Bilde fra Cauca’s
There is only one home to the life of a river-mussel; there is only one home to the life of a tortoise; there is only one shell to the soul of man: there is only one world to the spirit of our race. If that world leaves its course and smashes on boulders of the great void, whose world will give us shelter?
En gang, for veldig lenge siden, var jeg en drittunge. For sånn cirka 19 år siden var jeg i et asylmottak. Jeg var en flyktning. En humanitær flyktning. Eller, avhengig av øyet som ser, en politisk flyktning. Men verken mor eller far var særlig politiske. Joda, som alle andre unge voksne på 60-og 70-tallet gjennomgikk de en politisk periode. De knyttet røde bånd rundt halsen og sang kommunistiske viser. Noen rykter vil ha det til at min far besøkte Castro i Cuba, noe han – i sin konservative alderdom – nekter for. Da jeg ble født sendte ihvertfall pappas venner, i Sovjet, matrusjkadukker til lille meg. Visst var både far og mor i første rad, i demonstrasjonene og markeringene for sør-Afrikas selvstendighet, og joda, de talte imot all urett i verden – begått av alle andre enn vår kjæreste diktator Siyad Barre. Dog, aktivt politiske var de egentlig ikke, men jeg mener nå at vi alle er politiske vesener og derfor var jeg nok – selv som 2-åring, i et asylmottak- en politisk flyktning.
For 19 år siden var jeg en drittunge, jeg var en innvandrerunge, jeg var en lubben unge, jeg var en stille unge og jeg var en eventyrlysten unge. Men først og fremst var jeg en asylsøkerunge. Mamma har ennå papirene fra UDI. Fargene på UDI-logoen er falmet, papiret har fått et gult skjær over seg og lukter gammelt. Mamma har også ID-kortet hun fikk som asylsøker. Hun så mye yngre ut, det har tross alt gått 19 år, men selv i de første bildene, fra vår første tid i Norge, ser hun ekstremt sliten ut. Mamma ser alltid ekstremt sliten ut. Derfor er det trist å se bildene fra Somalia. Hvis jeg noen gang får lov til å legge dem ut, skal dere få se dem. Hun var vakker. Et bredt smil, et perfekt ovalt ansikt. En eklipse. Tykke, proposjonerte lepper. Vakkert hår og glitrende øyne gjemt bak tidsriktige solbriller. Jeg forstår godt at menn falt for henne. Det er rart å si. Jeg forstår hvorfor moren min ble ansett for å være heit?
Mamma var vakker. Så vakker at hun, mens hun nøt en kopp kaffe i en piazza med pappa, fikk en henvendelse fra en modellagent. En fullstendig fremmed fyr som spurte om hun ville stå modell for ham. Mamma kunne vært avbildet i Vogue Italia, sent på 70-tallet. Men rødstrømpemoren min, den afrosentriske moren min, nektet: “Skal jeg stå modell for en mann? En italiensk mann?!”
Mamma er ikke stygg nå, hun er bare veldig sliten. Og jeg? Jeg er ennå litt drittunge, mye innvandrerunge og like lubben. Mye har endret seg på 19 år. Mammaen min har sluttet å regne med at hun skal tilbake til Somalia. Jeg har lært å akseptere at jeg er norsk. Også er det mye som ikke har endret seg. Jeg er like avhengig av mamma som før. Avhengigheten har gått fra å gjelde det substansielle – mamma caaanooo (meeeelk!) – til å gjelde det emosjonelle – mamma, jeg kommer aldri til å finne noen! Engang fikk jeg pes fra en fyr som forsøkte seg på meg. Jeg tror jeg kanskje nevnte mamma litt for ofte i samtalen vår, og tilslutt sa han: Du har ikke vurdert å date moren din?
Ouch.
Nå prater jeg ikke om mamma til andre, jeg har liksom lært leksen min. Men avhengigheten vår er litt gjensidig. Min søsterløse mor har hatt meg som nærmeste kvinne i sitt liv. En confidante. Vi har pratet om alt. Virkelig alt. Jeg tror ikke det er grenser for hva jeg og mamma har snakket om. Nå er ikke alt glitter og grønne skoger, moren min og jeg er fryktelig uenig. I det aller meste. Vi er uenige i religiøse, politiske og kulturelle spørsmål. Vi er uenige i sport, vi er uenige i musikk, vi er uenige i språk. Noen uenigheter tolerer vi, andre snakker vi ikke om. Det er vel og greit. Jeg er en god datter. Men jeg kjører min stil. På samme måte som min mor er en velsignelse for sine foreldre, en ildsjel i familien, en god datter, som likevel løper sitt eget løp. I all vår uenighet kan vi være enige at vi er ganske like. Hun er mer sosialt utadvent enn meg (jeg har jo tross alt pappas gener å slite med) og jeg er mer kvasikademisk enn henne (jeg har jo tross alt pappas gener å glede meg over) men vi er i bunn ganske like. Og det er alltid morsomt å komme i situasjoner der vi handler og tenker veldig likt. Om fundamentale ting. Hvordan vi relaterer oss til andre mennesker.
