Oh, Tenere, you are the treasure of my soul.

Les om:

Tuaregfolket

Tuaregopprørene

Azawad

Det er et tankekors at verdenssamfunnet støttet Sør-Sudan, men er – stort sett – stille om tuaregenes kamp. Sarkozy frykter «Al Qaida»-infiltrasjon i Mali. Ironisk nok er opprørslederen med islamistisk agenda, Iyad ag Ghali, imot uavhengighetserklæringen. Mer absurd enn som så: Ghali var endel av Malis diplomatiske korps til Saudi Arabia. Ansatt av president Amadou Toumani Touré.  Verden vil bedras. Uansett, jeg er litt usikker på hva jeg mener om dette. Jeg kan lite om Vest-Afrika, men har lenge vært klar over tuaregenes urettferdige situasjon. I won’t go all post-colonial on you, men dette er arr etter kolonialiseringen, altså.

About these ads

13 thoughts on “Oh, Tenere, you are the treasure of my soul.

  1. ja – arr etter kolonialiseringa, men også arr etter forfedrene deres. Jeg kan heller ikke veldig mye om Vest-Afrika, men har oppfattet når jeg har snakket med folk at tankene om hvor foraktelig det er å være etterkommer etter slaver, eller lavkaste sånn rent generelt, er fortsatt levende. Og det er altså ikke lenge siden slaveriet ble forbudt i noen av disse landene, og de som eide slavene fikk en kompensasjon fordi de jo tapte eiendom da slavene ble fri (ikke helt sikker på om det var på 90-tallet i annen omgang, i 2007). Siden det ikke nødvendigvis stod en jobb eller en jordlapp klar til de frigjorde slavene var det imidlertid mange som dro tilbake til tidligere eiere.
    I wikipedia-linken som du la ved står det endel om kastesamfunnet deres. De som nå styrer i Mali og Niger er vel ikke etterkommere etter slaver, men er fra folk som ble sjålet for å bli til slaver? Jeg vet ikke hva disse tuaregkrigerne mener om slaveri og kaste og alt det der? Og jeg vet heller ikke om de styrende på litt indirekte måter hevner seg på slaveeierne?

    Må innrømme at jeg totalt har endret mening om endel av disse frigjøringskrigene.
    For det første: Er det ikke litt ulogisk å først si at «vil må ha vår egen stat, vi har en helt annerledes kultur» og deretter flykte til f eks Norge og bo her? Ennå litt mer annerledes.
    Tror vi egentlig at vi alle innerst inne er like, eller tror vi det ikke?

    Det ser for meg ut som om det først og fremst er en kamp om ressurser, menns kamp om eierskap til kvinnene og dessuten enkelte menns kamp om å bli storsjefen. Og det ser ut som om det især oppstår gerilja der det er stor økonomisk ulikhet og diktatur. Med rett til å bruke eget språk i skolen og administrasjon, hvor flertallet i et land tar hensyn til lokale skikker i lovgivning så lenge den ikke direkte strider mot andres menneskerettigheter… Det er konflikt i nordområdene i Norge mellom samer og nordmenn, men det går nå an å ordne opp i det? Det er også konflikt her i Oslo mellom politikere fra vestkanten som ønsker å legge alle narkobehandlingsstedene på østkanten…

    Og nå er det veldig mange mennesker på jorda, altså. Det er faktisk nokså mange å dele ressursene på, og jeg tipper at vi vil få masse fler kriger om ikke vi snart klarer å bli færre. Mye større problem enn aldringen i befolkningen i Norge som Erik Solheim dreiv og sleiva om.

    Noen ting er lurt med store stater, som f eks bort med tollmurer, sikkerhet når det er tørke ett sted og ikke et annet osv, andre ting, som demokrati er lettere å få til når det er mer oversiktlig.

    Litt rart med den krigen og veldig lite snakk om tørkekatastrofen som er på vei i området. http://blogs.redcross.org.uk/uncategorized/2012/04/west-africa-why-mali-conflict-will-increase-hunger/

  2. Azawad lenka peker feil. Fint om du korrigerer :)

    Ut i fra lenka du har til til Wikipedia artikkelen om Iyad Ag Ghaly forstår jeg Sarkozy sin frykt for Al Quaida. Sitat: «He said the group would continue to fight until sharia law was established throughout Mali….. Ag Ghaly also stated that his fighters were responsible for a bloody attack on the commune of Aguelhok two months before … When ag Ghaly reportedly refused to disavow any association with the al Qaeda offshoot … On 3 April, ag Ghaly gave a radio interview in Timbuktu announcing that Sharia law would be enforced in the city, including the veiling of women, the stoning of adulterers, and the punitive mutilation of thieves. According to Timbuktu’s mayor, the announcement caused nearly all of Timbuktu’s Christian population to flee the city.».

