Antiracism is something you piss on?

I 1917 ble Marcel Duchamp nektet å stille ut et pissoar han hadde kjøpt, snudd på hodet og kryptisk signert R Mutt. Vokterrådet bestod av Society of Independent Artists, en sammenslutning av progressive kunstnere som arrangerte utstillinger der enhver, mot et beløp, kunne stille ut verk i et presumptivt fordomsløst miljø. Et urinal, konstaterte Duchamps kolleger, er intet kunstverk. Det finnes lek-og kunstlærd som vil si seg enige i det, nesten hundre år etter furoren i New York. Men Duchamps pissoar og øvrige ready-mades introduserte konseptualismen som mange (i hvert fall jeg) forbinder med samtidskunst, Duchamp har overlevd kritikerne og pissoaret står igjen som et enestående kunstikon.

Selvsagt er de største kunstverkene fra det tjuende århundret stygge, selvsagt er mange verk støtende og selvsagt kunne flere blitt laget av en femåring, men det viktigere spørsmålet er hvorfor adopterte det tjueende århundrets kunst det stygge og støtende, innleder den amerikanske filosofen Stephen Hicks, i sitt essay om kunsten som ble stygg. Om Duchamp, skriver Hicks at urinalen formidlet et relativt enkelt, men u-banalt poeng:  Art is something you piss on.

Kunst handler ikke, i hvert fall ikke utelukkende, om håndverkets evne til å pirre og tirre våre estetiske sanser. Kunst er også en intellektuell øvelse, en – for å skamløst plagiere Hicks – filosofisk beskjeftigelse. Ideen om kunsten som en diskurs resonnerte, bevisst eller ubevisst, i Fadlabis kommentar til Kongolandsbyen (vi vil at folk skal protestere i gatene mot prosjektet) for to og ett halvt år siden. Den senere bagatelliseringen av prosjektets kritikere, formidlet gjennom et syv minutter langt klipp fra Dakar, har forståelig nok terget dem som har ytret bekymring om prosjektets form. Enda vi uinnvidde i diskusjonene bak kulissene lett får inntrykk av at fleipingen fra Senegal er rotfestet i noe mer personlig enn kunstnerisk hovmod.

Foruten om mat, øl, solbriller og ramsalt kritikk av Antirasistisk senter og Afrikan Youth in Norway, løfter kunstnerduoen, i videoen, problemstillinger som er verdt en diskusjon strippet for antipatier. Må ethvert kunstnerisk arbeid med nåtidig og historisk (fravær av) multikulturalisme som tema basere seg på det vedtatte og allment aksepterte? Må kunstnerisk bearbeidelse av et gitt tema være snill, politisk korrekt og konstruktiv? Er ikke politisk korrekt kunst jævlig kjedelig?

I Aftenposten skriver Ifejilika, Lydersen og Mohamud korrekt og klokt at det ikke finnes en enhetlig front mot Cruzner og Fadlabi, og at prosjektet med tilhørende debatt ikke burde handle om den betraktede, men betrakteren. I så måte er jo artikkelforfatterne enige med kunstnerne i at prosjektet bør handle om det sprukne selvbildet (Cruzner) til den tause hvite majoriteten (Ifejilika et al.). Personlig tenker jeg at det er vel så viktig å diskutere det Fadlabi, i forrige ukes program, formidabelt beskrev som the guardianship of racism. En slik diskusjon nødvendiggjør en begrepsoppklaring, den nødvendiggjør en diskusjon om hvordan rasisme best defineres og den nødvendiggjør en kritikk av den moralismen som dessverre ofte råder, internt eller offentlig, når etnisk bakgrunn er på agendaen. For egen del er jeg like interessert i en diskusjon om den afro-europeiske (enda debatten på ingen måte er forbeholdt afrikanskættede) forståelsen av hva det innebærer å være svart, om afrosentrismens levedyktighet og sist, men sannelig ikke minst, en norsk diskusjon om antirasistisk rasisme.

Denne finurlige begreåskonstruksjonen stammer fra Black Orpheus, ført i pennen av den franske filosofen Sartre. I essayet analyserer han den frankofile negrityde-bevegelsen og beskriver Frantz Fanon, med likesinnede, som den negative antitesen til den hvit dominansen bevegelsen motsatte seg. Negrityden var essensielt like rasistisk som den hvite imperialismen og begge former for rasisme ville utslette hverandre med et raseløst samfunn som resultat. Det sier seg selv at Sartres idealisme ble sjukt lite populær blant de frankofile afrosentrikerne som likestilte sitt prosjekt, ikke med rasisme, men med humanisme. Hadde Sartre likevel ikke et poeng?

Afrosentrismens mest høylytte proponenter er for multikulturalismen det radikal feminismen er for kjønnslikestillingen. Kontraproduktiv, altså. Er det greit at «fargede» fremmer seg selv på bekostning av «hvite», er det greit at det er innafor å prate om hvordan det «hvite» er ordinært, platt og monokront, mens det «fargede» er ekstraordinært, eksotisk og fargerikt? Er det ingen som får sure oppstøt når en lyshudet beskriver seg selv som en «bleikfis»?

En filosofisk beskjeftigelse, en intellektuell øvelse, det er altså den konseptuelle kunsten. Kanskje må vi bygge ned rasismens vokterråd for å våge og diskutere åpent og progressivt? Det er selvsagt mulig at Fadlabi og Cruzners utstilling bidrar nada til tenkning om rasisme i Norge, men kanskje er antirasisme noe vi egentlig pisser på?

Hvor gikk/går det galt?

Jeg hadde nylig en intens diskusjon med en god venn og hans kone om identitet. Min venn er småbarnsfar og deler min somaliske bakgrunn. Han er betraktelig eldre enn meg og har kortere botid, men jobber, betaler skatt og prioriterer ungenes skoleforestillinger og sportsmesterskap over alt. Vår diskusjon utgikk fra Frps foreslåtte Integreringsetat, men sporet fort av og dreide seg etterhvert om identitet. Han nektet å identifisere seg som noe annet enn somalisk, og hevdet hardnakket at barna hans aldri ville bli ansett som norske av nordmenn, og at jeg – på mitt sedvanlige vis – lever i en drømmeverden.

