Kulturkollisjoner på mikronivå: Delelige eller udelelige regninger?

«I dag er du banken min,» sa min marokkanske venninne til min somaliske, i det vi reiste oss for å betale for den thailandske maten vi hadde spist. Min somaliske venninne smilte og betalte for to. Det er en scene som sjeldent utspiller seg blant mine etnisk norske venner. Jo, folk spanderer på hverandre, men det er ofte ved anledninger (det være bursdag eller en god karakter på en oppgave). Det hender det skjer uten foranledning og grunn, bare for å være hyggelig, men spanderingen blir uansett oppfattet som en stor sak. Den påspanderte blir umåtelig beæret og ytrer sine takksigelser flere ganger under måltidet. Med unntak såklart. Jeg sa sjeldent ikke aldri. Jeg har flere etnisk norske venner som spanderer på hverandre og som ikke er opptatt av å dele regningen nøyaktig – de gangene regnestykket over hvem som har spist hva og hvor mye viser seg å være en slitsom oppgave.

Jeg påstår ikke at det å dele rettferdig og velge å kun betale for seg selv er galt. Majoriteten av oss har ikke et budsjett som strekker til middag for hele vennegjengen på Maaemo. Man er student med begrenset inntekt, man er yrkesaktiv og har fryktelig mange utgifter, man sparer, man bruker, man har prioriteringer og konstant gavmildhet er og bør heller ikke være en prioritering. Men jeg opplever likevel en vesensforskjell mellom mine etnisk og ikke-etnisk norske venner. Møter jeg en pakistansk, somalisk eller marokkansk venn (minoritetsnordmennene jeg omgår mest har bakgrunn i disse landene) til kaffe, og står først i kaffekøen, betaler jeg for begge (eller unnskylder meg hvis jeg ikke har nok penger til å betale for begge). Står de i køen foran meg betaler de for oss begge (eller unnskylder seg hvis økonomien for øyeblikket er skral). Blant mine etniske norske venner er den tradisjonen et unntak og ikke en regel. Delingskulturen virker mer innarbeidet i den kulturen jeg er født med enn i den som daglig omringer meg. Hjemme lærte jeg ikke at  noe var mitt, men at alt jeg hadde var ubetydelig hvis ikke det kunne glede andre også. Sitter jeg der med en pose Smash tenker mitt hode at den gå rundt bordet først – før jeg kan ta av den selv. Har jeg kjøpt en bolle tilbyr jeg min kaffekompanjong et stykke, selv om han sikkert kunne kjøpt selv. Har jeg fått lønn nylig skal jeg selvsagt betale for pizzaen vi har delt, hvorfor skulle jeg ikke det?

Min mor gikk hardt til verks for å motarbeide individualismen den norske skolen forsøkte å lære meg. Den har gode elementer, denne individualismen. Det er viktig å bane en egen vei, det er viktig med selvrealisering, det er viktig å prioritere seg selv og ikke ofre sine drømmer for fellesskapets beste, men det å leve i et fellesskap betyr ikke bare å leve parallelt med hverandre?

Nei. Jeg liker å dele, mulig det er en egoistisk tanke bak min trang til å dele: Det gjør meg godt at jeg kan gi av det jeg har til folk jeg setter pris på. Men i min somaliske kultur, og også i kulturen blant mine ikke-etnisk norske venner, er det implisitt at delingen er gjensidig. Min bror irriterte seg engang over en mann han kjente som han alltid spanderte på uten at mannen hverken avslo spanderingen eller forsøkte å gjengjelde. Sosial parasittisme er uhøflig. I somalisk kultur tar man heller ikke mot en gave man selv ikke kan gi. Spanderer du en tur på meg, kan jeg spandere en tur på deg. Spanderer du en Mini Cooper på meg, må jeg høflig takke nei (-selv om det gjør fryktelig vondt).

Gjensidigheten innebærer ikke at man står i gjeld til noen. Det må presiseres. Å holde regnskap over hvem som har betalt og hvor mange ganger man må gjengjelde for at det skal oppstå likevekt regnes for å være ganske smålig i somalisk kultur. Den implisitte gjensidigheten finner jeg mer attraktiv enn den eksplisitte. Jeg har opplevd etnisk norske venner som har insistert på at neste sjokolade spanderer de på meg, etter at jeg – som i øyeblikket kjøpte flere varer og skulle betale med kort – fortalte at jeg kunne ta Twix´en til 13 kroner også. En somalier hadde ikke sagt «nå står jeg 13 kroner i gjeld», en somalier hadde tatt det for gitt at jeg tok sjokoladen også – siden jeg kjøpte flere ting.

Det er i sånne øyeblikk at min somaliske herkomst skinner tydelig gjennom. Samtidig er jeg godt fornøyd med at noen av mine eldste etnisk norske venner (eldst i ansiennitet, ikke alder) har blitt smittet av meg hva angår deling, og jeg møter med bekymring unge somaliere som insisterer på å dele pizzaregningen etter hvor mange skiver hver har spist.

Nå har jeg brukt et par avsnitt på å romantisere somalisk delingskultur. Den er ikke alltid så romantisk. I somalisk kultur er det svært akseptert å forklare at man ikke har økonomisk råd til venner, men ikke til bekjente. Er man ute og spiser med bekjente, og det viser seg – av ulike årsaker – at du er den eneste som er istand til å betale (fordi restauranten ikke tar kort, for eksempel), kan det fort hende at du må betale for alle sammen (-det spiller ingen rolle om selskapet er på to eller tolv personer). Sosialt intelligente bekjente vil forstå at du umulig har råd til å betale for så mange og vil forsøke å finne minibank i nærheten. Men det finnes sosialt uintelligente mennesker også, dem har jeg stiftet bekjentskap med. Det kostet meg dyrt.