    Forstår ikke hvorfor disse islamistene absolutt skal sette seg i Guds (eller rettere Allahs) sted og så forsøke å innføre et «Islam» som jeg tviler på at moderne muslimer kjenner seg igjen i.

    Postkolonialisme? Som Tove påpeker har det vært og er problemer mellom samisk befolkning og «norsk» befolkning (ref samiske skilting i Tromsø og de konfliktene det har skapt). Kanskje ikke så rart at afrikanske stater konstruert og holdt i sammen av koloniherrer på tvers av stammer, språkområder, mm plages med innbyrdes konflikter når de får sin frihet.

  3. - men dersom vi skal akseptere at etniske konflikter er der av en god grunn og ikke bare er en overlevelse fra våre forfedre, den gang vi levde i små grupper som sloss om maten med nabogruppen, vel, da er hele asylinstitusjonen noe som ødelegger samfunnet. Det betyr at vi aksepterer at det kommer hit masse mennesker som tilhører en annen stamme enn de innfødte, og dette vil så i sin tur skape nye etniske konlikter. Eller mener vi at vi mennesker kan klare å heve oss over instinktene våre og se på alle mennesker ssom medlemmer i vår gruppe? Skal vi presse folk til å finne en måte å leve sammen på, uansett hvem de identifiserer seg med? Kan de leve sammen dersom det ikke er for store økonomiske ulikheter?
    Handler nå krigen mellom Nord- og Sør-Sudan om befolkningens store interesse i å få mer olje, eller om enkelte personers ønske om masse penger, personer som sitter trygt bak et skrivebord og kan klare å hisse opp befolkningen til å tro at de andre er slemme? Vi vet jo ennå ikke om denne oljen rent faktisk vil komme befolkningen til gode på noe som helst vis. Andre steder, f eks Nigeria, har ikke oljen akkurat hjulpet det store flertall av befolkningen noe videre.

  4. Litt på siden, men altså: Er disse menneskene genetisk annerledes enn deg og meg, slik at det er greit å gifte bort 13-åringer, eller er det faktisk ikke greit uansett folkegruppe? Attpåtil tre ganger.
    Skal vi forsøke å finne en bedre plass for sigøynere i Europa, samme plass som vi andre har, eller er de og barna deres for evig dømt til å være annerledes fordi det er deres skikk?

    http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Sigoynertiltalen-tema-pa-Slottet-2658601.html#.T4hk282iy8U

  5. Dette har jeg absolutt ikke peiling på, og det kan være noe av det jeg skriver er direkte feil (har sjekket kjapt i Wikipedia, men….). Ikke er det så relevant ift opprinnelig sak heller..

    Norge
    =====
    Norge ble samlet før år 1300, Før den tid var det til tider både borgerkriger og andre interne konfliikter om makta. Bla ble Magnus Lagabøtes landslov etablert i hele Norge i perioden 1274 – 1276. Dette var et, for den tid, svært moderne lovverk. I 1814 fikk Norge noe i nærheten av et demokrati.

    Unntaket er deler av Nord Norge hvor Finmark ble kolonialisert etter samlingen av Norge og den endelige grensen mot Russland i ble fastlagt i 1826. Så sent som i 1959 ble forbudet mot å benytte samisk som opplæringsspråk fjernet.

    Samer skiller seg mao fra andre nordmenn på minst fire måter (ihvertfall rundt år 1900):
    1) Deres områder ble innlemmet i det Norske riket svært sent
    2) Samer har en kulturarv som skiller seg sterkt fra den norske
    3) Samer føler en sterkere tilhørighet til det samiske enn det norske
    4) Samer har ett annet genetisk opphav enn de fleste andre nordmenn

    Så vidt jeg vet er «konflikten» mellom Samer og andre nordmenn om rettigheter til områder og ressurser i tradisjonelle samiske områder den eneste ressurskonflikten i Norge som følger etniske og kulturelle skillelinjer. Slik sett minner den om ressurskonfliktene en ser f.ex. i tidligere kolonier.

