Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Det  er ikke lett å stå opp morgenen og kle på seg, det har alle jenter erfart. Noen finner aldri noe å ha på seg hver morgen, men ender likevel med å gå ut, etter timers hysteri, ganske presentable. Uten å virke altfor stereotypisk og kjønnsgeneraliserende, så er det faktisk en del av det å være kvinne. Du vet, forfengeligheten. Nå sier jeg ikke at gutter bruker mindre tid på å kle på seg, tvert imot, jeg har en kompis som våkner etter par timer tidligere bare for å gjøre seg klar, han er forfengelig. Men nå er det ikke gutter jeg snakker om, jeg snakker om meg selv som ikke rakk min første time fordi jeg ikke fant noe å ha på meg. Selvfølgelig sitter jeg derfor foran bloggen med en kopp kaffe og skal blogge om hvorfor mitt liv, hva klær angår, er for jævlig.

Noen ganger tror jeg Allah har seg en god latter der oppe. Det er ikke annet enn komisk hvordan vi muslimske jenter prøver å følge islamsk kleskodeks samtidig som vi skal henge med det siste på catwalken. Noen får det til, noen ser forbasket bra ut hver gang de går ut av døren at det er helt til å spy av. Noen kjører sin egen sære stil, men ender likevel opp i den første kategorien. Og noen, akkurat som meg, lider av dårlig klesdager konstant. Hvis det ikke er converse skoene jeg innser, for sent, ikke går helt til det ellers formelle moske-antrekket (og jeg har hatt en del flauser hva angår moskéantrekk) så er det hijaben som løsner eller virrer rundt et eller annet. Jeg har prøvd å finne ut hvordan man skal ordne hijaben slik at den sitter godt hele dagen uten å være for stram, for løs eller for komisk – forleden ropte jeg Eureka så høyt at mamma braste inn i rommet og trodde at jeg enda en gang hadde falt fra sengen og slått hodet (hvilket har skjedd et par ganger, jeg skjønner ikke helt hvordan jeg er 19 år gammel jeg heller).

Det som heter Dårlig Hijab Dag er et velkjent fenomen hos alle muslimske jenter, ikke bare en klumsete somalier som meg, en DHD har potensiale til å ødelegge dagen din totalt, for hijaben kan også være satans yngling. Det spiller ingen rolle om du har på deg en hijab, en burka, en jilbab eller en niqab, alle vil oppleve DHD.

For en hijabi, som meg, skjer dette ved at hijaben lever sitt eget liv. Den løsner, den setter seg fast i ting den ikke burde sette seg fast it, den skaper et hijabskille uten like, den sitter for stramt slik at ethvert forsøk på å sette inn ørepropper ender med at alle sikkerhetsnålene ryker og treffer folk som sitter ved siden av meg på t-banen. Å omgås en hijabi er ekstremsport, vi er veldig uforutsigbare. For jenter med heldekkende drakt er konsekvensene mer fatale, burkaen virker mot sin hensikt, den dekker ikke, den avslører. Jeg sukker medfølende hver gang jeg ser en jente med burka som viser omrisset av trusekanten eller BHen en vindfull dag.

Glem tvangsekteskap, omskjæring og mangel på fundementale rettigheter. Det største problemet vi muslimske jenter lider av er dårlige dårlige dårlige hijab dager.

Kjedebutikkene hjelper ikke noe særlig de heller. Det burde være en islamsk vitenskap å kunne kle seg i Vesten. Jeg skjønner hvorfor jenter går i burka, man finner jo ingenting å ha på seg. Min sjekkeliste når jeg er på shopping:

1. Ikke gjennomsiktig

2. Ikke for stram.

3. Ikke for utringet.

4. Ikke for kort.

5. Billig.

6. God kvalitet.

7. Pent.

Du skjønner derfor at kleskapet bugner av crap som jeg ikke kan ha på meg.

Det er ikke lett å være muslim. Tro du meg.

Men nå må jeg prøve å rekke neste time, hvilket vil si, jeg må finne noe å ha på meg.