Men en av de viktigste tingene jeg lærte da jeg vokste var at hvis jeg holdt igjen, ville Gud holde igjen. Hvis jeg ga, ville Gud gi. Det er en holdning jeg forsøker å opprettholde. Joda, det hender jeg gir for mye, det hender jeg blir midlertidig fattig. Men det ordner seg alltid tilslutt.

Og kulturkollisjonene fortsetter

For ett år og noen uker siden begynte jeg en serie om kulturkollisjoner på mikronivå. Jeg fulgte dessverre ikke serien videre, men jeg rakk å skrive om munnvold, hilsing og jeg fikk høre artige historier fra kommentariatet. 

På vei hjem fra hyggelig sosialt samvær med fine venner husket jeg plutselig serien, og fikk lyst til å kjøre den igjen. Igjen oppfordrer jeg deg – som leser – til å spørre om hva enn du lurer på ved somalisk kultur (-jeg svarer med utgangspunkt i egne erfaringer, men er ofte vågal og kommer med noen generaliseringer. Somaliere som er uenige i mine generaliseringer må absolutt rope ut) og dele dine erfaringer med kulturkollisjoner.

må Allah ikke glemme deg.

Den somaliske grenen av British Broadcasting Company fører et radioprogram som heter «Baafin». «Baafin» betyr etterlysning. «Baafin» er ikke et radioprogram etter tradisjonelt format. Det er en stemme, enten kvinnelig eller mannlig, som leser opp en rekke navn, geografiske steder og datoer. «Baafin» er klemt inn mellom nyhetene og innledningsvignetten til BBCsomali. Hvis du ikke følger godt med glemmer du at den er der. Den myke stemmen forsvinner i ruset du opplever, i påvente av hovedsakene. Men stemmen er der. Den har vært der i 21 år. Helt siden krigens start.

Abdi  Osman Ahmed sender inn en henvendelse fra  Nairobi, Kenya. Han søker  fetteren sin, Jamal Yusuf Ahmed, som han sist snakket med i 1995, i Mogadishu. Hvis noen av våre lyttere kjenner til en Jamal Yusuf Ahmed, det er Jamal Yusuf Ahmed, og vet hva det har blitt av ham, vennligst kontakt BBCsomali.

Stemmen er sjeldent følelsladet, stemmen er myk, men saklig. Den kan minne om værmeldingen, programlederen har innøvd skjelettet av sin monolog. Navn og datoer endres, men det er alltid den samme malen. Noen søker noen som de ikke har sett på lenge. I begynnelsen av krigen var det somaliere i Vesten som sendte henvendelser til BBCsomali, på jakt etter sine familiemedlemmer fanget i Somalia eller plassert i flyktningleir. Onklene mine, som hadde flyttet til Canada tidlig på 80-tallet, sendte inn en henvendelse om mamma og oss. Da var det bekjente av bekjente av mamma som tok kontakt med oss i flyktningleiren, slik at mamma kunne besøke BBC-kontoret og få kontaktinformasjonen til onklene mine.

Idag går det oftest motsatt vei. Nå er det ikke somaliere i Vesten som leter etter sine kjære, venner eller bekjente. Nå er det somaliere i Somalia, eller i flyktningleir, eller i kummerlige kår andre steder i Afrika, som leter etter slektninger som har forlatt dem, har brutt kontakt med dem, har ignorert dem. Det er vondt når en ung mann sender en henvendelse fra flyktningleiren Dadaab og etterlyser sin bror som han sist kontaktet i Sveits i 2007. Han har ikke hørt fra ham på fem år. Det kan jo være at broren i Sveits har blitt skadet, kanskje broren har mistet kontaktinformasjon, kanskje broren er død. Men oftere enn ofte er det snakk om mennesker som bryter kontakt. Som ignorer rop om hjelp.

Det aller verste er når personen som blir etterlyst mest sannsynlig er død. Det gjelder de få tilfellene der noen i Europa, Australia eller USA etterlyser noen i Somalia som de ikke har fått kontakt med siden 1993, 1995 eller 1998. Da sukker mamma. «Baafin» med sin myke, men saklige stemme, er lett å skyve i bakgrunnen. Det blir litt som overgangsmusikk. Men «Baafin» handler om enkeltskjebnene etter krigen.

Veldig ofte tenker jeg at det kunne vært meg, det kunne vært meg i Dadaab, det kunne vært meg som søkte fettere og kusiner andre steder i verden, i håp om å få tilsendt 50 dollar. Om ikke det, litt trøst, litt håp, litt anerkjennelse. Vi vet at du eksisterer. Det er så viktig å si det. Det er det eneste mamma sier når sønnesønn av bestemors venninnes nabo ringer fra Johannesburg og ber om hjelp.

«Jeg glemmer deg ikke, jeg husker deg,» sier hun.

Og hvis jeg av en eller annen grunn sitter ved siden av mamma, og telefonlinjen er god, har jeg har hørt mer enn én gang noen svare:

«Og må Allah ikke glemme deg.»

«Frykt Gud?! Hvorfor frykter ikke du Gud, og dekker til brystet ditt, din hedning?!»