    Tidligere kolonier
    ==================
    Tidligere kolonier har blitt holdt kunstig i sammen av kolonimaktene, noe jeg antar har stoppet/bremset nasjonalbyggingen. Når landet blir frigjort går lojaliteten først og fremst mot egen gruppe (stamme, språkområde.. hva vet jeg) og ikke mot nasjonen. Og til sist mangler det en stor middelklasse med relativt god utdannelse, materiell trygghet og som stort set er ganske så fornøyde med tilværelsen og landet de bor i.

    Det er ikke merkelig at en får konflikter i slike områder…. og det er all mulig grunn til å tro at «det vil bli bedre». Landene vil få en sterk middelklasse, landene vil få en nasjonsfølelse, landene vil få en eller annen type fungerende og stabilt demokrati, osv.

    Lojalitet i Norge
    =================
    SSB har regnet seg frem til at 50% av Oslos befolkning trolig vil ha innvandrerbakgrunn i ca 2040 (mennesker som selv har innvandret til Norge eller barn med to innvandrerforeldre).

    Dette kan bli et kjempeproblem dersom dette er mennesker som ikke primært føler seg norske og sannsynligvis ikke noe problem dersom dette er mennesker som føler seg norske og har blitt en del av den norske middelklassen.

    Dette er årsaken til at jeg mener at i Norge er felles «tvungne» arenaer mellom innvandrere og etniske nordmenn veldig viktige. Type felles barnehage, felles skole og felles arbeidsmarked. Dette er også årsaken til at jeg er opptatt av det utvikler seg et vestlig islam hvor det at man er muslim ikke hindrer en fra å oppfatte seg og oppfattes som en del av det norske/europeiske/vestlige fellesskapet.

    Hva dette har med sigøynere å gjøre?
    ====================================
    Sigøynere har tydeligvis en sterk kultur og intern lojalitet som gjør at de vanskelig lar seg integrere med andre etniske grupper. Og det er nok kultur og ikke gener :-)

  6. Takk Hans K: «Dette er årsaken til at jeg mener at i Norge er felles “tvungne” arenaer mellom innvandrere og etniske nordmenn veldig viktige. Type felles barnehage, felles skole og felles arbeidsmarked. Dette er også årsaken til at jeg er opptatt av det utvikler seg et vestlig islam hvor det at man er muslim ikke hindrer en fra å oppfatte seg og oppfattes som en del av det norske/europeiske/vestlige fellesskapet.» Du sier det bedre enn meg.

    Det ser ut til at det istedenfor er eksludering som er den rådende politikken. Jeg treffer f eks aldri min nabo på treninga lenger, fordi han nå går på gratistrening for pakistanske menn. Jeg kan kanskje gå dit… ?

    Vi har en stammefølelse, slik er vi bare, og det hjelper ingen å hyle opp om rasisme. Det eneste som hjelper er å opprette helt konkrete møteplasser og skyve litt på for at folk skal bli nødt til å bli kjent – for å skape et nytt norskt «vi» – forhåpentligvis inkludert både nordsamer, sørsamer og neidensamer og tatere, og nyere innvandrere. Dersom vi altså ønsker å ha ett land med innbyggere som er lojale mot landet. Og det hjelper ingen med mannlige arbeidsinnvandrere som sender penger hjem og bor her alene under dårlige forhold og jobber for småpenger, dersom de skulle levd av det i Norge med høyere levekostnad. Hva slags lojalitet til Norge får de?

    Men tilbake til tamasjekkene:
    For sikkerhets skyld sier jeg litt om meg selv før jeg skriver resten. Jeg er lei av å bli beskylt for rasisme av tullegrunner.
    Jeg ble tidlig kastet ut av det store norske «vi» (mobbing på barneskolen grunnet sykdom) og måtte da vende meg mot noen andre for å få stammefølelsen. Jeg likte ikke heavyrock og svarte klær, så da ble det en slags lett frikergruppe og afrikanske innvandrere. Siden har jeg bodd i utlandet hvor jeg plutselig ble veldig norsk og fullt akseptert av andre norske. Så jeg har vel et litt skrått blikk på hele denne stammeidentiteten.