Også tilbake til dette bildet: Det er av meg. Faktisk. I et asylmottak. Og dette innlegget har manglet en rød tråd, jeg vet ikke helt hva innlegget handler om. Mamma, kanskje? Asylmottak? Meg selv? Jeg vet ikke. Dette er ord som bare flommer ut, uten mål og mening. Visste dere at blogg er en omskrivning av web log? En logg er en bokføring over et skips progresjon. En logg, fra lag eller liggja, betegner et tre som er felt – sier noen. Tømmer ble brukt for å måle skipets hastighet. Progresjon, dere.
Clair de Lune – Claude Debussy
Pavane pour une infante defunté – Maurice Ravel
Virkelig agurktid i hodet mitt akkurat nå. Føler jeg har lyst til å blogge, men vet ikke hva jeg skal blogge om. Uinspirert?
“Hun er sterk,” konstaterte han fra den andre siden av bordet.
“Har du muskler?” spurte han ved siden av meg.
Jeg nikket.
Han kløyp meg.
“Au.”
“Du sa du hadde muskler?”
“Man kan være sterk på mange måter.”
Hadde du turt å dele noe virkelig personlig om deg selv? Jeg vet ikke om jeg tør. Men jeg kan prøve meg på noe mindre personlig, noe jeg tåler er der ute på verdensveven.
Jeg gråter alltid med når en karakter i en film begynner å gråte. Alltid.
Noen ganger føles det kriminelt å fortelle andres historier. Det er som om jeg stjeler deres liv, bruker min stemme til å fortelle om sorg, gleder, triumfer og nedturer som ikke er mine. Jeg føler meg tom og blank i selskap med mennesker som forteller om løveangrep og kenyanske gaterøvere med macheter. Jeg har ingenting å dele. Mitt liv, sålangt, har vært intetsigende. Noen ganger trøster jeg meg selv likevel med at mine intetsigende historier kan være av interesse for mine oldebarn. Og det er dette jeg vil fortelle:
Det er veldig lite jeg husker fra min barndom, det jeg husker utgjør likevel et lite hav. Jeg husker sjeldent lukt og lyd, men bilder av det som har skjedd danser stadig i bevisstheten min, og bildene fremkaller sterke følelser. Det jeg husker med andre ord er et hav av oppstykkede, stumme bilder som gjør at det kribler i magen.
Jeg husker min første forelskelse.
Vi gikk i samme førskole. Vi var seks år gamle, og året før L97 trådte i kraft lekte vi sammen hver eneste dag. Jeg kan huske hver detalj ved gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær. Jeg husker håret; blankt, sort og et kaos av krøller. Jeg husker den blå anorakken han gikk med, og det gule reflekset som hang fra lommen. Så var det smilehullene, som økte i dybde og omkrets desto bredere smilet ble. Og jeg husker hvordan hvert kvadratmillimeter ved ansiktet hans glødet bare han skulle fortelle om sin nye powerranger.
Utrolig nok husker jeg ingenting ved broren som jeg også lekte med, hver eneste dag, året før L97 trådte i kraft.
Jeg kan likevel fortelle om bølgen medlidenhet som veltet over meg da en gutt dro buksene av gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær. Jeg fniste ikke som de andre jentene. Jeg så stille på da rødmen snek seg innpå han, da han dro buksa raskt opp og løp ut. Jeg klemte han ikke da, men jeg husker jeg holdt hånda hans ute på lekeplassen. Han dyttet meg ikke vekk. Han holdt like hardt tilbake. Selv om jeg alltid kom sist når vi løp om kapp, selv om jeg aldri ble valgt i kanonball, selv om min mor kledde meg i altfor store klær, selv om jeg hadde [har] en lei tendens til å snuble i ordene bare jeg be lei meg, sint, nervøs eller veldig oppspilt. Han holdt like hardt tilbake.
Jeg nevnte aldri de blomstrete underbuksene hans.
Vi likte hverandre veldig godt. Eller, jeg likte han veldig godt og tror han likte meg veldig godt også. En gang lekte vi ridder og prinsesse på rommet hans, og jeg kan huske han kysset hånden min akkurat slik prinsen kysset Askepotts hånd. Selv om broren ropte æææsj, smilte bare gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær.
Like etterpå braste mødrene våre inn i soverommet. Bekymret. De ble iløpet av få sekunder veldig lettet. Vi var tross alt påkledd alle sammen.
Gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær flyttet året etter at L97 trådde i kraft. Mamma nevnte et eksotisk land familien visstnok hadde flyttet til. Jeg er fryktelig dårlig på å huske lyder, men jeg husker jeg tenkte på hvor langt borte det var. Og at jeg aldri fikk sagt det, altså, fikk sagt ha det.
Ce qui embellit le désert, dit le petit prince, c’est qu’il cache un puits quelque part
Det som gjør ørkenen så vakker, sier den lille prinsen,
er at det ligger gjemt en brønn et eller annet sted i den
