I’m bringin’ subtle back – no?

The film places us in a post-apocalyptic world, though there is no sign of how the end came and no trace of a toxic aftermath. So the apocalypse is just a pretext for a peasant community lorded over by an eccentric super race and their police force. The rulers have whatever technologies the script needs; the ordinary people have very little, except bread, humble virtue (as in silent cinema), and waiting for the lottery. Every year, the ruling class put on a show: Teenagers from the twelve districts are selected at random to engage in mortal combat. Only one will survive.

The New Republic

Jeg har ikke sett The Hunger Games. Jeg har ikke lest The Hunger Games som er første bok i en trilogi forfattet av Suzanne Collins. Men jeg har en mening om The Hunger Games. Det skulle bare mangle.

The Hunger Games handler om unge som dreper unge og, som mye annen dystopisk litteratur, vil jeg tro at forfatteren forsøker å kritisere samtiden. Hvorvidt hun lykkes i det har jeg absolutt ingen forutsetninger for å si noe om. Jeg har, som sagt, hverken sett filmen, eller lest boken filmen er basert på. Men det er foruroligende at barn må spyde, knivstikke eller knuse hodeskallene på hverandre, på lerret eller i bok, for at vi skal lære noe om samtiden vår.

Samfunnskritisk litteratur skal tøye grensene for hva vi mener er akseptabelt. Det er da vi lar oss engasjere, det er derfor jeg skriver dette. Men at grensene er tøyd til barn-myrder-barn, for å fange vår oppmerksomhet, sier noe om oss. Det sier noe om at våre grenser har mistet elastisiteten sin. Vi reagerer ikke før vi når det ytterste bristepunktet. Men også bristepunktet vil bevege seg lenger og lenger ut i heden. Kanskje er jeg kynisk når jeg tror at vi når et punkt der vi tilslutt ikke brister, når vi ser det moralsk forkastelige på lerretet – eller leser om det på Kindle – uten å få vondt?

Er det egentlig viktig at man får vondt innvendig, at man blir opprørt, når man møter smerte og urettferdighet i kunsten? Jeg mener, så lenge vi evner å skille rett fra galt.  Så lenge vi oppfatter budskapet og forstår at det litteraturen gjør er å  «sætte problemer under debat»? Jeg vet ikke. Jeg lurer på om  Animal Farm eller The Lord of the Flies hadde slått an i 2012, altså, om det var først nå de ble utgitt av et lite uavhengig forlag. The Lord of the Flies deler et viktig trekk med The Hunger Games. Barn dreper barn. Men etter mitt inntrykk, ikke i like stor grad.

Chanting and dancing in several separate circles along the beach, the boys are caught up in a kind of frenzy. Even Ralph and Piggy, swept away by the excitement, dance on the fringes of the group. The boys again reenact the hunting of the pig and reach a high pitch of frenzied energy as they chant and dance. Suddenly, the boys see a shadowy figure creep out of the forest—it is Simon. In their wild state, however, the boys do not recognize him. Shouting that he is the beast, the boys descend upon Simon and start to tear him apart with their bare hands and teeth. Simon tries desperately to explain what has happened and to remind them of who he is, but he trips and plunges over the rocks onto the beach. The boys fall on him violently and kill him.

Lord of  the Flies | Chapter 9: A View to Death

Jeg føler at denne strikken, som jeg mener kan ha mistet sin elastisitet, tøyes enda mer. Og en hårstrikk som dras ut i det uendelige vil ikke være brukbar.

Det samme gjelder også sex på skjerm og lerret. Fra illusjonen om seksuelt samkvem blant den mannlige og den kvinnelige hovedrolleinnehaveren, gjennom soveromsdøren som lukkes eller kjolen som slippes ned fra skulderen; har vi nå kommet til et punkt der ihvertfall jeg legger hodet på skakke, myser gjennom brillene, ser på HBO-episoden og prøver å forstå hvordan denne sex-scenen kan være simulert, når den ser så virkelig ut.

