“Hva faen er problemet hans med somaliere?”

- spurte en venninne, da jeg sendte denne lenken til henne. Jeg er fortsatt svar skyldig.

Christian Tybring-Gjedde forventer ikke at somaliere skal lese Hávamál, eller gå tur med ham til Skjennungstua. Og godt er det. For denne somalieren har bare snust på Den yngre Edda, og hun synes det er langt hyggeligere med korte skiturer til Tryvannstua. “Hyggeligere” er her synonymt med “det er så langt jeg greier å gå på ski, før jeg får et nervøst sammenbrudd”. Men før Tybring-Gjedde inkluderer “skjør psyke”, i listen over måter tildekkede somaliere forårsaker den norske kulturens oppløsning: Neste vinter skal jeg komme meg til Ullevålseter – med ski på beina. Vet du hvorfor, Tybring-Gjedde? Det er fordi jeg er en somalier. Og somaliere gir faen meg ikke opp.

Det er mulig FrP-politikeren brukte “somalier” som et retorisk virkemiddel under intervjuet.  Kanhende den stakkars somalier bare ble et hendig bilde på alle integreringstrengende mennesker i Kiempers Fødeland. Det er også mulig at Tybring-Gjedde bevisst bruker somaliere, som eksempel, for å spille på negative assosiasjoner potensielle velgere (-eller sympatisører) har til den fjerde, største innvandrergruppen i Norge. For la det være sagt, ytterst få skjønnmaler utfordringer norsk-somaliere står overfor i dag. Aller minst somalierne selv. Men problemene til menneskene som kommer hit, fra Mogadishu eller Hargeisa, tviler jeg på utgår fra deres fokus på “familien, klanen og religionen”. Var det så, hadde vel somaliere andre steder i verden vært i samme situasjon som norsk-somalierne? Likevel presenteres somaliernes skjebne i USA som en suksesshistorie. I Sør-Afrika har somalieres forretningsteft forarget sørafrikanere. Det er dessuten en kjensgjerning at den somaliske diasporaens investering i hjemlandet har bygget, og fortsatt bygger opp, landet – på tross av politisk ustabilitet.Måtte myten om den late somalier lide en grusom død.

Er det lov å ønske seg en norsk innvandringsdebatt som ikke dreier seg om å konstatere observasjoner (somaliere i Norge har lav sysselsetting), til en diskusjon om årsaker og løsninger? Til en diskusjon om hvilke strukturer som – muligens – er til hinder for aktiv arbeidsdeltagelse?  Det står ingenting om dette i Fremskrittspartiets innvandringspolitiske handlingsprogram. Det står, i det hele tatt, ganske lite der. Integreringspolitikken, etter handlingsprogrammet å dømme, kan oppsummeres i en (jeg medgir: lang) setning:

[Fremskrittspartiet vil] innføre en aktiv integreringspolitikk som bygger på de reglene, normene og verdiene som skal være felles for hele befolkningen, og som må gå foran hensynet til enkeltgrupper.

Men jeg burde ikke være irritert på Christian Tybring-Gjedde. Han vil mitt beste. Han er genuint opptatt av “kvinner, innvandring og integrering” og det å frigjøre og likestille kvinnene er “løsningen på alle integreringsproblemene”. Så sant. Som fri og selvstendig kvinne har  jeg rom til å utfordre og kritisere den realitetsorienteringen menn forsøker å tre over hijaben min. Menn som forteller meg at jeg ikke kan være sammen med en jeg er glad i, bare fordi han kommer fra et annet sted. Jeg mener, menn som forteller meg at min etnisk norske venninne godt kan gifte seg med sin engelskmann, men at et ekteskap med min velutdannede kjæreste, bosatt i Jemen, India, Somalia eller Mauritania, er et “henteekteskap”. Et ekteskap som også uttrykker muslimsk intoleranse. Nei, du har helt rett, Tybring-Gjedde. Ingen, utenom jeg, skal få bestemme over kjærlighetslivet mitt.

Jeg lurer på om alle mine blåøyde landsmenn, som er så fryktelig redde for somaliske damer med store sjal, ikke hadde hatt godt av å være somaliere for én dag. Én dag til å ta del i det somaliske folkets kollektive bevissthet. Den somaliske kulturen er nedarvet i generasjoner, men hver generasjon har vevd inn sitt særpreg. Den somaliske kulturen bærer med seg de gjentatte møtene mellom araberne og det, i hovedsak, pastorale folket som bosatte seg langs Afrikas horn. Den bærer også med seg den europeiske invasjonen av Afrikas horn, både de positive lærdommene og den negative opplevelsen. For batante (patente), kaabo (capo), bushkuleeti (bicicletta), fargetti (forchetta), mirshiyeedi (marciapiedi) og farmaajo (formaggio) er da vitterlig somaliske? Prøv å forklare en somalier at de ikke er det.

Å være en somalier innebærer å ta del i og være produkt av alle kulturmøtene som har skapt den kollektive somaliske identiteten. Somaliere er også et stolt folk, men stolthet er ikke å isolere seg. Stolthet er å være glad i det en er og det en stammer fra, men i tillegg være trygg på at ens fundament er så solid at hverken en skiftende verden eller ens egen, uunngåelige og velkomne, utvikling vil destabilisere det. Somaliere har en sterk evne og vilje til å se det beste i folk, men naïveté er ingen karakterdygd. Somaliere absorberer og bearbeider det de har absorbert, de gjør det til sitt, og forklarer opphavsmennene at det bearbeidede produktet er kvalitativt bedre enn det originale. Noe det også ofte alltid er. For å overleve må man skille klinten fra hveten, andres ukultur bør ikke bli din bane. Men for å komme dit, må man ta seg en tur gjennom en åker. Jeg forlanger ikke at Tybring-Gjedde skal gå tur med meg i en kornåker, men ting kan tyde på at anledningen snart vil by seg.

Hvor mange har egentlig sett et ikke-norsk flagg på syttende mai?

Fredag 17.mai 2013. I et speil, i en gåtefull, alternativ verden (-eller dystopi, etter norske kommentarfeltsgjengeres syn):

“Mor, har du sett det angolske flagget mitt?”

“Nei, gi deg, Angola i år også?”

“Jeg synes svart er kult…”

“Du, mai er en vårmåned, velg et livligere flagg, er du snill. Goth-galskapen får du spare til Sankthans.”

“Hvorfor skulle jeg gå i svart på…?  Glem det. Greit, jeg har ikke viftet med det bhutanske flagget siden sjetteklasse, den må få se sollys i år!”

“Nei, nei, nei. Hva for en mor er jeg hvis jeg lar deg flagge med drager, når dragens år akkurat har ebbet ut?”

“Åh, pappa! Mamma er vanskelig igjen!”

“Nei, moren din har rett. Det er viktig å flagge riktig på den store flaggdagen. Hva med det japanske flagget i år?”

“Pappa! Det er en rød dott på et hvitt lerret! Det er skikkelig dølt! Hva med det swazilandske?”

“Hm, jeg synes spyd er upassende i et barnetog, frøken. Hva med – “

“Jeg har det! Kan vi ikke alle ta med oss Kiribatis flagg?”

