Jøder er aper: Kimen til antisemittismen i islam

Jeg begynte gårsdagen med et referat fra et debattmøte, om jødehat. Antisemittisme er fryktelig og farlig, og noe man i alle leire må konfrontere og bekjempe. Jeg var dessverre ikke tilstede, men under lesingen av referatet reagerte jeg negativt på følgende påstand, fra Sarah Azmeh Rasmussen:

Det muslimske jødehatet er et klassisk, gammelt fenomen. Det oppsto som en reaksjon på at jødedommen var en konkurrerende religion til islam.

Å vokse opp i et muslimsk hjem, være gift med en muslim eller lese internettartikler om islamsk teologi, gir en ikke autoritet til å uttale seg så bombastisk om en 1400 år gammel tradisjon, tenkte jeg. Muslimer begynte å mislike jøder, fordi jøder fremsto som en religiøs trussel, påstår hun. Kan det være så enkelt? Jeg vet ikke. Det virker ikke som om noen systematisk har studert Koranen og andre, muslimske, skriftlige kilders fremstilling av jøder. Såvidt det er meg kjent, eksisterer det ingen kvalitative studier av islams syn på jødedom, og det finnes få store – om noen – kvantitative studier om holdninger til jøder, i en større muslimsk populasjon (- rettelser er velkomne).

Det vil ikke si at jeg ikke har merket antisemittisme blant noen av muslimene jeg har møtt opp i gjennom årene. Både hos personer i den private sfæren, og hos predikanter og lærde, som jeg ikke har et personlig forhold til. Jeg, en overmiddels, nerdete, muslim, har også saumfart nettet etter islamsk lærdom, og har støtt på det ene – og det andre – om muslimers forhold til jøder. Hos salafistiske muslimer jeg ikke identifiserer meg med teologisk eller juridisk, fant jeg påstander om at jøder ikke har rett til å være i den arabiske halvøya (legg merke til at svaret mangler et kildegrunnlag), tydelige antydelser til at man må bekjempe jøder, og påstander om at jøder er svikere og imot harmoni.

Jahvel.

So if you can have natural love for your wife, would that then mean that you should have some ‘divine’ hatred for her?

Selv blant «mine egne», tradisjonalister, noen av dem sterkt anti-salafistiske, for eksempel guttene bak nettsiden «SeekingIlm», finner man pussige forklaringer. Ta for eksempel påstanden om at man ikke kan være venn med en kristen eller en jøde. De forsøker å redegjøre for det, såklart, men hopper galant over 5:57, altså verset som kommer seks vers etter den de viser til, som sier:

O Ye who believe! Choose not for guardians such of those who received the Scripture before you, and of the disbelievers, as make a jest and sport of your religion. But keep your duty to Allah if ye are true believers.

Ikke velg som auliya (enten man oversetter det som venn eller verge) dem blant de ikke-troende som gjør narr av, og ser ned på, din tro. Dette verset er ikke engang nevnt. Noen ganger er det lett å glemme og ta av solbrillene merket “egeninteresse”.

Noen av kommentarene i kommentarfeltet er gode. Det gir ingen mening å tillate å gifte seg med en jødisk eller kristen kvinne, men forby vennskap. Forøvrig er forfatteren ingen religiøs ekspert. Det er ikke jeg heller, men jeg forsøker å lese hele passasjer for å se en kontekst.  Koranen må leses helt, ikke stykkvis og delt.

De religiøse ekspertene jeg ser opp til,både  menn og kvinner som studerer under rammebetingelsene til den tradisjonen jeg støtter, har vist noe unnfallenhet i det å ta avstand fra massakeren av Banu Qurayza. Det synes jeg ikke de burde. Mange forsøker å forklare, forsøker å vise til at massakeren ikke skyldtes hat mot jøder, men det politiske klimaet på den arabiske halvøya. Dengang, og nå, tillegger man smerten noen muslimer volder jøder en politisk, og ikke en religiøs, årsak. Jeg mener ikke at det rettferdiggjør handlingen.

Jeg er en av de som mener at det meste av antisemittismen blant noen muslimer, i dag, er politisk, og ikke religiøst, motivert. Selv om den politiske motivasjonen kan bli ikledd religiøs språkdrakt. Jeg mener at den fiendtligheten som oppstod mellom jøder og muslimer, i profetens levetid, også var av politisk, og ikke religiøs, natur. Etter slaget ved Khaybar giftet profeten seg med en jødisk kvinne. Det er mulig han hadde «natural love» og «divine hatred» for henne (nå var jeg morsom), men noe sier meg at profeten mente genuint godt. Nå mener jeg. Jeg mener, mener, mener. Å vokse i et muslimsk hjem, gifte seg med en muslim eller lese internettartikler gir en, som sagt, ikke autoritet til å uttale seg bombastisk om en 1400 år gammel tradisjon. Men det å gå på koranskole fra femårsalderen, ha hatt en fantastisk privatlærer i fire år, lese og lære fra muslimske lærde fra ulike lovskoler og nasjoner – gjør meg faktisk ikke til en autoritet heller (nå var jeg ikke morsom). Jeg er en lek-kvinne, med fryktelig utilstrekkelig kunnskap, men jeg leser min Koran likevel.

Tilfeldighetene ville det til at jeg satt og spiste med en særs oppegående kompis igår. Én jeg, ifølge SeekingIlm, burde ha «divine hatred» for. Min kompis var kritisk til min avvising av religiøse årsaker til, den nåtidige og historiske, antisemittismen blant muslimer. Det du mener, er like mye islam som det de du er uenig med mener, mente han.  Igjen, mange meninger her. Ikke alle tolkninger av islam er like gyldige og legitime, mener jeg. Å klippe og lime inn ulike koranvers og hadither, gjør ikke et religiøst resonnement gyldig. Et av prinsippene innen usool al-fiqh er:

The rare odd case is kept in mind but doesn’t have a ruling derived based on it.

Det er et problem at “odd cases” er basis for mange av fatwaer, eller bestemmelser, som mange fremmer som “sterke” og “allmenngyldige”. 

Men, ble jeg fortalt igår, noe av problemet er kanskje at tradisjonalister – jeg – legger godviljen til, i tolkningen av islam. Man kan, for eksempel, utlede av Koranen at jøder, eller de av jødene som brøt sabbaten, ble dømt til å bli aper. Jeg tenkte mye på dette igår, og idag, noe som har gått utover pensumlesingen. Takk for den, kjære oppegående kompis,

To spørsmål har vært i sentrum for min grubling det siste døgnet:

1. Legger jeg godviljen til?
2. Er jøder aper?

Guddommelig godvilje

Jeg hadde ikke et godt svar igår. Ble egentlig litt taus. Men jeg gjør det, altså, jeg legger godviljen til når jeg leser Koranen. Jeg velger å ikke tolke et vers i verste, religiøse mening. Det handler om mitt gudssyn og synet på profeten Muhammad. Jeg tror på Allah som en perfekt rettferdig, barmhjertig og nåderik Gud. Gud er mer rettferdig, barmhjertig og nåderik enn meg. Jeg tror også at Guds handlinger ikke er i konflikt med Guds natur. Når jeg da leser Koranen og opplever at noe, intuitvt, er urettferdig, ubarmhjertig og hevngjerrig, må jeg minne meg selv på at Guds handlinger og bud må samsvare med Guds natur. Hvis dette budet er urettferdig, er Gud en urettferdig Gud. Hva så når det som står og det Gud er ikke samsvarer? Noen vil mene at jeg gjør det lett for meg selv nå, men jeg svarer: Det skal ikke skje.

