Indiske livmorer og russisk rulett

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig, være tung for alle involverte, men at det for noen (både bærere av fosteret/fostrene og givere av befruktede egg), ja, er verdt det. Alex Kuczynskis historie er viktig lesning for alle som mener sterkt om temaet:

As much as I tried to fight off the feeling, when I told others that I was expecting a baby — and this child was clearly not coming out of my womb — I would sometimes feel barren, decrepit, desexualized, as if I were branded with a scarlet “I” for “Infertile.” At the height of her pregnancy, Cathy and I embodied several facets of femininity. She could be seen as the fertile, glowing mother-to-be as well as the hemorrhoidal, flatulent, lumpen pregnant woman. I could be the erotic, perennially sensual nullipara, the childbirth virgin, and yet I was also the dried-up crone with a uterus full of twigs. She got rosy cheeks and huge, shiny stretch marks. I went to Bikram yoga and was embarrassed to tell the receptionist — in front of the pregnant 20-something yogini in short shorts — to pull me out of class in case my baby was about to be born out of another woman’s body.

Jeg har heller ikke mye til overs for kritikk som baserer seg på barnets (angivelige) manglende tilhørlighet. Det er klart at surrogatmorens kropp reagerer på barnet som vokser inni henne, hun blir tross alt gravid, med alt det innebærer. Men hun er en bærer, hun overfører ikke genetisk informasjon gjennom navlestrengen, det er genetisk mor som er mor. Det er hennes gener som rekombineres med fars, og skaper et individ som deler trekk fra begge, og det er genetisk mors (og fars) eventuelle, arvelige, sykdommer barnet får.

Summa summarum, surrogati strider med mitt verdenssyn, men jeg føler intet behov for å tre mitt verdenssyn over andres hijab og jeg har stort sett sympati for mennesker som velger surrogati. Også dem som betaler for det.

Men;

jeg er skeptisk til hyre av livmor i land som India. Riktignok fortalte Mala Wang-Naveen (Aktuelt, 3.4.2013) at surrogatmødrene hun hadde møtt i India, under arbeidet med sin bok, Den globale baby, satt igjen med en positiv opplevelse av prosessen. Fortellingen er likevel fasettert (nå må jeg bare understreke at jeg ikke får inntrykk av at Wang-Naveen forsøker å rosemale surrogati i India, tvert imot, hun vil ha streng regulering). Kishwar Desai, i The Guardian, forteller om kvinner som:

(…) sign contracts agreeing that even if they are seriously injured during the later stages of pregnancy, or suffer any life-threatening illness, they will be «sustained with life-support equipment» to protect the foetus. Further, they usually agree to assume all medical, financial and psychological risks – releasing the genetic parents, their lawyers, the doctors and all other professionals from all liabilities.

Det eksisterer allerede noe regulering av assistert befruktning i India, men kritikere finner ikke dette tilfredsstillende. En innvending er at loven tar mer hensyn til paret enn til surrogatmoren:

Today, Dr. Arya says bluntly, “Surrogate mothers are from poor backgrounds and are hardly aware of their rights. The ART law is trying to find a balance between the legal and the unethical, but unethical practices still remain.

En annen innvending, blant flere som implisitt og eksplisitt fremmes i denne innsiktsfulle artikkelen fra Mother Jones, er at reguleringen kun eksisterer på papir, og at det er ingen myndighet som påser at loven følges. Selv om de foreslåtte innstrammingene blir vedtatt vil tilsynet tilfalle delstatene:

India’s parliament is in the process of crafting legislation to address some of the concerns about surrogacy. The bill could be ready for formal consideration sometime this year, but it is not clear which agency would be charged with enforcement. In any case, any regulatory oversight would likely fall to the states. «At the state level, no one looks at surrogacy,» says Sunil Avasia, Gujarat’s deputy director of medical services, whom I finally manage to interview after a great deal of bureaucratic runaround. When it comes to ethical conduct, it might as well be the Wild West. Forget laws, he says. «There are no rules.»

I dag reagerte jeg på et twitterinnlegg som kommenterte Kaia Storviks kronikk, i Dagsavisen, som ble innledet med den skarpe ingressen: Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?

