Det er et tankekors at verdenssamfunnet støttet Sør-Sudan, men er – stort sett – stille om tuaregenes kamp. Sarkozy frykter “Al Qaida”-infiltrasjon i Mali. Ironisk nok er opprørslederen med islamistisk agenda, Iyad ag Ghali, imot uavhengighetserklæringen. Mer absurd enn som så: Ghali var endel av Malis diplomatiske korps til Saudi Arabia. Ansatt av president Amadou Toumani Touré. Verden vil bedras. Uansett, jeg er litt usikker på hva jeg mener om dette. Jeg kan lite om Vest-Afrika, men har lenge vært klar over tuaregenes urettferdige situasjon. I won’t go all post-colonial on you, men dette er arr etter kolonialiseringen, altså.
An ode to the lovers, those who still write letters.
I’m not mad at the technological advances of the human race. Being able to fly through the air to anywhere on planet earth and communicate instantly with people in distant lands is the stuff of our ancestors fairytales.
Yet in the hyper-paced, high-tech urban landscape it’s easy to become alienated from, not only nature, but ourselves as well. ‘Modern Communication’ bemoans the fact that many of our relationships with loved ones have become increasingly cyber-relationships. As dope as technology is at keeping us connected with distant friends, it can never substitute for the extra-sensory experience of sharing human presence. Touch, breathe, skin texture, eye contact, heart beat, vibration, warmth are just a few vital elements of human interaction that don’t cross the technological divide.
We have 4,0000 Facebook “friends” and don’t know the name of most of the people who live in our buildings. We have 140 character conversations. We can’t have a conversation at dinner or sit alone and meditate or read a book without instinctually checking our beeping machines. So here is song about intimacy and love in the 21st century matrix. So take the red pill. Unplug. And get high off the un-drug.
Dette er en vakker sang, og Hamza El Din – må Allah velsigne ham for alt det han har tilført verden – er en av de fineste dikterne Afrika har produsert.
I’m a bird with a white heart,
and a thousand tongues.
I fly over creation singing,
for peace, for love, for humanity.
Everywhere,
I am a bird with a white heart,
and a thousand tongues.
I fly over creation singing,
for peace, for love, for humanity.
Everywhere,
I fly happily.
Anywhere.
My addresses,
my addresses are sentences etched in dreams.
Beating hearts, joined by a smiling hope.
For people who wish well for other people at all times,
Jeg skal ikke forstå meg ihjel på konteksten til dette stykket. Diktet er, uavhengig av tid og sted, rasistisk og antisemittisk. Dette er ekstrem afrosentrisme. Men diktet er også, uavhengig av tid og sted, uavhengig av politisk ståsted og verdisyn, et som slår ut tennene på deg. Et som plasserer en knyttneve mellom pupillene dine. Et som sparker deg i magen. Et som ber deg om noe du ikke vet hva er. Og, ikke minst, et som er akkompagnert av Albert Aylers saksofon.
