Irritasjonsmomenter i lesesalen

Illustrasjon fra Andrea Joseph

Etter utfordring fra unge hr. Nielsen. Skulle opprinnelig skrive om tabu, men da tenkte jeg bare på pølsebu og min dårlige humor, derfor handler dette om irritasjonsmomenter.

1. Knasking

Enhver som studerer, har studert eller har hallusinert, i ganjarusen, om å studere vet at knasking i en lesesal er fy. Studenter siterer Fukåå og Hobleboblebekk for illustrere hvor forferdelig knasking i en lesesal er. De mest oppgitte proklamerer et og annet sitat fra han fyren som mente at Gud døde, Nitsje, for å virkelig poengtere at det går nedunder med akademia når medstudenter ikke er istand til å respektere lesesalens svette etikette.

Samtidig er vi alle knaskere. Knasking er som sniking på tunnelbanen. Det er galt og når noen blir fersket hever vi oss hundre meter over dem og ser hovmodig ned, men vi er alle skyldige – på et eller annet tidspunkt. Vi knasker på gulerøtter, knekkebrød, tørr SiO-salat og premature pepperkaker. De beste blant oss knasker diskret. Biter først forsiktig ned, også varsomt igjennom, før de ruger på det som knaskes skal. Når maten har trukket til seg nok spytt, og blitt en myk og ugjenkjennelig masse, begynner vi å tygge så lydløst som overhodet mulig.

De beste blant oss, altså. Idiotene bryr seg ikke. Knask – knask – knask.

2. Vibrerende mobil 

 For deg som ikke er bevandret i den bærebare telefonens verden, en mobiltelefon har tre profiler: Lyd, vibrasjon og stille. Lyd er selvforklarende, når noen ringer deg eller sender en melding synger eller piper mobilen. Stille er også en deskriptiv funksjon, det betyr at mobilen din holder kjeft, og du får ørten anrop og et dusin meldinger, hvis du da ikke følger med. Er du en ganske kjedelig person (-meg, for eksempel) som bor hjemme (- ta meg for eksempel), kommer alle anropene og meldingene fra en og samme person: Moren din.

Vibrerende derimot er en fascinerende profil. Poenget med mobilvibrasjon er at du skal merke at mora di (i mitt tilfelle, altså) ringer eller sender melding, uten at alle andre merker det. Men her har mobilprodusentene glemt en viktig faktor.

Vibrasjonsfunksjonen er tiltenkt en mobil som er godt plassert i lommen. Når en slik mobil vibrerer, dirrer låret ditt og du tenker i et kvart sekund at han sinnsykt kjekke fyren endelig skal invitere deg ut på en dejt, før du må innrømme at det antakeligvis bare er moren din som ber deg kjøpe en halvliter melk. Vibrasjonsfunksjonen er ikke tiltenkt en mobil som, slik tilfelle er med mange studenter på lesesalen, plasseres på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk, er ikke helt trygg på tresorter). For når en mobil, plassert på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk) vibrerer, forplanter vibrasjonen seg gjennom hele benken og den lille lyden, som i utgangspunktet var ment skulle lyde kvalt i lommen, virker kolossal i den urstille lesesalen.

Sett den hersens mobilen på stille.

3. Hipsterkidz med Macbook

Fyren har på seg trange jeans og briller fra Den Store Depresjonen. Han har svensk hårfrisyre, og den vintage skinnvesken alle studenter går med. Fyren slår seg ned ved siden av deg, eller vis-à-vis deg, fyren har på seg en rutete tømmerhuggerskjorte som ikke hører hjemme på Universitetsbiblioteket, fyren lukter av Hugo Boss og regn, fyren tar av seg jakken, fyren setter seg ned. Fyren drar frem et PC-trekk med noe hardt inni, fyren åpner den, fyren løfter fram en sølvfarget bærebar datamaskin. Jeg ser det uunngåelig eplet. Eplet jeg ikke har råd til å kjøpe. Fyren bretter opp den bærebare datamaskinen med eplet. Eplet synger. Vi har skjønt det, du er hipster. Guess what? Jeg er retro. Resirkulert papir og Nille-blyant, biaatch.

