Om å miste de små trådene som binder oss sammen

Foto: Flickr Commons

Sth, jeg kjenner den kvinnen. Hun bodde sammen med en flokk fugler i Lennox Avenue. Jeg kjente mannen hennes også. Han falt for en 18-år gammel jente med en kjærlighet av det dype slaget som gjorde ham så trist og lykkelig at han skjøt henne bare for å holde på følelsen. Da kvinnen, Violet heter hun, gikk i begravelsen for å se jenta og skjære opp det døde ansiktet hennes, kastet de henne i gulvet og ut av kirken. Hun løp hjem, gjennom all den snøen, og da hun kom tilbake til leiligheten, tok hun fuglene fra buret og slapp dem ut av vinduet for å  fryse ihjel eller fly, innebefattet papegøyen som sa: “Jeg elsker deg.”

—

Kanskje alle har en opprørsk tunge som lengter etter å være sin egen herre. Violet holder munn. Snakker mindre og mindre, til “mmm” eller “gubbervors” er nesten alt hun kommer med. Mindre tilgivelig enn en lunefull tunge er en egenrådig hånd som kan finne en kniv som har vært borte i ukesvis, i et papegøyebur. Violet er fremdeles så godt som taus. Etterhvert går tausheten mannen hennes på nervene, og så blir han forvirret av den, og tilslutt deprimert. Han er gift med en kvinne som stortsett snakker med fuglene sine. En av dem sier tilogmed: “Jeg elsker deg.”

To utdrag fra Jazz av Toni Morrison. Den første ganske tidlig i første kapittel, den andre avslutningsvis i samme kapittel. Utrolig hvordan hun drar denne røde linjen, hvordan hun forteller uten å beskrive og hvordan hun skriver med følelse og sårhet og forståelse. Jeg elsker.

Selvrealisering(?)

De vil strekke seg mot himme-len, vil det umulige. Sally Bauers svømme–tur viser seg ikke å være umulig, men Valerie Solanas er dronningen av det umu-lige. Hun drømmer om antivold, men forsøker til slutt å drepe et annet menneske. Hun avskyr menn, men selger kroppen sin hele sitt liv. Hun er mis-lykket, men har samtidig en stor ild, en drøm, en beskyttende kappe som likevel ikke beskytter så mye.

Sara Stridberg om kvinner som prøver og faller, hardt.

“It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.”

Mor

“And though her lips do not move, her face lights up in a beautiful smile. It’s true, he never talked much to her. But did he ever need to? When one keeps quiet, the situation becomes clear. He is her son, she is his mother. She can say to him: “You know.”

Utdrag fra “Between Yes and No” i essaysamlingen “The Wrong Side and the Right Side” av Albert Camus

“De steg så høyt, så høyt!”

“En aften solen gikk så velsignet ned, kom det en hel flokk deilige, store fugler ut av buskene, andungen hadde aldri sett noen så smukke, de var ganske skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner, de utstøtte en ganske forunderlig lyd, bredte ut sine prektige, lange vinger og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer! De steg så høyt, så høyt, og den lille, stygge andungen ble så forunderlig til mote, den dreide seg rundt i vannet som et hjul, rakte halsen høyt opp i luften etter dem, utstøtte et skrik så høyt og forunderlig at den selv ble redd.

Oh, den kunne ikke glemme de deilige fuglene, de lykkelige fuglene, og så snart den ikke lenger så dem, dukket den like ned til bunnen, og da den kom opp igjen, var den liksom ute av seg selv. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men dog holdt den av dem som den aldri hadde holdt av noen. Den misunte dem slett ikke, hvordan kunne det falle den inn å ønske seg en sånn deilighet, den ville være glad når bare endene ville ha tålt den imellom seg! – Det stakkars, stygge dyr!”

Den stygge andungen (Den grimme ællingen), H.C Andersen – 1844

“Beethoven var en sekstendedel svart”

“Beethoven var en sekstendedel svart”, annonserer en hallomann på radio, sammen med de som skal spille Strykerkvartett nr. 13, opus 130 og nr.16, opus 135. Sier han det for å veie opp for stemmen og tonefallet som avslører at han uten tvil er hvit? Er en sekstendedel et usagt ønske for hans egen del?

