rute hjem fra banken, hadde hun i likhet med titalls mennesker blitt stoppet og skutt. Men hun ville ha fisk til middag, og derfor tok hun en omvei for å rekke fiskemarkedet, og derfor kom hun hjem. Jeg vet at hadde far ikke vært rask med pengeoverføringene, hadde vi ikke fått plass i de første båtene som dro til Lamu fra Kismayo, hadde vi i likhet med veldig mange andre, som måtte nøye seg med langt mindre båter, druknet i det indiske hav. Det er så mange ting som kunne gått galt, det året vi var på flukt, men som ikke gjorde det. Det virker tilfeldig, ikke sant? Men jeg tror på Gud, ikke på tilfeldigheter. Jeg tror heller ikke på fri innvandring. Vi kan ikke ta imot flere asylsøkere enn det vi kan håndtere som et samfunn. Gjør vi det er jeg veldig redd for at flere immigranter, kanskje de svakeste, faller på utkanten av samfunnet. Jeg er redd for konsekvensene av sviktende integrering, jeg er redd for fremveksten av sosiale og økonomiske underklasser, og jeg er redd for ghettofisering. Sammenlignet med andre europeiske land står det relativt bra til med den norske innvandrerbefolkningen. Vi har utfordringer, så klart, men generelt går det bra. Kanskje vil færre restriksjoner snu på det?

Men man må ikke være for fri innvandring for å støtte en human asylpolitikk, og – søren heller – det spiller ingen rolle om du er blå eller rød: Mottaksapparatet er piss. Den må endres. Hvordan gjør vi det?

Back to the Future: Om Øverland, religion og bønnerom

Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. – Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appellere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv.

Jeg er ikke så sikker på det. Ennu er der nok adskillige, som tror både det ene og det annet. Men der er ikke så mange nu, som der var for hundre år siden. Dengang var religiøse illusjoner almindelige også hos ellers fornuftige mennesker. Nu utgjøres menigheten vesentlig av forskruede raringer og av sinker.

Den går jevnt tilbake. Og i det øieblikk man ophever statskirken, og kristendommen ikke lenger er noen næringsvei – hvad den nu faktisk er for tusener av prester og lærere og lærerinner – i det øieblikk vil den få en dødelig knekk.

Kristendommen, den tiende landeplagen – Arnulf Øverland

Det virker ofte som om fortiden legger føringer for hvordan vi diskuterer religion i vår samtid. Religion er, i følge mange, en tilbakelagt etappe i det norske samfunnet. Vi er ferdig med religion i skolen, på arbeidsplassen, i politikken og vi er – i hvert fall – ferdig med å ta hensyn til religionen i kunsten. Det vil ikke si at det ikke eksisterer etnisk norske religiøse med ulik grad og uttrykk av religiøsitet, men på et punkt ble det mer uvanlig enn vanlig å ha et kors hengende på veggen eller rundt halsen. Kanskje fikk kristendommen en knekk, slik Øverland forutså, men i Øverlands prognose var ikke innvandring en faktor. Det er riktignok nesten utelukkende muslimer som setter religion på dagsorden i den offentlige samtalen, men det er ikke bare muslimer som har forsterket det religiøse uttrykket i Norge idag. Det er ikke helt i Øverlands ånd det at nordmenn, både dem som tror og ikke tror – på noe overnaturlig – dukker opp på Universitetsplassen og prøver på fargerike turban. Dastar er et religiøst symbol, for deg som ikke visste det. Det tilbakelagte er på fremmarsj, og det skremmer mange.

Jeg forstår skepsisen. Jeg skulle ønske mange av mine trosfeller, inkludert meg, men også mine trossøskenbarn, var flinkere til å vise forståelse for at religion ikke alltid har vært et positivt bidrag i den norske offentligheten. Mange har opplevet religionen som en tvangstrøye. Mulig man ikke blir mildere innstilt til religion når man ser at religionen ennå, mange steder i verden, brukes for å kue, begrense og inspirere til hat. Kanskje sitter man foran tv-skjermen og priser seg lykkelig for at det ikke var Ole Hallesby som fikk styre samfunnsutviklingen tidlig på 1900-tallet.

Jeg forstår, altså, jeg gjør det. I det lyset forstår jeg at min blå paisleyhijab med gulltråd også er fryktelig skummel i manges øyne. Det samme gjelder min myke sennepsgule med små røde blader, og min sorte pashmina. Min sorte pashmina er den skumleste av mine hodeplagg. Jeg forstår meg i hjel på at mange synes at aksept for religion er synonymt med det å ta en tidsmaskin til inkvisisjonen. Men man når et stadie der det at middelalderen og femtitallets svovelpredikanter er premissleverandører for hva religion er, og ikke er, blir fryktelig kjedelig og ganske urettferdig. Like leit er det at mange automatisk antar at det å åpne for religion i offentligheten vil kulminere i etablering av et prestestyre etter iransk modell. Neida. Noen mener sikkert det, men de er ikke så mange. Disse innvendingene uttrykker først og fremst en undervurdering av religiøse nordmenn, man er ikke så håp-og historieløs som mange vil ha det til, dernest viser det en manglende tro (sic!) på at det religiøse kan ha et særnorsk uttrykk, og være et positivt bidrag til samfunnet – som en helhet.