4. Kjærestepar

Du ser dem overalt. De ser voksne ut på SV, vintage på HF, sporty på domus medica, som tatt ut av The Big Bang Theory på Matnat og på UV har jeg bare sett jenter. Tolererer dem stort sett, men på lesesalen irriterer de meg grenseløst. Nei, det er ikke OK at du masserer skuldrene hennes når hun blir stiv eller at du stryker henne på ryggen når hun sukker tungt. Og det er ihvertfall ikke greit at du henter kaffe til henne.

Jeg? Bitter? Bitter eksisterer ikke i mitt vokabular.

5. Studenter som tvitrer, i lesesalen, om det å studere.

Au.

Sånn sykt dypt og sykt personlig lizm, snufs, hikst, skål!

Over helgen var jeg på tur med gode folk. Virkelig. Det er sjeldent så mange fine og oppegående mennesker samles på en hytte for sosialt samvær og konstruktiv diskusjon. Jeg trivdes. Jeg gjorde virkelig det. Selv om jeg lider av mild sosial angst, generelt ikke vet hva jeg skal si til fremmede mennesker, er helt ute av istand til å komme inn i en samtale og delta glatt og lett med morsomme og friske innspill. Men det gikk helt greit.

Altså, det gikk ikke helt greit. Hadde en knekke-sammen-hva-i-huleste-gjør-jeg-her-nå-vil-jeg-hjem-episode natt til søndag. Hvorpå jeg, som ikke hadde særlig lyst til å vekke venner i Oslo, tok til twitter for en riktig fin sytetirade, som du kan se tilbake på ved å se på min tvitring fra 15.oktober.

Nå virker det som om jeg ga inntrykk av at det var alkoholen som fikk meg til å renne over, men det var ikke det. Jeg bryr meg generelt ikke om alkohol. En god muslimsk venninne mener at jeg har et overtolerant forhold til alkohol, og det kan godt stemme. Noen ganger er visse mennesker langt hyggeligere beruset, mer avslappet og bedre istand til å snakke fritt. Det er trist at det er sånn, det trist at noen har en kultur der de først kan være sosialt fri med en alkoholpromille i blodet. Uansett, har du fulgt med på bloggen vet du at jeg er istand til å prate om det meste, kjenner du meg i virkeligheten vet du at det er ytterst få grenser for hva jeg kan diskutere. Jeg kan seriøst diskutere alt. Forholdet mellom seksualmoral og bruk av egg i matlaging? Shoot.

Det er kanskje min somaliske bakgrunn, eller kanskje min familiebakgrunn, som gjør at jeg heller ikke er sjenert for å snakke om bestemte temaer. Noen venner reagerte da jeg for  en stund siden blogget om omskårede kvinners orgasmer – jeg bryr meg ikke om tabu. Er temaet og problemstillingen fascinerende, er jeg villig til å diskutere det saklig (- og tidvis usaklig). Men har du fulgt med på tvitringen min har du fått med deg en ting, det er et tema jeg ikke diskuterer fritt – og ihvertfall ikke i selskap med rus – nemlig hijaben min.

Det er det en veldig god grunn til: Jeg har et dypt og åndelig forhold til hijaben min, hvis jeg skal forklare hvorfor jeg bruker hijab kan jeg ikke gjøre det halvveis. Jeg må forklare det ordentlig. Jeg må prøve å få deg – som lytter til meg – til å se mitt religiøse utseende i sammenheng med min religiøse tro. Det tar tid. Jeg gjør det fint over en kopp kaffe eller te. Vi kan utveksle mail og jeg kan forsøke å forklare, og jeg kan møte deg til middag og vi kan diskutere. Min hijab diskuterer jeg ikke:

1. På en bråkete fest

2. I en debatt om muslimer

3. I en diskusjon der jeg er underlagt tidsbegrensning.

Jeg må være viss på at jeg ordlegger meg på den måten jeg vil for å forklare noe som er ekstremt viktig for meg. De to siste punktene faller på sin urimelighet. I en debatt om muslimers rett til A eller B, har det åndelig aspektet ikke en betydning (- i mine øyne). I en diskusjon, eller en setting, der jeg må begrense meg får jeg ikke tid til å utbrodere (eks: dersom spørsmålet stilles gjennom “tre på gata”).