    Så her kommer noen litt retoriske spørsmål:

    Skal jeg støtte tamasjekkene fordi de fysisk ligner mer på meg enn de andre innbyggerne i landet?
    Skal jeg støtte de andre i landet fordi de har samme religion som mine forfedre?
    Skal jeg støtte tamasjekkene fordi jeg synes alle etniske grupper skal ha hvert sitt land?
    (Neidensamene må opprette egen stat NÅ!)
    Skal jeg støtte tamasjekkene fordi de ikke lenger har jobb i den kjekke hæren til Ghaddafi?
    Skal jeg støtte tamasjekkene fordi de meldte seg til Ghaddafis hær pga diskriminering? (Vet ikke om det stemmer, da)

    Som i Palestina/Israel-konflikten er det ingen av disse to gruppene som naturlig hører til i min stamme. Jeg kan sikkert finne lister med overgrep begått av den siden jeg velger som fiende. Men hvilken side skal jeg velge som min stamme? Kanskje bare la vær?
    Det er altså ett stykke land og en god del mennesker som ønsker å bruke dette landet. Må jeg ta stilling?

    Ellers, somalieren, det tjener deg til ære at du er opptatt av også andre konflikter enn den i din mors hjemland.

  7. Noe av det kuleste med å blogge, er alle de kunnskapsrike leserne som kommenterer. Nå har jeg lest igjennom kommentarene deres.

    Jeg tenker at man får et sterkt behov for å skape en nasjonalfølelse (-for noen basert på etnisitet) med engang man har blitt fratatt en nasjon av en gruppe som ikke deler din etnisitet (-eller andre identitetsmarkører). Hvis jeg husker min historie riktig ble jo Norge Norge (i kursiv) først etter unionen med Danmark, det var da nasjonalfølelsen oppstod ikke sant. Mitt andre hjemland Somalia var aldri Somalia før europeere kom og okkuperte jord og mennesker. Det samme tror jeg gjelder tuaregene. Man har blitt først tvunget inn i en underdanig posisjon av imperialister, og på ny av ens naboer. Da tror jeg nasjonalfølelsen står veldig sterkt.

  8. Ja- nasjonalfølelsen står sikkert sterkt. Tror det er kjennetegnet ved de fleste grupper som greier å overleve som nokså klart avgrensa gruppe over mange generasjoner: Sterke sosiale sanksjoner mot dem som melder seg ut, ofte en demonisering av andre grupper i samfunnet, som f eks at de har andre spiseregler, osv.
    Men jeg tenker også at vi bør kanskje forsøke å være konsekvente når vi støtter eller ikke støtter en gruppes geriljakamp for avskjæring fra landet de bor i. Enten synes vi at stammefølelse ikke er noe som bør oppmuntres, eller vi synes at det er kjempefint med sterk stammefølelse.
    Hvis stammefølelse er bra, støtter vi da alle mulige smågruppers rett til eget land? Og er det alltid så lett å dele inn gruppene? Skal skoltesamene ha sitt eget land? http://no.wikipedia.org/wiki/Skoltesamer – Men det er sørgelig at språket er på vei til å bli tapt.
    Så har vi endel geriljakrigere fra Eritrea som har kjempet for selvstendighet fra Etiopia, bare for å oppleve at det ble et nytt diktatur, nå med en eritreer på toppen. Vil det samme skje i Ogaden og Afarregionen i Etiopia?
    Og dersom vi altså mener at etnisitet er veldig viktig og en følelse vi bør fyre oppunder, hvordan kan vi da ta imot folk av andre etnisiteter her i Norge og vente at de lykkelig skal integrere seg og bli en del av det norske?

    Hvis vi derimot anerkjenner at etnisitet er en sterk følelse, men ikke noe vi ønsker å dyrke fram, da kan vi åpne armene mot flyktninger som kommer til Norge. Vi kan likevel synes det er sørgelig når vi ikke kan bestefars språk. Jeg kjenner faktisk folk fra andre land som har byttet språk i flere generasjoner helt uten å ha noen problemer med det. (Hver generasjon et nytt språk – storpolitikkens påvirkning av den lille mann) Hele Trinidad byttet språk fra en generasjon til en annen uten å se seg tilbake. Men vi kan gå for en mellomting: Alle iranerne feirer nyttår ved å hoppe over bål, selv om bare en liten promille tror at det faktisk er en gudommelig renselse. Det er jo morsomt å hoppe over bål :-)

    Jeg tror jeg ikke er særlig begeistret for denne lille nye staten. Og jeg lurer på hva som skal skje med slavenes etterkommere, som stort sett er en blanding av mange forskjellige folkeslag, ikke kan sine forfedres språk og sannsynligvis ikke vil være spesielt velkommen i «hjemlandet». Og dersom altså tuaregene skal leve tradisjonelt, betyr det da med slaver?