Det ble intenst da jeg insisterte på at jeg ikke lever i en drømmeverden. Jeg lever i et moderne samfunn som vokser og modner for hver dag, og som trosser voksesmertene for å greie å romme meg, og ham, og en verden som akselerer. Jeg greide ikke å overbevise ham. Han hadde alle fordommene en voksen, afrikansk mann møter i vårt samfunn som sitt empiriske grunnlag. Han kritiserte min tålmodighet med uvitenhet, han mente at min overbærenhet var en form for svakhet og at jeg, en oppegående svart kvinne, ikke burde akseptere mennesker som – før de tok seg tid til å kjenne meg – tvilte på mine evner og kunnskaper. Kun fordi jeg er annerledespigmentert. Mitt prosjekt var ordentlig sympatisk, ble jeg fortalt, men hvorfor er det nødvendig og skal jeg forvente at andre er like overbærende?

Han har selvsagt rett. Jeg ikke, men jeg vil. Fordi mange av mine venner ikke hadde vært mine venner om jeg aldri var overbærende med hijabspørsmålene og blir du solbrun-spørsmålene. Fordi alternativet, å akseptere at mine pigmenter skal være noe som ekskluderer meg og ikke noe som inkluderer meg i et større kollektiv, gjør tilværelsen mange ganger jævligere. Jeg kan heller ikke vente at alle er like overbærende, men jeg kan jo håpe? Eller, jeg vet ikke.

Han er ikke den eneste. Han er en av mange jeg kjenner, unge og gamle, som er dypt overbevist om at deres annerledeshet virker ekskluderende. Øvrigheten gjør lite for å avkrefte det, kanskje er mine bekjente dårlige på å søke avkreftelse, men hvorfor skal man dedikere seg til å hele tiden vise at man som annerledespigmentert og annerledestroende er ålreit? Det enkle er å søke likesinnede, likesinnede gir økt trivsel og velvære. Vil vi ikke alle det?

Enhver diskusjon med bekjente som er uenig med mitt livsprosjekt, som for eksempel har vanvittig liten tro på konstruksjonen norsk-somalier, lister opp alt det omverdenen problematiserer ved dem. Damer som bruker heldekkende sjal forteller meg at ingen møter dem som medkvinner, men snarere som ofre eller som en gylden anledning til å diskutere religion. Menn forteller meg at det å forsøke og be, diskré, i pausen på jobb øyeblikkelig demoniserer dem og gjør at de oppleves som mørkemenn. Unge forteller meg at hver gang de konfronteres med hvilke samlivstradisjoner de sokner til og om de må gifte seg med et søskenbarn, mister litt av tilknytningen til Norge.

Robert Putnam skriver om tillit i samfunnet og hvilke konsekvenser redusert tillit får. Det finnes dem som mener at etniske nordmenns mistillit til innvandrerbefolkningen skaper fremmedfrykt. Men hvis majoriteten føler fremmedfrykt, hva føler minoriteten? Samfunnsvitere måler holdningene majoriteten har til minoriteten, men hvem forsker på minoritetens opplevelser av majoriteten?

Etter 22nde juli stod det store «vi» sentralt, vi var det samlede og fargerrike Norge, men herregud, det var da annerledespigmenterte som gikk rundt og var oppriktig bekymret for sin sikkerhet. Især de timene alle trodde muslimer stod bak terroren? Hva sier det om tilliten i samfunnet, har ikke min somaliske kompis rett i at jeg godt kan føle meg norsk, men at jeg aldri fullt ut blir opplevd som norsk?

De fleste av, formodentlig alle, mine etnisk norske venner oppfatter meg som norsk. Det finnes dem som rett ut provoseres over annerledesheten jeg stadig problematiserer, og dem som føler for å slå meg hver gang jeg hevder at innvandrerheten min gir meg privilegier. De mener at det selvfølgelig er hjernecellene og ikke hudcellene som gir meg fordeler, og jeg elsker dem for det. Etter diskusjonen med min kyniske, somaliske venn chattet jeg med en kompis jeg sjeldent, om aldri, prater flerkultur med. Jeg forklarte dilemmaet og han svarte at jeg var mer norsk enn sunt var.

Jeg forsøker å forklare mine venner, dem som er overbeviste om at annerledesheten skyver dem ut av varmen, at alle dem jeg kjenner, alle dem jeg kaller venner, er levende bevis mot akkurat det. Svaret er alltid at jeg, i motsetning til dem, er mer fordøyelig. At desto likere man er, desto mer man abonnerer på det vedtatte – eller synes å abonnere på det vedtatte, jo mer velkommen er man. Og jeg kan ikke overbevise mine utenlandske venner om det motsatte, for jeg kan egentlig ikke overbevise meg selv om at det ikke stemmer.

Tilbake til en hendelse mange misliker å bruke i debatt:

Etter 22ndre juli rappet Karpe Diem om påfugler, unge med minoritetsbakgrunn ble løftet frem og vi pratet multikultur – på godt og vondt. Brobyggere, blir vi kalt. Vi som står mellom to kulturer, men jeg er ikke overbevist om at vi faktisk bygger broer. Ingen kan bygge en bro alene, men å ro alene er mulig. Kanskje er vi i stedet roere, som ror mellom to øyer, og når vi når majoritetsøya kan vi, ved tale og væremåte, forsikre majoriteten om at de små figurene de ser gjennom kikkerten, når de skuer mot minoritetsøya, hverken er eksotiske eller farlige. Men hvem ror den andre veien? Hvem forsikrer dem som ikke kan ro, eldre, ressurssvake eller/og resignerte  at de er ønsket?

Jeg føler at jeg har blogget om dette før.

Nordmenn er et anstending folk, sier somalieren

«Nordmenn er et anstendig folk,» sier en eldre somalier til en annen eldre somalier, i en samtale om kulturforskjeller. En samtale som oppstår over felles erfaringer som er gjort i løpet av dagen, måneden eller gjennom hele oppholdet i Norge. Edeb er det somaliske ordet for anstendig. Det betyr også skikkelig og sømmelig. Mangler man edeb, mangler man etikette. I hele mitt liv har jeg hørt og overhørt somaliere snakke om nordmenns edeb. Dem jeg har møtt har latt seg forundre over familierelasjonene i Norge og individualismen som, fra et somalisk ståsted, fort kan oppfattes egosentrisk. Stillheten i Norge har også vært påfallende. Det bråker ikke i sentrum av bilhorn, av høylydte samtaler og av påtrengende musikk fra butikkvinduene. Det bråker ikke i nabolagene, av barn som løper frem og tilbake mellom hus, av selgere som selger ymse produkter eller av samtaler som føres. Det bråker ikke i hjemmene heller. I hvert fall ikke på samme måte. Ikke med samme svingninger, ikke med samme letthet.