Men jeg diskuterer heller aldri hijaben min på fest. Det er ikke riktig kontekst, og er du beruset er ikke du helt istand til å følge med på det jeg sier eller reflektere noe særlig over det. Lørdagkveld bikket det over for meg når jeg ble spurt om håret mitt er skittent og om det er derfor jeg dekker det til. Det vil si, det bikket over for meg når jeg – selv etter å uttalige ganger forsøkt å bytte tema – likevel ble konfrontert med spørsmålet om hvorvidt håret mitt er skittent. Dirty lizm. Da gadd jeg ikke å svare noe mer enn “nei”. Jeg følte meg skikkelig utafor. Som om det eneste som kan diskuteres ved meg er hijaben min. Jeg følte jeg var i en scene i den store innvandrerromanen. Jeg hadde følt meg superdupernorsk hele turen, og plutselig var jeg den eksotiske innvandreren igjen. Med det skitne håret.

Det såret noe enormt at diskusjonen om hvorvidt håret mitt var skittent ble innledet av en kompis som jeg utallige ganger har diskutert dette om å føle seg utenfor med. Han visste godt at jeg ikke likte å diskutere meg selv på en usaklig måte, og greit, han var kanskje ikke helt på topp akkurat da, men det hjalp pent lite. Jeg følte meg ekstremt malplassert og fanget. Og da ble jeg nedtrykt. Jeg forventet liksom mer av han, han skulle redde meg fra slike situasjoner, ikke kaste meg hodet først inn i dem. Jeg kunne bare nikke stumt når diskusjonen om hijaben min rullet videre. Ristet lett på hodet ved spørsmål om hvorvidt det er “såååånnatte, sånn ek-hikst-stremt skoldende varmt lizzom, snufs?” og nikket når jeg ble spurt om hvorvidt “detta bare er for musskjlimer?” . Og tilslutt orket jeg ikke mer og gikk ut for å få meg luft.

Var jeg urettferdig? Sikkert. Tildelte jeg min kompis’ spørsmål en negativ intensjon han ikke hadde tiltenkt den? Absolutt. Men jeg var altså lei meg. Kan ikke folk slutte å snakke om hijab, og heller snakke om Bon’vik og pol’tikk?

Joda. Det kan de og det kunne de. Kompis nummer to kom ut, oppmuntret meg kolossalt og dro meg inn for å lage stemning. Og da jeg, da natta gikk mot morgen, på vei til senga, endelig fortalte kompis nummer én at det han begynte på var skikkelig teit, kunne han meddele at han skjønte det etterhvert og at han var skikkelig lei for det. Møter jeg ham iløpet av morgendagen skal jeg huske på å fortelle ham at jeg kan være ekstremt melodramatisk.

For det er jeg.

Melodramatisk, altså.

Men noen ganger blir man litt lei, og da kan man ikke noe for det.

Sånn serr lizm, i tilfelle noen av hyttevennene mine dulter innom bloggen, turen var dritbra.   Glad jeg ble godt kjent med dere.

Tunnelbanerasisten

Jeg er en t-banerasist. En selverklært tunnelbanerasist. Går jeg inn i en vogn og kan velge å sitte ved siden av en etnisk nordmann og en sånn nordmann man betegner som flerkulturell, velger jeg selvfølgelig den førstnevnte. Jeg foretrekker å sitte med hvite mennesker. Det har ikke noe med at jeg prøver å unngå alle disse grønnsaksposene innvandrerdamene kommer drassende med, selv om det nok er en medvirkende faktor, nei, jeg prøver å unngå tunnelbaneghettofisering. Dere har alle sett det. Når alle de brune sitter sammen i en gruppe og prater uforståelig sammen. Når de grønne og hvite grønnsaksposene, fylt med okra og couscous, inntar rommet mellom to sittegrupper og gjør at du på vei ut selvsagt snubler, mister telefonen og mens du krabber rødmende rundt og lover deg selv å kjøpe det dumme støtsikre plastrekket til mobilen, ikke rekker å gå av på riktig holdeplass.

Nei, hvite mennesker er mer samlet og, selv om det er gøy å sniktitte i de grønne eksotiske plastposene, vil jeg ikke bidra til å fremme bildet av østkanten som innvandrerabad. Så jeg setter meg pliktoppfyllende og utilitaristisk ved siden av snertne damer med Steen og Strøm-poser. Jeg vil ikke kalle dem poser engang. Små gaver til seg selv.