  9. Uff da, nå fyller jeg visst opp kommentarfeltet ditt igjen:
    Men altså: Det stemmer naturligvis at grensene i Afrika ble lagt nokså vilkårlig. Men det betyr ikke nødvendgvis at grensene i Europa følger etniske skillelinjer. Vi har f eks polakker litt her og der, ungarere rundt omkring, tysktalende i Italia og italiensktalende i Sveits, baskere som er mindre fornøyd, visse problemer i Irland, alle i Karelen er vel ikke helt fornøyd med å være russere, det var noe om skjedde i Bosnia for en tid tilbake, og Liga Nord ønsker at de late og håpløse sør-italiernerne skal klare seg selv. De snakker dessuten så ulike former for italiensk at de har vanskelig for å forstå hverandre hvis de snakker sin lokale dialekt. Alle landene har minoriteter, med eller uten åpenlys konflikt.
    I Norge har vi jo ikke bare sørsamer, tatere og sigøynere, og en bitteliten gruppe jøder, men også en god del etterkommere etter samer som ikke helt vil vedkjenne seg opphavet, eventuelt er så fornorsket at det genetiske samiske opphavet faktisk ikke er noe viktig. Og hvis vi vil fortsette: min farfar og bestefar, født 1899 og 1907, kjempet sine brave kamper når bakficshene fra Bislett skulle ta de som kom fra St Hanshaugen. Men de sluttet jo med det da ble voksne.

  10. @Toove: Spør du meg er det bare fint at du fyller opp kommentarfeltet. Ikke min sak egentlig, men….

    Det riktige er vel å støtte opp om alt som gjør regioner, land, områder mer stabile. Men å vite hva som gjør et område mer stabilt er ikke akkurat enkelt å vite. Noe av det Vesten har gjort i de siste årene er:
    * Invasjon av Irak – var det smart sett i etterkant? God idè og håpløs gjennomføring?
    * Invasjon av Afganistan – har det gjort området mer stabilt?
    * Militær støtte til opprøret i Libya – Smart?
    * Hva bør gjøres i Syria? Etter Irak, Afganistan og Libay bør vi jo ha lært noe? Lukke øynene og satse på at alt roer seg ned? Militær støtte til opprørerne?
    Eller om du vil — er det en god idè å støtteTuaregene i deres kamp, og – i så i tilfelle – hva er den beste støtten?

    Tar med et sitat fra Steven Pinker som er (svakt) relevant ift gruppefølelse og volden vi ser i møtet mellom forskjellige grupper og interesser. Teksten er skrevet i anerkjennelse av at verden går fremover og gir et hint om hvilke bevegelser som bør oppmuntres.
    =
    The first is that Hobbes got it right. Life in a state of nature is nasty, brutish, and short, not because of a primal thirst for blood but because of the inescapable logic of anarchy. Any beings with a modicum of self-interest may be tempted to invade their neighbors to steal their resources. The resulting fear of attack will tempt the neighbors to strike first in preemptive self-defense, which will in turn tempt the first group to strike against them preemptively, and so on. This danger can be defused by a policy of deterrence—don’t strike first, retaliate if struck—but, to guarantee its credibility, parties must avenge all insults and settle all scores, leading to cycles of bloody vendetta. These tragedies can be averted by a state with a monopoly on violence, because it can inflict disinterested penalties that eliminate the incentives for aggression, thereby defusing anxieties about preemptive attack and obviating the need to maintain a hair-trigger propensity for retaliation. Indeed, Eisner and Elias attribute the decline in European homicide to the transition from knightly warrior societies to the centralized governments of early modernity. And, today, violence continues to fester in zones of anarchy, such as frontier regions, failed states, collapsed empires, and territories contested by mafias, gangs, and other dealers of contraband.

    Payne suggests another possibility: that the critical variable in the indulgence of violence is an overarching sense that life is cheap. When pain and early death are everyday features of one’s own life, one feels fewer compunctions about inflicting them on others. As technology and economic efficiency lengthen and improve our lives, we place a higher value on life in general.