Far og farbror var bestevenn med jenta som siden skulle bli Somalias første kvinnelige jagerflypilot. De elsket henne, hun var en av gutta, hun lot seg ikke pelle på nesa og de trengte ikke å trå forsiktig rundt henne. Og fordi de lot seg selv være ærlige og brutalt direkte med henne, og hun likeså, begynte de også å være brutalt ærlige og direkte mot alle kvinner. Også fremmede kvinner. For min far bød dette ikke på problemer, all den tid han satt med nesen i bøkene sine, men min onkel terget kvinner med sin ærlighet. Og én gang lærte han en uforglemmelig lekse.

Jeg kunne begynt anekdoten med å beskrive temperaturen og luftfuktigheten dagen onkel lærte leksen sin, men det ville vært å lyve. Denne historien har jeg blitt fortalt usminket: Dagen min staute onkel, med skjegget som kiler meg ansiktet, lærte leksen sin var dagen han ble slått ned av en dame – et hode lavere enn ham.

Det hele startet veldig enkelt: Fattige mennesker pleide å trekke mot forstedene i Mogadishu for å be om hjelp. Det var kutyme å gi av det man hadde, og åpne hagen sin slik at de kunne plukke frukt og drikke rent vann av de store vannbeholderne – haamo. Og det var det som skjedde på denne skjebnesvangre dagen, som absolutt ingen lar min onkel glemme. To bantukvinner hadde fått lov til å hvile i skyggen av papayatrærne i hagen vår, og drikke litt vann, da noen unge menn fra nabolaget begynte å legge an på dem. Det tok ikke kvinnene positivt, og forsøket på å score hos damene utviklet seg til en ganske stygg ordveksling. I bråket som oppstod kom onkel ut, han også i midten av 20-årene, og spurte:

- Maxaa dhaxay? (som ordrett oversettes til: hva har falt, men betyr hva har skjedd)?

Den ene damen, sikkert lei av alle disse forstadsblærene, så stygt på ham og svarte spydig:

- Wixii dhacay dhulka ka qaado (det som falt kan du plukke fra bakken, hvilket impliserer: dette har du ingenting med).

Allerede som 7-åring, da jeg først fikk gjenfortalt historien, skjønte jeg hva min onkel burde ha gjort. Han burde, som seg hør og bør en somalisk mann, unnskyldt seg, forsiktig spurt om mennene plaget dem og – generelt – behandlet dem som gjestene de faktisk var.

Men nei da.

Min onkel hadde aldri akseptert en slik frekkhet fra en mann, og jagerflypilotvenninnen hadde – gjennom rekken spydige, men kameratslige, ordvekslinger, stadfestet at  en jente ikke skulle behandles noe annerledes enn en mann. Så han svarte:

- Snakker du slik til meg?

- Ja, hvorfor skulle jeg ikke snakke slikt til deg, hvem er du?

- Du kommer med spydigheter i vår hage, din utakknemlige kvinne?

- Warya, frykt Gud. Frykt Gud, vi kom hit i fred og vi -

Ja, kjære leser, det er her det går raskt nedover i en endeløs spiral som, etterhvert, vil ende med en onkel nede for telling. Han roper ut i vantro:

- Frykt Gud?! Hvorfor frykter ikke du Gud, og dekker til brystet ditt, din hedning?!

Nå tipper jeg at du ikke skjønner hva som har skjedd?

Jo, disse damene er kledd i enkle guntiino, men den er plassert slik at den nesten bare dekker brystvortene. I så måte var det en korrekt observasjon av min snart uheldige onkel. Damene var ikke akkurat tildekkede. Men, og det er her historien blir saftig:

- Kaller du meg hedning, din hovne, arrogante, jævel?!

- Ja! En muslim hadde da dekket til sin nakenhet!

- Kaller du meg ikke-muslim?! Sår du tvil om min tro?!

Før han fikk svart, hadde damen tatt et sprang, kastet seg mot onkels ansikt med all sin styrke og presset knyttneven mot neseryggen hans. Han ble ør, han begynte å blø – og plutselig var han nede.

I mellomtiden hadde resten av husholdningen løpt ut i hagen, med mor i bresjen. Hun rister av latter når hun forsøker å mane opp bildet som møtte henne: En mørkhudet kvinne med puppene ute – guntiinoen hadde dessverre løsnet under spranget – står over en ynkende onkel og sender de verste fornærmelsene i manns minne mot ham.

Kvinnene ble tatt med inn i huset der de ble  servert te og fikk mulighet til å forklare seg, og da hele historien ble kjent, måtte alle si seg enige i at onkel var fryktelig uredelig. Damene fikk penger, tørrmat og ble sendt videre med løfter om at huset alltid ville være åpent for dem.

Onkel liker ikke denne historien. Jeg vet ikke om hendelsen endret han, men den onkel jeg kjenner vil idag aldri gjøre en flue fortred. Selv om han er skjeggete, og stadig blir stoppet på flyplasser. Jeg liker å tro at det er en liten bantukvinnes fortjeneste.

Kulturkollisjoner på mikronivå: Nikke, smile, klemme, kysse – og bli gift.

Bilde fra The National Archives

Jeg innbiller meg at hilsing, eller kulturen rundt hilsing, er noe av det som skiller somalisk og norsk kultur fra hverandre, i størst grad. Jeg innbiller meg, fordi jeg ikke har møtt alle nordmenn, men jeg vil påstå at jeg har møtt et representativt antall.