Min venn og medtvitrer spurte om vi også skulle forby juveler, gummi eller klær – som under noen omstendigheter også tar liv. Forsåvidt en berettiget innvending, men min første tanke var at det allerede eksisterer forbud som ikke er basert på det at noe, essensielt, er kriminelt. Forbud kommer også til når omstendighetene rundt og konsekvensene av dette «noe» ikke er noe vi, som et internasjonalt samfunn, kan stå innenfor moralsk. Det være svettefabrikker (tekstilarbeid er ikke umoralsk i seg selv) eller bloddiamanter (hvem liker ikke bling uten blod?).

Surrogati og handel i konfliktdiamanter er diametralt ulike og jeg forsøker på ingen måte å sammenligne disse, men det alminnelige synet på konfliktdiamanter tror jeg er noe vi kan ta lærdom av: Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Diamanter er fine, all diamanthandel må ikke forbys, men vi tillater ikke diamanter som produseres på et vis vi mener er uetisk og som finansierer vold. Fokuset og bevisstgjøringen rundt handelen med konfliktdiamanter førte til Kimberely prosessen, der 80 land har gitt sin tilslutning, og som har ført til en reduksjon i handelen med konfliktdiamanter.

Desto mer jeg leser om surrogati i India, jo bedre forstår jeg at dette er lukrativ forretning, for fagpersoner, mellom-menn og, ja, også, for surrogatmødrene. Jeg forstår også argumentene som viser at dette kan være et vindu ut av fattigdom. Men siden dette er en stor industri i India vil internasjonalt press, trusler og – om det ikke leder frem – igangsettelse av forbud mot surrogati, merkes. På sikt tror jeg det kan presse frem bedre lover og bedre tilsyn, som blant annet sikrer at medisinsk forsvarlige prosedyrer følges, oppfølgning gis – både før, under og etter svangerskapet – og at surrogatmorens rettigheter ikke underordnes de vordende foreldrenes interesser.

Det tar tid.

I mellomtiden synes jeg ikke at vi skal spille russisk rulett med folks liv og helse. Ei forsvare det med at vi redder folk fra fattigdom. Målet helliger ikke alltid middelet. Er det verdt å risikere og støtte utnyttelse?

Kanskje et forbud mot det å leie livmor i India initierer en fruktbar debatt om surrogati i Norge? Det er lov å håpe.

Oh, Tenere, you are the treasure of my soul.

Les om:

Tuaregfolket

Tuaregopprørene

Azawad

Det er et tankekors at verdenssamfunnet støttet Sør-Sudan, men er – stort sett – stille om tuaregenes kamp. Sarkozy frykter «Al Qaida»-infiltrasjon i Mali. Ironisk nok er opprørslederen med islamistisk agenda, Iyad ag Ghali, imot uavhengighetserklæringen. Mer absurd enn som så: Ghali var endel av Malis diplomatiske korps til Saudi Arabia. Ansatt av president Amadou Toumani Touré.  Verden vil bedras. Uansett, jeg er litt usikker på hva jeg mener om dette. Jeg kan lite om Vest-Afrika, men har lenge vært klar over tuaregenes urettferdige situasjon. I won’t go all post-colonial on you, men dette er arr etter kolonialiseringen, altså.

Somalisk politikk: For deg som søker hodepine.

Hvilken signifikant hendelse vil finne sted i Somalia, august 2012, sa du?

Det er ytterst få som er istand til å svare på det, da mener jeg både etniske nordmenn og nordmenn med somalisk bakgrunn. I august er det valg av nytt parlament i Somalia, den sittende føderale overgangsregjeringen – The Transitional Federal Government, eller TFG på folkemunne – erstattes av enda en ny regjering. Siden fredsforhandlingene i Djibouti i 2000, initiert av det sivile somaliske samfunnet, har Somalia vært i en overgangsfase. Under denne overgangsfasen har somaliere opplevd konflikt mellom krigsherrer, konflikt mellom Somaliland og Puntland, intern konflikt i de selvstyrte områdene, oppvekst av piratvirksomhet og to paramilitære islamistiske bevegelser. Hvorav lederen for den første, altså United Islamic Courts, utviklet seg til å bli en romantisk heltefigur i mange somaliske miljøer. Særlig fordi han viste stort mot og stor motstand mot utenlandske fredsbevarende styrker, invitert til Somalia av oberst Abdullahi Yusuf - president i perioden 2004-2009. Da president Yusuf trådde ned fra stillingen sin, trimmet vår nasjonale helt mullahskjegget og inntok Villa Somalia. Vårt presidentpalass.