    A third theory, championed by Robert Wright, invokes the logic of non-zero-sum games: scenarios in which two agents can each come out ahead if they cooperate, such as trading goods, dividing up labor, or sharing the peace dividend that comes from laying down their arms. As people acquire know-how that they can share cheaply with others and develop technologies that allow them to spread their goods and ideas over larger territories at lower cost, their incentive to cooperate steadily increases, because other people become more valuable alive than dead.

    Then there is the scenario sketched by philosopher Peter Singer. Evolution, he suggests, bequeathed people a small kernel of empathy, which by default they apply only within a narrow circle of friends and relations. Over the millennia, people’s moral circles have expanded to encompass larger and larger polities: the clan, the tribe, the nation, both sexes, other races, and even animals. The circle may have been pushed outward by expanding networks of reciprocity, à la Wright, but it might also be inflated by the inexorable logic of the golden rule: The more one knows and thinks about other living things, the harder it is to privilege one’s own interests over theirs. The empathy escalator may also be powered by cosmopolitanism, in which journalism, memoir, and realistic fiction make the inner lives of other people, and the contingent nature of one’s own station, more palpable—the feeling that «there but for fortune go I».
    =

  11. Veldig vanskelig moralsk og etisk spørsmål. Skal vi gripe inn i andre land og i såfall når? Så lenge «vi» selger våpen hykler vi vel litt når vi er så moralsk storartede? Å gripe inn kan gi uante konsekvenser. Men lar vi vær å gripe inn gir jo det også konsekvenser. Jeg leste også et langt debattinnlegg en gang av en som hadde jobbet med bistand, hvor argumentet var at det var bedre med korte kriger som raskt gikk over = ikke gripe inn, fordi den samlede summen av lidelse da ble mindre. Istedenfor altså å holde på i årevis og det blir aldri noen klar vinner.
    Mens jeg skriver dette handler det om Israel på radioen igjen. Så her har vi: Skulle USA latt være å blande seg? Naziregimet var jo uansett såpass ekspansivt at det sikkert snart ville gått konk uansett. Men da ville altså enda flere dødd: Funksjonshemmede, politiske aktivister, folk naboen mislikte og anga, homofile, jøder og sigøynere. Og kanskje flere grupper ville vært tatt ut etterhvert?
    Men skulle de ha opprettet et Israel, et land opprettet for mennesker med store traumer som, med god grunn, ikke lenger våget å bo ved siden av sin nabo?
    Men nå er altså Israel der, og det er ikke helt enkelt å sende folk «hjem» igjen, det være seg til Etiopia eller Russland eller Norge.

    Når de gjelder disse mennene som lager disse store idéene, synes jeg som regel idéene blir for generelle. Vi ser jo til og med at dyr bryr seg om dyr fra andre arter. På den annen side kan folk drepe nær slekt. Det viktige er vel å bygge oppunder den følelsen av slekt med alt levende, som den siste fyren du siterer, Hans? Er ikke det noe av det somalieren driver med, å gjøre oss ikke-somaliere kjent med en ekte somalier så hun blir en person med tanker og følelser og ikke bare et mørkt fjes under en hijab?

  12. Siden det er 8. mai……

    Er veldig glad for at det var de allierte, inklusive USA og England, som vant 2. verdenskrig og ikke fascistene. Og det selv om de allierte utførte en del helt utrolige krigsforbrytelser mot krigens slutt (bombingen av Hiroshima, Nagasaki, Dresden og sikkert mer). Er også glad for at Norge ikke ble en del av Sovjetblokken. Det er neppe like klart hvem som er de gode, de onde og de grusomme i konfliktene i Mali, Sudan, osv.

    Historien viser at det ikke alltid er lett å se konsekvensen av de valg som gjøres.

    Om jeg ikke tar mye feil var USA i praksis med på å bygge opp det Afganske Taliban som vesten senere har brukt store ressurser på å bekjempe. I perioden da Sovjet okkuperte Afganistan var islamske fundamentalister (inklusive Osama Bin Laden) svært effektive i krigen mot kommunistene. Om det så betyr at USA gjennom sine valg dummet seg ut i Afganistan vet jeg ikke.

    I 1953 var bla USA og England med på å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Iran. Iran var nok i beste fall et svakt demokrati, men tenk på hva som kunne ha skjedd dersom man hadde valgt å støttet demokratiet i steden for å styrte det. Dessverre var redselen for kommunistene og behovet for å hegne om egne interesser styrende for de valgene som ble gjort. Det Iranske demokratiske regimet hadde nettopp nasjonalisert Irans oljeindustri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s