Joda, somaliere jeg har møtt har stusset over seksualmoralen blant gjengse nordmenn: Førekteskapelig sex, samboerskap, seriemonogami (-riktignok praktiserer en del somaliere seriematrimoni, noe som mykner synet på seriemonogami) og, ikke minst, kleskoder. Bluferdighet, etter somalisk forståelse, har vært og er i kollisjonskurs med det generelt norske.Tross alle disse forskjellene  har konklusjonen vært at nordmenn er et anstendig folk. Noorweeyjigu waa dad edeb leh. Den gjengse nordmannen respekterer ditt personlige rom og ditt privatliv, den gjengse nordmannen er opptatt med sitt og ikke andres. Nordmenn respekterer både skrevne og uskrevne regler, derfor er det norske samfunnet et ordnet samfunn. Særlig eldre somaliere  – de erfarne, de med de dypeste furene i pannene, og med de grå mankne under og over hijaben  – påstår med gravitet at nordmenn er vellykkede fordi de, hver for seg, forsøker å yte sitt beste som samfunnsborgere. Likevel kulminerer hver individuelle innsats i positiv samfunnsutvikling.

Jeg vet ikke om alle disse inntrykkene, formulert av somalierne jeg har møtt, er særlig rotfestet i virkeligheten. Jeg mistenker at de fleste er det på en eller annen måte.  Nordmenn er ingen homogen gruppe, slik noen innvandrere og noen etniske nordmenn gjerne vil ha det til når de snakker om «norsk kultur», men noen generaliserte betraktninger kjenner jeg igjen. Og ja, selv om jeg har dårlig sammenligningsgrunnlag, er jeg enig i at noorweeyjigu waa dad edeb leh.

Gi finger’n for samfunnets skyld

Karl Johan, foran Domus Media. Vi er en jentegjeng, kvelden er fortsatt ung og vi bestemmer oss for å finne et fint sted der vi kan drikke te. Vi går forbi en taxiholdeplass.  En av sjåførene, en somalier, ruller ned vinduet og stikker hodet ut. Jeg er i en samtale og hører ikke hva han sier, men når jeg vender meg til gruppens andre somalier sier hun: Han sa at gode, somaliske jenter ikke går  her på denne tiden av døgnet. Klokken er halv ti. Jeg vil gå tilbake og snakke med mannen. Jentene mener at det er tidssløseri.

Jeg er alene. Jeg har mistet den siste t-banen hjem. Jeg har selvsagt ikke råd til taxi og nekter å ta nattbussen. Det føles tryggere å ta en annen linje til Høyenhall og gå den siste strekningen hjem. Etter ti minutter på fortauet, langs en tom hovedvei, kjører en taxi opp bakken. Han sakter farten når han ser meg, og ruller ned vinduet.

«Salaam aleikum!», sier den somaliske sjåføren. Jeg svarer med fredshilsen tilbake, men fortsetter å gå. Han kjører sakte. Han spør om jeg ville sitte på, jeg sier at det ikke er langt igjen til meg. Han bemerker at det er sent. Jeg sier meg enig. Han sier at det ofte blir sent når man jobber. Jeg sier ingenting. Han blir stille. Så sier han at det er mindre forståelig om det blir sent fordi man ikke jobber. Jeg trasker stille videre. Han sier at dette ikke er tidspunktet for sømmelige mennesker. Jeg stopper, ser på ham, smiler blidt, takker for praten og ønsker ham en inntektsbringende kveld. Han smiler tilbake og sier farvel.

Den sosiale kontrollens absurditet blir opplagt når en mann møter mor og meg sammen, og forteller at han har sett meg. Javel. Jeg blir nysgjerrig på hvor han har sett meg. På en bussholdeplass, klokken åtte om morgenen. Hvorfor var hun der, spør han min mor og glemmer at jeg står ved siden av henne. Mor svarer at han heller burde bekymre seg for morgenene sine. Jeg er nitten, går på Oslo Handelsgymnasium og tar bussen fra Nationaltheatret og opp til Solli plass, hver morgen, for å rekke undervisningen.

Jeg sitter i moskéen, den somaliske. Tekkelig kledd i et langt skjørt, langermet bluse og ansiktet hyllet i et sjal. En av mors venninner stirrer innstendig før hun forteller meg, først med en innledning om hvordan jeg er som hennes datter, at jeg burde bruke hijab. Jeg blir lamslått. Bruker jeg ikke hijab? Når hun fortsetter å snakke forstår jeg at hun likestiller hijab med den store drakten mange somaliske kvinner bruker i dag. Jeg lytter stille og nikker. Tenker at jeg kan forklare min posisjon når hun tar en pustepause. Kan jeg unngå å være frekk, unngår jeg å være frekk. Når hun begynner å forklare at denne drakten er islam og at sjalet på hodet mitt er en slags, verdiløs protohijab, gidder jeg ikke mer.

«Tante», sier jeg – «det er mulig vi har ulike koranutgaver, men med min kommer det ikke symønstre. Kan jeg få låne din?»

Hun blir stille, to øyeblikk senere kommer bønneropet, etter bønn drar jeg hjem. Når min mor returnerer er hun tydelig opprørt. Jeg får kjeft. Ikke fordi jeg har eller ikke har på meg en bestemt drakt, men fordi min mor trodde at hun hadde oppfostret et menneske som kunne møte medmennesker på en respektfull måte. Selv de som provoserer og invaderer ens privatliv. At hennes datter ikke greier å oppføre seg bedre enn dem hun kritiserer, ikke i minst i moskéen, er utilgivelig. Jeg blir sint på mor, men etter en god søvn ser jeg klarere. Når jeg siden møter tante beklager jeg tonen min, hun smiler og svarer: «Det er nok jeg som burde beklage.»

Grønland, i lag med kompiser, en trønder og en nordlending. Vi ler, de tuller, vi skal gå og spise. Nesten samtlige somaliske menn som står foran Meny, på Grønlandstorget, og dem som sitter foran de mange somaliske tehusene på Grønland bryter samtalene sine, stirrer og hvisker. Vi finner fram til «Ali Baba» og bestiller. Min ene kompis ler, etter at maten har kommet, og sier at det er en opplevelse han aldri har hatt i Oslo. Den andre skjønner ingenting. Jeg trekker på skuldrene.