Med andre ord, Koranen er en barmhjertig, rettferdig og nåderik tekst. Koranen er menneskets speil til Gud. Vi forsøker å se gjennom dette speilet, vi ser det samme, men våre beskrivelser varierer. Tradisjonelt har man blitt enige om at det er beskrivelsene flest mulig er enige om, som er rett. Dette er islamsk ‘ijma eller konsensus. Problemet er selvsagt at man gjerne ser det man vil se, eller man ser det man forventer å se. Sagt på en annen måte: Har noen fortalt meg at nesen til en person er ekstremt stor, vil jeg ha det i bakhodet når jeg møter personen. Kanskje er ikke nesen stor, men mulig jeg konkluderer med at den er stor fordi mange nok har sagt det før. Utfordringen for muslimer er å pusse sitt speil godt nok, for egne og andres fordommer og forventninger. Utfordringen er også å tørre og si at keiseren egentlig er naken. Jeg mener inderlig at enhver tolkning som er urettferdig, ubarmhjertig og hevngjerrig, er feil. Derfor søker jeg alternative forklaringer. Dilemmaet er å definere urettferdighet, ubarmhjertighet og hevngjerrighet. Vanskelig. Jeg kommer tilbake til det ved en annen anledning.

Jøder er aper

Jøder er selvsagt ikke aper. Det mener heller ikke Koranen. Men hva er det Koranen egentlig sier om jøder?

Ordet “jøde” er, spesifikt, nevnt 22 ganger i Koranen. Første gang i Koranens andre kapittel, vers 62:

Lo! Those who believe (in that which is revealed unto thee, Muhammad), and those who are Jews, and Christians, and Sabaeans – whoever believeth in Allah and the Last Day and doeth right – surely their reward is with their Lord, and there shall no fear come upon them neither shall they grieve.

Dette verset, med en noe annen ordlyd, gjentas i kapittel 5, vers 69, men også – kanskje – i 22:16. Jødene blir stort sett nevnt samtidig som de kristne, som i 2:111, 2:113, 2:120, 2:135, 2:140 og 3:67. Disse versene handler om å vise – eller bevise – denne nye religionen, islam, sitt forhold til sine storebrødre, om å ha eierskap til Abraham:

Abraham was not a Jew, nor yet a Christian; but he was an upright man who had surrendered (to Allah), and he was not of the idolaters.

Stundom er jødene nevnt alene, ikke alltid i like hyggelige vendinger. Vers 62 til 66, i kapittel 5, forteller om – i hovedsak – jødiske ledere som handler galt. Bare vers 64 nevner jøder spesifikt, og vers 63 viser til “rabbinere og prester”. I overleveringen avslutter vers 66 med:

If they had observed the Torah and the Gospel and that which was revealed unto them from their Lord, they would surely have been nourished from above them and from beneath their feet. Among them there are people who are moderate, but many of them are of evil conduct.

Vi kan selvsagt diskutere hvor hensiktsmessig det er å si at “many of them are of evil conduct,” men jeg mener - med 2:62 og 5:69 i bakhodet – at det å konkludere med at alle jøder er fæle, i følge Koranen, blir å legge uviljen til. Hva er så “evil conduct”? Koranen sier også om og til jødene  (- og kristne), i profetens samtid:

They have taken as lords beside Allah their rabbis and their monks and the Messiah son of Mary, when they were bidden to worship only One Allah. There is no Allah save Him. Be He Glorified from all that they ascribe as partner (unto Him).

Også i 9:30, 62:6 og 5:18 kritiseres jødene for å ha viket fra det Koranen postulerer er “rett tro”. Ennå virker det ikke – i mitt særdeles subjektive hjerte – at Koranen fordømmer alle jøder og kristne. Jødene er også nevnt under paraplyen “People of the Scripture” hvor, igjen, kritikk og broderånd går hånd-i-hånd. Som i 3:64:

Say: O People of the Scripture! Come to an agreement between us and you: that we shall worship none but Allah, and that we shall ascribe no partner unto Him, and that none of us shall take others for lords beside Allah. And if they turn away, then say: Bear witness that we are they who have surrendered (unto Him).

Men hvor er aperiet, da?

Jødene nevnes alene, sammen med kristne eller under paraplyen bøkenes folk. Men Koranen forteller også om en stor gruppe mennesker kalt Bani Israel, Israels barn. Det er Israels barn Moses henvender seg til og det er Israels barn som inngår en pakt med Gud, og det er noen av dem som bryter den både ved å ikke ære sabbaten (og dermed forbannes til aperi), og ved å gjøre vondt verre for stakkars, talevegrende Moses. Er det da negativ omtale av Israels barn som er kimen til antisemittismen blant muslimer? Det tror ikke jeg. Koranen sier også, i 19:58:

These are they unto whom Allah showed favour from among the prophets, of the seed of Adam and of those whom We carried (in the ship) with Noah, and of the seed of Abraham and Israel, and from among those whom We guided and chose. When the revelations of the Beneficent were recited unto them, they fell down, adoring and weeping.

Brorparten av profetrekken i islam var nettopp i gruppen “Israels barn”. Josef,  Moses, David og Jesus var alle israelitter, men de var gudfryktige, ydmyke og gode. Det er ingen likhetstegn mellom det å være ugudelig, og det å være israelitt. Jeg har alltid forstått “Israels barn” som kroneksemplet på en profets tilhengerskare. Profetens publikum, om du vil, slik araberne var Muhammads publikum. De reagerer slik folk flest reagerer, og blant dem finnes grupper som overveldes av tro, grupper som er skeptiske og grupper som aktivt går imot profeten. Kanskje er det derfor det aldri slo meg at Koranen kan tolkes dithen at jøder forbannes til å bli aper. Personen som forbannes kunne likesågodt vært meg. Å transformeres til Donkey Kong som straffes for å bryte sabbaten, er en litt annen diskusjon.

Alt er ikke fryd og gammen. Da jeg leste originalversene og  oversettelsene, så jeg at noen oversettere er mer enn villige til å sette inn “jøde” i oversettelsen, selv om originalverset ikke sier et kvekk om jøder. Muhsin Khan er særdeles rask på jøde-avtrekkeren. Khan er en afghansk lege, basert i Saudi Arabia, hvis oversettelse av Koranen har blitt finansiert av den saudiske staten. The Noble Qur’an (Hilali-Khan) er, for å gjøre vondt verre, gratis distribuert over hele den muslimske verden. Og, ja, jeg fryser, den mest leste oversettelsen idag. Sånn kan det også gå når trangsynte mennesker oppdager olje.

Khaleel Mohammed, professor ved San Diego State University, og en kar som velvillig tråkker på muslimske tær (- er nok sterkt uenig i mye av det han påstår), skriver i en fremragende gjennomgang av ulike koranoversettelser:

From the beginning, the Hilali and Muhsin Khan translation reads more like a supremacist Muslim, anti-Semitic, anti-Christian polemic than a rendition of the Islamic scripture.

Den signerer jeg.

Det er derfor, enda den er tungvinn, jeg foretrekker min Pickthall. Jeg er en tradisjonalist på mange måter. Så, hva er muslimenes greie med jøder da? Får jeg lov til å svare “jeg vet ikke,” selv etter en så lang tekst? Nei, helt ærlig, jeg vet ikke.

Jeg er ennå tilbøyelig til å tro at antisemittiske holdninger blant noen muslimer skyldes politisk konflikt, enten det er politisk konflikt i Midtøsten idag eller politisk konflikt i den arabiske halvøya for 1400 år siden. Wikipedia forteller meg at muslimer gjennom historien ikke bare har behandlet jøder som brødre i monoteismen, men også behandlet dem forkastelig. Lukket dem inne i egne nabolag, fordrevet dem fra sine hjem og kalt dem urene. Det står ingenting om urenslige jøder i Koranen, forresten. Hvis du lurte, altså.