For all del, jeg ønsker meg ikke tilbake til tiden der det menneskelige var tabu, men denne konstante, til tider meningsløse, eksponeringen for sex – og vold – gjør oss litt apatiske. Gjør den ikke? Jeg synes for eksempel at Vagina Monologene er fantastisk – til tross for at det er brutalt ærlig, ekstremt utilslørt og hysterisk morsomt. Men det bærer mening.  Man må kanskje lete litt for å finne den, slutte å le et øyeblikk for å tenke seg om. Men budskapet når frem – godt. Vagina Monologene ble først satt opp i 1996, det er 16 år siden nå. Kanskje hadde ikke den skapt noe særlig blest idag.  Kanskje Eve Ensler hadde blitt tvunget til å akkompagnere sin monolog med bildepresentasjon av kreftsyke pensjonister, som driver med tantrisk sex, bare for å få litt oppmerksomhet?

9 kommentarer om “I’m bringin’ subtle back – no?

  1. Jeg tror vi ikke klarer å legge merke til virkeligheten hvis den ikke dramatiseres akkurat nå. For noen år siden var jeg veldig opptatt av den britiske dramatikeren Sarah Kane, som holdt på på nittitallet. Hun kastet virkeligheten i ansiktet på teaterpublikummet med brutale virkemidler og sjokkeffekter. Teaterestablishmentet i London mente at hun bare ønsket å sjokkere, men seinere ble det tydelig at hun var den eneste som f eks pekte på at Englands arbeiderklassegutter fremdeles deltok i og ble brutalisert av kriger (Falklandskrigene, Gulf1 og 2, Afghanistan og Irak). I vår såkalte fred- og avspenningstid, og med konsekvenser for kjærester, koner, barn, familier og det engelske samfunnet forøvrig. Da er det jeg lurer på hvorfor vi ikke har sett dette åpenbare faktum før? Er det, som du sier metningen av inntrykk som ødelegger vår evne til å se hvordan verden er skrudd sammen? Eller er det bare den vanvittige mengden dokumentasjonsverktøy (og den kommersielle kunstens etterligning av dens produkter) som gjør at vi synes alt ser ekte ut selv når det er reinhekla bløff? Hvordan reagerer vi da den dagen vi blir presentert for en sannhet vi ikke kjenner fra før?

    Vel, litt avsporing kanskje, men jeg har heller ikke sett filmen eller lest boka. Jeg tenker som deg at det bare er spekulasjon for å skaffe seg omtale. Evt at språket barn bruker i dag er mer brutalt enn vi voksne liker å vedkjenne oss, og at det er dette språket boka/filmen snakker gjennom …

  2. Jeg har lest alle tre bøkene fordi datteren min er blodfan. Det er jo litt om å kjempe mot et diktatur osv, men selve diktaturet er nokså virkelighetsfjernt. Heltinnen dreper kun i selvforsvar og bare fæle mennesker, sånn sett er bøkene mye dårligere enn Harry Potter-serien f eks, som har mye mer rom for refleksjon rundt hvem som er ond, hva som gjør en person ond og kan vi i det hele tatt egentlig si at en person er ond? Men begge bøkene har med litt diskusjon rundt «Dersom jeg gjør dette slemme her, er jeg likevel en god person? Vil hensikten hellige middelet?» – noe som er sårt savnet i de fleste Disneyhistorier f eks.
    Datteren min får skrekk av ekte nyheter som omtaler ekte fæle hendelser, men liker historier hvor hun ikke trenger å tenke at det skjer på ordentlig. Dødslekene har en tøff kvinnelig hovedperson, passe ung, og handler om ting som oppofrelse og hva vi kan kreve av andre når det gjelder å risikere livet. Hun vil ikke lese f eks Anne Franks dagbok, nettopp fordi det faktisk har skjedd, og når hun tenker på det blir hun så lei seg.
    Vet ikke hvor vanlig det er å være slik?

