Det har vært mye diskusjon om muslimer i det siste, i omtrent alle nyhetsmedier, blant kjente og ukjente opinionsdannere, og i sosial medier. Felles for disse diskusjonene om muslimer og islam er et stort personfokus. Det handler om mine erfaringer og hva navngitte andre har gjort. Jeg er omtrent like skyldig i dette som alle andre, både såkalt konservative og liberale muslimer – såvel som ikke-muslimske nordmenn. Men det er aldri konstruktivt å diskuterer person istedenfor sak, og selv om debatter gjerne er spennende, bør det ikke være underholdning vi søker når vi engasjerer til meningsutveksling.
På den ene siden har det kommet anklagelser om ekstremisme, en marginal gruppe muslimer – i stor grad muslimske menn – valgte å demonstrere foran Stortinget, mot norsk tilstedeværelse i Afghanistan. I forkant ble det lagt ut en video med det mange tolker som trusler mot norske myndighetspersoner. Smakløst, upatriotisk og uislamsk. Da det ble vanskelig å kalle inn initativtakerne til demonstrasjonen på teppet, inviterte man likegreit den skumleste muslimen som gidder å dukke opp på tv, nemlig Fahad Qureshi.
Jeg er sterkt uenig med Qureshi. Både i spørsmål om teologi og i islamsk juss, og i måten han forsøker å formidle islam. Jeg er heller ikke en stor tilhenger av hvordan han uttrykker sine meninger så selvsagt. For lite i islam er selvsagt. Om det eksisterer full og absolutt enighet blant religiøse lærde, hadde vi ikke hatt alle disse religiøse retningene. Jeg er heller ikke glad i hvordan noen medlemmer av den foreningen han er forgrunnsfigur for opptrer overfor meningsmotstandere. Å praktisere islam innebærer både å handle etter islamske retningslinjer, men også å erverve ydmykhet, tålmodighet, åpenhet og uttrykke moderasjon i møte med de man er uenig med. Jeg synes hverken Qureshi eller foreningsmedlemmene, som har uttrykt seg i mediene, har vist dette.
De har vært noe aggressive. Det vil være lesere som innvender med at medlemmer av denne foreningen alltid viser aggressivitet. Og jeg har tenkt mye på hvorfor dette sinnet oppstår.
Jeg tror at det har noe med at man fort plasseres i en bås, i den norske offentligheten. Qureshi, og foreningen han startet, har blitt merket som “ekstremister”. Jeg tror mange av medlemmene i foreningen vil si seg enig i at de har meninger, som i forhold til majoritetsbefolkningens verdisyn, er ytterliggående. Og det virker som om Qureshi er villig til å forsvare sine meninger, men det han ikke er villig til – og i denne skjebnesvangre fredagen ønsker jeg å forsvare min pakistanske trosfelle – er å forsvare meninger andre tror han har.
Det kom tydelig frem i Debatten på NRK forrige uke om ekstremisme. I all min uenighet med Fahad Qureshi, er jeg ganske sikker på at han ikke støtter sjikane av kvinner. Altså, jeg kjenner ikke Qureshi, men jeg har møtt typer som han. Dypt puritanske og dypt sosialkonservative menn med en salafistisk tilnærming til islam. Noen av disse typene har jeg tidvis vært venner med. De mener endel ting jeg ikke liker, endel ting jeg mener må motsies, de har en idé om hvordan jeg burde te meg, de hverken håndhilser og noen ser ikke på meg, men de diskuterer og de oppfører seg ærbødige rundt meg. Jeg kjenner ikke Fahad Qureshi, men jeg har ikke på følelsen at han – eller den nærmeste kretsen rundt han – er de som tyr til et vulgært språk for å trakassere mennesker som velger annerledes. Det er ikke slik at alle som har skjegg, og ser litt morske ut, går rundt og tror at kvinner som ikke kler seg etter tradisjonell islamsk kleskodeks er horer. Det er en fordom man har mot mange dypt sosialkonservative.
Tillegg: Etter at jeg skrev dette innlegget gjorde Shazia Sarwar meg oppmerksom på at Qureshi selv har trakassert kvinner, oppførselen til Fahad mot Shazia var uislamsk. Tilgivelse, tawbah i islam, innebærer at man ber til Gud om tilgivelse om det vonde man har forårsaket, men først og fremst, at man ydmykt ber om tilgivelse fra den personen man begikk uretten mot. All den tid Qureshi skal fremme islam, håper jeg han begynner med tilgivelsen. For det finnes absolutt ingen forsvar for dette, Fahad.
Når de de derimot innser at de stilles til ansvar for den sjikanen andre opplever, går de i forsvarsposisjon. En respons som både forsterker den gjengse oppfatningen majoritetsbefolkningen har om dem, forsterker fokuset på dem som en frynsete gruppe og forsterker den gruppementaliteten innad som baserer seg på at omverdenen er imot dem. En respons som produserer et – tidvis uislamsk – hardt språk og anklagelser mot meningsmotstandere.
Igår satt jeg i paneldebatt med Olav Elgvin, som forsker ved FAFO og driver bloggen Muslimprosjektet. Noe av det som satt igjen, da han som vanlig hadde resonnert godt rundt problemstillinger om muslimer, var at kritikk mot muslimer og islam bør være konkret. En konkret kritikk mot IslamNet, forrige høst, var deres holdning til dødsstraff. Men ser jeg tilbake på de to siste ukene skjønner jeg ikke helt hvorfor Fahad Qureshi ble invitert til Debatten, og hvorfor IslamNet igjen har blitt et samtaleemne. For i utgangspunktet var alle enige. Nei til ekstremisme. Nei til sjikane.
De beskjeggede i IslamNet har blitt representanter for gruppen de opprinnelig tok avstand fra.
Nei, jeg sier ikke at de er ofre. Jeg synes de kunne distansert seg fra typer som tydeligvis vil ugagn. Jeg synes de burde være mer forsiktige med hvordan de uttrykker seg, både offentlig og privat. Men i den skillelinjen som har blitt trukket de to siste ukene, har de tydeligvis endt på feil side. Og det skjønner jeg ikke helt. Fordi de generelt har uspiselige meninger?
Jeg synes noen medlemmer i IslamNet har en avslappet holdning til det å så i tvil andre muslimers intensjoner og tro. Dét er en konkret kritikk, som man må utfordre dem på. Jeg utfordrer dere på det. Men har dere observert hva medlemsmassen i hovedsak består av? Unge mennesker. Og har dere sett hvordan de diskuterer? Følelsesladet. Og kanskje det er dét man må innse – at foreningen ikke er en representant for en verdensomspennende global, mørk, bevegelse, men en forening av unge mennesker i opposisjon til det etablerte – både etablerte strukturer i majoritetsmiljøet og minoritetsmiljøet.
I offentligheten dominerer et dualistisk syn på muslimer, føler jeg. Man skal enten følge begrepsparet “skummel og erkekonservativ” eller “moderat og liberal”. Disse begrepene bærer meninger, meninger alle de som stemples med ikke greier å stå innefor. Og dét er problemet med dette personfokuset i den norske muslimdebatten. Det går på person, du er enten fæl eller god. Og fælheten er ikke grei å riste seg av. Og kanskje er det slik at når man allerede er stemplet som fæl, skummel og fryktelig ekstremist – at man har lettere for å akseptere andre som er skjøvet ut av varmen, ofte med god grunn?
