Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

..en liten ting før jeg løper til banen for å rekke skolen:

Jeg fant denne fotobloggen med muslimske jenter og kvinner over hele verden som viser frem sin klesstil, hele verden er forsåvidt en liten overdrivelse, verden er begrenset til de stedene fotografene har tilgang til såvel som velvilligheten til andre jenter i andre deler av verden som sender inn sine bilder. Likevel har jeg tro på dette prosjektet, det har bare pågått i en måned og de har allerede litt av et arkiv.

Ta en titt på det hijabske mangfold på: www.hijabshigh.blogspot.com

Det var helt jævlig å bruke hijab de første månedene. Medelevene begynte å mobbe meg, og jeg endte ofte opp alene på lekeplassen. Etter to uker hadde jeg fått nok, men var likevel redd for å fortelle moren min. Jeg var redd for at moren min ville bli skuffet over meg, og i verste fall sint, så hver morgen tok jeg lydig på meg hijaben, men halvveis til skolen tok jeg den av og gjemte den i sekken. Jeg hadde antakeligvis levd dette dobbeltlivet veldig lenge hadde det ikke vært for min sterkeste mobber. Han fant ut at jeg brukte hijab på vei til skolen, og brukte det mot meg. Da situasjonen forverret seg, og lærerene ikke gjorde noe (jeg har en del dårlig erfaring med lærere), måtte jeg avsløre alt for moren min.

Jeg var redd.

Jeg holdt på å tisse meg, virkelig.

Men hun sa ingenting.

Morgenen etter ble hun med til skolen, og snakket til lærerene og rektor. Jeg fikk resten av dagen fri, så mamma tok meg med hjem, kjøpte boller og brus, også satte vi oss ned i vår lille stue.

Jeg husker ikke detaljene. Jeg husker ikke hvilke gardiner vi hadde eller hva jeg hadde på meg den dagen. Jeg husker ikke været eller dagen, men jeg husker at jeg gråt og at mamma trøstet meg. Og jeg husker budskapet hennes, et budskap hun har gjentatt through and through, hele livet mitt, og antakeligvis resten av den tiden vi er sammen. Hun sa:

Somalieren, ikke bruk hijab hvis du vil imponere folk, bruk det hvis  du vil imponere Allah. Hvis du vil droppe hijaben, dropp den for din skyld, ikke fordi du gir etter presset fra mobberne.

Med eller uten hijab, det vil alltid være mennesker som ikke liker deg for den du er. De vil alltid prøve å finne feil ved deg. Det som er viktig er at du er fornøyd med deg selv, at du følger din vei og at du er stolt over den du er og hva du har oppnådd.

Dessuten, jeg var ung en gang i tiden, jeg husker hvordan det var, jeg bryr meg ikke om hva lærerene dine sier, du må ta igjen. Med samme mynt.

Det tok litt tid til jeg turte å svare tilbake med samme mynt, men jeg gjorde det, og mobbingen stoppet. Jeg følte jeg fikk mer respekt. Rezzpekt lizm.

Så jeg valgte å fortsette med hijaben, jeg skal være helt ærlig å fortelle at jeg egentlig ikke skjønte betydningen av hijaben på den tiden, men jeg mener jeg søkte. Jeg var rundt ni  eller ti år gammel, på min egen barnslige metode søkte jeg etter, og jeg søker fortsatt.

Jeg har hørt allverdens teorier på hvorfor hijaben er nødvendig. Den klassiske teorien om at en muslimsk  jente er en diamant  som må “skjules”. Eller  den at muslimske menn mister mullahskjegget bare ved synet på flagrende hår.

Tja.

Inntil nylig var jeg litt i villrede overfor hvorfor jeg brukte hijab. Jeg har selvfølgelig tvilt på om jeg burde bruke hijab, men min overbevisning var sterkere enn tvilen. Jeg har for det meste følt at det er riktig av meg, men jeg har inntil altså ikke visst hvorfor det er riktig av meg. Jeg tror det henger samme med både modenhet og økning kunnskapsnivået mitt (ikke at jeg er noe særlig moden eller smart). Så hvorfor bruker jeg hijab?