Jeg er 23 år, jeg er hunkjønn, jeg er en norsk-somalier. Det er bare et mikroskopisk utvalg av de tingene jeg har opplevd, og jeg kommer til å oppleve, fra dem som føler at jeg bryter med de sosiale forventningene de har til meg. De sosiale forventningene eksisterer på begge sider av bindestreken mellom norsk og somalier.

«Fly,» sier hun og flakser med armene.  «Fly som en fugl. Ikke la faren din bestemme over deg, du bor i Norge nå, ta den av deg!»

Med «den» mener hun fliket av sjalet mitt som hun holder mellom fingrene sine. Et øyeblikk tror jeg at hun vil dra den vekk, gjøre jobben for meg, redde meg. I stedet slipper hun og går videre. Jeg står igjen, femten år gammel, i krysset mellom bydelssenteret, ungdomsskolen og veien hjem. Når jeg låser meg inn i leiligheten tør jeg ikke fortelle noen om hendelsen. Jeg vil ikke bekymre familien unødig, men jeg skjelver og er sint, sint fordi jeg stod stum og lot en gærning flakse foran meg.

Trikken mot sentrum fra Ljabru. Jeg har vært på besøk og sett på film, nå bærer det hjem. En guttegjeng finner et eller annet ved meg festlig. De er ikke unge, men de er ikke veldig gamle heller. De hvisker, ler og peker. Jeg setter øreproppene inn og slår på musikk. Jeg har ikke tid til dette.

Vi har et ekstra styremøte i Somalisk studentforening. Et styremøte som har blitt et kosemøte, på Sjakk Matt. Vi er omtrent syv jenter. Ikke alle er i styret. Ikke alle i styret er tilstede, vårt mannlige alibi, sosialt ansvarlig, er fraværende. En middelaldrende venninnegjeng, etnisk norsk, sitter på en sittegruppe like ved. De vil helst sitte der vi sitter nå. «Vi får nok plassen snart, disse får jo ikke lov til å være ute særlig lenge», sier den mest høylytte og nikker mot vår retning. Venninnegjengen ler. Styret ser med vantro på hverandre.

Syttende mai i år. Jeg møter storebror og tantebarna i sentrum. Merker at niesen min, herved kalt Pippi, har på seg en hijab. Jeg sier ingenting. Hun spreller og skriker og ler og er seg selv. Etterhvert greier jeg ikke å dy meg og spør storebror om det egentlig er nødvendig med hijab. Hun er jo så ung og det er jo syttende mai? Han ser sliten på meg og svarer at det ikke er han som styrer dette. Moren hadde brukt hele morgenen på å flette håret pent, men da de vi var på vei ut insisterte Pippi på en hijab. De kranglet lenge, men til slutt orket han ikke mer og dro henne med seg. Jeg spør Pippi om det ikke er for varmt med hijab. Pippi svarer kategorisk nei. Men hun vil gjerne pynte den, så vi stikker blomster inn og henger 17.mai-sløyfer rundt sjalet. Pippi ser ut som en bukett. En stor del av meg håper at det bare er jeg som legger merke til hoderistingen fra dem som står rundt oss og ser på toget, eller hører damen som hvisker «stakkars barn» til ektemannen sin. Når vi hører brokker av en samtale, og ordene «muslim», «fælt» og «hijab», møter jeg storebrors blikk. Han er fullt klar over hvordan mange oppfatter oss. Han smiler kort.

I forrige uke skrev Oslopuls om en familie, med kurdisk opprinnelse, som følte seg mobbet av moralpolitiet på Furuset. Jeg kjenner igjen opplevelsen av å få hyggelige og mindre hyggelige formaninger om å oppføre seg på en bestemt måte, en bestemt bedre måte. Uansett tone er det absurd og surrealistisk å få livsleksjoner fra fremmede på gaten. Det er trist, og det skrev jeg på twitter. Jeg reagerte også på spyttingen, men påpekte at akkurat det opplevde jeg som et sjeldnere uttrykk for misbilligelse. Ikke bare fra egen erfaring, men også etter utallige samtaler og møter med jenter som har minoritetsbakgrunn, både religiøse og ikke-religiøse, og etter samtaler med folk som jobber frivillig i minoritetsmiljøer. Fysiske angrep fra fremmede, som straff for at man ikke møter de sosiale forventningene andre har til en, er alvorlige og skal selvsagt tas seriøst, men det er ikke en vidstrakt praksis, og kan ikke behandles som en lov (i.e «Går man med shorts på Grønland, og ser middelhavsk ut, blir man spyttet på.»). Det var mitt poeng, og den holder jeg ved. Når slikt skjer må det anmeldes, man har  loven på sin side.

Vel så viktig, og vel så alvorlig, er alt det som ikke er fysisk. Det man ikke kan anmelde. Den verbale misbilligelsen, det avvisende kroppspråket, de passiv-aggressive menneskene rundt deg, og de «hyggelige» fremmede som av nestekjærlighet forklarer deg, gjentatte ganger, hva du gjør feil i livet ditt. Aftenposten har siden 2010 brukt termen «moralpoliti» for å beskrive dette, når det skjer i innvandrermiljøer.

Stipendiat ved Teologisk fakultet, Vebjørn Horsfjord, spurte betimelig denne uken, hvem er moralpolitiet?

Alt [blikk, slengbermerkninger] dette er former for ­sosial kontroll som vi ikke ønsker, men det er tross alt forskjell på borger­vern og slengbemerkninger. Ordet «moralpoliti» gjør at tingene blandes sammen, og slengbemerkninger og stygge blikk blir plutselig noe helt spesielt, skummelt og «muslimsk».

Lena Larsen ble anklaget for å relativisere problemet i forrige uke, da hun kommenterte at selv hun fikk mye pes for hodeplagget sitt da hun begynte med det. Og ethvert spørsmål i retning av «hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet? hva med bygdedyret?» blir møtt med anklager om at man forsøker å avlede oppmerksomheten fra problemet. Men er det ikke dumt å skape fiendebilder der fiendskap egentlig ikke finnes? At man er uenig i en årsaksforklaring betyr hverken at man gjør problemet mindre eller forsøker å gjemme det vekk. Kanskje er man uenig i en årsaksforklaring fordi denne kan lede til en ineffektiv løsning?

«Hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet?» er et interessant spørsmål da det gjør det vanskeligere å tilskrive opplevelsene mange har fra innvanderdominerte miljøer til en bestemt religion eller en bestemt kultur. Når jeg opplever to nesten identiske atferdsmønstre, der det eneste som skiller er språkdrakten og de kulturelle referansene, er jeg mer tilbøyelig til å tro at reaksjonene jeg møter bunner i noe dypere, noe allmennmenneskelig, nemlig konformitet.