Men ble disse menneskene mishandlet, ved gitte punkt i historien, i bestemte områder, fordi de var jøder eller fordi de representerte den fremmede, den andre,  som en kunne projisere alt galt på? Kanskje jøden, i en alternativ verden, hadde vært buddhisten?

Jeg vet ikke. Det er overraskende lite jeg vet har jeg oppdaget. Men jeg vet at mange muslimer – dessverre –  bruker antisemittisk retorikk, kledd i et religiøst språk. Muslimer må ta et oppgjør med det. Man må rope høyt når keiseren går naken, uten forankring i de religiøse tekstene. Muslimer må slutte å sidestille israelsk ekspansjonistisk politikk med jødedom. Det er ikke alltid like lett, når både muslimer og jøder bruker israeler og jøde om hverandre. Men egentlig – ja, jeg er en sånn romantisk, idealist som løser hele verdens problemer gjennom mat – ligger løsningen i å møte hverandre. Se hverandre.

Først er alle jøder fæle. Så blir man kjent med én jøde. Plutselig er alle jøder, utenom den ene jødiske bekjente, fæle. Så blir man invitert til en bar mitzva, og man må medgi – ved kveldens slutt – at alle jøder, utenom de som var på bar mitzvaen, er fæle. Også begynner man å besøke synagogen og innser at, jo, jøder er fæle, unntatt de som går til synagogen. De er skikkelig fine. Og slik fortsetter det, helt til man en dag våkner og innser at vel, jøder er som muslimer, muslimer som ateister, ateister som, ja, scientologer (neida!): Ulike individer, med ulike interesser og syn, som, vel, er like menneskelige som deg og meg.

Jeg vet, jeg må jobbe med konklusjonene mine. De begynner bra, men ender som farse. I ordets begge betydninger.

Og kimen til antisemittismen i islam?

Jeg mener ennå at den ikke ligger i islam, men i muslimers forutinntatthet.

Også er det opp til deg å overbevise meg om det motsatte.

Fotballag og feminisme

illustrasjon fra tommy the pariah

Da jeg var yngre ønsket jeg meg fjorten unger. Et ganske vilkårlig antall unger. Eller, et fotballag med tre innbyttere. I tilfelle noe skulle gå galt under en kamp. Men det skulle det ikke altså. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å finne meg en make med bedre gener enn mine. Ikke misforstå. Jeg er generelt fornøyd med genene mine, rent bortsett fra det at jeg ikke kan kontrollere føttene, hendene og øynene mine samtidig. Hvilket gjør meg til en bedriten fotballspiller. Så, min fremtidige make måtte være av prima kvalitet. Min make skulle inneha dominante idrettsgener som, forhåpentligvis, ville overkjøre mine recessive usportslige gener.  Slik ville vi produsere fjorten unger som både briljerte på banen òg kunne sin Douglas Adams. Perfekt balanse.

Det er ikke lett å innrømme at man ønsker seg fjorten barn . Mine etnisk norske venner ble først sjokkerte da jeg delte dette med dem over en bursdagsmiddag. Ikke min bursdagsmiddag, vel og merke. Men vantroen jeg møtte var ikke kulturelt betinget. Mine venninner med minoritetsbakgrunn, både somaliske og ikke-somaliske, forstod – etter den opprinnelige latterkulen – at jeg mente alvor. Men de forstod likevel ingenting. Innvendingene?

Det er ikke mulig å ha et, økonomisk, komfortabelt liv med fjorten unger. Dessuten sløser du vekk utdanningen din hvis du stadig tar ut permisjon fra jobb for å føde. For å ikke glemme at du kommer til å ødelegge kroppen din, inn og ut. Skaff deg strekkmerke-tattoveringer hvis det er strekkmerker du vil ha. Og du kaller deg en feminist?

Jeg skjønte aldri det. At mitt ønske om å føde et fotballag, inkludert innbyttere, skulle diskvalifisere meg som feminist. Det er en løgn. Klart jeg skjønte det. Mange har en forestilling om at feminisme handler om kvinnelig selvrealisering, og intellektuell og seksuell frigjøring. Det er ikke en forestilling jeg kategorisk tar avstand fra. Jeg er en stor forkjemper for sysselsetting av kvinner. Jeg er en motstander av gamle, sjåvinistiske samfunnsstrukturer – både i den kulturen jeg ble født inn i og den jeg har vokst opp med. Jeg tror på like rettigheter og like muligheter, uavhengig av kjønn, etnisitet og legning. Men altså, jeg ville ha fjorten unger likevel. Og jeg mente at det ikke gjorde meg til en mindre feminist. Det mente mange av mine venninner. Den snevre definisjonen av feminisme jeg møtte da jeg var yngre – altså, ikke så mye yngre, for noen år siden – gjorde at jeg lenge ikke ville betegne meg selv som en feminist. Mange av mine feministvenner mente at mitt fotballag var reaksjonært, de mente at min seksuelle avholdenhet var det motsatte av frigjøring, de mente at hijaben min var selve symbolet på anti-feminisme. Og jeg bare: Whaaaaat?

Jeg sluttet å være feminist. Jeg leste min Wollstonecraft, de Beauvoir og Steinem, selv om jeg ikke alltid være enig i alt. Men feminist var jeg ikke. Feministene ville ikke la meg få mitt fotballag.

Selv mor rister på hodet når jeg nevner fotballaget mitt. Men det er hennes skyld at jeg hadde lyst på mange barn. Neida, det var ikke det at hun ønsket mange barnebarn, mer det at hun aldri fikk flere enn to unger.  To unger med en betydelig aldersforskjell mellom. Jeg vokste opp som et enebarn, og det synes jeg var grufullt. Jeg misunnet alle mine somaliske venner som hadde søsken. Jeg hadde mor samt hennes venner og venninner. Der og da var det gørrkjedelig. I ettertid ser jeg at alle de voksne som var rundt meg har betydd mye for meg og min person. Men ihvertfall, gørrkjedelig. Det var sjeldent barnerop og skrik, krangler og konspirasjoner, hjemme hos oss. Det var nyheter og politikk. Kulturdiskusjoner og samtaler om menneskeliv, som hadde gått sammen eller gått tapt. Joda, når jeg nå er i tyveårene virker barnedommen min fantastisk. Da jeg var seks var den grufullt kjedelig.

Jeg lærte meg aldri det jeg burde ha lært meg. Jeg lærte aldri å krangle med jevnaldrende, jeg forstod aldri lekeplassens uskrevne regler, jeg hadde ingen som var moralsk forpliktet til å tale min sak når Henrik tok Barbien min, og jeg kunne ikke sloss. Hallo, jeg kunne ikke sloss!

Allerede som seksåring visste jeg at jeg skulle få masse barn. Mitt hjem skulle være fylt med liv, krangling, latter og mye brettspill. Fjorten unger fikser det lett!

Jeg skjønte, lenge før jeg igjen identifiserte meg som feminist, at jeg antakeligvis ikke kom til å få fjorten unger. Det er ganske smertelig å bære frem samt presse ut fjorten unger. Med alderen har jeg blitt noe hedonistisk. Man må søke behag, og unngå ubehag – by all means necessary. Men ennå ser jeg ingen motsetning mellom det å velge å dyrke morsrollen og det å være en feminist. Nå har poenget i dette innlegget vært ganske flytende, men kjernen er – i tillegg til at barsel er vondt – at mange feminister har et problem når de skyver vekk kvinner som  - prinsipielt – mener det de mener. En av de smarteste kvinnene jeg kjenner sa idag noe ufattelig bra (noe parafrasert): If you have a vagina, and you want to be the boss of it, you are a feminist.

Man har ikke et valg.

I’m bringin’ subtle back – no?