Å hilse er å vise respekt. Det handler om å anerkjenne et medmenneske, vie og vise det oppmerksomhet og, ikke minst, handler det om å knytte bånd. Hilsenen er døråpneren, inngangen til en samtale om felles bekjente, felles interesser og felles erfaringer.

Nordmenn hilser om de kjenner deg eller kjenner deg igjen. Det er en forskjell der. Om du stadig møter samme person på t-banen, i et år, vil vedkommende etterhvert kjenne deg igjen og – kan hende – nikke eller smile kort når hun ser deg. Bekjentskap, derimot, bunner i introduksjon, altså, er dere introdusert er det normalt å hilse.

Somaliere i Somalia hilser om de kjenner deg, eller finner noe interessant ved deg. Somaliere i Norge hilser om de kjenner deg, kjenner deg igjen (- litt integrering har tross alt funnet sted), finner noe interessant ved deg eller – og dette er essensielt – ser at du er en somalier. Enten du jobber bak kassa på Rimi, sitter i resepsjonen til Fürst Medisinske Laboratorium eller står ved inngangen til Det norske opera. Vær viss på at en somalier vil hilse på deg, på somalisk, dersom vedkommende møter deg på et usomalisk sted.

Hvorfor en hilser er omtrent halvparten så viktig som hvordan man hilser. Selv etter 21 år i Norge, selv med norske kulturforståelse i sekken og 13 års skole bak meg sliter jeg med å hilse formelt på nordmenn. Jeg kan ikke være på fornavn med en person jeg nettopp har møtt, og somalieren i meg har kvaler rundt det å tiltale  – ved fornavn – mine venners foreldre. De er eldre enn meg, bør de ikke tiltales med mer ærbødighet? Hvorfor er prefikset «herr» og «fru» utdatert?

Jeg kan ikke huske å noensinne ha henvendt meg til en voksen somalier ved fornavn. Jeg sier enten eedo (tante) eller adeer (onkel). Henvender jeg meg til fremmede, men jevnaldrede, somaliere sier jeg walal (bror/søster). Jevnaldrede bekjente er vanlige å være på fornavn med, selv om vi likefullt sier søster eller bror. Veldig uvanlig er det å være på fornavn med godt voksne somaliere.

Somaliere hilser, som muslimer flest, med den muslimske fredshilsenen: Salamo alaikum (fred være med deg). Da er det vanlig å hilse tilbake med wa alaikuma salam. Ved første introduksjon er det vanlig å  – nei, var det vanlig – å kysse håndbaken til den man hilser på. Dette opplever jeg skjer mindre og mindre. Stort sett opprettholdes tradisjonen hos eldre, og møter jeg en ny gammel tante, er det viktig å bøye hodet og presse munnen mot hånden som er strukket ut mot meg. Ellers er det vanlig å kysse hverandres kinn. Minst to ganger. Stortsett tre.

Her er det viktig å presisere: Dette gjelder hilsing innenfor samme kjønn. Det er ikke vanlig, tvert imot, å hilse fysisk på det motsatte kjønn dersom vedkommende ikke er i slekt med deg. Da er hilsingen begrenset til høflig ordveksling.

Men fysisk hilsing er vanlig både hos kvinner og menn. Min gamle koranlærer kunne engang fortelle meg om den eldre etnisk norske damen som trodde at han var homofil, da hun møtte han med armene hardt rundt sin venn. Somaliske menn har likevel ingen kyssekultur mellom seg, slikt som er vanlig blant arabere.

Det ellers kutyme å hilse på den eldste første, dersom man møter en gruppe mennesker. Jeg nevnte tidligere at somaliske foreldre reagerer på at norske foreldre kommuniserer med barna istedenfor foreldrene. Det har dels med somalisk hilsekultur å gjøre, altså, foreldrene først. Men slik jeg tolker det skyldes reaksjonen noe helt annet: Mange somaliske foreldre, veldig mange som sliter med å bruke og forstå norsk, opplever at de blir skjøvet litt til side. Det er skummelt når barna har mer til felles med samfunnet omkring enn foreldrene, det er skummelt når barna  – som en selv skulle beskytte og veilede –  veileder deg. Noen føler seg kanskje litt uønsket, er de nye nordmennene de brune barna med klingende oslodialekt, men også damen med de tunge klærne og den bakvendte setningsoppbygningen?

Noen ganger vikler mammaen min seg i språkfloker i samtale med nordmenn. Jeg liker ikke å blande meg inn. Jeg lar henne vikle opp floken selv, for hva skjer når jeg griper inn med én eneste korrigerende setning? Nordmannen vil henvende seg til meg og slutte å henvende seg til mamma. Jeg og mamma har aldri snakket om dette, men jeg kan tenke meg at hun da føler avmakt. Så jeg holder kjeft. Og hvis hun trenger hjelp, spør hun.

Men hilsing er viktig blant somaliere. Å ikke hilse er et kraftig signal. Når en person sier: Hebel salaanta igama qaado (han der tar ikke mot min hilsen) betyr det at vedkommende er uvenner. Huruf, eller ignorering, brukes som oftest om det å ikke hilse på noen. Opptre som om en bekjent er luft. Samtidig, som datter, er det viktig for meg åvise respekt til min mors venner og bekjente. De somaliske leserne som kjenner meg og mammaen min vet at mamma kjenner veldig mange mennesker, som tilfeldigvis alle kjenner meg. Det vil si, ikke bare forventer samtlige at jeg kjenner dem igjen – ved navn – når vi møtes, men jeg må også stoppe opp og hilse på dem også, hvis jeg kjenner dem igjen.