Problemet er at jeg alltid greier å fremstå høyst uintegrert i selskap med velkledde damer på 50. For mine somaliske venner bestemmer seg for å ringe i slike situasjoner. Om ikke hijab og brun hud var distanseskapende skal jeg love deg at det å skravle raskt og noe høyt på somalisk, vekselsvis på norsk, med utbrudd av “hvaaaa” og “Oh no, she didn’t” vil omvende den beste blant oss til Fremskrittspartiet.

Jeg er en mislykket rasist.

Neste gang tar jeg med meg Peer Gynt, mariusgenser og slår av mobilen.

Humbug, hambug, hamburg..er, mm, lunsj

Foto: 7-how-7

Jeg har få fornuftige tanker i hodet akkurat nå. Det som opptar meg mest er hvor langt jeg ligger etter, hvor uforberedt jeg er på morgendagens kollokvie og hvor fine de nye tusjene mine er. Verden er så mye bedre med fine tusjer.

I hodet synger Oum Kalthoum. Hun har sunget i hodet mitt den siste uken. Jeg har skrevet på et innlegg til en avis og jeg skal besøke Cappelen Damm på torsdag.  Denne måneden får jeg både navnet mitt og pseudonymet mitt på trykk. Hvem er hvem? Det får den oppegående leser selv finne ut av.

Antigen presenterende celler, dere, er hysterisk morsomme. Særlig når du har lest den samme siden fem ganger, og du den femte gangen forstår at hele poenget egentlig kan summeres opp i en setning. Antigen presenterende celler presenterer antigener for antigenreseptorer på B-og T-celler. Men hva er FDC, da? Æsj. Ugh. Ut. Jeg vil ut i sola.

Jeg overbeviser meg selv om at studentene rundt meg tuller. Hun som har rettet på skjerfet fem ganger. Han som har vært på do oftere enn det urinblæra er istand til å tømmes. Hun som intenst stirrer på dataskjermen.  Når ble VG så interessant da?

Slemt? Jøpp. Sa jeg at jeg vil ut? Det vil jeg. Kan jeg det? Nei. Jeg er dronningen av prokrastinering, og nå henger jeg etter. Hva må gjøres da? Lese til hjernen blør. Er livet teit? Ja. Kommer dette innlegget til å bli slettet når Somalieren slutter å være så hysterisk? Antakeligvis.

“shady as a lady in a mustache”

Jeg har en bart. Det er ikke noe jeg er stolt over, det er bare et ubestridelig faktum. Jeg har en bart. Det er like kaldt og brutalt som bomben over Hiroshima. Jenter skal ikke ha bart, skjønner du. Jenter med aspirasjoner om å se attraktive ut, skal ikke ha bart. Bart er stygt. Jeg likviderer min bart. Min kjære, myke bart skal vekk. My weapon of choice? Veet ansiktsvoks.

Jeg varmer voksstripene mellom mine klamme hender. Jeg klipper omhyggelig stripene til passe store størrelser, så drar jeg lagene fra hverandre. Man føler seg kriminell akkurat da. Jeg er en tyv som sitter og pusser brekkjernet. Deretter klistrer jeg de ekle, rosa stripene på overleppen og – drar.

Det. Gjør. Vondt.

Noen ganger glemmer jeg å fjerne, og barten vokser freidig langs overleppen. Synlig kun for meg og enhver som bestemmer seg for å nistirre på overleppen min, fra tre centimeters avstand, i mer enn tre sekunder. Det føles likevel som om hele verden er vitne til den obskøne hårveksten som danser provoserende i vinden. Det er som om mannen i kassen ser alle de 53 korte hårstråene som er der.

En etnisk norsk venninne ble gledelig overrasket da jeg sukket over min udugelige bart.

“Så bra at du nevner det -” sa hun “- for jeg har et par ustyrlige hårstrå som oppfører seg som israelske bosettere. Bygge, bygge, bygge, uten å skjenke en tanke til hvor de bygger.  Midt på kinnet mitt er ikke israelsk jord!”

Kvart på elleve, Jernbanetorget, natt til lørdag.

“Had I known what I know today, I would stay home,” sa mannen som satt på den andre siden – “you know, I had a good job, I had dignity.”

Den småbrisne mannen som hadde innledet samtalen fniste dels, vil jeg tro, av mannens tunge, afrikanske aksent og dels av sin egen lykke. Beruset lykke. Den brisne mannen tilføyde: “And it is cold here, brrrrrr!”