The film places us in a post-apocalyptic world, though there is no sign of how the end came and no trace of a toxic aftermath. So the apocalypse is just a pretext for a peasant community lorded over by an eccentric super race and their police force. The rulers have whatever technologies the script needs; the ordinary people have very little, except bread, humble virtue (as in silent cinema), and waiting for the lottery. Every year, the ruling class put on a show: Teenagers from the twelve districts are selected at random to engage in mortal combat. Only one will survive.

The New Republic

Jeg har ikke sett The Hunger Games. Jeg har ikke lest The Hunger Games som er første bok i en trilogi forfattet av Suzanne Collins. Men jeg har en mening om The Hunger Games. Det skulle bare mangle.

The Hunger Games handler om unge som dreper unge og, som mye annen dystopisk litteratur, vil jeg tro at forfatteren forsøker å kritisere samtiden. Hvorvidt hun lykkes i det har jeg absolutt ingen forutsetninger for å si noe om. Jeg har, som sagt, hverken sett filmen, eller lest boken filmen er basert på. Men det er foruroligende at barn må spyde, knivstikke eller knuse hodeskallene på hverandre, på lerret eller i bok, for at vi skal lære noe om samtiden vår.

Samfunnskritisk litteratur skal tøye grensene for hva vi mener er akseptabelt. Det er da vi lar oss engasjere, det er derfor jeg skriver dette. Men at grensene er tøyd til barn-myrder-barn, for å fange vår oppmerksomhet, sier noe om oss. Det sier noe om at våre grenser har mistet elastisiteten sin. Vi reagerer ikke før vi når det ytterste bristepunktet. Men også bristepunktet vil bevege seg lenger og lenger ut i heden. Kanskje er jeg kynisk når jeg tror at vi når et punkt der vi tilslutt ikke brister, når vi ser det moralsk forkastelige på lerretet – eller leser om det på Kindle – uten å få vondt?

Er det egentlig viktig at man får vondt innvendig, at man blir opprørt, når man møter smerte og urettferdighet i kunsten? Jeg mener, så lenge vi evner å skille rett fra galt.  Så lenge vi oppfatter budskapet og forstår at det litteraturen gjør er å  ”sætte problemer under debat”? Jeg vet ikke. Jeg lurer på om  Animal Farm eller The Lord of the Flies hadde slått an i 2012, altså, om det var først nå de ble utgitt av et lite uavhengig forlag. The Lord of the Flies deler et viktig trekk med The Hunger Games. Barn dreper barn. Men etter mitt inntrykk, ikke i like stor grad.

Chanting and dancing in several separate circles along the beach, the boys are caught up in a kind of frenzy. Even Ralph and Piggy, swept away by the excitement, dance on the fringes of the group. The boys again reenact the hunting of the pig and reach a high pitch of frenzied energy as they chant and dance. Suddenly, the boys see a shadowy figure creep out of the forest—it is Simon. In their wild state, however, the boys do not recognize him. Shouting that he is the beast, the boys descend upon Simon and start to tear him apart with their bare hands and teeth. Simon tries desperately to explain what has happened and to remind them of who he is, but he trips and plunges over the rocks onto the beach. The boys fall on him violently and kill him.

Lord of  the Flies | Chapter 9: A View to Death

Jeg føler at denne strikken, som jeg mener kan ha mistet sin elastisitet, tøyes enda mer. Og en hårstrikk som dras ut i det uendelige vil ikke være brukbar.

Det samme gjelder også sex på skjerm og lerret. Fra illusjonen om seksuelt samkvem blant den mannlige og den kvinnelige hovedrolleinnehaveren, gjennom soveromsdøren som lukkes eller kjolen som slippes ned fra skulderen; har vi nå kommet til et punkt der ihvertfall jeg legger hodet på skakke, myser gjennom brillene, ser på HBO-episoden og prøver å forstå hvordan denne sex-scenen kan være simulert, når den ser så virkelig ut.

For all del, jeg ønsker meg ikke tilbake til tiden der det menneskelige var tabu, men denne konstante, til tider meningsløse, eksponeringen for sex – og vold – gjør oss litt apatiske. Gjør den ikke? Jeg synes for eksempel at Vagina Monologene er fantastisk – til tross for at det er brutalt ærlig, ekstremt utilslørt og hysterisk morsomt. Men det bærer mening.  Man må kanskje lete litt for å finne den, slutte å le et øyeblikk for å tenke seg om. Men budskapet når frem – godt. Vagina Monologene ble først satt opp i 1996, det er 16 år siden nå. Kanskje hadde ikke den skapt noe særlig blest idag.  Kanskje Eve Ensler hadde blitt tvunget til å akkompagnere sin monolog med bildepresentasjon av kreftsyke pensjonister, som driver med tantrisk sex, bare for å få litt oppmerksomhet?

Om ord og kjønn

En klok venninne påpekte at språket forteller meget om en gruppes verdenssyn. I språket jeg først lærte å snakke, somali, har vi ikke et ord for feminisme. Vi har en begrepskonstruksjon som har kommet til etter at vestlige tanker og idéer fikk plass i somalisk tenkning. Feminisme blir beskrevet som halgan dumareed, som best kan oversettes til kvinnekamp. Da jeg først innså dette, det var etter å ha lest Simone de Beauvoirs “Det annet kjønn”, ble jeg nysgjerrig på hvilke kjønnsroller man kan dedusere av morsmålet mitt.

Det første som slår enhver somalier er at kvinner – dumar  - er noe helt annet enn menn - ragg. Det ligger i uttalelsen, i konnotasjonen,  dumar. To vokaler gjør ordet mykt. De skal respekteres, de skal man trå varsomt med, de er litt skjøre og holder på med sitt. Men ragg, man har to konsonanter etter hverandre, på slutten av ordet, legge trykket på g’ene, det er styrke bare i dét. Vi sier raggeedi og beskriver menn som handlekraftige, sterke, moralsk standhaftige, utholdende og synlige. Du skal synes, du skal heve brystet, heve haken, bite sammen og være en av mennene.

Men så kommer vi til det paradoksale, det uforståelige ved å være somalier.

En kvinne – naag – og en mann – nin – er heller ikke like. Mannen forsvinner litt. Forsvinner i uttalelsen av den første og den siste n’en. Nin. Er det et ord, eller et grynt? Kvinnen derimot får g’en sin. To vokaler og en sterk konsonant. Dette er et ord med styrke. Et ord man kan rope høyt fra fjelltopper, et ord man kan bruke som våpen. Naag. Da jeg kom hjem som 10-åring og var lei meg fordi to jenter i klassen ikke ville leke med meg, ga mamma meg ikke en klem. Hun så på den rennende nesen min og sa sint: Naag iska dhig - oppfør deg som en kvinne.

Det har jeg hørt ofte. Når jeg lar meg såre av mennesker man ikke burde la seg såre av, når jeg gir opp en sak, når jeg ligger og drar meg i leiligheten og ikke vil opp og ut. Oppfør deg som en kvinne, sier mor. Hva betyr det?

Naag iska dhig betyr å ikke la seg pelle på nesen, ta seg sammen, få orden på livet sitt, ikke la verden vinne. Det betyr å vise mot, heve hodet, trå på jorden med selvsikkerhet og besluttsomhet. 

Er det ikke paradoksalt at kvinnen i flertall er svakere enn mannen, men står hun alene synes hun bedre enn ham? Det er noe jeg har tenkt mye på. Mormor advarte meg engang mot kvinner. “Du kommer til å lykkes,” sa hun – “så lenge du holder deg unna kvinnene og deres søte te.”

Kan det stemme, eller er det en myte, at kvinner er kvinner verst? Er det vi som holder hverandre nede, eller er det menn som har plassert begreper på oss som vi nå lever etter?

Jeg vet ikke.