  3. Først en digresjon og med forbehold om at jeg ikke har lest, hørt eller sett Robinson Crusoe:

    Robinson Crusoe er romanen om en engelskmannen som strander på en «øde» øy. Takket være sin overlegne engelske kultur, teknologi, religion og rase (?) tar han kontroll over naturen og overvinner de ville, menneskeetende, lokale innfødte. En tankegang som passet inn i den tids kolonialisering og slavehandel.

    Lord of the Flies er romanen om de engelske kostskolebarna som strander på en «øde» øy og som på få dager mister hele sin kulturelle og moralske bagasje og blir «villmenn». Slik sett kan Lord of the Flies leses som en motsats og kanskje til og med et motsvar til Robinson Crusoe.
    ==

    Selv er jeg ikke så veldig bekymret over strikken som strekkes. Jeg er mer en tilhenger av Steven Pinker sin teori om at «Verden har aldri vært et bedre sted», eller om du vil – at strikken stadig blir strammere. Gjennom årene har terskelen for når vi reagerer på brudd på menneskers integritet blir stadig lavere og handlinger som var akseptert for titalls eller hundretalls år siden ansees i dagens samfunn som grusomme, inhumane og forkastelige.

    Les gjerne Aftenpostenartikkelen «Verden har aldri vært et bedre sted» (ref. http://www.aftenposten.no/kultur/-Verden-har-aldri-vart-et-bedre-sted-6785018.htm) og få med den 20 minutter TED forelesningen det henvises til nederst i artikkelen.

    Når det er skrevet … ja det finnes veldig mye underholdning type film, litteratur, dataspill og annet hvor mennesker av alle aldre og kjønn behandles som verdiløse. Leste Blood Meridian av Cormac McCarthy, utgitt i 1985, i fjor sommer. Bokas historie utspiller seg ved den Meksikanske grensen i 1849/1850 og handlingene i boka vitner om et menneskeskyn hvor et liv ikke har noen egenverdi. Uten å ha lest «The Hunger Games» er jeg rimelig sikker på at «Blood Meridian» har episoder, også hvor barn er involvert, som lang overstiger «The Hunger Games» i grusomhet.

    Om «Blood Meridian» bør leses? Kanskje. Boka er godt skrevet, den gir oss innsyn i en verden vi ikke kjenner og dersom den er historisk korrekt viser den at verden går fremover. Men jeg kommer nok ikke til å lese mange slike bøker. Til det er boka for ubehagelig.

  4. me too. i’m not a critic. i’ve seen reviews on my tweeter timeline. it’s in the gladiator genre for kids :-) on saturdays, i watch (mostly listen) to filmens historie on nrk. fascinating series. the last film i saw in the cinema (mmmm tin tin :-))

  5. Sven,
    Sarah Kane er notert, hun høres veldig interessant ut! Det siste du sier er interessant, sett at språket unge snakker idag er slik, er det greit? Er det greit språket brutaliseres?

    Tove,
    det synes jeg er fascinerende, nå vet jeg ikke hvor gammel datteren din er, men jeg tror endel voksne tenker slik også. Men er ikke det en form for eskapisme, man ønsker ikke å forholde seg til virkeligheten, og søker heller fiksjonen?

    Hans,
    jeg var og hørte på Pinker, da han kom til Oslo. Men – gjennom teknologiske fremskritt – utsettes vi jo for mer og mer vold. Og mer virkelighetsnær fremstilling av vold. Jeg er veldig nysgjerrig på hva det gjør med oss.

  6. For min del vil jeg altid lure på hvor den kommer fra denne trangen til å kritisere noe man ikke har lest eller sett.

    Men til saken. Det er en myte at det foregår en slags prosess der man tøyler grensene mer og mer innen underholdning hva gjelder sex og vold. Er man litt filminteressert vet man at vold og seksualisert vold ble framstillt ‘grovere’ på 70-tallet enn idag. Har man lest litt historie eller sett litt samtidsnyheter vet man at virkelige grusomheter har vært og er underholdning mange steder i verden.