Det er litt forutsigbart, selv for en muslim som tror på forutbestemmelse, å blogge dobbelt om religion. Jeg må bare understreke at jeg kan skrive om og tenke på andre ting som er urelatert til min tro. Likevel ble denne tankeprosessen igangsatt av skolebyråden, i Oslo, sitt forbud mot bønnerom på skolen, og den påfølgende, uunngåelige og nokså forutsigbare debatten. Det gjennomgående mantraet er at religionen er privat, og at skolen er en utdanningsinstitusjon og ikke en religiøs institusjon. Jeg er enig i det siste. Skolen skal utdanne og opplyse, men ikke bare gjennom de obligatoriske skolefagene, men også gjennom møtene mellom ulike elever, fra forskjellige bakgrunn og med forskjellige holdninger. Skolen skal være en relativt verdinøytral møteplass, men alle disse som tumler rundt i korridorene er ikke verdinøytrale. Samfunnet vårt er ikke verdinøytralt. Vi tror og mener og uttrykker oss hele tiden. Jeg synes at en god skole tilrettelegger for unge mennesker som tror, mener og ønsker å uttrykke seg. Det er ikke så mange andre steder man får gjort det, uten at andre – gjerne eldre – legger føringene.

På ungdomskolen min var det en debattklubb regissert av en skikkelig tøff, og hyggelig, kar som dengang var medlem av FpU. Jeg tror han er i FrP nå. Da var det om å beine ned med matpakken, etter at det ringte ut til storefri, og sette seg ned. Det var et herlig sammensurium av kids som mente så mye forskjellig og var hellig overbeviste om at de – der og da – var talspersoner for ideologier som var tredve ganger så gamle som dem.

Jeg endte aldri opp på Oslo Katedralskole, da jeg skulle søke videregående skole, men noe som talte veldig sterkt for skolen var det helt utrolige elevengasjementet, med utallige og snodige foreninger og klubber. Noe av det jeg synes er herligst ved å være student idag, skjønt det ofte går utover pensum, er det å kunne engasjere seg ideelt, religiøst, politisk, faglig og sosialt – utenfor programmene og emnene – og slik møte likesinnede. Det handler om utfoldelse, om vekst, om å utvide horisonten sin. Dette snevre synet på hva en utdanningsinstitusjon er mener jeg undervurderer den unge. Elever, og studenter, skal ikke bare møte fag på skolen, de burde få muligheten til å møte verden.

En fullstendig berettiget og legitim innvending da er selvsagt at det å tillate tyve unge muslimer å bruke et rom til bønn, ikke akkurat er utfoldende, vekstinduserende eller særlig horisontutvidende. Jeg er enig i det. Jeg synes ikke det er noe særlig med et lukket bønnerom for muslimer, et stillerom derimot, et livssynsrom tilogmed, hadde jeg likt. For det handler også om møtene utenfor dette rommet og spørsmålene som stilles. Det handler om å bli fortalt, som ung og religiøs, at man er akseptert, man at man ikke tar alt den religiøse sier for god fisk. Det handler utfordringene man møter.

En av dem er selvsagt det å akseptere og respektere at det vil være unge muslimer  eller unge med muslimsk bakgrunn som ikke ønsker å be på et bønnerom. Kanskje er det også en vekstmulighet, i regi av en livssynsnøytral institusjon, mange faktisk trenger?

Jeg vet ganske sikkert at det var viktig for meg, som muslim, å møte skikkelig kule ikke-muslimer, da jeg var litt yngre (-og ennå, for den saks skyld), som utfordret meg. De gangene det ikke var debatt i storefri, snakk om BH’er, gutter, dødball ute, vi ikke løp for å kjøpe mat på Rimi, eller guttene i klassen – seriøst – lagde egne versjoner av Jackass, var det artig med krangling innendørs på ungdomskolen. Jeg er veldig takknemlig for at Are, i niende klasse, så vantro på meg da jeg sa: Men, evolusjon er bare tull, da. Harun Yahya sier at alt som lever bare er plassert på jorden. Det sier Koranen.

Are svarte:

Er du faen meg schkæk?

Det ble mange friminutter dedikert til temaet.

Til gjengjeld tror jeg Are idag har et ålreit forhold til muslimer. De er ikke helt håpløse. Det var iallefall ikke hun med brillene og med den leie tendensen til å snuble i ordene sine.