Den afrikanske mannen smilte trist og dro på skuldrene. I det den småbrisne mannen slentret ut av trikken, støttet opp av kjæresten/kona/venninnen, sa den afrikanske mannen:

“But I have beautiful children here, I really do, they are very beautiful.”

 

Kultivertsofistikert, du liksom.

Jeg har aldri spist i en dyr restaurant. Noen vil si være uenige i denne påstanden (“noen” er en person jeg lånte en livmor av i ni måneder). Noen vil vise til kvitteringen fra “Indian House”, helt nederst i Karl Johan, ikke på den kongelige siden av Karl Johan, altså. Noen vil fortelle deg at 500 kr på en kveld burde kvalifisere til “dyrt”, men til mitt forsvar; det var ikke så dyrt når to mennesker ble mer enn mette.

Nå skal ikke dette innlegget handle om min (u)forsvarlige pengebruk, men riktig dyre restauranter. Restauranter der et glass vann koster femti kroner, og forrettene likesågodt kunne være et par Levi’s jeans. Nei, jeg mener restauranter der servitøren kommer med en kvittering dyrere enn lønnslippen min. Jeg skjønner det ikke.

Hver gang jeg går forbi en slik restaurant, hver gang jeg ser på en restaurantguide, virker det som om disse restaurantene tilbyr mat vakkert dandert på et tallerken. Det vil si, det eneste de tilbyr er noen gram mat vakkert dandert på store tallerken. Jeg snakker om restauranter som serverer kunst, og ikke næring. Blir man virkelig mett av gourmetmat?

For all del, jeg skal ikke dømme en-, to- og trestjerners restauranter. De gir sikkert besøkende herlige smaksopplevelser, men jeg ser  for meg Somalieren etter et slikt besøk, hun stikker antakeligvis innom nærmest kebabsjappe og blir mett på 40 kroner.

Hvem kalte meg kultivert?

* Bilde er av en linsesuppe (med spinat og søtpotet) som jeg har planlagt å lage en stund nå, men jeg glemmer å sette av tid. Oppskriften, og bilde, er fra en amerikansk matblogg kalt Two Peas and their Pod, og oppskriften lyder:

1 ts olivenolje

1 løk, hakket

3 fedd hvitløk, finhakket (jeg pleier å rive hvitløken på et rivjern eller mose det i en mortel)

1 gulrot i terninger

2 små søtpoteter skåret i små kuber

3,5 dl grønne linser

ca. 4,5 dl kraft (det jeg pleier å gjøre er å kokke en buljong i den væskemengden som er angitt. Pleier vanligvis å bli bra!)

ca. 4,5 dl vann

2 boks grovhakket tomat

2 laurbærblad

1 ts tørket timian

1 ss hakket rosmarin

ca. 4 dl fersk, hakket spinat

Salt og pepper etter smak

I en stor gryte varmes olivenolje, så tilsettes løk og hvitløk. Disse stekes til løken blir mør og hvitløken litt brun i fargen (passe på at hvitløken ikke blir brent, brent hvitløk er ganske vondt). Så tilsettes gulrot, selleri, og søtpoteter. Grønnsakene kokes til de er myke, det tar mellom fem og syv minutter.

Linsene, kraften og vannet røres inn, tomatene og krydderne tilsettes, og tilslutt smaksetter man med salt og pepper. Gryten skal småkoke, over middels varme, i 35 til 40 minutter.

Helt tilslutt tilsettes spinaten og laurbærbladene fjernes.

Rekker til deg selv og syv sultne venner.

Opplagt igjen; kraftig

Jeg er fornyet. For-nyet, etter en liten hiatus fra lesing og skriving. Fra tenking generelt. Men jeg klør fælt, jeg klør etter å dele med folk alt jeg har tenkt på. Alt jeg har notert. Nå orker jeg ikke å klø mer, så med inngangen til uke tre foran meg, setter jeg en strek over ferien.

Dagen i dag er/I dag er dagen/Dagen er i dag

Du lurer kanskje på hvorfor jeg har lastet opp et bilde av lego-muffins? Kanskje du ikke lurer på det, kanskje er lego-muffins dagligkost over hos deg, eller kanskje du ikke har lagt merke til bilde over?