Som seg hør og bør en god datter.

Det er ekstremt slitsomt å være snill.

Men som mormor alltid sier: Hvis man ikke har høy pondus i sitt miljø, blir man ikke gift.

Så hilsingen og min fremtid som afrikansk babymaskin er tett forbundet.

Fortellinger om kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

Hvem sa at kommentarfelt er et onde? Artige folk kommenterer hos meg. Kom med dine historier også!

Snakket med en franskmann som jobbet som tekniker (ingeniør) på norgeskontoret i firmaet i noen år. Første dag på jobb tok han en runde og håndhilste på sine nye kollegaer. I god fransk tradisjon (antar jeg) startet han på en ny håndhilserunde også neste morgen. Førstemann som fikk besøk av denne høflige franskmannen for andre dag på rad ble helt sikkert svakt forskrekket, men klarte å skjule sin forbauselse. Nestemann var ikke like fintfølende og forklarte klart og tydelig at èn hilserunde fikk holde, hvorpå franskmannen tok signalet og gikk svakt beskjemmet tilbake til sitt kontor. Som enhver høflig person roste vår franskmann nordmenns “rett på sak” arbeidskultur.

Franskmannen var (og forhåpentligvis er) samboer med en ung kinesisk dame. Hun fortalte at i Kina er det forventet at døtrene tar vare på sine foreldre, og gjerne huser dem, når de blir gamle. Dette er så rotfestet at kinesiske foreldre kan saksøke sine barn og få erstatning dersom barna ignorerer dem i deres alderdom. Selv om det var lenge siden hun flyttet fra Kina, og de var i ferd med å flytte fra Norge til Frankrike, virket det som om hun var fast bestemt på å oppfylle forpliktelsen ovenfor sine foreldre når den tid kom.

Hans K.

Alle på meg som om jeg var fullstendig sprø hvis jeg prøvde å småprate i en butikk (dette var i Stockholm, svenskene som er i Oslo nå er mye hyggeligere). Så jeg jobbet hardt med å ikke si “å, den var fin” eller lignende i butikker.

Flere ganger var det møter på jobben og plutselig var et eller annet bestemt og alle var enige om at sånn skulle det bli. Det oppfattet jeg aldri, verken hvordan det skjedde eller hva som hadde blitt bestemt. Jeg bare skjønte at alle plutselig reiste seg. Jaaavel.

En gang ba jeg sjefen om å sende saltet. Alle glante på meg som om jeg var en revolusjær fra det ytre rom. Den svenske likheten strakk seg visst ikke så langt. Og slik er det i Norge også: Litt vanskeligere å finne grensene når de er mindre tydelige.

Husker jeg fortalte hvor plagsomt det var at de jeg bodde sammen med “bråkade” hele tiden. Alle ble veldig bekymret. Dagen etter måtte jeg dementere. Jeg mente ikke krangle, jeg mente “lage lyd” /”støye”. Ikke meningen å baktale slik.

 Toove om sin tid i Sverige.

Kulturkollisjoner på mikronivå: Munnvold

Fra chotda

Hva i alle dager tror innvandrerforeldre de skal gjøre når de får beskjed om å ta med seg   “noe å bite i”?  – Hans K

«Noe å bite i» er et festlig idiom for en somalisk språknerd som meg. Vi bruker nemlig et uttrykk som er nært beslektet, for å beskrive det samme. Men selv om idiomene ligner på hverandre, er det en betydelig vesensforskjell mellom dem. Kjære leser, vi sier ikke «noe å bite i», vi sier «noe å slå munnen med» eller «waxaan afka ku dhufto».

Det er noe bekymringsverdig over det at somaliere har maktet å gjøre en, i utgangspunktet, trivelig handling til en voldshandling. Autoskade, rett og slett. Du skal ikke glede ganen, berike smaksløkene eller fylle munnen – du skal slå munnen.

Til andre del av spørsmålet: Hva tenker, en somalisk forelder, når hun blir bedt om å ta med «noe å bite i»?

Jeg vil anta at hun forstår konteksten. Noe som likevel var vanskelig i min oppvekst, foran ethvert foreldremøte og enhver skoleforestilling, var for min mor å forstå kvaliteten og kvantiteten av det hun skulle ha med seg. Blir du bedt om å ta med deg mat, i en somalisk sammenheng, tar du med deg mat. Det vil si: Mye mat. Du skal regne med at det kommer et par hundre stykker og at ingen skal gå sultne.

I norske sammenheng kommer det som oftest ikke mange mennesker, og det man skal ha med seg er gjerne søtsaker. Min mor, og somaliske mødre av den eldre garden generelt, lager ikke krydderkaker og gulerotkaker. Vi har egentlig ingen kaketradisjon i Somalia. Kaken ble introdusert av britene, gjennom den famøse tekulturen, og ber du en somalier – i Somalia – om et kakestykke, får du et stykke pound cake. 

Pundkake er godt, men da jeg var yngre – og forsåvidt ennå – synes jeg at den var umåtelig kjedelig. Særlig iforhold til det mine medelevers foreldre tok med seg. Mamma prøvde å gjøre meg fornøyd, men feilet stort. Er det én ting som er teitere enn å ha med seg pundkake, så er det ha med seg småkaker fra en butikk. Og ikke bare dét: Å pakke ut kakene i klasserommet.