Jeg var tre år da jeg først tok på en hijab.

Jeg åpnet djevelsk min mors klesskap, gravde i klærne, tok frem en sort, rektangulær hijab og surret det rundt hodet. Selvfølgelig kan jeg ikke huske det, mitt eneste minne om denne forbrytelsen er et kodakbilde av meg, sittende i en pøl av  klær og hodet idiotisk surret i en hijab. Jeg så mer ut som en mumie enn en muslimsk jente.

Likevel var det et av mine kjennetegn, jeg prøvde alltid min mors klær, særlig hijabene. Hun hadde, og har, en koffert som jeg kalte den magiske kofferten. I den oppbevarte hun sine klær fra Somalia, vakre kjoler, sjal og somaliske  folkedrakt. Jeg pleide å trygle henne om å prøve sjalene.  Etter mye mas satte hun meg på sengekanten, sto på knærne og elegant draperte det rundt hodet mitt. Jeg elsket de små seansene vår, jeg elsket at jeg så ut som mamma, og når jeg var ekstra grei fikk jeg til og med litt lebestift på leppene.

For meg representerte hijaben mamma, alt ved mamma; duften hennes, utseendet hennes og tryggheten. Naturligvis ville jeg også begynne å bruke hijab og det fikk jeg lov til, fra jeg var fire år gammel brukte jeg hijab til eidbønnene. Jeg har aldri fått svar fra mamma på hvorfor hun ikke lot meg bruke hijab hele tiden, jeg ser mange mødre i dag som setter en hijab på barna sine, helt ned til tre års alderen. Jeg kan tenke meg at mamma ville at jeg skulle bli mer moden, og skjønne hvorfor hijaben var en del av islam. Dessuten bodde vi en relativt liten by, uten noen særlig muslimer, og hun ville sikkert ikke at jeg skulle føle meg mer fremmedgjort enn det jeg allerede var.  

Hijaben ble om mulig enda mer spesiell for meg, et plagg jeg fikk lov til å bruke to ganger i året, og da ved festlige anledninger. Jeg husker min rosa prinsessekjole og den lette, hvite chiffonsjalet jeg fikk lov til å bruke ved Eid, jeg tror det var i 1996. En afrikansk askepott, uten tvil! På den tiden flyttet vi også til Oslo, og fikk moskeen mye nærmere oss, så mors tillatelse utvidet seg til å også omfatte hijabbruk til moskeen. På den tiden kom også disse pull-on hijabene, som var sydd sammen slik at man ikke trengte nåler for å ha på. Dermed kunne vi moskebarna leke vilt i bønnesalen, uten at hijaben kom i veien.

I 1999, i fjerdeklasse, oktober, begynte jeg å bruke hijab til skolen. Mamma var skeptisk, hun mente at jeg ikke var klar og at hijaben ville være en byrde for meg, men etter mye bråk og tramping vant jeg. Mamma var både sorgtung og stolt, da jeg gikk hjemmifra. Hun hadde rett, hijaben ble en byrde for meg, men en uunngåelig byrde. I ettertid ser jeg at hvis jeg hadde jeg gitt meg den gangen, hadde jeg ikke brukt hijab den dag idag.

I det siste har det vært mye snakk om politibetjenter med hijab, og lite snakk om en kronikk av en litt.viter som med ulike formuleringer antydet at muslimske kvinner var undertrykkede så lenge de brukte hijab. Førstnevnte har jeg allerede skrevet et innlegg om, og det siste har jeg bestemt meg for å ikke skrive et innlegg om. I stedet har jeg lyst å fortelle hvorfor jeg bruker hijab, for å gjøre det, må dere lesere forstå min reise til Hijabens rike.

Denne  reisen skal jeg stykke opp i tre deler, i første del,  “begynnelsen”, tar jeg for meg barndommen min og hvilken rolle hijaben spilte for meg. Deretter kommer “søken”, om min første tid som hijabi og mitt søken etter svar, og tilslutt “slutten på begynnelsen”, hva hijab er for meg i dag.