“Nja, den har vi jo spart til en fin anledning…”

“Nei, pappa, mamma har rett! Kiribatis flagg kommer til å sette alle i feststemning! Dessuten har jeg en hijab som står helt perfekt til solen. Skynd dere nå. Hvis vi er raske rekker vi kanskje klezmerbandet som spiller på Vår Frelsers Gravlund.”

Indiske livmorer og russisk rulett

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig, være tung for alle involverte, men at det for noen (både bærere av fosteret/fostrene og givere av befruktede egg), ja, er verdt det. Alex Kuczynskis historie er viktig lesning for alle som mener sterkt om temaet:

As much as I tried to fight off the feeling, when I told others that I was expecting a baby — and this child was clearly not coming out of my womb — I would sometimes feel barren, decrepit, desexualized, as if I were branded with a scarlet “I” for “Infertile.” At the height of her pregnancy, Cathy and I embodied several facets of femininity. She could be seen as the fertile, glowing mother-to-be as well as the hemorrhoidal, flatulent, lumpen pregnant woman. I could be the erotic, perennially sensual nullipara, the childbirth virgin, and yet I was also the dried-up crone with a uterus full of twigs. She got rosy cheeks and huge, shiny stretch marks. I went to Bikram yoga and was embarrassed to tell the receptionist — in front of the pregnant 20-something yogini in short shorts — to pull me out of class in case my baby was about to be born out of another woman’s body.

Jeg har heller ikke mye til overs for kritikk som baserer seg på barnets (angivelige) manglende tilhørlighet. Det er klart at surrogatmorens kropp reagerer på barnet som vokser inni henne, hun blir tross alt gravid, med alt det innebærer. Men hun er en bærer, hun overfører ikke genetisk informasjon gjennom navlestrengen, det er genetisk mor som er mor. Det er hennes gener som rekombineres med fars, og skaper et individ som deler trekk fra begge, og det er genetisk mors (og fars) eventuelle, arvelige, sykdommer barnet får.

Summa summarum, surrogati strider med mitt verdenssyn, men jeg føler intet behov for å tre mitt verdenssyn over andres hijab og jeg har stort sett sympati for mennesker som velger surrogati. Også dem som betaler for det.

Men;

jeg er skeptisk til hyre av livmor i land som India. Riktignok fortalte Mala Wang-Naveen (Aktuelt, 3.4.2013) at surrogatmødrene hun hadde møtt i India, under arbeidet med sin bok, Den globale baby, satt igjen med en positiv opplevelse av prosessen. Fortellingen er likevel fasettert (nå må jeg bare understreke at jeg ikke får inntrykk av at Wang-Naveen forsøker å rosemale surrogati i India, tvert imot, hun vil ha streng regulering). Kishwar Desai, i The Guardian, forteller om kvinner som:

(…) sign contracts agreeing that even if they are seriously injured during the later stages of pregnancy, or suffer any life-threatening illness, they will be “sustained with life-support equipment” to protect the foetus. Further, they usually agree to assume all medical, financial and psychological risks – releasing the genetic parents, their lawyers, the doctors and all other professionals from all liabilities.

Det eksisterer allerede noe regulering av assistert befruktning i India, men kritikere finner ikke dette tilfredsstillende. En innvending er at loven tar mer hensyn til paret enn til surrogatmoren:

Today, Dr. Arya says bluntly, “Surrogate mothers are from poor backgrounds and are hardly aware of their rights. The ART law is trying to find a balance between the legal and the unethical, but unethical practices still remain.

En annen innvending, blant flere som implisitt og eksplisitt fremmes i denne innsiktsfulle artikkelen fra Mother Jones, er at reguleringen kun eksisterer på papir, og at det er ingen myndighet som påser at loven følges. Selv om de foreslåtte innstrammingene blir vedtatt vil tilsynet tilfalle delstatene:

India’s parliament is in the process of crafting legislation to address some of the concerns about surrogacy. The bill could be ready for formal consideration sometime this year, but it is not clear which agency would be charged with enforcement. In any case, any regulatory oversight would likely fall to the states. “At the state level, no one looks at surrogacy,” says Sunil Avasia, Gujarat’s deputy director of medical services, whom I finally manage to interview after a great deal of bureaucratic runaround. When it comes to ethical conduct, it might as well be the Wild West. Forget laws, he says. “There are no rules.”

I dag reagerte jeg på et twitterinnlegg som kommenterte Kaia Storviks kronikk, i Dagsavisen, som ble innledet med den skarpe ingressen: Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?

Min venn og medtvitrer spurte om vi også skulle forby juveler, gummi eller klær – som under noen omstendigheter også tar liv. Forsåvidt en berettiget innvending, men min første tanke var at det allerede eksisterer forbud som ikke er basert på det at noe, essensielt, er kriminelt. Forbud kommer også til når omstendighetene rundt og konsekvensene av dette “noe” ikke er noe vi, som et internasjonalt samfunn, kan stå innenfor moralsk. Det være svettefabrikker (tekstilarbeid er ikke umoralsk i seg selv) eller bloddiamanter (hvem liker ikke bling uten blod?).

Surrogati og handel i konfliktdiamanter er diametralt ulike og jeg forsøker på ingen måte å sammenligne disse, men det alminnelige synet på konfliktdiamanter tror jeg er noe vi kan ta lærdom av: Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Diamanter er fine, all diamanthandel må ikke forbys, men vi tillater ikke diamanter som produseres på et vis vi mener er uetisk og som finansierer vold. Fokuset og bevisstgjøringen rundt handelen med konfliktdiamanter førte til Kimberely prosessen, der 80 land har gitt sin tilslutning, og som har ført til en reduksjon i handelen med konfliktdiamanter.

Desto mer jeg leser om surrogati i India, jo bedre forstår jeg at dette er lukrativ forretning, for fagpersoner, mellom-menn og, ja, også, for surrogatmødrene. Jeg forstår også argumentene som viser at dette kan være et vindu ut av fattigdom. Men siden dette er en stor industri i India vil internasjonalt press, trusler og – om det ikke leder frem – igangsettelse av forbud mot surrogati, merkes. På sikt tror jeg det kan presse frem bedre lover og bedre tilsyn, som blant annet sikrer at medisinsk forsvarlige prosedyrer følges, oppfølgning gis – både før, under og etter svangerskapet – og at surrogatmorens rettigheter ikke underordnes de vordende foreldrenes interesser.

Det tar tid.

I mellomtiden synes jeg ikke at vi skal spille russisk rulett med folks liv og helse. Ei forsvare det med at vi redder folk fra fattigdom. Målet helliger ikke alltid middelet. Er det verdt å risikere og støtte utnyttelse?

Kanskje et forbud mot det å leie livmor i India initierer en fruktbar debatt om surrogati i Norge? Det er lov å håpe.

Kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

For tiden bor jeg i Egypt (jeg studerer arabisk), og der kalles det å dele regningen å “gjøre det på den engelske måten”. Synes det er ganske festlig.

Når jeg går ut og spiser med venner, vil vi nok stort sett betale hver for oss, ja. Men jeg føler at når folk er invitert hjem til meg, skal jeg stå for all oppvartningen og maten, så om folk spør om de skal ta med noe lar jeg dem aldri ta med noe annet enn småting. Der varierer det hva folk synes, men: noen synes det er greit å be gjestene bidra, andre synes ikke det.