Det meste som bryter med det sosialt aksepterte, de sosiale forventningene man har til deg som en deltager i et geografisk eller et kulturelt avgrenset miljø, fremkaller misbilligelse. Det har det alltid gjort. Overalt. Men det er gjennom å utfordre rommet for det aksepterte at dette rommet kan utvides til å romme mer. Utfordringen foregår gjennom eksponering, og det er ikke til å komme unna at dette er sårbart. Lovverk sikrer alle like muligheter, men lovverk kan ikke tvinge gjennom holdninger. Autoriteter kan ikke tvinge gjennom holdningsendring, endringer kommer til ved at motsetninger møtes over tid. Kall det dialektikk, hvis du skal være fjong på det.

Fraskriver jeg autoriteter og nøkkelpersoner ansvar? Nei. De kan være med på å delegitimere holdningene til menneskene som bedriver negativ sosial kontroll.  Senaid var fin da han sa:

Ingen har rett til å kontrollere andre, ingen har rett til å trakassere. Alle har rett til å leve og bevege seg fritt. Man kan like eller ikke like hvordan andre ter seg eller kler seg, men man har ingen rett til å opptre som moralpoliti, sier han.

Dog av erfaring er det ikke alltid pietistene som er mest opptatt av ens væren og virke. Så man skal ikke overvurdere moskéenes gjennomslagskraft i problemet med «moralpolitiet». Det jeg opplever er at mange, i møte med påtrengende bedrevitere, undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

 

P.S: Obligatorisk lesning videre: «Se ned, stå til høyre. Slik er storbyloven«.

«Hva faen er problemet hans med somaliere?»

- spurte en venninne, da jeg sendte denne lenken til henne. Jeg er fortsatt svar skyldig.

Christian Tybring-Gjedde forventer ikke at somaliere skal lese Hávamál, eller gå tur med ham til Skjennungstua. Og godt er det. For denne somalieren har bare snust på Den yngre Edda, og hun synes det er langt hyggeligere med korte skiturer til Tryvannstua. «Hyggeligere» er her synonymt med «det er så langt jeg greier å gå på ski, før jeg får et nervøst sammenbrudd». Men før Tybring-Gjedde inkluderer «skjør psyke», i listen over måter tildekkede somaliere forårsaker den norske kulturens oppløsning: Neste vinter skal jeg komme meg til Ullevålseter – med ski på beina. Vet du hvorfor, Tybring-Gjedde? Det er fordi jeg er en somalier. Og somaliere gir faen meg ikke opp.

Det er mulig FrP-politikeren brukte «somalier» som et retorisk virkemiddel under intervjuet.  Kanhende den stakkars somalier bare ble et hendig bilde på alle integreringstrengende mennesker i Kiempers Fødeland. Det er også mulig at Tybring-Gjedde bevisst bruker somaliere, som eksempel, for å spille på negative assosiasjoner potensielle velgere (-eller sympatisører) har til den fjerde, største innvandrergruppen i Norge. For la det være sagt, ytterst få skjønnmaler utfordringer norsk-somaliere står overfor i dag. Aller minst somalierne selv. Men problemene til menneskene som kommer hit, fra Mogadishu eller Hargeisa, tviler jeg på utgår fra deres fokus på «familien, klanen og religionen». Var det så, hadde vel somaliere andre steder i verden vært i samme situasjon som norsk-somalierne? Likevel presenteres somaliernes skjebne i USA som en suksesshistorie. I Sør-Afrika har somalieres forretningsteft forarget sørafrikanere. Det er dessuten en kjensgjerning at den somaliske diasporaens investering i hjemlandet har bygget, og fortsatt bygger opp, landet – på tross av politisk ustabilitet.Måtte myten om den late somalier lide en grusom død.

Er det lov å ønske seg en norsk innvandringsdebatt som ikke dreier seg om å konstatere observasjoner (somaliere i Norge har lav sysselsetting), til en diskusjon om årsaker og løsninger? Til en diskusjon om hvilke strukturer som – muligens – er til hinder for aktiv arbeidsdeltagelse?  Det står ingenting om dette i Fremskrittspartiets innvandringspolitiske handlingsprogram. Det står, i det hele tatt, ganske lite der. Integreringspolitikken, etter handlingsprogrammet å dømme, kan oppsummeres i en (jeg medgir: lang) setning:

[Fremskrittspartiet vil] innføre en aktiv integreringspolitikk som bygger på de reglene, normene og verdiene som skal være felles for hele befolkningen, og som må gå foran hensynet til enkeltgrupper.

Men jeg burde ikke være irritert på Christian Tybring-Gjedde. Han vil mitt beste. Han er genuint opptatt av «kvinner, innvandring og integrering» og det å frigjøre og likestille kvinnene er «løsningen på alle integreringsproblemene». Så sant. Som fri og selvstendig kvinne har  jeg rom til å utfordre og kritisere den realitetsorienteringen menn forsøker å tre over hijaben min. Menn som forteller meg at jeg ikke kan være sammen med en jeg er glad i, bare fordi han kommer fra et annet sted. Jeg mener, menn som forteller meg at min etnisk norske venninne godt kan gifte seg med sin engelskmann, men at et ekteskap med min velutdannede kjæreste, bosatt i Jemen, India, Somalia eller Mauritania, er et «henteekteskap». Et ekteskap som også uttrykker muslimsk intoleranse. Nei, du har helt rett, Tybring-Gjedde. Ingen, utenom jeg, skal få bestemme over kjærlighetslivet mitt.

Jeg lurer på om alle mine blåøyde landsmenn, som er så fryktelig redde for somaliske damer med store sjal, ikke hadde hatt godt av å være somaliere for én dag. Én dag til å ta del i det somaliske folkets kollektive bevissthet. Den somaliske kulturen er nedarvet i generasjoner, men hver generasjon har vevd inn sitt særpreg. Den somaliske kulturen bærer med seg de gjentatte møtene mellom araberne og det, i hovedsak, pastorale folket som bosatte seg langs Afrikas horn. Den bærer også med seg den europeiske invasjonen av Afrikas horn, både de positive lærdommene og den negative opplevelsen. For batante (patente), kaabo (capo), bushkuleeti (bicicletta), fargetti (forchetta), mirshiyeedi (marciapiedi) og farmaajo (formaggio) er da vitterlig somaliske? Prøv å forklare en somalier at de ikke er det.