Herregudjegholdtpåådø.

Tilslutt fant mamma ut det var umulig å gjøre meg glad, så hun lagde det hun trivdes best med å lage: Somalisk mat. And behold: Somalisk mat viste seg å være en gedigen suksess i klasserommet. Leksen jeg lærte i barneskolen, i tillegg til pensum jamfør L97, var at jeg kan være en kravstor drittunge og at man ikke skal være flau over somalisk mat.

Jeg tar det tilbake.

Kjære somaliske leser, nåde den som forteller etniske nordmenn hva calool er.

Kulturkollisjoner på mikronivå

Fra Sage

Inspirert av kommentarene til blant annet Toove og Hans K som, henholdsvis, spurte om somalisk hilsekultur og idiomer, har jeg lyst til å sette igang en liten serie om små kulturkollisjoner. Hvis du som ikke-somalier lurer på hvordan somalisk kultur forholder seg til noen «typisk norske» handlinger eller uttrykk, eller du som somalier irriterer deg grenseløst over noe mange regner som «typisk norsk», skriv en kommentar under innlegget, eller send meg en melding med et tema eller et irritasjonsmoment på bakrosaburkaer@gmail.com.

Dette tror jeg kan bli veldig artig.

Bryllup

Bildet har jeg lånt herfra.

Bryllupstvitringen min forrige uke ble laber, og på en uke har veldig mye skjedd, mye som har skjøvet bryllupbloggingen til side. Nå er det på tide med noen velvalgte ord om somaliske bryllup. Et somalisk bryllup er en besynderlig affære, det er en blanding av nytt og gammelt, afrikansk og europeisk, islamsk og før-islamsk. For å forstå somaliere, og somalisk mentalitet, er det tilstrekkelig å besøke et somalisk bryllup. Et somalisk bryllup er, på godt og vondt, Somalia i et nøtteskall.

Et viktig moment å ha med seg, om du noen gang inviteres til et somalisk bryllup, er at invitasjonen og programmet absolutt ikke samsvarer med realiteten. Det vil si: Av 100 somaliske bryllup vil det være det ene bryllupet der det står en vakt foran inngangen og sjekker invitasjonen, og der alt vil gå for seg i de tidspunktene som er satt av, men i de resterende 99 tilfellene vil bryllupet være det rene anarki.

Men selv i kaos eksisterer det noe rettmessighet. For dét at et somalisk bryllup, som i termofysikken, går mot uorden er en relativt forutsigbar lov. Dermed er det ikke noe vits i å møte opp på bryllupsfesten klokken 7, når invitasjonen lyder halv 7 på kvelden. Gjestene begynner å renne inn mellom halv 9 og 9, og bruden kommer først klokken 10. Fredag visste jeg at bryllupet ville gå mot uorden og var ganske rolig og behersket da jeg våknet opp klokken halv 7 fra min ettermiddagsblund. Da vi ruslet inn klokken 10 på kvelden hadde bruden bare vært der i ett kvarter.

Hva er et somalisk bryllup? Som alle andre bryllup er et somalisk bryllup en vigelse og en feiring av parets og deres vigelse. Det er en sammenkomst for hele miljøet, og det er – per definisjon – gratis mat. For mange er i tillegg bryllupet en se-og-bli-sett-situasjon. Bryllupsfest er en god møteplass for den verpesjuke, den små-narsissistiske og den med mye penger. For en somalisk, praktiserende muslimsk, brud eller brudgom er bryllupet like mye en fest med mennesker som gnir inn i ansiktet ditt at du ikveld kommer til å ha deg eller [sett inn en annen passende eufemisme for – gisp – sex]. For det unnslipper ingen det faktumet at du, når klokken går mot slutt, skal gjøre «aqal gal». Aqal gal betyr innflytning, altså at paret flytter sammen, men det betyr så mye mer enn det. Et par som ikke gjør en innflytning til en egen leilighet har – i somalisk forstand – ikke konsumert sitt ekteskap. Og helledusen, du lever i sølibat i 25 år og greier likevel ikke å konsumere ekteskapet?

Der er ihvertfall ikke et særlig under at de aller fleste jenter som står brud i somalisk kultur forholder seg relativt tause under bryllupsfesten. Hun plasseres på en scene, ser sinnsykt vakker ut og skal prøve å virke så alvorlig og trist som overhodet mulig. For en jente som koser seg litt for mye er en jente som virkelig ser fram til sin aqal gal. Og gamle tanter skal helst ikke få med seg at unge somaliske jenter har en libido.

Aqal qal er ekstremt fascinerende, altså, ikke selve samleiet, men alle ritualene omkring. I riktig gode gamle dager var det slik at brudgommens familie innredet et hus og bruden flyttet inn i dette huset. I våre dager er det vanlig at bruden innreder en leilighet som hun symbolsk flytter inn i. Men brudgommen bærer ikke bruden over dørkammen, noe jeg forstår veldig godt, somaliske kvinner har tradisjonelt vært – eh – tunge. Brudgommens familie henter en balje med vann og plasserer føttene hennes i den. Hvorfor spør du, hvorfor gi bruden et fotbad?

Nå skal du høre noe av det mest bedritne som finnes i vår kultur. Dette er før-islamsk, somalisk overtro. Dette er sjåvinisme på sitt beste. For, kjære leser, bruden må kjøles ned før hun trer inn i sitt nye hjem. Det er viktig å slukke den rebelske ilden i henne, slik at parets hjem blir et hjem fylt med ro. Oh yes. Oh snap. Ingen skal putte føttene mine i vann, såfremt vedkommende ikke eier en skjønnhetssalong og ønsker å gi meg pedikyr.