Det du nevner om å dele en pose smash: i slike situasjoner vil også jeg alltid dele. Har du noe delelig må du tilby andre også. Mine foreldre pleier å fortelle om en venn av dem som ikke skjønte denne sosiale koden: han kunne komme på besøk til dem med en pose chips og sette seg i sofaen og spise av den – ikke før min mor spurte ham om han ville ha en bolle å ha chipsen i tenkte han på å tilby dem.

Et eksempel på ekstrem delesyke: jeg har studert noen år i England, og da noen jeg kjenner giftet seg, lagde en av vennene deres en kake til dem i bryllupspresang og ba etterpå mange andre av deres venner (meg inkludert) om vi kunne gi henne et bidrag fordi ingrediensene hadde vært så dyre. Det syntes jeg var veldig uhøflig: hvis vi skulle gå sammen om en kake til brudeparet måtte vi ha avtalt det på forhånd, jeg syntes det var rart at hun avkrevde oss penger for en kake vi ikke hadde noenting med å gjøre. Hun var dessuten en veldig nær venn av dem og jeg syntes det var gjerrig at hun ikke kunne påkoste seg ingrediensene til en kake til dem. Jeg var en mye fjernere venn og hadde dessuten min egen bryllupsgave, så ikke snakk om at jeg skulle betale for kaken hennes.

Oppsummert tror jeg man kan si at folk her generelt betaler for seg selv når man er ute og gjør ting, men at flere føler en forpliktelse til å betale alt når man inviterer folk hjem til seg, og at overdreven delesyke (for eksempel at alle skal betale for akkurat sitt når det er helt umulig å regne ut) oppfattes som litt smålig. Vanskelig det med deling. Grensa går vel forskjellige steder i alle kulturer.

Angående kulturforskjeller rundt mat: jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite når det er uhøflig å takke ja og når det er uhøflig å takke nei i Egypt. Aldri helt sikker på om jeg bør si nei før jeg takker ja, og eventuelt hvor mange ganger, og om jeg nøder mine egne gjester nok og sånn. Jeg har funnet ut hvor vanskelig det kan være når man ikke kjenner de sosiale normene: noen ganger kan man tråkke i salaten uten å ha noen anelse om det fordi man ikke har fått med seg noen a de sosiale kodene.

-  Hanna

Jeg sliter med å bli påspandert. Det er som du skriver, at det blir en følelse av å ha gjeld. Hvis jeg låner en femtilapp av noen, er jeg svært nøye med å få den tilbakebetalt. Omvendt er ikke så farlig, fordi –hallo– det er jo bare en femtilapp. Jeg er nok redd for å bli oppfattet som en parasitt, selv om jeg vet at jeg strengt tatt ikke er det.

- Hilde

Kulturkollisjoner på mikronivå: Delelige eller udelelige regninger?

“I dag er du banken min,” sa min marokkanske venninne til min somaliske, i det vi reiste oss for å betale for den thailandske maten vi hadde spist. Min somaliske venninne smilte og betalte for to. Det er en scene som sjeldent utspiller seg blant mine etnisk norske venner. Jo, folk spanderer på hverandre, men det er ofte ved anledninger (det være bursdag eller en god karakter på en oppgave). Det hender det skjer uten foranledning og grunn, bare for å være hyggelig, men spanderingen blir uansett oppfattet som en stor sak. Den påspanderte blir umåtelig beæret og ytrer sine takksigelser flere ganger under måltidet. Med unntak såklart. Jeg sa sjeldent ikke aldri. Jeg har flere etnisk norske venner som spanderer på hverandre og som ikke er opptatt av å dele regningen nøyaktig – de gangene regnestykket over hvem som har spist hva og hvor mye viser seg å være en slitsom oppgave.

Jeg påstår ikke at det å dele rettferdig og velge å kun betale for seg selv er galt. Majoriteten av oss har ikke et budsjett som strekker til middag for hele vennegjengen på Maaemo. Man er student med begrenset inntekt, man er yrkesaktiv og har fryktelig mange utgifter, man sparer, man bruker, man har prioriteringer og konstant gavmildhet er og bør heller ikke være en prioritering. Men jeg opplever likevel en vesensforskjell mellom mine etnisk og ikke-etnisk norske venner. Møter jeg en pakistansk, somalisk eller marokkansk venn (minoritetsnordmennene jeg omgår mest har bakgrunn i disse landene) til kaffe, og står først i kaffekøen, betaler jeg for begge (eller unnskylder meg hvis jeg ikke har nok penger til å betale for begge). Står de i køen foran meg betaler de for oss begge (eller unnskylder seg hvis økonomien for øyeblikket er skral). Blant mine etniske norske venner er den tradisjonen et unntak og ikke en regel. Delingskulturen virker mer innarbeidet i den kulturen jeg er født med enn i den som daglig omringer meg. Hjemme lærte jeg ikke at  noe var mitt, men at alt jeg hadde var ubetydelig hvis ikke det kunne glede andre også. Sitter jeg der med en pose Smash tenker mitt hode at den gå rundt bordet først – før jeg kan ta av den selv. Har jeg kjøpt en bolle tilbyr jeg min kaffekompanjong et stykke, selv om han sikkert kunne kjøpt selv. Har jeg fått lønn nylig skal jeg selvsagt betale for pizzaen vi har delt, hvorfor skulle jeg ikke det?

Min mor gikk hardt til verks for å motarbeide individualismen den norske skolen forsøkte å lære meg. Den har gode elementer, denne individualismen. Det er viktig å bane en egen vei, det er viktig med selvrealisering, det er viktig å prioritere seg selv og ikke ofre sine drømmer for fellesskapets beste, men det å leve i et fellesskap betyr ikke bare å leve parallelt med hverandre?

Nei. Jeg liker å dele, mulig det er en egoistisk tanke bak min trang til å dele: Det gjør meg godt at jeg kan gi av det jeg har til folk jeg setter pris på. Men i min somaliske kultur, og også i kulturen blant mine ikke-etnisk norske venner, er det implisitt at delingen er gjensidig. Min bror irriterte seg engang over en mann han kjente som han alltid spanderte på uten at mannen hverken avslo spanderingen eller forsøkte å gjengjelde. Sosial parasittisme er uhøflig. I somalisk kultur tar man heller ikke mot en gave man selv ikke kan gi. Spanderer du en tur på meg, kan jeg spandere en tur på deg. Spanderer du en Mini Cooper på meg, må jeg høflig takke nei (-selv om det gjør fryktelig vondt).

Gjensidigheten innebærer ikke at man står i gjeld til noen. Det må presiseres. Å holde regnskap over hvem som har betalt og hvor mange ganger man må gjengjelde for at det skal oppstå likevekt regnes for å være ganske smålig i somalisk kultur. Den implisitte gjensidigheten finner jeg mer attraktiv enn den eksplisitte. Jeg har opplevd etnisk norske venner som har insistert på at neste sjokolade spanderer de på meg, etter at jeg – som i øyeblikket kjøpte flere varer og skulle betale med kort – fortalte at jeg kunne ta Twix´en til 13 kroner også. En somalier hadde ikke sagt “nå står jeg 13 kroner i gjeld”, en somalier hadde tatt det for gitt at jeg tok sjokoladen også – siden jeg kjøpte flere ting.