Uansett; idag er Dagen. Med stor D. Gebursdagen min, såklart! Altså, ikke min faktiske bursdag, min bloggosfæriske bursdag. Idag fyller bloggen hele 4 år. Så fire ganger hurra: Hurrah! Hurrah! Hurrah! Hurrah!

Du lurer kanskje på hvorfor jeg virker så begeistret over en blogg-bursdag, det er fordi jeg elsker bursdager og imorgen, etter eksamen, skal jeg une meg to kakestykker. Én fordi det er sablagodt med kake etter eksamen, og to fordi virtuelle meg har blitt fire år gammelt. Un deg kake du og!

Og imorgen skal jeg i ilden. Ja, fysjom.

Så begynner det på nytt

Du vet, verdens gang. Årskifte. Men dette årskiftet er likevel litt spesielt. For meg ihvertfall. For meg har dette vært mitt første tiår der jeg har vært istand til å følge med på verden rundt meg, reflektere over det som skjer både nært og fjernt og, ikke minst, foreta selvstendige valg – noen bedre enn andre.

For ti år siden husker jeg hvordan verden sto på randen av kaos. Vi var redde, var vi ikke? Litt ihvertfall. Vi hamstret ikke inn mat, vi gjemte oss ikke under bord og pulter, men vi sto der med en liten knute i magen. Vi så på klokken med en engstelig nysgjerrighet, der vi holdt kjærester, venner, kjæledyr – eller mødre, hardt i hånden. Jeg gjorde det. Men ingenting skjedde.

Det blir litt feil. Noe skjedde. Mye har skjedd på ti år.

Den katolske kirken beklager alt vondt forårsaket av kirkens medlemmer gjennom historien, mens mange muslimer ennå sliter med å overbevise folk om at de faktisk beklager alt vondt deres trosfeller gjør. Og på ti år har noen av mine trosfeller forårsaket mye smerte. Verdens supermakt får en president som alltid vil få meg til å trekke på smilebåndene, og de velger enda en president, som jeg ikke helt forstår meg på. Vi opplever mye smerte og lidelse i form av naturkatastrofer og ulykker, og vi står der og spør i villrede: Hvordan?

Noen ganger vet vi både hvordan, hvorfor og hva, men likevel er det urettferdig og poengløst, for irakere, afghanere, sudanesere, kongolesere, somaliere, russere, tsjetsjenere, amerikanere, spanjoler, burmesere, palestinere, israelere og engelskmenn. Mange mennesker kom ikke hjem dette tiåret, fordi andre bestemte seg for å fremme sitt mål på blodig vist.

De siste ti årene har vi avskrevet Pluto som en planet, sett Venus skygge for solen, funnet vann på Mars og sendt Fredrik Skavlan til Sverige. Vi har blitt kjent med fenomener som kom og gikk, og fenomener som består, Paris Hilton, Youtube, Lady Gaga, Julian Assange, Facebook, Petter Northug og Trekant. Blogging kom på moten, og med den, den store bloggedebatten – pink or not?

Jeg har oppdaget mennesker som har inspirert, som har forført meg med sine toner eller ord. Eller, toner og ord. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke er med oss nå, og mennesker som jeg håper vil være med meg i lang tid  fremover. Jeg har blitt provosert, men jeg har også blitt glad. Jeg har prøvd ut livet som en sint radikal antirasist, en sint afrosentrist, en sint miljøverner og en sint hijabforkjemper, men nå er jeg stortsett en pretensiøs, glad, men tidvis lettere deprimert og stresset, student.

Jeg liker å tro at jeg har blitt bedre kjent med hva og hvem jeg er, men alderen skjønner jeg også  at man må la seg forme og tilpasse. Jeg har blitt forelsket, vondt-i-magen-og-verden-raser-sammen-forelsket, også har jeg blitt mindre forelsket. Jeg har reist, og jeg har blitt værende. Jeg har knukket sammen av sorg, men jeg har også grått av glede. Jeg har blitt klemt på og jeg har klemt på andre. Jeg har fått tre store berikelser i mitt liv, og blir kalt “tante” av tre gullige barn.

Og jeg har drømt. Store drømmer. Bygd opp forventninger og forstått at jeg ikke kan forvente av andre det de ikke kan forvente av meg . Jeg har levd. Pustet i omtrent 87 000 timer. Og det begynner på nytt igjen nå.

Godt nytt år!