Han kastet ikke de utenlandske styrkene ut.

Under hans styre har ikke bare antall seter i nasjonalforsamlingen blitt fordoblet, men ytterligere utenlandske styrker er nå plassert på somalisk jord. Hovedsaklig for å beskytte den sittende presidenten fra den islamistiske bevegelsen al-Shabab, en utbrytergruppe fra den opprinnelige bevegelsen UIC, hvis fanesak – hold deg fast  – er å drive ut de utenlandske styrkene. Ringer det bjeller?

Det er ikke lett å holde styr på alle overgangene i somalisk politikk, eller interessene som står på spill og det er ihvertfall ikke lett å besvare problemets kjerne: Hvorfor er somaliere ut av istand til å enes om en stabil maktstruktur?

Det er like mange svar på problemstillingen som det er dype, gutturale stemmer i en somalisk café.  Mye handler om den politiske kulturen som eksisterte på Afrikas horn for de europeiske stormaktene bestemte seg for å gjøre Afrika til sin lekeplass. Somalia var bebodd av nomader, langs kysten kom det etterhvert byer som vokste seg store. De ble kongeriker, som i Zeila, og i Maakhir ved Warsangeli-sultanatet. Noen kongeriker ble store, de dannet dynastier som Ajuuraan-sultanatet. Men selv innenfor disse kongedømmene var stammeallianser essensielle. Når makten ble sentrert om en  bykjerne, var man nøye på å nå ut til stammeledere og gi dem en viss autonomi innenfor sin stamme.

Etter at Frankrike, Italia og Storbritannia avsluttet sin okkupasjon av Somalia, etterlot de en forestilling om at en stat skulle formes etter europeisk modell. Men staten i Somalia ble en svak skygge av det europeiske. Valg, representativt demokrati og partikultur var ukjente fenomener. Jeg vil ikke påstå at Somalia, i pre-kolonitiden, var udemokratisk. Innad i kongedømmene eksisterte det lokale råd, man har alltid hatt en kultur for å møtes og forhandle. Men ens representant var ens klansmann, ikke en mann som stilte seg til høyre eller venstre langs et politisk spekter.

Man prøvde å skape en politisk kultur der ideologi og politisk program, fremfor blodslinje, skulle gjelde, men to presidentperioder etter frigjøringen i 1960, ble Somalia en kommunistisk republikk. No more party with political parties! Det var ett parti som skulle gjelde. Det var ett prinsipp folket skulle styres etter. Xisbiga Hantiwadaaga! Kommunistpartiet!

Rett skal være rett. Siad Barre, vår marxist-leninistiske diktator, gjorde mye godt. Folk flest fikk noe å spise, ble sendt på skole og nøt av et godt helsetilbud. Men, altså, han hadde absolutt makt og opposisjonen ble forfulgt og drept. Særlig hardt gikk det utover Somali National Movement i tidligere Britisk Somaliland. Allerede i 1988 begynte Barre å teppebombe somalilanderne.

Med andre ord, etter frigjøringen i 1960, hadde vi én vellykket president som satt i syv år, Adan Osman Daar. Etterfølgeren ble drept to år inn i tjenesten (alltid gøy å finne personlige koblinger mellom en selv og offentlige historiske figurer. Shermarke var mormors fetter. Mamma, onkel og mormor var tilstede da han ble skutt), den tredje presidenten varte i én uke før han ble avsatt ved et kommunistisk kupp. Man har altså ikke fått mulighet til å utvikle en bærekraftig politisk kultur i Somalia. Etter nesten 20 år med kommunisme, ble Somalia kastet inn i en borgerkrig som har vart i over 20 år. Av ruinene har det vist seg å være umulig å bygge en stabil sentral stat. Hvorfor?