“This is propaganda, propaganda, propaganda. This is propaganda clearly designed to counter legitimate and present day concerns.”

Jeg jobber med min, foreløpig, siste kommentar om rasisme. Det ble plutselig litt mange kommentarer å kommentere, da er det like greit med en lengre kommentar. Men i mellomtiden: Denne videoen treffer mange kommentarfeltdiskusjoner:

 

Etterdønninger

Hei.

Oi.

Det ble  massiv respons på siste innlegg. Forbauselsen og overraskelsen mange uttrykker er både trist og oppløftende. Det er trist fordi mange tydeligvis ikke er kjent med den type diskriminering folk med etnisk bakgrunn ofte opplever, men det er også oppløftende at så mange mennesker faktisk provoseres og er tydelige på at de ikke vil ha det sånn i Norge. Jeg har aldri trodd at nordmenn er rasister, eller at denne personen jeg har beskrevet på noesomhelst måte representerer Norge. Ingen nordmann skal føle skam eller skyld. Men det jeg håper vi alle føler er et ønske om endre og et ønske om en fremtid der sånt ikke skjer – og når det skjer: En fremtid der tilskuerne kan gjenkjenne slike situasjoner og være istand til å si imot.

For å oppnå dét kreves det arbeid fra oss alle.

“Ja,” sier hun – “jeg har bodd i Italia, i Tyskland, i Frankrike, i Egypt, men dette er altså Norge.”

Dette er et blogginnlegg om min mor og en lokal rasist. Og med lokal mener jeg én som arbeider i nabolaget. Noen vil reagere på min bruk av “rasist”, mange vil mene at “rasist” begynner å bli et tomt begrep, et begrep det har gått inflasjon i, men jeg står urokkelig her: Vår lokale drittsekk er ikke bare en drittsekk, han er også en rasistisk drittsekk.

Jeg hadde ikke brydd meg om denne rasisten, om han ikke hadde bestemt seg for å gjøre min mor til bydelens bin Laden. Om han ikke hadde oppført seg som om min mor var et menneske man måtte passe seg for, et vesen hvis handlinger man måtte imøtegå før de ble utført, en kvinne hvis djevelske natur kommer til uttrykk gjennom den sjokoladefargede huden. Jeg kan ikke forstå at man kan ha noe imot min mor. Altså, jo, jeg kan forstå at man kan ha mye imot min mor – jeg irriteres stadig over at hun går sakte fordi hun er redd for å falle på isen – men at man har noe imot henne fordi hun er – brun?

Dét er besynderlig.

Vår lokale rasists hat ble først fremprovosert i vår lokale dagligvarehandel. En kjedebutikk lik alle andre kjedebutikker, som selger matvarer og andre husholdningsartikler. Min mor stod i køen og ventet på å betale for lettmelken, da damen bak kassen innbilte seg at en dame på 58-år (min mor altså) ville finne på å stjele en minisjokolade til 4,50 kroner stykket. Nettopp.

Kassadamen reiste seg brått, så på mamma og ba henne tømme lommene. Min mor spurte selvsagt hvorfor hun skulle tømme lommene, der hun stod i køen, med folk både foran og bak seg. Kassadamen fortalte at hun hadde en stor, og plausibel, mistanke om at min mor hadde stjålet en sjokolade. Mamma ble forståelig nok sint, men tenkte at hun likesågodt kunne tømme disse hersens lommene sine. Der fant hun en kvittering fra Nille, en nøkkelknipe, en pengepung, en gammel serviett og en blyantstump.

Da lommene var tømt, så hun på kassadamen. Alle i køen ventet kassadamens respons. Folk i de andre køene ventet på kassadamens respons. Kassadamen satte seg ned, trakk på skuldrene og begynte å registrere de neste varene på rullebånden.

Mamma så måpende på damen. Med sin gebrokne norsk – som av en eller annen grunn blir utrolig bra når hun er skikkelig sint – forlangte hun en unnskyldning. Man stopper ikke en 58 år gammel dame, urettmessig mistenkeliggjør henne og ber henne tømme lommene blant mange mennesker – uten å be om unnskyldning. Kassadamen så dumt på henne.

Og her – her - blir den lokale rasisten en del av vår families erindring. Han, i blå uniform, kommer inn i butikken. Stiller seg på fotenden av rullebåndet og lurer på hva som har skjedd. Før mor har roet seg ned, og begynt å forklare, forteller kassadamen enkelt at damen med lettmelken bråker. Vakten, det er altså den lokale rasisten, griper tak i mors overarm og begynner å dra henne vekk fra kassen. Han forklarer strengt, som til et lite barn, at mor må se og roe seg ned.

I mitt 22-årige liv har jeg lært at man aldri ber min mor roe seg ned. Da ber du om bråk. Han ba om bråk. Mor begynner å skjelle ham ut. Han har da ikke rett til å gripe tak i henne, han får slippe henne. Men neida, det gjør han ikke. Han drar henne til utgangen av senteret – kjedebutikken er lokalisert i et lite bydelssenter – før han, ved terskelen, formanende ser på henne forteller at: Dette er Norge.

Med trykk på dette.

Hun kommer hjem. Sint. Frustrert. Den sjokoladebrune huden har fått et rødlig kjær. Hun er varm. Hun ber meg hente de antihypertensive tablettene sine.

“Ja,” sier hun – “jeg har bodd i Italia, i Tyskland, i Frankrike, i Egypt, men dette er altså Norge.”

“Fyfaen,” sier jeg – “mamma, skal jeg gå å banke ham opp?”

Hun vil ikke det. Hun vil spise middag. Vi snakker om hendelsen. Hun får vondt i overarmen utover kvelden. Bror kommer på besøk, han raser. Jeg mener at vi burde sende en klage. Vi sender en klage. Til dagligvarebutikkens ledelse. Vi får svar. De ber om et møte. Men mamma orker ikke.

“Nei,” sier hun – “jeg har marsjert i tog mot apartheid og jeg har ført en kamp mot økonomisk urettferdighet. Jeg er oppmot seksti, jeg orker ikke å ta opp en kamp mot en gråhåret rasist.”

Vi la det bak oss. Vår lokale rasist fortsatte å skule mot mor, meg så han bare irritert på. Mor ristet det av seg. For en jævel, liksom. Inntil mor kom hjem for en uke siden og kunne fortelle at han jævelen hadde oppført seg jævlig igjen.

“Jeg så at en butikk i senteret hadde konkurssalg, så jeg grep fatt i noen varer og stilte meg i kø for å kjøpe. Han ser meg, kommer opp til meg, og stiller seg mellom meg og personen foran, før han sier: ‘senteret stenger nå, kom tilbake imorgen,” mamma smiler.

“Hæ? Og du sa-,”

“Jeg spurte hva som var galt, det var maks fire mennesker foran meg. Selv om senteret stenger kan han vel la meg betale for varene. Men neida. Jeg blir nødt til å legge tilbake varene, han har jo teknisk sett rett, og går innom en annen butikk i nærheten, som er nyåpnet, for å ta en rask titt. Damen bak kassen spør hva konflikten går ut på, og jeg forteller at mannen i uniformen oppfører seg som en tufs. Under samtalen snur vi oss for å se på mannen, ja, dette er helt latterlig, Somalieren, vi ser da  at han står ved køen til konkurssalget – og jammen har ikke køen blitt veldig mye lengre!”

“Kjenner jeg deg rett, gikk du ikke hjem rett etter det, mamma.”

“Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg går opp til køen, og spør den jævelen om senteret bare stenger for meg eller for alle. For akkurat nå virker det som om senteret bare er stengt for meg.”

“Og han svarer?”

“Jeg gadd ikke å vente på et svar fra ham. Jeg dro hjem.”

