Category Archives for Bloggrelatert

Livet er en uforutsigbar, humpete, tur gjennom diverse sumper og blomsterkledde sletter

Foto: KatB

Nå kan jeg puste ut. Nå kan jeg svare på kommentarer og epost og henvendelser. Mye har skjedd i det siste: hyttetur, gjester, bursdagsfeiringer, somaliske litteraturfestivaler, en-familie-som-krever-å-se-litt-til-meg-også, flere gjester, små bryllupsfeiringer, foreningsarbeid, sykdom, eksamensangst, atter eksamensangst, mer eksamensangst og – like før ballen begynner å rulle – skriver jeg ett innlegg som får en massiv respons. En respons over all forventning.  Så massiv at folk som kjenner virkelige-meg og ikke “Somalieren”-meg, stopper opp, ser lurt på meg og sier: Blogger du?

I det siste, før ballen begynte å rulle, vurderte jeg å gå offentlig. Skrive under mitt eget navn. Jeg er ikke så anonym som jeg vil ha det til. Veldig mange kjenner meg gjennom bloggen. Veldig mange som kjenner meg utenom bloggen vet at jeg blogger. Det skal egentlig ikke mer enn et Google-søk til for å oppdage min identitet. Dessuten har jeg etterlatt så mange spor, iløpet av fire års blogging, at den observante leser vil se at Norge ikke er så stort og at somaliske jenter, i min alder, ikke så mange.

Men responsen på innlegget mitt har minnet meg på hvorfor jeg blogger anonymt. Jeg liker ikke personfokuset. Jeg liker ikke at det er mer interessant at jeg som  en somalisk jente skriver om det jeg skriver om. Jeg liker at jeg som meg skriver om det jeg liker.  Jeg liker å skrive om å  være somalier, muslim, student, norsk, nerd. Det er aspekter ved min personlighet. Men selv om jeg ofte setter meg selv i en bås, så vil jeg ikke at du skal sette meg i en bås. Jeg vet at jeg er inkonsekvent i tankerekken. Du kan lese mer om mitt ambivalente forhold til meg selv her:  “A Conjunction of Drones Simulating the Way in Which Sufjan Stevens Has an Existential Crisis in the Great Godfrey Maze”

Konklusjonen er at om du ikke vet hvem jeg er, så kan du fint finne ut av det. Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til ødelegge coveret mitt i løpet av dette året,  en eller annen gang, men ikke nå. Ikke nå. Jeg takker for alle rosende ord, men å sende inn et innlegg til en avis er å gå offentlig. Folk får nøye seg med bloggen, enn så lenge.

“A person who has not done one half his day’s work by ten o’clock, runs a chance of leaving the other half undone.”

Flickr: Commons

Jeg har så lite å si, føler jeg. Samtidig er det så mye jeg skulle ønske jeg kunne dele med dere. Ordene kommer ikke ut.  Hjernen er overarbeidet og ute av istand til å sette sammen setninger til en sammenhengende strøm av tanker og poenger. Ofte har jeg sett forundret på mennesker som har påstått at døgnet har for få timer, men nå forstår jeg dem. Døgnet har virkelig for få timer. Dét fordi jeg ikke organiserer døgnet mitt godt nok. Jeg skal dog bli flinkere. I’ll try to have some faith in me.

Fælt så anglofil jeg har blitt i det siste?

Planlagt

Illustrasjon: Andrea Joseph

Jeg tenker som så at hvis jeg lover lesere et par innlegg, så vil jeg tvinge meg selv til å sette meg ned og taste inn alt det som kverner i hodet mitt. Da er planen for de neste innleggene som følger:

11.03: Om hijab og hijabdebatter

12.03: Bestefar er ikke en stokk, men han har et arr på halsen

13.03: Studentpolitikk og minoritetstudenter – argumentene imot

14.03: Studentpolitikk og minoritetstudenter – argumentene for

Fire innlegg skal jeg klare. Ikke gi opp på meg og min tørrlagte blogg, neste hiatus skal jeg si ifra om – god tid i forveien!

Hva har dere lyst til å lese om?

Sitter og blogger fra campus, en milepæl uten like altså, det første innlegget sendt fra en universitets-pc. Nok om det. Jeg vil gjøre bloggen litt mer interaktiv. Jeg tror det kan være morsomt for dere å spørre spesifikt om noe dere vil vite om, morsomt for meg å vite hva folk lurer på om pseudo-intellektuelle afrikanske hijabier.

Kom med en problemstilling jeg skal forsøke å ta stilling til i en bloggpost (samfunnsaktuelt, religiøst osv.) eller et personlig spørsmål om meg (tar forebehold om å ikke svare på de spørsmål jeg oppfatter som altfor personlige, eller spørsmål som kan røpe min identitet. Selv om jeg tror et par lesere, utenfor min omgangskrets, har en viss peiling på hvem jeg er eller kan være).

Fyr løs.  Jeg svarer ikke på alt, hvis det kommer veldig mye, jeg siler litt. Jeg håper det er interesse for det altså.  Gleder meg!

Om Somalieren

16 år har jeg krabbet og gått på vår lille Terra. De siste ti årene har jeg tilbrakt mye tid på skolebenken og nå er jeg en ung, søt videregåendeskole elev. Skolen min er relativt normal, en typisk Oslo skole med mange forskjellige typer. Jeg vil nok si at jeg skiller meg litt ut. Nei, jeg er ikke innbilsk eller narssistisk, men jeg er en muslim. En afrikansk muslim. Og når du attpåtil er en pige og din religiøse tilhørlighet er veldig tydelig fordi du bruker det muslimske hodeplagger er det uunngåelig å skille seg ut.

Det har sjeldent ført til problemer,  unntatt noen rasistiske bemerkninger i ny og ne, har jeg blitt møtt med forståelse og respekt. Jeg skal ikke klage, Norge er et formidabelt sted og jeg håper selvsagt på en fremtid her.

Det er mye som interesserer meg, veldig mye. Det typiske som er musikk, litteratur, venner og film. Det atypiske som er politikk, historie, reiseromaner fra vest-afrika og surfe til øynene blir firkantede. Med andre ord; jeg lever et godt liv.

Kommentarer, positive eller negative (håper på det første) er velkomne. Jeg er ikke særlig morsom og jeg fører ikke et stormfullt og eksotisk liv. Om du søker etter å lese om det, må jeg skuffe deg. Jeg er faktisk ganske kjedelig.

Arriverderci.