Presidenten i Puntland, en autonom region Somalia, åpnet konferansen som skulle skissere utviklingen av en ny somalisk grunnlov, med en tale der han sa:

 Somalia has suffered a prolonged conflict in part because of decades of misrule that resulted in weak governance institutions, leading to complete collapse and fragmentation of the Somali nationstate in 1991. We have since been trying to bring together the Somali people and recover from war.

Delegates at this Conference have the noble opportunity to lead the Somali people towards a political system that is fair, dynamic and built on a strong foundation that incorporates our Islamic values, our Somali culture, and our local traditions. This political system begins with a Federal Constitution.

The type of federalism we would like to see for Somalia is a system where power and resource is divided between the states and the federal level. Gone are the days when power and resource was unfairly concentrated in a single city-state. Expectedly, when Somalia’s central government collapsed in 1991, the nation-state collapsed with the fall of Mogadishu – a city-state under successive administrations since independence. This historic disaster should never be repeated and the Somali federation should provide space for political stability and economic development at the local and state levels, to ensure sustainable stability even if the center is threatened or falls. This is how government is managed – at the local level where people play the most important role and can solve and manage their own affairs

Presidenten i Puntland bodde, før presidentskapet, i Australia. Han har bakgrunn i økonomi,  statsvitenskap og historie. Farole representerer de nye somaliske lederne, de velutdannede, og har på mange måter erstattet krigsherrene som satt rundt forhandlingsbordene for ti år siden. Til uken kommer den somaliske statsministeren på besøk til Norge, han har doktorgrad i økonomi fra George Mason University. Dét er ikke et dårlig utgangspunkt. Så man har håp for den somaliske fremtiden.

Det somaliske lederskapet, sentrale og lokale ledere, møter det internasjonale samfunnet imorgen for å diskutere Somalias fremtid. Det blir spennende. Somalia er i en veldig spennende fase akkurat nå. I april ferdigstilles utkastet for en ny føderal grunnlov, i juni møtes somaliske ledere og det internasjonale samfunnet igjen i Istanbul, og i uugust velger vi – for første gang siden krigen – ikke en overgangsregjering, men en regjering. Kanskje da, når vi har gått tilbake til våre local traditions, føderalisme, lokalstyring, greier vi å skape en bærekraftig politisk kultur?

«Now we just showin’ and provin’ that there’s a ghetto everywhere you go.» – Method Man

 Foto fra The Library of Congress

Faren ved å definere «muslim» som en etnisk gruppe:

Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at jeg stod midt i Mogadishu eller Dakar. Hvis det ikke var for at også folk av kaukasisk herkomst vandret i gaten på utsiden av undergrunnstasjonen Whitechapel i London.

Fra første steg ut utgangsdøren så jeg afro, uansett hvilken retning jeg snudde meg. Gatebildet som møtte meg vitnet om at jeg langt derifra hadde dannet meg et overdrevent bilde av en negerdominert bydel. Dominansen var langt mer massiv enn jeg hadde hatt fantasi til å forestille meg.

”Butikkene”, eller rettere sagt bodene, var som tatt ut av byer i Kongo. Brukte sko, mobileffekter, sentralafrikansk musikk og filmer, grønnsaker, trommer, sjal, billige klær, vaskemidler, fisk, juggel av ymse slag, og selvsagt gullforretninger der det selges 24 karat. For å nevne salgsvarer jeg husker umiddelbart.

 Jeg gikk rundt med fotoapparatet i 22 minutter. Jeg må ha sett minst femti svarte kvinner i løpet av tiden jeg prøvde å fotografere uten at det var åpenbart hvem kameraet først og fremst jaktet på. Derfor handlet jeg også. En CD med Miriam Makeba, til den nette sum av 19 kroner, produsert i Nigeria, selvsagt piratkopi. Og en stor tube Colgate til i underkant av ti kroner. Pengene forsvant rett ned i bukselommen til forhandleren.

 En mann av orientalsk herkomst ble irritert over fotograferingen og tok beina fatt etter meg. Jeg avsluttet derfor etter nettopp 22 minutter.