Det er folk som ikke har opplevd reell forskjellsbehandling, fordi deres hudfarge er annerledes eller fordi de har på seg rare klær, som roper rasisme når et band fra Vestfold plumper ut med “mokkamann”. Andre mennesker må hanskes med lokale rasister.

Et slags forsvar for IslamNet. Det er tross alt fredag.

Det har vært mye diskusjon om muslimer i det siste, i omtrent alle nyhetsmedier, blant kjente og ukjente opinionsdannere, og i sosial medier. Felles for disse diskusjonene om muslimer og islam er et stort personfokus. Det handler om mine erfaringer og hva navngitte andre har gjort. Jeg er omtrent like skyldig i dette som alle andre, både såkalt konservative og liberale muslimer – såvel som ikke-muslimske nordmenn. Men det er aldri konstruktivt å diskuterer person istedenfor sak, og selv om debatter gjerne er spennende, bør det ikke være underholdning vi søker når vi engasjerer til meningsutveksling.

På den ene siden har det kommet anklagelser om ekstremisme, en marginal gruppe muslimer – i stor grad muslimske menn – valgte å demonstrere foran Stortinget, mot norsk tilstedeværelse i Afghanistan. I forkant ble det lagt ut en video med det mange tolker som trusler mot norske myndighetspersoner. Smakløst, upatriotisk og uislamsk. Da det ble vanskelig å kalle inn initativtakerne til demonstrasjonen på teppet, inviterte man likegreit den skumleste muslimen som gidder å dukke opp på tv, nemlig Fahad Qureshi.

Jeg er sterkt uenig med Qureshi. Både i spørsmål om teologi og i islamsk juss, og i måten han forsøker å formidle islam. Jeg er heller ikke en stor tilhenger av hvordan han uttrykker sine meninger så selvsagt. For lite i islam er selvsagt. Om det eksisterer full og absolutt enighet blant religiøse lærde, hadde vi ikke hatt alle disse religiøse retningene. Jeg er heller ikke glad i hvordan noen medlemmer av den foreningen han er forgrunnsfigur for opptrer overfor meningsmotstandere. Å praktisere islam innebærer både å handle etter islamske retningslinjer, men også å erverve ydmykhet, tålmodighet, åpenhet og uttrykke moderasjon i møte med de man er uenig med. Jeg synes hverken Qureshi eller foreningsmedlemmene, som har uttrykt seg i mediene, har vist dette.

De har vært noe aggressive. Det vil være lesere som innvender med at medlemmer av denne foreningen alltid viser aggressivitet. Og jeg har tenkt mye på hvorfor dette sinnet oppstår.

Jeg tror at det har noe med at man fort plasseres i en bås, i den norske offentligheten. Qureshi, og foreningen han startet, har blitt merket som “ekstremister”. Jeg tror mange av medlemmene i foreningen vil si seg enig i at de har meninger, som i forhold til majoritetsbefolkningens verdisyn, er ytterliggående. Og det virker som om Qureshi er villig til å forsvare sine meninger, men det han ikke er villig til – og i denne skjebnesvangre fredagen ønsker jeg å forsvare min pakistanske trosfelle – er å forsvare meninger andre tror han har.

Det kom tydelig frem i Debatten på NRK forrige uke om ekstremisme. I all min uenighet med Fahad Qureshi, er jeg ganske sikker på at han ikke støtter sjikane av kvinner. Altså, jeg kjenner ikke Qureshi, men jeg har møtt typer som han. Dypt puritanske og dypt sosialkonservative menn med en salafistisk tilnærming til islam. Noen av disse typene har jeg tidvis vært venner med. De mener endel ting jeg ikke liker, endel ting jeg mener må motsies, de har en idé om hvordan jeg burde te meg, de hverken håndhilser og noen ser ikke på meg, men de diskuterer og de oppfører seg ærbødige rundt meg. Jeg kjenner ikke Fahad Qureshi, men jeg har ikke på følelsen at han – eller den nærmeste kretsen rundt han – er de som tyr til et vulgært språk for å trakassere mennesker som velger annerledes. Det er ikke slik at alle som har skjegg, og ser litt morske ut, går rundt og tror at kvinner som ikke kler seg etter tradisjonell islamsk kleskodeks er horer. Det er en fordom man har mot mange dypt sosialkonservative.

Tillegg: Etter at jeg skrev dette innlegget gjorde Shazia Sarwar meg oppmerksom på at Qureshi selv har trakassert kvinner, oppførselen til Fahad mot Shazia var uislamsk. Tilgivelse, tawbah i islam, innebærer at man ber til Gud om tilgivelse om det vonde man har forårsaket, men først og fremst, at man ydmykt ber om tilgivelse fra den personen man begikk uretten mot. All den tid Qureshi skal fremme islam, håper jeg han begynner med tilgivelsen. For det finnes absolutt ingen forsvar for dette, Fahad.

Når de de derimot innser at de stilles til ansvar for den sjikanen andre opplever, går de i forsvarsposisjon. En respons som både forsterker den gjengse oppfatningen majoritetsbefolkningen har om dem, forsterker fokuset på dem som en frynsete gruppe og forsterker den gruppementaliteten innad som baserer seg på at omverdenen er imot dem. En respons som produserer et – tidvis uislamsk – hardt språk og anklagelser mot meningsmotstandere.

Igår satt jeg i paneldebatt med Olav Elgvin, som forsker ved FAFO og driver bloggen Muslimprosjektet. Noe av det som satt igjen, da han som vanlig hadde resonnert godt rundt problemstillinger om muslimer, var at kritikk mot muslimer og islam bør være konkret. En konkret kritikk mot IslamNet, forrige høst, var deres holdning til dødsstraff. Men ser jeg tilbake på de to siste ukene skjønner jeg ikke helt hvorfor Fahad Qureshi ble invitert til Debatten, og hvorfor IslamNet igjen har blitt et samtaleemne. For i utgangspunktet var alle enige. Nei til ekstremisme. Nei til sjikane.

De beskjeggede i IslamNet har blitt representanter for gruppen de opprinnelig tok avstand fra.

Nei, jeg sier ikke at de er ofre. Jeg synes de kunne distansert seg fra typer som tydeligvis vil ugagn. Jeg synes de burde være mer forsiktige med hvordan de uttrykker seg, både offentlig og privat. Men i den skillelinjen som har blitt trukket de to siste ukene, har de tydeligvis endt på feil side. Og det skjønner jeg ikke helt. Fordi de generelt har uspiselige meninger?

Jeg synes noen medlemmer i IslamNet har en avslappet holdning til det å så i tvil andre muslimers intensjoner og tro. Dét er en konkret kritikk, som man må utfordre dem på. Jeg utfordrer dere på det. Men har dere observert hva medlemsmassen i hovedsak består av? Unge mennesker. Og har dere sett hvordan de diskuterer? Følelsesladet. Og kanskje det er dét man må innse – at foreningen ikke er en representant for en verdensomspennende global, mørk, bevegelse, men en forening av unge mennesker i opposisjon til det etablerte – både etablerte strukturer i majoritetsmiljøet og minoritetsmiljøet.

I offentligheten dominerer et dualistisk syn på muslimer, føler jeg. Man skal enten følge begrepsparet “skummel og erkekonservativ” eller “moderat og liberal”. Disse begrepene bærer meninger, meninger alle de som stemples med ikke greier å stå innefor. Og dét er problemet med dette personfokuset i den norske muslimdebatten. Det går på person, du er enten fæl eller god. Og fælheten er ikke grei å riste seg av. Og kanskje er det slik at når man allerede er stemplet som fæl, skummel og fryktelig ekstremist – at man har lettere  for å akseptere andre som er skjøvet ut av varmen, ofte med god grunn?