Det er i sånne øyeblikk at min somaliske herkomst skinner tydelig gjennom. Samtidig er jeg godt fornøyd med at noen av mine eldste etnisk norske venner (eldst i ansiennitet, ikke alder) har blitt smittet av meg hva angår deling, og jeg møter med bekymring unge somaliere som insisterer på å dele pizzaregningen etter hvor mange skiver hver har spist.

Nå har jeg brukt et par avsnitt på å romantisere somalisk delingskultur. Den er ikke alltid så romantisk. I somalisk kultur er det svært akseptert å forklare at man ikke har økonomisk råd til venner, men ikke til bekjente. Er man ute og spiser med bekjente, og det viser seg – av ulike årsaker – at du er den eneste som er istand til å betale (fordi restauranten ikke tar kort, for eksempel), kan det fort hende at du må betale for alle sammen (-det spiller ingen rolle om selskapet er på to eller tolv personer). Sosialt intelligente bekjente vil forstå at du umulig har råd til å betale for så mange og vil forsøke å finne minibank i nærheten. Men det finnes sosialt uintelligente mennesker også, dem har jeg stiftet bekjentskap med. Det kostet meg dyrt.

Men en av de viktigste tingene jeg lærte da jeg vokste var at hvis jeg holdt igjen, ville Gud holde igjen. Hvis jeg ga, ville Gud gi. Det er en holdning jeg forsøker å opprettholde. Joda, det hender jeg gir for mye, det hender jeg blir midlertidig fattig. Men det ordner seg alltid tilslutt.

Og kulturkollisjonene fortsetter

For ett år og noen uker siden begynte jeg en serie om kulturkollisjoner på mikronivå. Jeg fulgte dessverre ikke serien videre, men jeg rakk å skrive om munnvold, hilsing og jeg fikk høre artige historier fra kommentariatet. 

På vei hjem fra hyggelig sosialt samvær med fine venner husket jeg plutselig serien, og fikk lyst til å kjøre den igjen. Igjen oppfordrer jeg deg – som leser – til å spørre om hva enn du lurer på ved somalisk kultur (-jeg svarer med utgangspunkt i egne erfaringer, men er ofte vågal og kommer med noen generaliseringer. Somaliere som er uenige i mine generaliseringer må absolutt rope ut) og dele dine erfaringer med kulturkollisjoner.

Stream of consciousness: Asylpolitikk, bunnløshet og tårer

Denne filmen har jeg laget fordi jeg er redd, begynner Margreth Olin i sin siste dokumentarfilm. Ikke fordi jeg er redd for den andre, ikke fordi jeg er redd for den fremmede, men fordi jeg er redd for det som skjer når vi lenger ikke er istand til å se enkeltmennesket.

Jeg kan ikke huske sist jeg gråt foran et lerret med levende bilder. Da dyktige, engasjerte, Espen André Breivik inviterte meg til førpremieren av “De andre”, forberedte jeg meg på å se sterke bilder. Jeg var forberedt på å bli trist, sint og provosert, men jeg var ikke forberedt på å gråte. Det var jeg virkelig ikke. Jeg gråt fordi Olin på et formidabelt vis har greid å formidle håpløsheten, forvirringen, usikkerheten, ensomheten og sinnet til unge mennesker som, etter egen – og kanskje allmenn – oppfatning, blir dårlig behandlet fordi de ikke er norske. Det var vondt å høre historiene til guttene Olin har møtt, samtidig satt jeg og så på med ærefrykt. De stod oppreist. Ikke hele tiden, selvsagt ikke hele tiden, men de stod oppreist. Jeg vet ikke om jeg hadde stått oppreist om jeg hadde opplevd en brøkdel av det guttene i filmen har opplevd. Dette er likevel ingen filmomtale. Eller, jo, her er anmeldelsen: Se den. To ord: Se den.

Jeg gråt også fordi filmen ikke bare appellerte til min empati. Den traff hjem. Bokstavlig talt. Vi har en familievenn som har søkt asyl og som har fått avslag. Vår familievenn er psykisk syk. For tiden veksler hun mellom det å bo sammen med meg og mor, og det å bo hos bror i hans småbarnsfylte hjem. Hennes tilstand går opp og ned. I en god periode var hun oppe, nå er hun langt nede. Jeg er ikke overrasket over det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg føler at jeg mister kontroll, men forsøker jeg å finne veien igjen har jeg alltid et kompass å navigere etter. Jeg har fast bopel. Jeg har fast inntekt. Jeg har et sterkt nettverk, bestående av familie og venner, som jeg ikke risikerer å miste i nær fremtid. Jeg har studiene mine. Vår familievenn mangler det. Attpåtil har hun et skjørt psyke. Den ene forsterker følelsen av den andre. Jeg beundrer henne de dagene hun smiler, og jeg forstår henne de dagene hun, med blanke og tomme øyne, ser rett forbi meg.

Jeg har hatt hennes situasjon litt på avstand. Jeg skammer meg over det. Sist jeg var alene med mor fikk jeg velfortjent kjeft. “Hvorfor skriver du ikke noe, til advokaten hennes eller til UDi,” forlanget mor – “hva er dine ord og din penn verdt hvis du ikke engang kan hjelpe et menneske?” Hun plasserte en tykk mappe på fanget mitt og ba meg skrive noe om situasjonen og saken, noe som hun kunne videreformidle til advokaten, noe som kunne være til hjelp. Jeg la mappen på skrivebordet mitt og har ikke skrevet noe som helst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Skal jeg skrive om de dagene hun nekter å ta medisinene sine fordi hun fornekter sin sykdom, skal jeg fortelle om hvorfor hun fornekter sin sykdom? Skal jeg fortelle om barna hun mistet, om depresjonen, om stemmene hun hører i hodet sitt, og om det å samtidig tilhøre en kultur som har null forståelse for psykisk helse? Skal jeg fortelle om svigerfamilien som fratok henne barna som overlevde, ektemannen som kalte henne “gal” og gjorde henne så liten, så liten. Skal jeg fortelle historiene hun ikke deler med den hvite intervjueren vis-à-vis henne i det kjølige kontoret? Skal jeg fortelle om tragediene hun deler med meg, på somali, når vi er ute og handler, når vi sitter og spiser sammen, og helt uoppfordret når jeg sitter og leser i avisen? Hun har dette med å spørre, helt ute av det blå: Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt. Vet du?

Jeg vet ikke om jeg greier å formulere bunnløsheten i vår familievenn. I kveld, på Sentrum Scene, greide Margreth Olin det. Jeg håper du ser den. Virkelig.