Bruden, under bryllupsfesten, får ta pauser, hun skifter normalt antrekk tre ganger, i den rekkefølgen hun ønsker. I mitt bryllup vil jeg bytte i denne rekkefølgen: Komme inn i vestlig brudekjole, bytte til den nasjonale folkedrakten boqor iyo dacle, og runde av med festdrakten diric. Av praktiske årsaker. Når klokka nærmer seg 2 på morgenen orker jeg ikke å styre med en brudekjole. Festdrakten vår er utrolig behagelig å ha på seg.

Mens bruden sitter på podiet skjer det mye på gulvet. Vi har en underholdningseanse som virker kaotisk men som er ganske nøye planlagt. Det er avtalt på forhånd hvem som skal styre showet og vedkommende får en mikrofon. Bryllupsfester varierer etter grad av religiøsitet (religiøse par har ikke kjønnsblandede bryllupsfester) og geografisk tilhørlighet (tradisjoner endrer seg etter region). Men i de aller fleste bryllup er det et fast innslag, nemlig buraanbur. Ha in mente at somaliere har en lang og rik poetisk tradisjon, så det nordmenn vil forstå som bryllupstalen(e), fremsies som et eneste langt, tonebelagt, dikt. En hyllest til paret, til jenta, til gutten, til guttens familie, til jentas familie, til guttens klan, til jentas klan, til guttens mattelærer i første klasse – bare fantasien setter grenser for hva og hvem en skald hyller. Diktet er delt inn i vers og etter hvert vers, med en konkret hyllest, bryter kvinnene ut i en dans som  også  heter buraanbur. En herlig koordinasjon mellom bein og skuldre, elegant og krigersk. Og sinnsykt vanskelig å lære seg.

I min del av Somalia danser vi også dhanto. Nå er dhanto egentlig en danse mellom menn og kvinner, og i et kjønnsdelt bryllup blir jo dhanto-dansen ganske kjedelig (-jeg ser for meg mine religiøst praktiserende somaliske venninner riste på hodet over min usømmelighet – glad i dere!). Men rett skal være rett: Dhanto, saylici, gabilay og heelo skal du danse med en gutt. Hvorfor? Jo, disse dansene er flørtende og insinuerende. Det er den arbeidsomme og røffe nomadens måte å gjøre kur. Gjennom dansen utpeker kvinnen sin make og mannen sin. I et kjønnsdelt bryllup mister dansen sin mening.

Det er klart man danser til musikk også, og her har du innslaget av «moderne». Dét og bryllupskaken jeg sjeldent får en bit av. De fleste bryllup, med somaliere fra nord-og midtre-Somalia, har også innslag av sharax og niiko til ungdommens glede. Disse dansene stammer egentlig fra sør, men har blitt inkorporert i nomadenes kultur. Er du religiøst praktiserende skal du ihvertfall ikke danse sharax eller niiko på et kjønnsblandet bryllup. Noen somaliere gjør det, og når jeg ser menn gå på dansegulvet mens jentene danser – dette er en dans for kvinner – tenker jeg at dette likesågodt kunne vært en video fra 50cent. Nettopp. Jeg tror ikke obskønt er ordet. Det er sexy, for all del, men du skal virkelig ha tæl for å danse «sexy» foran moren din og ørten andre somaliske damer over 50. Jeg har ikke det, jeg tror ikke jeg har lyst på det heller. Men sammen med jentene og alene  foran speilet er det morsomt å slenge på håret og gispe sharax, sharax, sharax, sharax.

Etter alt dette nærmer klokka seg slutt. Underveis har vi fått spise mat i pappbokser. Når det kommer 300 stykker på bryllup har du ikke råd til servise. Maten består av gjærede pannekaker, injeero, eller sabayad, somalisk pita. Du har suqaar eller en slags chutney og gjerne litt kjøtt. Vi har også fått søtsaker: Kaker, kokosplater eller qumbe, kandisert sesam eller sinsin og friterte boller eller mandhasi.

Når festen er ferdig går klokka mot 2, og t-banen har stoppa. Da står halvparten av gjestene ute og vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg. Den andre halvparten rakk t-banen. En tredjedel av den gjenværende halvparten ringer ektemenn, brødre, kjærester eller fedre og hjelper sine venner. En tredjedel kjøres hjem av bryllupsarrangørens folk, mens den siste tredjedelen står ute klokken 4 og venter enten på at t-banen skal begynne å kjøre eller en eller annen bil, hvis sjåfør allerede er i seng, til å komme å hente dem. Feil brøkegning. Men halv fem på morgenen bryr du deg ikke om brøk. Du er slått ut etter et somalisk bryllup. Er du i slekt med brud eller brudgom skal kave deg opp om morgenen for å rydde, og syv dager etter arrangeres det en syvdagersfest.

I en syvdagersfest feires det at kvinnen har blitt en kvinne.

For å være muslimer er somaliere ekstremt opptatt av sex, og særlig andres sexliv.

I tilfelle du, kjære leser, tror at det er jeg – somalieren – som er, i overkant, koffert, vit dette:

Syvdagersfesten avslutter en periode på syv dager der, tradisjonelt, bruden og brudgommen låses inne i sin nye bolig og får mat levert på døren. Og folk lurer på hvorfor somaliere får masse barn?