Spredte tanker om de siste dagenes muslimdebatt og Minotenks dialogmøte

Venner, jeg har vært på debatt. Og jeg har blitt skuffet. Virkelig skuffet. Den siste uken har for meg vært syv dager med febrilsk hoderisting, og debatten idag ga meg spasmer. Etter tragedien i sommer fremsto det – for meg – som om debattklimaet i Norge ville utvikle seg til å bli nyansert, reflektert, mer kunnskapsrik og mer åpen. Den har dessverre ikke blitt det.

Jeg begynner med debatten i regi av Minotenk, som bar tittelen “Muslimske kvinner; frekke, frie og frelste?“. Møtet var inspirert av Frekk Forlags utgivelse “Søstre“. Javel, tenkte jeg. Ikke fullstendig upartisk, da jeg har blitt intervjuet i boken, men positivt innstilt, for Minotenk skrev tross alt:

“Vi ønsker med dialogmøtet å dra debatten videre. Bevege oss vekk fra teologiske dilemmaer og peile oss inn på hvordan norske muslimer kan leve side om side med sine ulike oppfatninger av hva islam er og betyr for dem, hvordan muslimske kvinner skaper sin egen frihet – definerer sine egne liv. Hvilken rolle kan muslimske kvinner spille i kampen mot ekstremisme? Kan vi endelig legge bak oss spørsmål om muslimske kvinners klesdrakt?”

Med et panel bestående av Amal Aden, Bushra Ishaq, Fatima Ismail, Lena Larsen og Nayab Dua, altså kvinner – med unntak av Lena Larsen – uten særlig teologisk utdanning, hadde jeg inntrykk av at dette kunne være et møte der teologien ikke var hovedanliggende, men der fokuset lå på hvordan svært ulike muslimer ville være istand til å leve sammen. Hvilke utfordringer de møter, og hvordan disse utfordringene kan håndteres. Problemstillinger mer enn aktuelle for alle nordmenn, både muslim og ikke-muslim konservativ og såkalt liberal. Når arrangement var rammet inn som en dialog, en meningsutveksling der den gode konversasjonen er prioritert fremfor den skarpe konfrontasjonen, var skuffelsen stor da ordstyrer åpnet med noe i retning av:

Hvordan kan man snakke om frihet når mange ikke engang tørr stå frem med sin forbudte kjærlighet. Når man blir baksnakket og får et sosialt stigma over seg om man har en kjæreste, eller er fysisk med sin kjæreste?

Det er mye som er galt med dette utsagnet. Det ene er den grove generaliseringen jeg antakeligvis hadde latt passere om møtet hadde funnet sted på en bygd i Troms, der samfunnsaktivistenes syn på unge minoritetnordmenns kjærlighetsliv var basert på Adil Khans rolle i Taxi. Men at en minoritetpolitisk tenketank i Oslo skal postulere at alle minoritetnordmenn risikerer sosialt selvmord ved å være åpne om kjærligheten sin er kunnskapsløst – og overraskende. Somalierne i salen trakk et kollektivt sukk. Igjen er subindisk kultur fremstilt som universell muslimsk praksis. Jeg våger å påstå at dette ikke bare er subindisk kultur, men en subindisk kultur – delt av noen arabere – som er på vei ut.

Det finnes miljøer der ukulturen klemmer om beina dine med sine tentakler og etterlater stygge merker, men da er det disse miljøene man må fokusere på, ikke gjøre problemstillingen allmenngyldig. For unge flest, både de med muslimsk bakgrunn og de uten, er familiens aksept av partner nettopp familiens aksept av partner. For noen foreldre vil det være vanskelig å akseptere datterens utkårede – enten han er fra en annen kaste, en annen klan, av en annen etnisitet eller fra en annen sosioøkonomisk klasse. Og det uavhengig av om familien er muslimer eller har innvandrerbakgrunn. Det er ved å eksponere familien for kjæresten at toleranse og aksept utvikles, det er ved å eksponere et miljø for utradisjonelle valg at kollektiv aksept og toleranse utvikles, og det vil være like upopulært for en odelsjente fra Troms å gifte seg med en kongoleser som det er for undertegnede å gå hånd i hånd med en hvit fyr på Grønland. Pionéerer må tåle shit, det inngår i pakken, men regn med at blandingspar vil bli normale og tilslutt vil få reagere ekstremt.

Å diskutere “forbudt kjærlighet”  - derimot – i enhver diskusjon med muslimske jenter er lite fruktbart. Det er saftig, gad vite, men lite fruktbart. Du gjør ikke kjærligheten mindre forbudt ved å diskutere den med folk som  - egentlig – er enige. Den eneste sammenhengen der “forbudt kjærlighet” er interessant er i en diskusjon om religiøse og kulturelle lederes støtte til folk som velger utradisjonelt. Men det er det ingen som gidder å diskutere.

Nuvel, en annen ting som var galt med utsagnet var at motstand mot en kjæreste kan ha mange årsaker.  Å snakke om “forbudt kjærlighet” generelt er umulig, da et forhold og en families reaksjon vil variere både mellom kulturer og mellom familier. Jeg har tidligere blogget om både det å gifte seg utenfor sin kultur og det å miste sikkerhetsnettet sitt.

Men det helhetlige inntrykket jeg satt igjen med, etter debatten, var at det absolutt ikke var ålreit å være en konservativ muslim i Norge. Muslimer drikker, har sex, truer og er kriminelle – i like stor grad som ikke-muslimer – og da er det lite vits i å holde ved tomme, middelalderske, idealer som avholdenhet og før-ekteskaplig sølibat. La folk være muslimer akkurat slik de ønsker å være muslimer – sålenge deres måte å være muslim på ikke er konservativt. Sålenge man ikke kan mene at homofilt samliv er uforenelig med islam , men samtidig ikke ha noe imot homofile per say?

Og konfrontasjonen, den sluttet å være en konversasjon etter et kvarter, peilet seg mot de store teologiske spørsmålene. De samme teologiske spørsmålene debatten ikke skulle dreie seg om. Den dreide seg også om alle de som ikke var der, ikke satt representert. Den dreide seg om Aisha Kausar som i det siste har fått mye medvind og det dreide seg om ekstremistene i IslamNet. Jeg blir fysisk uvel av Fahad Qureshi, når han oppfører seg uforskammet mot meningsmotstandere, når han sår i tvil med-muslimers islam og troverdighet bare de er uenige med ham, når han anklager alle andre for å “prostituere Allahs religion” bare han får mye press på seg. Men, det slår meg at han har blitt tvunget inn i en rolle som “de videoproduserende jævlenes”-talsperson. Selv når han gang på gang har påpekt at han tar avstand. Lar jeg meg selv være vennlig innstilt til unge Qureshi, forstår jeg frustrasjonen hans.

Once a bad guy, always a bad guy.

Det forsvarer selvsagt ikke ufyseligheten han viser andre, men det kan være med på å forklare.

Og hva med Norges berømte niqabi?

Det er skummelt hvordan man i 2012 legger bak seg digitale spor som ikke kan vaskes bort. Særlig skummelt når man er ung, ikke helt har tenkt gjennom det man sier, men er veldig lidenskaplig om sin sak. Jeg tviler sterkt på at Aisha Kausar støtter Taliban, om hun har kjennskap til alt det Taliban har gjort. Like lite som jeg hadde hengt opp plakat av Ché Guevara om jeg hadde visst om alt han hadde drevet med – utenom å henge på radikale fjortissers soverom. Og jeg er glad ingen idag stiller meg til ansvar for de meningene jeg hadde da jeg var litt yngre, og jeg er heldig jeg ikke var omringet av twitter og facebook.

Idag ble vi på Minotenks dialogmøte, eller debattmøte, fortalt at Aisha Kausar takket nei til å delta da hun ikke ønsket å delta i et kjønnsblandet arrangement. Det gikk et gisp i salen, og Kausars ekstremisme ble atter engang bekreftet.