Tower Hamlets has the third highest proportion of adults claiming out of work benefit in London. Every ward except one has a proportion of people claiming out of work benefits that is above the London average. Problems are by no means confined to the economic – Tower Hamlets also has very high rates of long term illness and premature death.

Over half of children in Tower Hamlets are in households either receiving out-of-work benefits or tax credits insufficient to lift them out of poverty. This is five times as high as the rate in Richmond. The four boroughs with the highest level of poverty using this measure are all in the Inner East & South though two of the next four are in the Inner West. Only two boroughs in Inner London are below the London average.

 

En underholdende taper

Igår deltok jeg i lanseringen av en artig kampanje jeg helhjertet støtter, nemlig «Nyt Afrika». Kampanjen handler, i korte trekk, om å sette fokus på afrikanske landbruksprodukter. Jeg fikk muligheten til å holde et innlegg, jeg var dødsnervøs og jeg gjorde den største synden i talehold-ologi: Jeg så nesten ikke opp på publikum. Det hjalp ikke på min nervøsitet og generell følelse av malplassering (-dette kan jeg ikke noe om!) at jeg skulle holde innlegget mitt etter at Guro Sibeko hadde vært på scenen. Guro Sibeko, dere. Man går ikke på scenen etter Guro Sibeko. For man kan ikke toppe henne, man kan umulig bli en fjerdel så bra som henne. Uansett, denne mindreverdighetssytingen til side, innlegget mitt ble vitterlig applauderte. Etter arrangementet mente noen snasne folk fra SAIH at jeg burde publisere det et sted.  Joda, men bloggen er jo underernært fant jeg ut, hvorfor ikke publisere innlegget jeg holdt her? For deg som har vært med på bloggreisen min er tankene og fortellingene her ikke helt ukjente:

Som representant for en ganske belastet afrikansk innvandrergruppe i Norge, somaliere altså, har jeg fått den ikke enkle oppgaven å snakke om hvilke bilder vi – folk flest – har om kontinentet, hvorfor de ikke er endret og hva bildene betyr for utviklingen av Afrika. Det er tre store problemstillinger. Jeg er ingen statsviter, samfunnsøkonom eller sosiolog. Jeg er egentlig en legestudent som har rømt fra lesesalen. Men det mange tenker er at jeg har et unikt innenfraperspektiv. Jeg tror jeg har et innenfraperspektiv.

Og derfor begynner jeg innlegget mitt innenfra, med en personlig beretning. Jeg er en afrikaner som aldri har vært i Afrika. Joda, jeg er født Afrika. Min mor lar meg ikke glemme de timene hun tilbragte på fødselsavdelingen i Banadir sykehus, i Mogadishu. Hun lar meg ihvertfall ikke glemme de mange søvneløse nettene jeg forårsaket i vårt varme, romslige hjem i bydelen Hodan. Hun lar meg ikke glemme at hele husholdningen byttet på å synge for meg.

Mamma lar meg ikke glemme, selv om jeg er en afrikaner som ikke husket det Afrika jeg bodde i iløpet av mitt første leveår på jorden. For tilfeldighetene, skjebnen eller historien, ville det til at jeg,  som en 9-måneder gammel baby, skulle oppleve borgerkrig. Tilfeldighetene, for deg som tror på dem, skjebnen for meg som er religiøs eller historien, som vi alle kan enes om, ville det til at jeg som to-åring skulle bli norsk. Men én ting var i veska til mamma da hun krysset grenseovergangen mellom Russland og Norge, i tillegg til våtservietter, falsk identifikasjon, pulvermelk og tøybleie – mamma tok med seg Afrika.

Mamma lar meg ikke glemme, for i de 21 årene jeg har bodd med henne har hun fødd meg Afrika med teskje og med tresleiv. Afrika! Hun begynte med Somalia, for at femåringen som så vidøyd på henne mens hun pakket samosa ikke skulle bli overveldet. Hun begynte med sin hverdag. Om huset i Mogadishu, om å jobbe i et kraftselskap, om å tørre det store: Nemlig slutte på jobben for å grunnlegge et importfirma med bestevenninnene.