Å være en somalier innebærer å ta del i og være produkt av alle kulturmøtene som har skapt den kollektive somaliske identiteten. Somaliere er også et stolt folk, men stolthet er ikke å isolere seg. Stolthet er å være glad i det en er og det en stammer fra, men i tillegg være trygg på at ens fundament er så solid at hverken en skiftende verden eller ens egen, uunngåelige og velkomne, utvikling vil destabilisere det. Somaliere har en sterk evne og vilje til å se det beste i folk, men naïveté er ingen karakterdygd. Somaliere absorberer og bearbeider det de har absorbert, de gjør det til sitt, og forklarer opphavsmennene at det bearbeidede produktet er kvalitativt bedre enn det originale. Noe det også ofte alltid er. For å overleve må man skille klinten fra hveten, andres ukultur bør ikke bli din bane. Men for å komme dit, må man ta seg en tur gjennom en åker. Jeg forlanger ikke at Tybring-Gjedde skal gå tur med meg i en kornåker, men ting kan tyde på at anledningen snart vil by seg.

Hvor mange har egentlig sett et ikke-norsk flagg på syttende mai?

Fredag 17.mai 2013. I et speil, i en gåtefull, alternativ verden (-eller dystopi, etter norske kommentarfeltsgjengeres syn):

«Mor, har du sett det angolske flagget mitt?»

«Nei, gi deg, Angola i år også?»

«Jeg synes svart er kult…»

«Du, mai er en vårmåned, velg et livligere flagg, er du snill. Goth-galskapen får du spare til Sankthans.»

«Hvorfor skulle jeg gå i svart på…?  Glem det. Greit, jeg har ikke viftet med det bhutanske flagget siden sjetteklasse, den må få se sollys i år!»

«Nei, nei, nei. Hva for en mor er jeg hvis jeg lar deg flagge med drager, når dragens år akkurat har ebbet ut?»

«Åh, pappa! Mamma er vanskelig igjen!»

«Nei, moren din har rett. Det er viktig å flagge riktig på den store flaggdagen. Hva med det japanske flagget i år?»

«Pappa! Det er en rød dott på et hvitt lerret! Det er skikkelig dølt! Hva med det swazilandske?»

«Hm, jeg synes spyd er upassende i et barnetog, frøken. Hva med – «

«Jeg har det! Kan vi ikke alle ta med oss Kiribatis flagg?»

«Nja, den har vi jo spart til en fin anledning…»

«Nei, pappa, mamma har rett! Kiribatis flagg kommer til å sette alle i feststemning! Dessuten har jeg en hijab som står helt perfekt til solen. Skynd dere nå. Hvis vi er raske rekker vi kanskje klezmerbandet som spiller på Vår Frelsers Gravlund.»

Indiske livmorer og russisk rulett

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig, være tung for alle involverte, men at det for noen (både bærere av fosteret/fostrene og givere av befruktede egg), ja, er verdt det. Alex Kuczynskis historie er viktig lesning for alle som mener sterkt om temaet:

As much as I tried to fight off the feeling, when I told others that I was expecting a baby — and this child was clearly not coming out of my womb — I would sometimes feel barren, decrepit, desexualized, as if I were branded with a scarlet “I” for “Infertile.” At the height of her pregnancy, Cathy and I embodied several facets of femininity. She could be seen as the fertile, glowing mother-to-be as well as the hemorrhoidal, flatulent, lumpen pregnant woman. I could be the erotic, perennially sensual nullipara, the childbirth virgin, and yet I was also the dried-up crone with a uterus full of twigs. She got rosy cheeks and huge, shiny stretch marks. I went to Bikram yoga and was embarrassed to tell the receptionist — in front of the pregnant 20-something yogini in short shorts — to pull me out of class in case my baby was about to be born out of another woman’s body.

Jeg har heller ikke mye til overs for kritikk som baserer seg på barnets (angivelige) manglende tilhørlighet. Det er klart at surrogatmorens kropp reagerer på barnet som vokser inni henne, hun blir tross alt gravid, med alt det innebærer. Men hun er en bærer, hun overfører ikke genetisk informasjon gjennom navlestrengen, det er genetisk mor som er mor. Det er hennes gener som rekombineres med fars, og skaper et individ som deler trekk fra begge, og det er genetisk mors (og fars) eventuelle, arvelige, sykdommer barnet får.

Summa summarum, surrogati strider med mitt verdenssyn, men jeg føler intet behov for å tre mitt verdenssyn over andres hijab og jeg har stort sett sympati for mennesker som velger surrogati. Også dem som betaler for det.

Men;

jeg er skeptisk til hyre av livmor i land som India. Riktignok fortalte Mala Wang-Naveen (Aktuelt, 3.4.2013) at surrogatmødrene hun hadde møtt i India, under arbeidet med sin bok, Den globale baby, satt igjen med en positiv opplevelse av prosessen. Fortellingen er likevel fasettert (nå må jeg bare understreke at jeg ikke får inntrykk av at Wang-Naveen forsøker å rosemale surrogati i India, tvert imot, hun vil ha streng regulering). Kishwar Desai, i The Guardian, forteller om kvinner som:

(…) sign contracts agreeing that even if they are seriously injured during the later stages of pregnancy, or suffer any life-threatening illness, they will be «sustained with life-support equipment» to protect the foetus. Further, they usually agree to assume all medical, financial and psychological risks – releasing the genetic parents, their lawyers, the doctors and all other professionals from all liabilities.

Det eksisterer allerede noe regulering av assistert befruktning i India, men kritikere finner ikke dette tilfredsstillende. En innvending er at loven tar mer hensyn til paret enn til surrogatmoren:

Today, Dr. Arya says bluntly, “Surrogate mothers are from poor backgrounds and are hardly aware of their rights. The ART law is trying to find a balance between the legal and the unethical, but unethical practices still remain.

En annen innvending, blant flere som implisitt og eksplisitt fremmes i denne innsiktsfulle artikkelen fra Mother Jones, er at reguleringen kun eksisterer på papir, og at det er ingen myndighet som påser at loven følges. Selv om de foreslåtte innstrammingene blir vedtatt vil tilsynet tilfalle delstatene:

India’s parliament is in the process of crafting legislation to address some of the concerns about surrogacy. The bill could be ready for formal consideration sometime this year, but it is not clear which agency would be charged with enforcement. In any case, any regulatory oversight would likely fall to the states. «At the state level, no one looks at surrogacy,» says Sunil Avasia, Gujarat’s deputy director of medical services, whom I finally manage to interview after a great deal of bureaucratic runaround. When it comes to ethical conduct, it might as well be the Wild West. Forget laws, he says. «There are no rules.»