Men for all del, det er fullt mulig at de spilte et veldig langt og komplekst parti sjakk.

Onkel lever ennå i fortiden

Vi sitter på Skype. Jeg og mor. Fyller skjermen med mitt brede smil og mors skeptiske blikk. Ja, mamma, han kan se deg nå. På den andre siden av skjermen, seks timer tilbake i tid, sitter en av mors favorittnevøer. Jeg kaller ham Richmond. Ikke minst fordi han bor i en region med det navnet. Og vel, fordi han lever for å skaffe seg riches. Han smiler i sengen sin.

«Se tante,» sier han på gebrokken somali – «jeg har mistet håret og fått skjegg. Begynner å ligne på pappa.»

Mamma rister på hodet. Tiden går for fort.

«Hvor er den udugelig faren din?» spør hun med et smil.
«Just a second, eedo» sier han.

Vi venter.

Det er ikke den udugelig faren hans som viser seg på skjermen. Det er den evigunge moren. Hun ler når mor forteller henne at hun virker yngre for hver dag som går.

«Yes,» sier hun – «folk tror at jeg er Richmonds søster eller kone!»

Ved siden av henne sitter plutselig min udugelig onkel. Han er ikke udugelig. Han er fin. Distré, vimsete, idealistisk og veldig fin. Den eldste av mors brødre. Mamma smiler.

«Warya,» sier hun – «hvorfor har du ikke ringt mor, hun spør etter deg?»

Jeg synes det er moro når mor kjefter på onkel. Jeg synes det er moro når hun kjefter på alle onklene mine. De tar det med et smil. Storesøster. Vasket dem, kledde på dem, sendte dem på skoler. Ga dem mat, ga dem råd og banket opp mobbere. Jeg skulle ønske mamma var min storesøster, men hun er heldigvis min mor.

«Jeg skal ringe, jeg skal ringe,» sier han – «men hør nå her, har du hørt at Mogadishu begynner å bli fredelig igjen, vi kan reise tilbake!»»

Hun humrer. Tar av seg brillene og myser mot den mørke figuren på skjermen. Onkel fortsetter.

«Jeg har mine boligkontrakter i orden. Vi kan få våre hus tilbake?»

Jeg hopper opp for å hente noe å drikke. Og for å le. Onkel gir seg aldri. Husene i Mogadishu er long gone. Pappa reiste tilbake til Mogadishu i 1998. Det eneste som var igjen av vårt hovedhus var støv. Også var det villaene vi leide ut: I én bodde det foreldreløse. Pappa ga dem penger. Den andre ble okkupert av krigsherrer, far turte ikke å være i området. Og i det tredje huset bodde det en familie. Far og den nye huseieren ble enige om en liten leiesum. En av inntektskildene til pappa i Somalia. Men det mamma, som de første årene i Norge kun sverget til loppemarked fordi hun jo straks skulle  tilbake, har slått seg til ro med er at livet før borgerkrigen aldri vil gjenopptas. Nå starter ikke et nytt kapittel, men et nytt bind. En helt ny historie.

Onkel lever i fortiden.

Jeg kom tidsnok for å høre:

«….i ditt hus bor det nå mennesker som har bodd der siden 90-tallet. Mennesker som har fått barn og barnebarn. Skal du da reise tilbake med et gammelt papir fra 70-tallet og be dem pelle seg vekk? Vær litt realistisk.»

Jeg har ofte kritisert mamma, og forsåvidt pappa, for at de aldri tok vare på seg selv før krigen. De tok for gitt at Somalia ville eksistere for alltid. De tok for gitt at freden skulle vare. Selv når tidene ble røffe, allerede på 80-tallet, tenkte ikke mine idealistforeldre på at vinden ville snu. Pappas kollegaer vekslet sine somaliske shillings til dollar og satte dem i sveitsiske banker. Istedenfor å bygge hus og gård i Mogadishu og omegn, investerte de eiendom i Europa. De sendte ungen sine til USA og Frankrike og ikke til Egypt som mine foreldre gjorde. Og da vinden ikke bare snudde men snudde blodig, var det enkelt for dem å komme seg ut og overleve.

Alt pappa og mamma hadde av utenlandsk valuta ble brukt på å få oss ut av landet. Da mamma bar meg til grensevakten i Kirkenes, med min noe eldre fostersøster på slep, hadde hun brukt opp alt av penger og solgt alt av verdi for å få familien, besteforeldrene mine, nabobarna og slektninger som banket desperat på døren da skytingen begynte, ut av landet. Hun eide klærne sine da hun kom til landet. Og håpet.

Nå tenker ikke hun noe særlig på å flytte tilbake til Mogadishu. Jeg har diskutert klan i de foregående innleggene. Dette er relevant når det gjelder trygghet også. Familien bygger nå hus der mine foreldres klaner historisk har bodd. Det er der vi er tryggest. Sakte men sikkert spiser vi havregrøt et helt år for å finansiere oppkjøp av tomt. Familien kjøper jordstykker et stykke utenfor sentrum.

Den kuleste tomten eier broren min. Den ligger mot havet,  en fantastisk utsikt mot med Rødehavet. Det er ufattelig stort, og planen er å bygge et sykehus og et rehabiliteringssenter der.

Så håpet om å returnere eksisterer. Men håpet inntar nye former.

Onkel lever ennå i fortiden.

Mamma ber han kjøpe en ny tomt.