Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

individualist: en person som tenker, forholder seg og handler fritt, selvstendig grunnlag og selv tar ansvar for sine handlinger.

kollektivist: en person som legger vekt på fellesskap mellom mennesker og betoner nødvendigheten av å sette hensynet til felleskapet foran personlige særinteresser.

Vi har en tendens til å tro at de eneste gnisningene som oppstår når to kulturer møtes er de store tingene. Jeg tror at vi i Vesten innstiller oss på at våre vestlige verdier vil virke fjerne for hordene fra øst. Vestlige verdier som i bunn og grunn ikke er vestlige men universielle. Jeg tenker særlig på likestilling. Selvfølgelig anerkjenner jeg at det finnes, i svært mange kulturer, kvinneundertrykkende elementer. Likevel tror jeg at tanken, idéen, om at mennesker på tross av kjønn skal ha like rettigheter ikke er særegent for Vesten, men et ideal for mange, uansett kultur. De vestlige verdiene, som i størst grad er særegne for Europa, tenker vi ikke så veldig mye over. Jeg som har oppvokst i en familie med sterk somalisk tradisjon, uten at det er noe negativt, har opplevd mange ganger at den virkelighetsforståelsen jeg har hjemmeifra  kolliderer med det verdenssynet skolen og mine venner forfekter.

Slik tittelen antyder grubler jeg over den vestlige, europeiske om du vil, individualismen.

Noen ganger kaller mamma meg danaysato, ofte følges det av en hjertelig latter og en klapp på skulderen. Hun mener det ikke. Hun kan ikke mene det. Danaysato er noe ganske fryktelig å kalle et menneske i Somalia. Selvfølgelig tenker jeg ikke på meg selv først, selvfølgelig er jeg ikke en danaysato. Det er altfor enkelt og unyansert å oversette ordet til egoist. En danayste (hankjønnsform) eller en danaysato (hunkjønnsform) er ikke egoister, de nekter ikke andre det de selv har, men de gjør sitt først. De setter seg selv først og når de har hjulpet seg selv, hjelper de andre. En danayste eller en danaysato gjør det de ønsker å gjøre uten å bekymre seg over hva felleskapet vil tenke om dem. Ordrett betyr ordet “en person som vet hva som er best for seg selv, og lever etter det”. En god oversettelse er derfor individualist.

Du er ikke en god somalisk borger om du er en individualist.

I Somalia er hvert hjem en liten landsby, du lever side om side med flere generasjoner, du er avhengig av dem, og de er avhengig av deg. Det er ikke plass for en person å selv ta avgjørelser, å sette sitt beste foran alle andre. I Somalia tenker og handler man kollektivt. Denne tankegangen, dog unødvendig i Vesten, har forflyttet seg til somaliere i utlandet. Det er vanskelig å forklare hvordan dette praktisk kommer frem i miljøet. Det å dele er normal og god folkeskikk i alle kulturer, det er en dyd uten tvil. Likevel er det at jeg deler med andre  en ubevisst handling, hvis dere skjønner?

Hvis jeg på skolen har med meg en pose med noe godt vil jeg ubevisst dele med alle andre før jeg spiser selv og kun innse at jeg har gjort noe snilt (i mine venners øyne) først etter at takkestrømmen begynner. Denne tanken om at dette er mitt og jeg vil av godvillighet dele med dere er fjernt for meg, deling er egentlig en refleks for meg. Ikke bare når det gjelder mat, men også tjenester. En aldri så liten kulturkrasj oppsto mellom meg og tante en dag jeg spurte:

“Tante, kan du være så snill å hente baggen min?”

Hun ble sint.

Det at man spør antyder at svaret kan gå begge veier, hun kan si nei, og det at jeg antydet at min tante har muligheten til å si nei til min forespørsel gjorde henne sint.

Kan du..; vil du..; ..er du snill; er alle høflighetsfraser som helst ikke skal brukes i tradisjonelle miljøer. Selvfølgelig kan jeg, vil jeg og det handler ikke om å være snill.

Som alle kulturer er  den somaliske kulturen dynamisk. Ting er i endring. Mamma har lært å sette merkelappen på maten hun setter i kjøleskapet på jobb, noe hun syntes var  fryktelig da hun først begynte der.

“Skal jeg kjøpe en pakke teposer og understreke at den er min?!”

Jeg derimot blir sarkastisk hver gang mamma sier “..er du snill?”. Selv om hun bare sier det når hun ber meg om noe som jeg egentlig ikke orker (les: gidder) å gjøre.

Det er ikke tvil om at vår kollektiv kultur har sine negative sider, på samme måte som den norske individualismen har sine dårlige sider. Likevel er negativ og dårlig subjektive ord.

Er det negativt at mamma blir nedringt av fjerne slektninger i Somalia som ønsker økonomisk bistand fra henne?

Det som ihvertfall er negativt, jeg må vel spesifisere at det  er min egen oppfatning, er mangelen på privatliv som er virkningen av en kollektiv kultur.

Selvfølgelig skal du ha plass til ti fjerne slektninger som uinvitert banker på døren klokken elleve om kvelden.

For vi er jo alle en stor familie, ikke sant?