Om å lykkes og om å fryde seg over å se navnet sitt på svære containere i brygga i Mogadishu. Hun fortalte om sitt og pappas mislykkede forsøk på å ha dyr i hagen i Mogadishu. Geitene invaderte kjøkkenet, strutsene stakk stadig av og pappa tilbrakte fritiden sin på å jage dem hjem igjen.  Tilslutt fant pappa ut at det lureste var å ha dyr på avstand, så de kjøpte like greit en liten kyllingfarm et stykke utenfor Mogadishu, i et sted som heter Afgoye. I familien vår trumfer kjærligheten til stekt kylling, kjærligheten til dyrs velferd. Dessverre. 

Etterhvert fokuserte hun på å fortelle om Somalia i fugleperspektiv – ovenfra, de store trekkene – hun snakket om de etniske gruppene i Somalia, klansystemet, kongerikene, imperialismen, frigjøringen, utviklingen av skriftspråket, maktfordelingen, den somalisk kommunismen, og til det mindre alvorlige men like fullt nødvendige – poesien, kunsten, musikken – musikken, dere, jeg er den eneste somalieren vokst opp i Norge som har et lidenskaplig forhold til somalisk musikk mellom 1950 og 1987, alt etter er sprøyt.

Mamma plantet frø i meg, nysgjerrige frø, som gjerne ville vokse. Og jeg søkte kunnskap der alle søker kunnskap: Den norske skolen. Det var ikke et heldig valg. Det så ut til at den norske skolen hadde som hensikt å motarbeide alt mamma hadde fortalt meg om Afrika.  Afrika var et kapittel i historieboken – i noen bøker ble Asia og Afrika omtalt i et og samme kapittel – det var liksom det andre. I tillegg til alle de viktige begivenhetene i Europa.

I historieboken var det malerier med svarte, lettkledde, uttrykkelig primitive afrikanere i møte med velkledde hvite menn. Det ble skrevet om det å kutte opp Afrika i biter, kappløpet om Afrika kaller man det. For Afrika er liksom en pokal, også er Belgia og Frankrike, Storbritannia, Italia og Portugal atleter i verdensklassen som kjemper om denne pokalen. Det var aldri kampen om Afrika.  Sjeldent ble motstand nevnt i afrikansk kontekst, sjeldent ble Afrika før kolonialismen diskutert. Det skjedde ikke så mye der nede, og ting begynt først å skje da den hvite mannen dro ned og tok med seg den bestselgende selvhjelpsboken: «How to build civiliaztions for dummies».

Nå må jeg ikke være så snever: Afrika ble vitterlig omtalt i samfunnsfagboken også. I kapittelet om u-hjelp, u-land og uunngåelig bistand. Afrikaneren er på flukt, rekker ut hendene for å få hjelp eller bærer på en gevær. Afrikaneren møter vi ikke bare i skolefagene, men også når det er reklameforbud på tv – i pinsen og i romjulen – og da er afrikaneren gjerne en jente som vil at du – nettopp DU – skal bli fadder for henne. Afrikaneren har mange av oss møtt i utallige t-banestasjoner, i bod der det selges boller og kaffe til inntekt for en god sak. Særlig denne høsten har det vært mange boller på meg. 

 Vi ser Afrika når det er opptøyer eller konflikter, i Sudan eller Kenya. Mange blir kjent med Afrika gjennom Hollywood. Rwanda er det landet han derre fyren fra Crash spilte den afrikanske versjonen av Schindlers liste. Og Uganda er landet der han skikkelig heite briten i The Last King of Scotland, var det James McAvoy han het? hadde det seg med Idi Amins kone.

Disse bildene er ikke gale. Dette eksisterer og har eksistert. De er like representative som meg. Problemet med bildene er at de er ensidige. Og kanskje er det et problem med meg også, risikerer jeg å ignorere problemområdene om jeg snakker romantisk om Afrika? Det handler om å være bevisst mangfoldet. Ensidige bilder speiler ikke bredden i kontinentet Afrika.  Vi lar problemområder definere et kontinent. Vi sier ikke at Europa er et mislykket økonomisk prosjekt fordi Hellas halter og vi sier ikke at Europa er nedlagte bilfabrikker, og ser til Sverige. Afrika er et kontinent. Hvor ofte må en si det før det blir akseptert?