Vi har ingen asylmottak i Norge. Vi har oppbevaringsmottak. Lokaler som – i økende grad – driftes av private selskap. Lokaler som legges ned når de blir for dyre å leie eller drifte. I august ble Oslos siste ordinære mottak lagt ned. For dyrt. Brenneriveien asylmottak var tynget av usikkerhet, det var en ubehagelig følelse, samtidig var det surrealt – for meg – å bare kunne gå ut døren og slik ha lagt uforutsigbarheten bak meg. Menneskene jeg møtte levde med uforutsigbarheten og usikkerheten hver eneste dag – og antakeligvis ennå. Det finnes sikkert mottak som er bra, men det fremstår for meg besynderlig at det ikke er et krav å ha fagpersoner ansatt ved et mottak. Det er besynderlig at det første asylsøkere møter, når de kommer til landet, er uniformert personell som skal sjekke om de snakker sant og noen som skal se om de bærer på tuberkulosebasiller eller ei. Er det ikke mer naturlig å bli møtt av mennesker som kan håndtere traumer? Det er absurd at få blir tilbydd terapi og at det er opptil kommunene, som huser mottakene, hvilke helsetilbud asylsøkere får. Det er absurd at norske fastleger har lite kunnskap om behandling av nyankomne, og enda mindre erfaring med det å referere videre til psykiatre. Det er hinsides at asylsøkere, med svært ulike behov og helsetilstand, stues sammen i et og samme mottak. Det er idiotisk at enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke kommer innunder barnevernet, og ikke får omsorgspersoner, slik de etter FNs barnekonvensjon har rett til. Det er forjævlig at unge asylsøkere – som ikke har fått mulighet til å bearbeide traumene sine – trolig returneres til opprinnelsesland, når de henfaller til kriminalitet. Det er idiotisk at man ikke har rett på utdanning eller arbeid, så fremt man ikke har permanent oppholdstillatelse. Joda, “permanent oppholdstillatelse” synes å være en rimelig betingelse teoretisk, men i praksis lever mennesker i limbo med midlertidig oppholdstillatelse, noen vikler seg inn i klageganger som tar evigheter og mennesker bor her – tiltaksløse – i flere år. De kan jobbe svart, eller gruble seg ihjel. Mottaksapparatet i Norge er dårlig. Slik skal vi ikke behandle mennesker som allerede har krysset våre grenser. Jeg håper ikke Olins film fremprovoserer en debatt om strengere/mildere norsk asylpolitikk. En slik debatt kommer til å følge arketypiske mønstre, den kommer til å splitte politisk og den kommer til å bli en valgkampsak. En slik debatt kommer til å gå på tvers av de ordene Olin introduserte filmen sin med: Vi må ikke behandle menneskene som midler, men som mål i seg selv.

Jeg føler meg så heldig, så heldig, så veldig heldig. Samtidig vet jeg at hadde mor, nyttårsdagen 1991, kjørt sin vanlige rute hjem fra banken, hadde hun i likhet med titalls mennesker blitt stoppet og skutt. Men hun ville ha fisk til middag, og derfor tok hun en omvei for å rekke fiskemarkedet, og derfor kom hun hjem. Jeg vet at hadde far ikke vært rask med pengeoverføringene, hadde vi ikke fått plass i de første båtene som dro til Lamu fra Kismayo, hadde vi i likhet med veldig mange andre, som måtte nøye seg med langt mindre båter, druknet i det indiske hav. Det er så mange ting som kunne gått galt, det året vi var på flukt, men som ikke gjorde det. Det virker tilfeldig, ikke sant? Men jeg tror på Gud, ikke på tilfeldigheter. Jeg tror heller ikke på fri innvandring. Vi kan ikke ta imot flere asylsøkere enn det vi kan håndtere som et samfunn. Gjør vi det er jeg veldig redd for at flere immigranter, kanskje de svakeste, faller på utkanten av samfunnet. Jeg er redd for konsekvensene av sviktende integrering, jeg er redd for fremveksten av sosiale og økonomiske underklasser, og jeg er redd for ghettofisering. Sammenlignet med andre europeiske land står det relativt bra til med den norske innvandrerbefolkningen. Vi har utfordringer, så klart, men generelt går det bra. Kanskje vil færre restriksjoner snu på det?

Men man må ikke være for fri innvandring for å støtte en human asylpolitikk, og – søren heller – det spiller ingen rolle om du er blå eller rød: Mottaksapparatet er piss. Den må endres. Hvordan gjør vi det?

Back to the Future: Om Øverland, religion og bønnerom

Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. – Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appellere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv.

Jeg er ikke så sikker på det. Ennu er der nok adskillige, som tror både det ene og det annet. Men der er ikke så mange nu, som der var for hundre år siden. Dengang var religiøse illusjoner almindelige også hos ellers fornuftige mennesker. Nu utgjøres menigheten vesentlig av forskruede raringer og av sinker.

Den går jevnt tilbake. Og i det øieblikk man ophever statskirken, og kristendommen ikke lenger er noen næringsvei – hvad den nu faktisk er for tusener av prester og lærere og lærerinner – i det øieblikk vil den få en dødelig knekk.

Kristendommen, den tiende landeplagen – Arnulf Øverland

Det virker ofte som om fortiden legger føringer for hvordan vi diskuterer religion i vår samtid. Religion er, i følge mange, en tilbakelagt etappe i det norske samfunnet. Vi er ferdig med religion i skolen, på arbeidsplassen, i politikken og vi er – i hvert fall – ferdig med å ta hensyn til religionen i kunsten. Det vil ikke si at det ikke eksisterer etnisk norske religiøse med ulik grad og uttrykk av religiøsitet, men på et punkt ble det mer uvanlig enn vanlig å ha et kors hengende på veggen eller rundt halsen. Kanskje fikk kristendommen en knekk, slik Øverland forutså, men i Øverlands prognose var ikke innvandring en faktor. Det er riktignok nesten utelukkende muslimer som setter religion på dagsorden i den offentlige samtalen, men det er ikke bare muslimer som har forsterket det religiøse uttrykket i Norge idag. Det er ikke helt i Øverlands ånd det at nordmenn, både dem som tror og ikke tror – på noe overnaturlig – dukker opp på Universitetsplassen og prøver på fargerike turban. Dastar er et religiøst symbol, for deg som ikke visste det. Det tilbakelagte er på fremmarsj, og det skremmer mange.

Jeg forstår skepsisen. Jeg skulle ønske mange av mine trosfeller, inkludert meg, men også mine trossøskenbarn, var flinkere til å vise forståelse for at religion ikke alltid har vært et positivt bidrag i den norske offentligheten. Mange har opplevet religionen som en tvangstrøye. Mulig man ikke blir mildere innstilt til religion når man ser at religionen ennå, mange steder i verden, brukes for å kue, begrense og inspirere til hat. Kanskje sitter man foran tv-skjermen og priser seg lykkelig for at det ikke var Ole Hallesby som fikk styre samfunnsutviklingen tidlig på 1900-tallet.

Jeg forstår, altså, jeg gjør det. I det lyset forstår jeg at min blå paisleyhijab med gulltråd også er fryktelig skummel i manges øyne. Det samme gjelder min myke sennepsgule med små røde blader, og min sorte pashmina. Min sorte pashmina er den skumleste av mine hodeplagg. Jeg forstår meg i hjel på at mange synes at aksept for religion er synonymt med det å ta en tidsmaskin til inkvisisjonen. Men man når et stadie der det at middelalderen og femtitallets svovelpredikanter er premissleverandører for hva religion er, og ikke er, blir fryktelig kjedelig og ganske urettferdig. Like leit er det at mange automatisk antar at det å åpne for religion i offentligheten vil kulminere i etablering av et prestestyre etter iransk modell. Neida. Noen mener sikkert det, men de er ikke så mange. Disse innvendingene uttrykker først og fremst en undervurdering av religiøse nordmenn, man er ikke så håp-og historieløs som mange vil ha det til, dernest viser det en manglende tro (sic!) på at det religiøse kan ha et særnorsk uttrykk, og være et positivt bidrag til samfunnet – som en helhet.