    Hva gjør et samfunn avstumpet? Ikke ‘hunger games’ i alle fall. Vold, æreskultur, kampen for basisbehov som mat, offentlig pisking og avretting, ideologisk intoleranse….dette er tingene som gjør samfunn avstumpede. Vi lever i en verden der folk stimler sammen på torg for å se at homser henges fra heisekraner, folk piskes for utroskap, der kvinner kastes syre på eller får ansiktene presset ned på kokeplater i æressaker.

  7. Morsomt at du har hørt på Pinker i Oslo (jeg burde ikke blitt overrasket og misunner deg litt….). Skriv gjerne et innlegg om temaene Pinker tar opp. Og gjerne med referanser til tankene f.eks. Usman Rana har om et «vestlig» Islam basert på det beste av islamske og vestlige verdier (og så man kan diskutere hvilke verdier som er de «beste»).

    Jeg tror Julia har rett ift at det er en myte at vi utsettes for mer og mer sex og vold i (underholdnings)media, men jeg er veldig usikker. Om ikke annet er tilgangen til medier som formidler vold som underholdning og nyheter større enn tidligere (internett, flere TV kanaler).

    Noe av det som påvirker oss mest bør være voldsspill hvor personen selv er en aktiv detaker i voldsutøvelsene. Fant en blogg som henviser til en rapport som igjen har vurdert mange av de studene som omhandler hvordan man påvirkes av voldelige dataspill (http://gladwold.blogspot.com/2011/06/men-jeg-har-da-aldri-drept-noen.html) og hvor det bekreftes at deltagelse i voldsspill har en negativ påvirkning på personers empati.

    Utdrag av bloggen:
    ==
    Psykologiprofessor Craig Anderson ledet en gruppe forskere i Japan og USA som har lagt fram en metastudie basert på 130 forskningsrapporter som omhandler barn og videospillvold. Resultatet fra analysen er at voldelige spill påvirker barn i alle aldersgrupper, av begge kjønn, og i både østlige og vestlige kulturer.

    Utslagene er ikke store, men Anderson er krystallklar i sine konklusjoner om at voldelige dataspill øker sjansen for aggressiv oppførsel både på kort og lang sikt. Han påpeker også at dette er en risikofaktor for fremtidig aggresjon og negativt adferdsmønster som det er enklere for foreldre å ta tak i enn for eksempel genetikk og fattigdom (Anderson et. al 2010).

    Anderson har tidligere publisert lignende metastudier om medievold, og funnene er omtrent det samme: De viser en liten, men signifikant sammenheng mellom bruk av voldelige dataspill og aggressive tanker og holdninger, og lavere grad av empati. Det nye er at de kan påvise langtidseffekter.
    ==

    Fafo har skrevet en rapport vold og voldsutviklingen i Norge de siste 30 årene – og spesielt blant ungdom (http://www.fafo.no/pub/rapp/189/s-drag.htm). Her står det at volden i Norge har økt de siste 30 årene, sitat: «Volden har økt blant utsatte grupper i befolkningen, men ikke blant folk flest.». Vold i media blir nevnt, men ikke som årsak til utviklingen. Slik jeg tolker rapporten er voldsutøverne først og fremst personer som har egne problemer å stri med som rus, utrygg barndom og/eller alvorlige sinnslidelser.

    Rapporten påpeker at vold i media påvirker ungdoms trygghetsfølelse, sitat: «Det er først og fremst omtale av vold i media som gir ungdom frykt». Jeg antar det her er snakk om «nyhetsvold» og ikke ren «underholdningsvold»/fiksjon.

  8. Åh, takk for interessant blogg og undersøkelse!

    Julia, trangen skyldes skrivelyst, den, og kanskje et behov for å mene noe om ting man egentlig ikke burde mene noe om? :)

  9. Sannheten er vel muligens at virkeligheten er uendelig mye mer grusom enn det vi kan beskrive i fiksjon. Og enda mer poengløs.

    Denne sjokk effekten som etterlyses er kun et virkemiddel til å fange oppmerksomheten rundt et verk. Det har jo ingen verdi i seg.

    Leser vi de gamle klasikerene, med innlevelse og medfølelse for karakterene, så er vold vold, og smerten den samme i dag som i går.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s