I dag reagerte jeg på et twitterinnlegg som kommenterte Kaia Storviks kronikk, i Dagsavisen, som ble innledet med den skarpe ingressen: Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?

Min venn og medtvitrer spurte om vi også skulle forby juveler, gummi eller klær – som under noen omstendigheter også tar liv. Forsåvidt en berettiget innvending, men min første tanke var at det allerede eksisterer forbud som ikke er basert på det at noe, essensielt, er kriminelt. Forbud kommer også til når omstendighetene rundt og konsekvensene av dette «noe» ikke er noe vi, som et internasjonalt samfunn, kan stå innenfor moralsk. Det være svettefabrikker (tekstilarbeid er ikke umoralsk i seg selv) eller bloddiamanter (hvem liker ikke bling uten blod?).

Surrogati og handel i konfliktdiamanter er diametralt ulike og jeg forsøker på ingen måte å sammenligne disse, men det alminnelige synet på konfliktdiamanter tror jeg er noe vi kan ta lærdom av: Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Diamanter er fine, all diamanthandel må ikke forbys, men vi tillater ikke diamanter som produseres på et vis vi mener er uetisk og som finansierer vold. Fokuset og bevisstgjøringen rundt handelen med konfliktdiamanter førte til Kimberely prosessen, der 80 land har gitt sin tilslutning, og som har ført til en reduksjon i handelen med konfliktdiamanter.

Desto mer jeg leser om surrogati i India, jo bedre forstår jeg at dette er lukrativ forretning, for fagpersoner, mellom-menn og, ja, også, for surrogatmødrene. Jeg forstår også argumentene som viser at dette kan være et vindu ut av fattigdom. Men siden dette er en stor industri i India vil internasjonalt press, trusler og – om det ikke leder frem – igangsettelse av forbud mot surrogati, merkes. På sikt tror jeg det kan presse frem bedre lover og bedre tilsyn, som blant annet sikrer at medisinsk forsvarlige prosedyrer følges, oppfølgning gis – både før, under og etter svangerskapet – og at surrogatmorens rettigheter ikke underordnes de vordende foreldrenes interesser.

Det tar tid.

I mellomtiden synes jeg ikke at vi skal spille russisk rulett med folks liv og helse. Ei forsvare det med at vi redder folk fra fattigdom. Målet helliger ikke alltid middelet. Er det verdt å risikere og støtte utnyttelse?

Kanskje et forbud mot det å leie livmor i India initierer en fruktbar debatt om surrogati i Norge? Det er lov å håpe.

Kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

For tiden bor jeg i Egypt (jeg studerer arabisk), og der kalles det å dele regningen å “gjøre det på den engelske måten”. Synes det er ganske festlig.

Når jeg går ut og spiser med venner, vil vi nok stort sett betale hver for oss, ja. Men jeg føler at når folk er invitert hjem til meg, skal jeg stå for all oppvartningen og maten, så om folk spør om de skal ta med noe lar jeg dem aldri ta med noe annet enn småting. Der varierer det hva folk synes, men: noen synes det er greit å be gjestene bidra, andre synes ikke det.

Det du nevner om å dele en pose smash: i slike situasjoner vil også jeg alltid dele. Har du noe delelig må du tilby andre også. Mine foreldre pleier å fortelle om en venn av dem som ikke skjønte denne sosiale koden: han kunne komme på besøk til dem med en pose chips og sette seg i sofaen og spise av den – ikke før min mor spurte ham om han ville ha en bolle å ha chipsen i tenkte han på å tilby dem.

Et eksempel på ekstrem delesyke: jeg har studert noen år i England, og da noen jeg kjenner giftet seg, lagde en av vennene deres en kake til dem i bryllupspresang og ba etterpå mange andre av deres venner (meg inkludert) om vi kunne gi henne et bidrag fordi ingrediensene hadde vært så dyre. Det syntes jeg var veldig uhøflig: hvis vi skulle gå sammen om en kake til brudeparet måtte vi ha avtalt det på forhånd, jeg syntes det var rart at hun avkrevde oss penger for en kake vi ikke hadde noenting med å gjøre. Hun var dessuten en veldig nær venn av dem og jeg syntes det var gjerrig at hun ikke kunne påkoste seg ingrediensene til en kake til dem. Jeg var en mye fjernere venn og hadde dessuten min egen bryllupsgave, så ikke snakk om at jeg skulle betale for kaken hennes.

Oppsummert tror jeg man kan si at folk her generelt betaler for seg selv når man er ute og gjør ting, men at flere føler en forpliktelse til å betale alt når man inviterer folk hjem til seg, og at overdreven delesyke (for eksempel at alle skal betale for akkurat sitt når det er helt umulig å regne ut) oppfattes som litt smålig. Vanskelig det med deling. Grensa går vel forskjellige steder i alle kulturer.

Angående kulturforskjeller rundt mat: jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite når det er uhøflig å takke ja og når det er uhøflig å takke nei i Egypt. Aldri helt sikker på om jeg bør si nei før jeg takker ja, og eventuelt hvor mange ganger, og om jeg nøder mine egne gjester nok og sånn. Jeg har funnet ut hvor vanskelig det kan være når man ikke kjenner de sosiale normene: noen ganger kan man tråkke i salaten uten å ha noen anelse om det fordi man ikke har fått med seg noen a de sosiale kodene.

-  Hanna

Jeg sliter med å bli påspandert. Det er som du skriver, at det blir en følelse av å ha gjeld. Hvis jeg låner en femtilapp av noen, er jeg svært nøye med å få den tilbakebetalt. Omvendt er ikke så farlig, fordi –hallo– det er jo bare en femtilapp. Jeg er nok redd for å bli oppfattet som en parasitt, selv om jeg vet at jeg strengt tatt ikke er det.

- Hilde

Kulturkollisjoner på mikronivå: Delelige eller udelelige regninger?