Det er litt forutsigbart, selv for en muslim som tror på forutbestemmelse, å blogge dobbelt om religion. Jeg må bare understreke at jeg kan skrive om og tenke på andre ting som er urelatert til min tro. Likevel ble denne tankeprosessen igangsatt av skolebyråden, i Oslo, sitt forbud mot bønnerom på skolen, og den påfølgende, uunngåelige og nokså forutsigbare debatten. Det gjennomgående mantraet er at religionen er privat, og at skolen er en utdanningsinstitusjon og ikke en religiøs institusjon. Jeg er enig i det siste. Skolen skal utdanne og opplyse, men ikke bare gjennom de obligatoriske skolefagene, men også gjennom møtene mellom ulike elever, fra forskjellige bakgrunn og med forskjellige holdninger. Skolen skal være en relativt verdinøytral møteplass, men alle disse som tumler rundt i korridorene er ikke verdinøytrale. Samfunnet vårt er ikke verdinøytralt. Vi tror og mener og uttrykker oss hele tiden. Jeg synes at en god skole tilrettelegger for unge mennesker som tror, mener og ønsker å uttrykke seg. Det er ikke så mange andre steder man får gjort det, uten at andre – gjerne eldre – legger føringene.

På ungdomskolen min var det en debattklubb regissert av en skikkelig tøff, og hyggelig, kar som dengang var medlem av FpU. Jeg tror han er i FrP nå. Da var det om å beine ned med matpakken, etter at det ringte ut til storefri, og sette seg ned. Det var et herlig sammensurium av kids som mente så mye forskjellig og var hellig overbeviste om at de – der og da – var talspersoner for ideologier som var tredve ganger så gamle som dem.

Jeg endte aldri opp på Oslo Katedralskole, da jeg skulle søke videregående skole, men noe som talte veldig sterkt for skolen var det helt utrolige elevengasjementet, med utallige og snodige foreninger og klubber. Noe av det jeg synes er herligst ved å være student idag, skjønt det ofte går utover pensum, er det å kunne engasjere seg ideelt, religiøst, politisk, faglig og sosialt – utenfor programmene og emnene – og slik møte likesinnede. Det handler om utfoldelse, om vekst, om å utvide horisonten sin. Dette snevre synet på hva en utdanningsinstitusjon er mener jeg undervurderer den unge. Elever, og studenter, skal ikke bare møte fag på skolen, de burde få muligheten til å møte verden.

En fullstendig berettiget og legitim innvending da er selvsagt at det å tillate tyve unge muslimer å bruke et rom til bønn, ikke akkurat er utfoldende, vekstinduserende eller særlig horisontutvidende. Jeg er enig i det. Jeg synes ikke det er noe særlig med et lukket bønnerom for muslimer, et stillerom derimot, et livssynsrom tilogmed, hadde jeg likt. For det handler også om møtene utenfor dette rommet og spørsmålene som stilles. Det handler om å bli fortalt, som ung og religiøs, at man er akseptert, man at man ikke tar alt den religiøse sier for god fisk. Det handler utfordringene man møter.

En av dem er selvsagt det å akseptere og respektere at det vil være unge muslimer  eller unge med muslimsk bakgrunn som ikke ønsker å be på et bønnerom. Kanskje er det også en vekstmulighet, i regi av en livssynsnøytral institusjon, mange faktisk trenger?

Jeg vet ganske sikkert at det var viktig for meg, som muslim, å møte skikkelig kule ikke-muslimer, da jeg var litt yngre (-og ennå, for den saks skyld), som utfordret meg. De gangene det ikke var debatt i storefri, snakk om BH’er, gutter, dødball ute, vi ikke løp for å kjøpe mat på Rimi, eller guttene i klassen – seriøst – lagde egne versjoner av Jackass, var det artig med krangling innendørs på ungdomskolen. Jeg er veldig takknemlig for at Are, i niende klasse, så vantro på meg da jeg sa: Men, evolusjon er bare tull, da. Harun Yahya sier at alt som lever bare er plassert på jorden. Det sier Koranen.

Are svarte:

Er du faen meg schkæk?

Det ble mange friminutter dedikert til temaet.

Til gjengjeld tror jeg Are idag har et ålreit forhold til muslimer. De er ikke helt håpløse. Det var iallefall ikke hun med brillene og med den leie tendensen til å snuble i ordene sine.

Et par ord om franske godfilmer, muslimer, hellighet, takhøyde og ytringer.

Hver gang en ambassade rammes av en sint mobb iført kjortler, bokstavlige og symbolske, minnes jeg Les Choristes og Rachins «Action. Réaction!». En, hos noen, uakseptabel handling straffes bombastisk og urettferdig, med en straff som rammer flere enn den som utførte handlingen. Men min kinematografiske mimring er naiv og nostalgisk. Ingen Clement Mathieu vil komme og frelse verden ved å få mordere, voldshissere og hatretorikere til å synge salig sentier de glorie.

Det er ikke mulig å rettferdiggjøre reaksjonene vi ser i det man kan kalle den muslimske verden. Jeg lurer på hvordan det helliges forsvarere kan få seg til å ramponere, brenne, forbanne og – ja – drepe i helligdommens navn. Det er som å forurense miljøvennlig, eller kue kvinnen i riktig feministisk ånd. Det er som å krige for fred, og kopulere for jomfruelighet. Det er et umorsomt paradoks. Verden har tapt liv og den muslimske verden taper omdømme. Skal man protestere mot noe er det kanskje umorsomme paradokser man burde protestere mot. Skal jeg møte til en markering mot krenkelse, vil jeg møte opp til en markering mot krenkelse av menneskeverd. Dét skulle jeg ønske Islamsk Råd Norge inviterte til. Det blir et meningsløst sidespor å henge seg opp i filmens innhold, i action, når réaction går over stokk og stein.

For det er reaksjoner den siste uken har gått til. Den mediedekkede “muslimske” reaksjonen, og forsøkene på å vise at den mediedekkede “muslimske” reaksjonen ikke – nødvendigvis – er representativ for muslimer flest. De to muslimske lederne som har vært mest synlige internasjonalt, den tyrkiske statsministeren Erdogan og Egypts president Morsy, har kastet seg på en bølge av halvveisfordømmelser. En fordømmelsesstrategi som har vist seg å være ganske representativ for muslimske ledere. Du vet, det er den der ledere frykter tap av støtte blant “folket” og dermed forsøker å ri på to hester samtidig. Den der man sier: Vi fordømmer drap og vold, men – . “Men” er ingen enkel konjunksjon. Den er fiende av kjærlighet og fred. Dessuten vet de fleste ryttere at rir man på to hester samtidig vil man til slutt møte en vegg. Men – mer om det senere. Det har kommet reaksjoner fra ikke-muslimer også. Noen reaksjoner har blitt stemplet som apologetiske eller relativistiske, men det har òg vært en rekke reaksjoner der oppgitte synsere har sagt: I told ya, them mozlems is a crazy bunch! Ikke nødvendigvis med de ordene, og gjerne formulert som lengre kronikker om ytringsfrihet, krenkelse, knebling og religionskritikk.