Ikke ofte nok. Gode, fantastiske venner av meg sier stadig: Du, jeg skal reise til Afrika. Jeg sukker tungt, noen ganger blir man litt lei av det å måtte understreke at Afrika, sør for Sahara, ikke er et land. Alt der nede er ikke helt det samme.

Det er nærliggende å stille et spørsmål som begynner med hvorfor? Hvorfor fremstilles Afrika som et mislykket land. Og ikke et kontinent med stor variasjon.

Kunnskap dere, vi er alle lei av å høre at kunnskap er nøkkelen, men den er virkelig det. Da jeg vokste opp var kunnskapen om Afrika begrenset til kolonialisme og uhjelp, dette endrer seg nå. I mine nevøers bøker ser jeg at Afrika fremstilles mer variert enn det gjorde på 90-tallet. Men det er én ting å omtale et tema, et annet å prioritere det. Jeg opplever ikke at Afrikakunnskap er prioritert kunnskap. Afrika er sør for oss i det eurosentriske kartet, der nede med resten av røkla. Afrikakunnskap er ikke prioritert i akademia heller, Afrikainstituttet ved universitetet i Oslo ble jo lagt ned for ikke så veldig lenge siden. Vi snakker om at vi bærer på negative og gamle bilder av Afrika, men bildene av Afrika vil aldri endres sålenge vi mangler kunnskap om kontinentet.

 Grunnsynet i bildet av Afrika bygger på arven etter de første misjonærne, arven etter de europeiske imperialistene og ikke minst – arven – etter slaveriet.  Den svarte mannen er dum. Han vet ikke bedre. Han vet ikke sitt beste. Den svarte afrikaneren er ikke bare dum, han er også eksotisk. Dette grunnsynet – jeg sier ikke at brorparten av Norge går og tror at afrikanere er dumme – lever videre ubevisst. Det er kanskje det vi må ta tak i. Vi må slutte å se på afrikaneren som underholdningen: Den dansende afrikaneren som hopper rundt for den europeiske delegasjonen. Vi må slutte å se på afrikaneren som et slag mot vår kollektive samvittighet: Å synes synd på afrikaneren skaper ikke fremgang. Vi må begynne å ta afrikaneren seriøst. Vi må prioritere afrikakunnskap, snakke om pre- og postkolonistisk litteratur, diskutere agrikultur og infrastruktur med kvegeiere i Botswana, vi må få afrikanske produkter – med afrikanske merkelapper – på markedet.

For hver gang jeg som ung afrikaner blir framstilit som en underholdende taper, blir det vanskeligere å motbevise det. Tilslutt gidder man ikke. Man gidder ikke å motbevise. Man gidder ikke å bruke ord med mer enn tre stavelser hvis man alltid får samme reaksjon: Shit, du kan ord med flere enn tre stavelser?! Bildene virker fordummende, hånden som stadig mottar ser ingen grunn til å arbeide lenger og den nye generasjonen afrikanere – mange som aldri har vært i Afrika – risikerer å føle distanse og kanskje utvikle et hatforhold til dette kontinentet som alltid er i deep shit. Det er farlig. Det er veldig farlig. Jeg er den jeg er fordi jeg lærte å elske min bakgrunn. Nå er oppgaven å få alle andre til å elske den.

Takk.

Fortalte jeg at jeg presterte å introdusere meg fem ganger for Frank Rossavik? Måtte liksom holde ham i hånden i to-tre minutter og gjenta navnet mitt ørten ganger, selv om jeg er ganske sikker på at han fikk det med seg fra første øyeblikk. Ja, jeg har dette med å drite meg ut i sosiale tilstelninger. Det er derfor jeg gjemmer meg bak en blogg, for å si det sånn

«She can’t remember where she leaves her shit, and now she blames the Mexican. How original.»

«

Rik dame: Alright, so here’s the thing: I don’t know how you clean things in El Mexico, but we do it a a little differently in my country.