«I dag er du banken min,» sa min marokkanske venninne til min somaliske, i det vi reiste oss for å betale for den thailandske maten vi hadde spist. Min somaliske venninne smilte og betalte for to. Det er en scene som sjeldent utspiller seg blant mine etnisk norske venner. Jo, folk spanderer på hverandre, men det er ofte ved anledninger (det være bursdag eller en god karakter på en oppgave). Det hender det skjer uten foranledning og grunn, bare for å være hyggelig, men spanderingen blir uansett oppfattet som en stor sak. Den påspanderte blir umåtelig beæret og ytrer sine takksigelser flere ganger under måltidet. Med unntak såklart. Jeg sa sjeldent ikke aldri. Jeg har flere etnisk norske venner som spanderer på hverandre og som ikke er opptatt av å dele regningen nøyaktig – de gangene regnestykket over hvem som har spist hva og hvor mye viser seg å være en slitsom oppgave.

Jeg påstår ikke at det å dele rettferdig og velge å kun betale for seg selv er galt. Majoriteten av oss har ikke et budsjett som strekker til middag for hele vennegjengen på Maaemo. Man er student med begrenset inntekt, man er yrkesaktiv og har fryktelig mange utgifter, man sparer, man bruker, man har prioriteringer og konstant gavmildhet er og bør heller ikke være en prioritering. Men jeg opplever likevel en vesensforskjell mellom mine etnisk og ikke-etnisk norske venner. Møter jeg en pakistansk, somalisk eller marokkansk venn (minoritetsnordmennene jeg omgår mest har bakgrunn i disse landene) til kaffe, og står først i kaffekøen, betaler jeg for begge (eller unnskylder meg hvis jeg ikke har nok penger til å betale for begge). Står de i køen foran meg betaler de for oss begge (eller unnskylder seg hvis økonomien for øyeblikket er skral). Blant mine etniske norske venner er den tradisjonen et unntak og ikke en regel. Delingskulturen virker mer innarbeidet i den kulturen jeg er født med enn i den som daglig omringer meg. Hjemme lærte jeg ikke at  noe var mitt, men at alt jeg hadde var ubetydelig hvis ikke det kunne glede andre også. Sitter jeg der med en pose Smash tenker mitt hode at den gå rundt bordet først – før jeg kan ta av den selv. Har jeg kjøpt en bolle tilbyr jeg min kaffekompanjong et stykke, selv om han sikkert kunne kjøpt selv. Har jeg fått lønn nylig skal jeg selvsagt betale for pizzaen vi har delt, hvorfor skulle jeg ikke det?

Min mor gikk hardt til verks for å motarbeide individualismen den norske skolen forsøkte å lære meg. Den har gode elementer, denne individualismen. Det er viktig å bane en egen vei, det er viktig med selvrealisering, det er viktig å prioritere seg selv og ikke ofre sine drømmer for fellesskapets beste, men det å leve i et fellesskap betyr ikke bare å leve parallelt med hverandre?

Nei. Jeg liker å dele, mulig det er en egoistisk tanke bak min trang til å dele: Det gjør meg godt at jeg kan gi av det jeg har til folk jeg setter pris på. Men i min somaliske kultur, og også i kulturen blant mine ikke-etnisk norske venner, er det implisitt at delingen er gjensidig. Min bror irriterte seg engang over en mann han kjente som han alltid spanderte på uten at mannen hverken avslo spanderingen eller forsøkte å gjengjelde. Sosial parasittisme er uhøflig. I somalisk kultur tar man heller ikke mot en gave man selv ikke kan gi. Spanderer du en tur på meg, kan jeg spandere en tur på deg. Spanderer du en Mini Cooper på meg, må jeg høflig takke nei (-selv om det gjør fryktelig vondt).

Gjensidigheten innebærer ikke at man står i gjeld til noen. Det må presiseres. Å holde regnskap over hvem som har betalt og hvor mange ganger man må gjengjelde for at det skal oppstå likevekt regnes for å være ganske smålig i somalisk kultur. Den implisitte gjensidigheten finner jeg mer attraktiv enn den eksplisitte. Jeg har opplevd etnisk norske venner som har insistert på at neste sjokolade spanderer de på meg, etter at jeg – som i øyeblikket kjøpte flere varer og skulle betale med kort – fortalte at jeg kunne ta Twix´en til 13 kroner også. En somalier hadde ikke sagt «nå står jeg 13 kroner i gjeld», en somalier hadde tatt det for gitt at jeg tok sjokoladen også – siden jeg kjøpte flere ting.

Det er i sånne øyeblikk at min somaliske herkomst skinner tydelig gjennom. Samtidig er jeg godt fornøyd med at noen av mine eldste etnisk norske venner (eldst i ansiennitet, ikke alder) har blitt smittet av meg hva angår deling, og jeg møter med bekymring unge somaliere som insisterer på å dele pizzaregningen etter hvor mange skiver hver har spist.

Nå har jeg brukt et par avsnitt på å romantisere somalisk delingskultur. Den er ikke alltid så romantisk. I somalisk kultur er det svært akseptert å forklare at man ikke har økonomisk råd til venner, men ikke til bekjente. Er man ute og spiser med bekjente, og det viser seg – av ulike årsaker – at du er den eneste som er istand til å betale (fordi restauranten ikke tar kort, for eksempel), kan det fort hende at du må betale for alle sammen (-det spiller ingen rolle om selskapet er på to eller tolv personer). Sosialt intelligente bekjente vil forstå at du umulig har råd til å betale for så mange og vil forsøke å finne minibank i nærheten. Men det finnes sosialt uintelligente mennesker også, dem har jeg stiftet bekjentskap med. Det kostet meg dyrt.

Men en av de viktigste tingene jeg lærte da jeg vokste var at hvis jeg holdt igjen, ville Gud holde igjen. Hvis jeg ga, ville Gud gi. Det er en holdning jeg forsøker å opprettholde. Joda, det hender jeg gir for mye, det hender jeg blir midlertidig fattig. Men det ordner seg alltid tilslutt.

Og kulturkollisjonene fortsetter

For ett år og noen uker siden begynte jeg en serie om kulturkollisjoner på mikronivå. Jeg fulgte dessverre ikke serien videre, men jeg rakk å skrive om munnvold, hilsing og jeg fikk høre artige historier fra kommentariatet. 

På vei hjem fra hyggelig sosialt samvær med fine venner husket jeg plutselig serien, og fikk lyst til å kjøre den igjen. Igjen oppfordrer jeg deg – som leser – til å spørre om hva enn du lurer på ved somalisk kultur (-jeg svarer med utgangspunkt i egne erfaringer, men er ofte vågal og kommer med noen generaliseringer. Somaliere som er uenige i mine generaliseringer må absolutt rope ut) og dele dine erfaringer med kulturkollisjoner.