Krenkelse har vært temaet, både for hellighetens forsvarere og dens kritikere. Det har vært vanskelig for meg å sette ord på krenkelsen. Hovedsaklig fordi jeg har slitt med å føle meg krenket. Eller, jeg har jo ikke sett filmen som har forårsaket krenkelsen og kaoset rundt. Så jeg vet vel strengt tatt ikke om jeg hadde blitt krenket. Problemet er at jeg ikke greier å se filmen. Av filmomtalene jeg har lest får jeg vondt bare ved tanken på å se profeten Muhammad – fred være med ham – bli fremstilt på et vis jeg finner avskyelig. Det er muligens også derfor jeg ikke har sett alle karikaturene som utløste karikaturstriden noen par år tilbake. Jeg så én og ble overraskende trist. Det er noe med det å se noen man holder kjær bli avbildet på et vis man vet ikke stemmer. Men først og fremst er det vissheten om at karikeringen er uttrykk for det en del assosierer med islam og muslimer idag. Det er det å føle at bildet er urettferdig – utrolig urettferdig – og at handelsmannen Muhammad ibn Abdullah virkelig ikke fortjener dette.

Jeg har ingenting imot at mennesker drive harselas med meg og mine religiøse dogmer. Det vil til og med være dager jeg ler med. Lett vitsing om profeten tåler jeg, det tror jeg profeten hadde tålt også, men den nedlatende latterliggjøringen sliter jeg med å smile kjekt av. Jeg har ikke den distansen som satirikerne har til objektet de retter rampelyset mot. For meg er ikke Muhammad en fjern historisk figur, for meg er Muhammad like levende som min far, like tilstede som min mor og like nær som mine mest fortrolige. Hans historie har vært min så lenge jeg kan huske. Jeg har grublet over og funnet inspirasjon i både det han sa og det han gjorde. Like lite som jeg hadde orket å se en person, i mitt liv nå, bli gjort narr av, orker jeg ikke å se vulgære fremstillinger av Muhammad.

Mange av mine trosfeller, som mener de har blitt «krenket», finner jeg smått selvsentrerte. Hvem bryr seg om deg, lille muslim? Jeg mener ikke å virke belærende, men det er noe i det å ikke være navlebeskuende. Det er mange som er det, både muslimer og ikke-muslimer. Det er lett, så altfor lett, å dra paralleller til situasjoner der en ung kvinne blir trakassert, og hennes bror roper ut at hans ære er blitt trampet på. Det er nesten så man får lyst til å banne. Eller – jeg banner, jeg bare skriver ikke banneordene.

Uheldigvis er det slik at hver gang muslimer og ytringsfrihet blir aktuelt, skjer det i en kontekst som gjør diskusjon om ytringenes innhold absurd og bagatellmessig. Når en mann blir angrepet med en øks, journalister drapstruet, fatwaer utstedt der forfattere forlanges drept og mennesker frykter for sine liv, er det eneste som sømmer seg å ta avstand. Disse kontekstene skaper ofte blokker som gjør det essensielt å velge «riktig» side, og vokte seg vel for å tale feil. Det er fort gjort å bli tatt for å være en motstander av ytringsfriheten og en fanebærer for mørkemenn, det er også fort gjort å bli anklaget for å velge side mot islam, mot Muhammad og – i neste instans – mot Gud. Takhøyden blant mange av mine trosfeller, både internasjonalt og nasjonalt, er ikke høy. Det er et grunnleggende problem. Man kan ikke snakke fritt og uhemmet uten at anklagelsene flyr – i den ene og den andre retningen. For spørsmålet ”kan man elske profeten men samtidig akseptere at mennesker har friheten til å gjøre narr av ham?” er et åpent spørsmål, et man kan, bør og må diskutere – uavhengig av hvilke båssettende merkelapper man klistrer på seg.

Men sannelig, i andre miljøer krever man at hele taket fjernes. Jeg er genuint usikker på om jeg vil bo i et takløst hjem. Mennesket trenger ly, i ly finner vi trygghet og varme, og slik kan vi best møte hverandre og utfolde oss, uten å være redde og mistenksomme. Sett at jeg ble med på at taket måtte fjernes, ville alle få mulighet til å få vind i håret? (Jeg innser at jeg serverer, på et sølvfat, billige vitser om hijab. Det krever viljestyrke å stå imot denne fristelsen. Jeg har trua på deg som leser.)

Erfaring tilsier at i dette takløse hjemmet, en del fantaserer om, er de religiøse presset sammen under dørkarmen. Jeg skal ikke bruke begrepet “sekulær ekstremisme”, jeg synes det er en snodig konstruksjon, men det virker som om det er den ikke-religiøse som har blitt premissleverandør for hva som anses for å være stuerent og sosialt akseptabelt. Nietzsche drepte Gud og med det ble den troende erklært humorløs. Ah, Jesus fremstilles som en zombie? Åh, Muhammad har seg med to-og-sytti rosiner? Da må du jo bare le. Slutt å ta deg selv så jævlig seriøst og høytidelig. Det er ikke så farlig.

I vår ytringskultur skal jeg akseptere, gjerne også riste litt på hodet så hijaben rasler, over såkalte krenkelser. Jeg skal bli ferdigkrenket, krenket til jeg blir likegyldig over krenkelsene som hagler over meg. Men hva når jeg nekter å akseptere likegyldigheten? Hva om jeg vil fortelle deg at jeg ikke finner det du sier morsomt? Hva om jeg vil at vi skal snakke om humoren i fornærmelser av religiøse figurer? Hva gjør den morsom? Er den morsom fordi du på et punkt fjernet deg fra den religiøse sfæren – ligger humoren i at du ser tilbake og ler, både av det hellige og av det du engang var? Hva om jeg gjerne vil rope ut at det er trangt i dørkarmen, at kanskje taket må bli, men selvsagt må heves så det er plass – både til dem som ikke liker det jeg tror på, og dem som mener jeg tror utilstrekkelig. Jeg vil forsvare din rett til å mene – humoristisk og seriøst – at min tro og jeg er noe skikkelig herk. Men jeg vil også kunne si deg imot, uten å bli tilsidesatt som en slags religiøs fjott, en person som hører hjemme i en obskur og sær kristen sekt, eller dypt inn i de afghanske fjellene, som fjerdekona til en kjip mullah. Skulle jeg forsøke å definere en kjerne til vår «vestlige» ytringskultur hadde jeg gitt den en pluralistisk kjerne. En tolerant pluralistisk kjerne, ikke en relativistisk pluralistisk kjerne. En der du mener ditt, og jeg mitt, og vi godt kan møtes midt i mellom og snakke om hvorfor du mener at ditt er bedre enn mitt.  Kanskje overbeviser du meg, kanskje overbeviser jeg deg, og kanskje overbevisning ikke burde være målet for vår meningsutveksling. Jeg innbiller meg at i et miljø der man ikke føler behov for å se ned på den andre, vil det også være lavere forekomst av karikaturer av religionsgrunnleggere i pornografiske posisjoner.