Hushjelpen: First off, my country is the United States of America too, bitch, I was born here. And secondly, I don’t know how they clean things in El Mexico either, because my family is from Guatemala, and no, that’s not a city in Mexico.

Omskjæring og orgasmer

Klassisk scene fra en av verdens beste filmer – When Harry met Sally. 

Jeg hadde vist henne et par linjer, i Morgenbladet, om omskjæring og orgasmer.  Jeg var mer overrasket enn den svenske og den italienske forskeren – kombinert, som hadde avdekket at somaliske kvinner faktisk oppnådde orgasme, selv med kjønnsleppene sydd sammen. Hun var ikke overrasket. Hun humret.

«Hvorfor tror du somaliske kvinner får et dusin unger? Et rikt seksualliv kombinert med dårlig kunnskap om prevensjonsmidler.»

Jeg orket ikke å le. Det er de øyeblikkene jeg både hater og elsker, når det du har holdt for sant viser seg å være falskt. Bussen fortsatte mot byen,  og jeg så rundt meg. Den blonde småbarnsmoren ved siden av kunne umulig vite at vi satt og diskuterte somaliske kvinners orgasmer.

Jeg tok meg sammen, så kvinnen foran meg med nye øyne og spurte:

«Hva er det man egentlig gjør?»

«Sex? Ærlig talt. Forklarte jeg ikke det da du var fem år gammel?»

Joda. Den brutale virkeligheten jeg ble utsatt for, og mor som illusterte «sex» med universelle håndbevegelser, var som limt til netthinnen. Hun forsto hva jeg mente av mitt oppgitte blikk.

«Omskjæring? Du, det kommer helt an på sted og person. Noen kvinner skjærer opp og skamferer, andre lager rene snitt og syr pent sammen. I teorien skal ikke klitoris skjæres vekk, men huden som omringer den. Deretter sys deler av de ytre kjønnsleppene sammen. Det verste er den første penetrasjonen, og fødselen. Herregud, fødselen er verst.»

Jeg grøsset. Tanken på at min tilkomst var mer enn unødvendig smertefull for mor var ikke en god tanke.

«Men at omskårede kvinner har god sex overrasker ikke meg. Alle nabojentene som snek seg ut om kvelden spilte ikke akkurat sjakk med de eldre guttene. Det skal jeg love deg.»

«Men er ikke poenget med omskjæring å være «intakt»?»

«Joda. Og man kan gjøre mye forskjellig og likevel være intakt. I bunn og grunn er hele prosjektet om å bevare en families ære gjennom døtrenes vaginaer et håpløst prosjekt. Jeg har aldri syntes at prosedyren i seg selv er det kvalmeste, det er et overgrep, særlig mot barn som ikke vet bedre. Og overgrepet, må du huske, ble ikke utført av foreldrene, men av lokalmiljøet. Din morfar var imot det, din morfar ville ikke høre et kvekk fra meg om at «alle vennene mine var omskårede». Han sa nei. Så jeg ble omskåret da han var på forretningsreise. Og mormoren din gråt den kvelden, fortalte meg om alt det forferdelige som ventet meg, ba meg løpe når tantene kom for å hente meg. Men dum som jeg var gjorde jeg ikke det. Jeg hadde bestemt meg for å være modig, akkurat som venninnene mine.»

«Men du synes ikke det verste var prosedyren?»

«Nei, det verste er at du forbredes for en mann. Du forsegles, slik at en mann skal få gleden av å åpne deg. Kveg. Det er det du er.»

Av en eller annen grunn har mor og jeg de mest intime samtalene våre på offentlige transportmidler. Takk Allah for det somaliske språket. Jeg liker ikke å snakke om omskjæring, det er liksom forventet av en somalisk jente å snakke om omskjæring. Og for meg, og de ekstremt mange somalierne jeg kjenner, er ikke omskjæring et presserende problem. Arbeidsløshet, mangel på motivasjon, rotløshet, forskjellsbehandling og rasisme – innad i miljøet, er det.

Men noen ganger hører man sånt.

Og man får bare lyst til å hyle. Og så bøye seg over doskålen og spy.