Jeg ble sint.

Ikke på Aisha, men på alle andre.

Sist jeg møtte Aisha fortalte hun meg, og gruppen som deltok i Søstre, at hun ikke ønsket å delta i arrangementet da hun fryktet å bli stemplet som “ekstremisten” i salen. Det er noe annet enn å takke nei til å delta fordi det vil være menn tilstede. Hvor er det logiske resonnementet til arrangørene? Vi snakker om Aisha Kausar som turnerer Norge for å fortelle ungdom, både gutter og jenter, om sitt valg. Vi snakker om samme Aisha Kausar som har takket ja til å sitte i et panel med meg, Olav Elgvin og Majoran Vivekhanantan torsdag neste uke? Det er tydelig at hun takket nei til Minotenks invitasjon av andre årsaker enn at det ville være testosteron tilstede. Mulig at hun oppga det som grunn – meget dumt om hun gjorde det – men det var en kortslutning av Minotenk å dele denne unnskyldningen med salen.

Lite dialog ved det.

Jeg har ikke så veldig lyst til å dra på flere dialogmøter hvis de skal følge samme mal.

Og jeg håper inderlig at disse merkelappene dør ut.

For jeg er konservativ.

Og liberal.

Og tradisjonalist.

Og moderne.

Og feminist.

Men først og fremst er jeg et individ.

Dæven, det var skikkelig  klisjé.

Men dere skjønner poenget.

Kulturkollisjoner på mikronivå: Nikke, smile, klemme, kysse – og bli gift.

Bilde fra The National Archives

Jeg innbiller meg at hilsing, eller kulturen rundt hilsing, er noe av det som skiller somalisk og norsk kultur fra hverandre, i størst grad. Jeg innbiller meg, fordi jeg ikke har møtt alle nordmenn, men jeg vil påstå at jeg har møtt et representativt antall.

Å hilse er å vise respekt. Det handler om å anerkjenne et medmenneske, vie og vise det oppmerksomhet og, ikke minst, handler det om å knytte bånd. Hilsenen er døråpneren, inngangen til en samtale om felles bekjente, felles interesser og felles erfaringer.

Nordmenn hilser om de kjenner deg eller kjenner deg igjen. Det er en forskjell der. Om du stadig møter samme person på t-banen, i et år, vil vedkommende etterhvert kjenne deg igjen og – kan hende – nikke eller smile kort når hun ser deg. Bekjentskap, derimot, bunner i introduksjon, altså, er dere introdusert er det normalt å hilse.

Somaliere i Somalia hilser om de kjenner deg, eller finner noe interessant ved deg. Somaliere i Norge hilser om de kjenner deg, kjenner deg igjen (- litt integrering har tross alt funnet sted), finner noe interessant ved deg eller – og dette er essensielt – ser at du er en somalier. Enten du jobber bak kassa på Rimi, sitter i resepsjonen til Fürst Medisinske Laboratorium eller står ved inngangen til Det norske opera. Vær viss på at en somalier vil hilse på deg, på somalisk, dersom vedkommende møter deg på et usomalisk sted.

Hvorfor en hilser er omtrent halvparten så viktig som hvordan man hilser. Selv etter 21 år i Norge, selv med norske kulturforståelse i sekken og 13 års skole bak meg sliter jeg med å hilse formelt på nordmenn. Jeg kan ikke være på fornavn med en person jeg nettopp har møtt, og somalieren i meg har kvaler rundt det å tiltale  - ved fornavn – mine venners foreldre. De er eldre enn meg, bør de ikke tiltales med mer ærbødighet? Hvorfor er prefikset “herr” og “fru” utdatert?

Jeg kan ikke huske å noensinne ha henvendt meg til en voksen somalier ved fornavn. Jeg sier enten eedo (tante) eller adeer (onkel). Henvender jeg meg til fremmede, men jevnaldrede, somaliere sier jeg walal (bror/søster). Jevnaldrede bekjente er vanlige å være på fornavn med, selv om vi likefullt sier søster eller bror. Veldig uvanlig er det å være på fornavn med godt voksne somaliere.

Somaliere hilser, som muslimer flest, med den muslimske fredshilsenen: Salamo alaikum (fred være med deg). Da er det vanlig å hilse tilbake med wa alaikuma salam. Ved første introduksjon er det vanlig å  - nei, var det vanlig – å kysse håndbaken til den man hilser på. Dette opplever jeg skjer mindre og mindre. Stort sett opprettholdes tradisjonen hos eldre, og møter jeg en ny gammel tante, er det viktig å bøye hodet og presse munnen mot hånden som er strukket ut mot meg. Ellers er det vanlig å kysse hverandres kinn. Minst to ganger. Stortsett tre.

Her er det viktig å presisere: Dette gjelder hilsing innenfor samme kjønn. Det er ikke vanlig, tvert imot, å hilse fysisk på det motsatte kjønn dersom vedkommende ikke er i slekt med deg. Da er hilsingen begrenset til høflig ordveksling.

Men fysisk hilsing er vanlig både hos kvinner og menn. Min gamle koranlærer kunne engang fortelle meg om den eldre etnisk norske damen som trodde at han var homofil, da hun møtte han med armene hardt rundt sin venn. Somaliske menn har likevel ingen kyssekultur mellom seg, slikt som er vanlig blant arabere.

Det ellers kutyme å hilse på den eldste første, dersom man møter en gruppe mennesker. Jeg nevnte tidligere at somaliske foreldre reagerer på at norske foreldre kommuniserer med barna istedenfor foreldrene. Det har dels med somalisk hilsekultur å gjøre, altså, foreldrene først. Men slik jeg tolker det skyldes reaksjonen noe helt annet: Mange somaliske foreldre, veldig mange som sliter med å bruke og forstå norsk, opplever at de blir skjøvet litt til side. Det er skummelt når barna har mer til felles med samfunnet omkring enn foreldrene, det er skummelt når barna  - som en selv skulle beskytte og veilede –  veileder deg. Noen føler seg kanskje litt uønsket, er de nye nordmennene de brune barna med klingende oslodialekt, men også damen med de tunge klærne og den bakvendte setningsoppbygningen?

Noen ganger vikler mammaen min seg i språkfloker i samtale med nordmenn. Jeg liker ikke å blande meg inn. Jeg lar henne vikle opp floken selv, for hva skjer når jeg griper inn med én eneste korrigerende setning? Nordmannen vil henvende seg til meg og slutte å henvende seg til mamma. Jeg og mamma har aldri snakket om dette, men jeg kan tenke meg at hun da føler avmakt. Så jeg holder kjeft. Og hvis hun trenger hjelp, spør hun.

Men hilsing er viktig blant somaliere. Å ikke hilse er et kraftig signal. Når en person sier: Hebel salaanta igama qaado (han der tar ikke mot min hilsen) betyr det at vedkommende er uvenner. Huruf, eller ignorering, brukes som oftest om det å ikke hilse på noen. Opptre som om en bekjent er luft. Samtidig, som datter, er det viktig for meg åvise respekt til min mors venner og bekjente. De somaliske leserne som kjenner meg og mammaen min vet at mamma kjenner veldig mange mennesker, som tilfeldigvis alle kjenner meg. Det vil si, ikke bare forventer samtlige at jeg kjenner dem igjen – ved navn – når vi møtes, men jeg må også stoppe opp og hilse på dem også, hvis jeg kjenner dem igjen.

Som seg hør og bør en god datter.

Det er ekstremt slitsomt å være snill.

Men som mormor alltid sier: Hvis man ikke har høy pondus i sitt miljø, blir man ikke gift.

Så hilsingen og min fremtid som afrikansk babymaskin er tett forbundet.