Men, for all del, mulig jeg bare er en hårsår muslim.

Negrenes paradoks: Et forsvar for dobbeltmoralen

 After the Egyptian and Indian, the Greek and Roman, the Teuton and Mongolian, the Negro is a sort of seventh son, born with a veil, and gifted with second-sight in this American world,—a world which yields him no true self-consciousness, but only lets him see himself through the revelation of the other world. It is a peculiar sensation, this double-consciousness, this sense of always looking at one’s self through the eyes of others, of measuring one’s soul by the tape of a world that looks on in amused contempt and pity.

The Souls of Black Folk, W.E.B Du Bois

Da jeg var yngre oppdaget jeg A Tribe Called Quest, Dead Prez, Mos Def, Talib Kweli, Public Enemy og Binary Star. Gjennom dem fant jeg Amiri Baraka, Gil Scott Heron, Langston Hughes og Maya Angelou. Da døren ble åpnet for rapperne og dikterne, fulgte forfatterne, kulturhistorien og den politiske kampen. Jeg forelsket meg i Alice Walker, Toni Morrison og Zora Neale Hurston. Jeg forelsket meg renessansen i Harlem, drømte om den franske négritudebevegelsen, leste Malcolm X og Roots. Som tenåring forstod jeg ikke alt disse menneskene, som plutselig fant veien til hodet mitt, ville eller forsøkte å formidle. Jeg var for ung, tror jeg. Men jeg trengte dem likevel. De formulerte treffende opplevelsene og følelsene jeg slet med, og jeg følte meg hjemme med dem. Hjemme med amerikanske forfattere som beskrev kjærlighet, tap, sorg, rasisme, hat og politikk, med bakgrunn i erfaringer jeg ikke hadde gjort meg – og kanskje aldri ville gjøre meg. Men vi delte annerledesheten. Min annerledeshet var riktignok mye mindre smertefull enn deres, men den var der, og jeg trengte noen til å sette ord på den. Jeg trengte å se meg selv gjennom mine briller, og ikke andres briller. Jeg trengte å forstå meg selv i et samfunn jeg stadig var den andre. Og den beste måten å gjøre det på var ved å møte – litterært – mennesker som hadde forstått det selv.

I am an invisible man. No, I am not a spook like those who haunted Edgar Allan Poe; nor am I one of your Hollywood-movie ectoplasms. I am a man of substance, of flesh and bone, fiber and liquids–and I might even be said to possess a mind. I am invisible, understand, simply because people refuse to see me. Like the bodiless heads you see sometimes in circus sideshows, it is as though I have been surrounded by mirrors of hard, distorting glass. When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.

Nor is my invisibility exactly a matter of a bio-chemical accident to my epidermis. That invisibility to which I refer occurs because of a peculiar disposition of the eyes of those with whom I come in contact. A matter of the construction of their inner eyes, those eyes with which they look through their physical eyes upon reality. I am not complaining, nor am I protesting either. It is sometimes advantageous to be unseen, although it is most often rather wearing on the nerves. Then too, you’re constantly being bumped against by those of poor vision. Or again, you often doubt if you really exist. You wonder whether you aren’t simply a phantom in other people’s minds. Say, a figure in a nightmare which the sleeper tries with all his strength to destroy. It’s when you feel like this that, out of resentment, you begin to bump people back. And, let me confess, you feel that way most of the time. You ache with the need to convince yourself that you do exist in the real world, that you’re a part of all the sound and anguish, and you strike out with your fists, you curse and you swear to make them recognize you. And, alas, it’s seldom successful.

An Invisible Man, Ralph Ellison

Mine redningskvinner-og menn brukte negro for å beskrive seg selv. Jeg beskrev ikke, og beskriver meg ikke, som en neger. Deres var en tid der negro var et dekkende substantiv for en person som ikke var hvit. Deres var en tid der en forstod bruken av ordet negro. Negro var allment for en afro-amerikaner. I dag ønsker ikke mange mørkehudede mennesker, med afrikansk opphav, å bli kalt negre eller negresser. Jeg er en av dem. Tror jeg. Noen ganger.

Når en person skal beskrive meg er ikke vedkommende begrenset til ett ord. Det norske språket er heldigvis romslig og rikt. Vedkommende kan omtale meg ved navnet mitt, ved utdanningen min, ved yrket mitt, ved mine særtrekk (jeg har for eksempel noen store briller), ved min etniske bakgrunn eller det religiøse symbolet jeg har på hodet. Jeg kan bli kalt ung, eller en ung kvinne. Jeg kan også bli kalt brun eller mørk. Jeg kan også bli kalt neger. Men neger er kun én av elleve alternative måter å beskrive meg på. Å velge neger over de andre begrepene er et bevisst – men ikke nødvendigvis informert – valg. Stadig spør man hvorfor det er galt å si «neger», jeg ønsker å snu litt på spørsmålet og spør: Hvorfor ønsker noen å velge ordet «neger», over alle andre måter å omtale et menneske på?

Jeg har ikke noe essensielt imot ordet. Som sagt, mine helter og heltinner har brukt ordet selv, og jeg har sjeldent, øyeblikkelig, assosiert «neger» med noe negativt. The negro speaks of rivers, sier Hughes. Og fortsetter med: My soul has grown deep like the rivers. Det er umulig å assosiere neger med negativitet, da.

Men jeg blir øyeblikkelig skeptisk når fremmede velger å referere til meg som en neger, og ikke ved mitt navn, min etniske bakgrunn eller min utdanningssituasjon. Kanskje de ikke kjenner meg? Men hvorfor skulle komplett fremmede ha behov for å kalle meg noesomhelst? Ønsker de å omtale gruppen av mennesker som ser ut som meg? Vel, vi har da vitterlig afrikansk bakgrunn. Så, det er et valg, dette med å kalle andre negre. Som neger stusser jeg over motivasjonen bak dette valget. Jeg føler meg, slik Ellison og Du Bois skriver, sett gjennom andres briller. Jeg føler meg usynlig og som en syvende sønn. Jeg er den andre. Alltid den andre. Men ikke alltid.

Det er noe annet når andre fremmedgjorte påpeker fremmedgjøringen humoristisk. Når din kenyanske venninne sukker: Skjerp deg, neger. Det er noe annet når ikke-fremmedgjorte venner, mennesker som har tatt deg inn i varmen, som du har tatt inn i varmen, kaller deg neger. Jeg har ingen grunn til å være mistroisk overfor deres neger-bruk. Motivasjonen bak ordbruken er, kanhende, forsøk på å være morsom, forsøk på å terge vennskaplig eller et uttrykk for intimitet. Når noen har kommet under huden på deg, er enhver diskusjon om hva huden bør kalles ubetydelig.

Jeg føler meg ofte skyldtung når jeg forskjellsbehandler på denne måten. Det er ugreit, men også greit å bli kalt neger. Det virker prinsippløst å betinge ordbruken til senderens forhold til mottageren. Men både skylden og dobbeltmoralen er nødvendige og uunngåelige. Det er en dobbeltmoral jeg rakrygget forsvarer. Det er negrenes paradoks. Hvis du vil kalle meg neger, får du først bli min venn.