Engang ønsket svarte å bli hvite. Nå ønsker hvite å bli svarte. Det er den samme hemmeligheten.

Nadine Gordimer

Jeg fikk vondt i magen mellom side 10 og 11, mellom Stortinget og Nationaltheatret.

 

 

“The assassination of Allende quickly covered over the memory of the Russian invasion of Bohemia, the bloody massacre of Bangladesh caused Allende to be forgotten,  the din of war in the Sinai desert drawned out the groans of Bangladesh, the massacres in Cambodia caused Sinai to be forgotten, and so on, and on and on, until everyone has completely forgotten everything.”

“well I need a break from the city again, I think I’ll ship myself back west..”

I dag leste jeg “Den Store Gatsby” av Fitzgerald. Det er ellers ganske lite en kan gjøre en morgen en har fri fra skolen og metervis av skolearbeid å få unnagjort. Deriblant manisk øving på å formulere kortere og mer presise setninger, for å endelig oppnå den ønskede karakteren i norsk.

Det er nettopp streben etter noe; et mål; som kjennetegner Jay Gatsby eller James Gatz. Streben etter den uoppnåelige kjærlighet, men særlig streben etter et sted der gresset er eviggrønt. Selvsagt også om det målbevisste menneskets plass i en korrumpert verden. En kald, materialistisk og korrumpert verden.

“I’m completely alone at a table of friends. I feel nothing for them. I feel nothing. Nothing”

- Hit the Swith, Bright Eyes

Helt ærlig: Innvandrerromanen

Hva i alle dager er det?

Er det en roman skrevet av en såkalt “innvandrer”?

Dersom en “innvandrer” skriver om en gutts besettelse av Kurt Cobain og hvordan dette påvirker livet hans, forblir det en innvandrerroman?

Eller må en innvandrerroman faktisk handle om de problemene “innvandrere” møter i dagens Norge? Identitetskrise altså, men er identitetskriser forebeholdt “innvandrere”?

Eksisterer det en liste over problemer “innvandrere” møter i Norge som alle innvandrere, med aspirasjon om å bli skribenter, må skrive om?

Ærlig talt, ingen “innvandrer”-forfattere skriver (forhåpentligvis) likt, så hva er dette snakket om én innvandrerroman?

Kulturkrasj

Det er dumt å konversere i t-banen om morgenen. Nei, ikke dumt, men bare “dumt”. Poenget er at alle overhører konversasjonen, spesielt om det er absurde temaer som diskuteres. For eksempel seigmennenes invasjon av det gode land Noreg. Eller å sitte i en overfylt vogn med en usaklig og ekstrem AUFer som virkelig vil at en skal melde seg inn i partiet. Delly sa at fordelen med å være innvandrer og ha innvandrervenner var at man kunne le av innvandrere uten å bli tatt for rasister. Eller le av nordmenn uten å bli forstått. Jeg tror at den tredje fordelen er å kunne konversere i et eget språk uten å bli overhørt av samtlige passasjerer, i bussen, trikken eller t-banen.

Kulturkrasj-bøker er  kjedelige. Altså bøker som handler om folk som tilpasser seg den vestlige biosfæren. Assimileres. Integreres. Misforstås. For så å finne lys i enden av tunnelen. Temaet er brukt opp. Uoriginalt. Klisjéer. Av den selsamme grunn er jeg ikke noe særlig glad i migrapolis. Slike programmer fremhever tanken om “oss” og “dem”. Tull. Alt er  mer nyansert enn som så. Jeg skjønner ikke hvorfor innvandrere skal ha egne kanaler. Jeg skjønner ikke hvorfor innvandrere skal ha egne partier. Jeg skjønner ikke hvorfor innvandrere skal ha egne skoler.

Hmm, kanskje burde jeg melde meg inn i FrP.

Delly sa at jeg ikke kan synge. Kanskje burde jeg melde meg inn i neste sesong av idol.