Venner, jeg har vært på debatt. Og jeg har blitt skuffet. Virkelig skuffet. Den siste uken har for meg vært syv dager med febrilsk hoderisting, og debatten idag ga meg spasmer. Etter tragedien i sommer fremsto det – for meg – som om debattklimaet i Norge ville utvikle seg til å bli nyansert, reflektert, mer kunnskapsrik og mer åpen. Den har dessverre ikke blitt det.
Jeg begynner med debatten i regi av Minotenk, som bar tittelen “Muslimske kvinner; frekke, frie og frelste?“. Møtet var inspirert av Frekk Forlags utgivelse “Søstre“. Javel, tenkte jeg. Ikke fullstendig upartisk, da jeg har blitt intervjuet i boken, men positivt innstilt, for Minotenk skrev tross alt:
“Vi ønsker med dialogmøtet å dra debatten videre. Bevege oss vekk fra teologiske dilemmaer og peile oss inn på hvordan norske muslimer kan leve side om side med sine ulike oppfatninger av hva islam er og betyr for dem, hvordan muslimske kvinner skaper sin egen frihet – definerer sine egne liv. Hvilken rolle kan muslimske kvinner spille i kampen mot ekstremisme? Kan vi endelig legge bak oss spørsmål om muslimske kvinners klesdrakt?”
Med et panel bestående av Amal Aden, Bushra Ishaq, Fatima Ismail, Lena Larsen og Nayab Dua, altså kvinner – med unntak av Lena Larsen – uten særlig teologisk utdanning, hadde jeg inntrykk av at dette kunne være et møte der teologien ikke var hovedanliggende, men der fokuset lå på hvordan svært ulike muslimer ville være istand til å leve sammen. Hvilke utfordringer de møter, og hvordan disse utfordringene kan håndteres. Problemstillinger mer enn aktuelle for alle nordmenn, både muslim og ikke-muslim konservativ og såkalt liberal. Når arrangement var rammet inn som en dialog, en meningsutveksling der den gode konversasjonen er prioritert fremfor den skarpe konfrontasjonen, var skuffelsen stor da ordstyrer åpnet med noe i retning av:
Hvordan kan man snakke om frihet når mange ikke engang tørr stå frem med sin forbudte kjærlighet. Når man blir baksnakket og får et sosialt stigma over seg om man har en kjæreste, eller er fysisk med sin kjæreste?
Det er mye som er galt med dette utsagnet. Det ene er den grove generaliseringen jeg antakeligvis hadde latt passere om møtet hadde funnet sted på en bygd i Troms, der samfunnsaktivistenes syn på unge minoritetnordmenns kjærlighetsliv var basert på Adil Khans rolle i Taxi. Men at en minoritetpolitisk tenketank i Oslo skal postulere at alle minoritetnordmenn risikerer sosialt selvmord ved å være åpne om kjærligheten sin er kunnskapsløst – og overraskende. Somalierne i salen trakk et kollektivt sukk. Igjen er subindisk kultur fremstilt som universell muslimsk praksis. Jeg våger å påstå at dette ikke bare er subindisk kultur, men en subindisk kultur – delt av noen arabere – som er på vei ut.
Det finnes miljøer der ukulturen klemmer om beina dine med sine tentakler og etterlater stygge merker, men da er det disse miljøene man må fokusere på, ikke gjøre problemstillingen allmenngyldig. For unge flest, både de med muslimsk bakgrunn og de uten, er familiens aksept av partner nettopp familiens aksept av partner. For noen foreldre vil det være vanskelig å akseptere datterens utkårede – enten han er fra en annen kaste, en annen klan, av en annen etnisitet eller fra en annen sosioøkonomisk klasse. Og det uavhengig av om familien er muslimer eller har innvandrerbakgrunn. Det er ved å eksponere familien for kjæresten at toleranse og aksept utvikles, det er ved å eksponere et miljø for utradisjonelle valg at kollektiv aksept og toleranse utvikles, og det vil være like upopulært for en odelsjente fra Troms å gifte seg med en kongoleser som det er for undertegnede å gå hånd i hånd med en hvit fyr på Grønland. Pionéerer må tåle shit, det inngår i pakken, men regn med at blandingspar vil bli normale og tilslutt vil få reagere ekstremt.
Å diskutere “forbudt kjærlighet” - derimot – i enhver diskusjon med muslimske jenter er lite fruktbart. Det er saftig, gad vite, men lite fruktbart. Du gjør ikke kjærligheten mindre forbudt ved å diskutere den med folk som - egentlig – er enige. Den eneste sammenhengen der “forbudt kjærlighet” er interessant er i en diskusjon om religiøse og kulturelle lederes støtte til folk som velger utradisjonelt. Men det er det ingen som gidder å diskutere.
Nuvel, en annen ting som var galt med utsagnet var at motstand mot en kjæreste kan ha mange årsaker. Å snakke om “forbudt kjærlighet” generelt er umulig, da et forhold og en families reaksjon vil variere både mellom kulturer og mellom familier. Jeg har tidligere blogget om både det å gifte seg utenfor sin kultur og det å miste sikkerhetsnettet sitt.
Men det helhetlige inntrykket jeg satt igjen med, etter debatten, var at det absolutt ikke var ålreit å være en konservativ muslim i Norge. Muslimer drikker, har sex, truer og er kriminelle – i like stor grad som ikke-muslimer – og da er det lite vits i å holde ved tomme, middelalderske, idealer som avholdenhet og før-ekteskaplig sølibat. La folk være muslimer akkurat slik de ønsker å være muslimer – sålenge deres måte å være muslim på ikke er konservativt. Sålenge man ikke kan mene at homofilt samliv er uforenelig med islam , men samtidig ikke ha noe imot homofile per say?
Og konfrontasjonen, den sluttet å være en konversasjon etter et kvarter, peilet seg mot de store teologiske spørsmålene. De samme teologiske spørsmålene debatten ikke skulle dreie seg om. Den dreide seg også om alle de som ikke var der, ikke satt representert. Den dreide seg om Aisha Kausar som i det siste har fått mye medvind og det dreide seg om ekstremistene i IslamNet. Jeg blir fysisk uvel av Fahad Qureshi, når han oppfører seg uforskammet mot meningsmotstandere, når han sår i tvil med-muslimers islam og troverdighet bare de er uenige med ham, når han anklager alle andre for å “prostituere Allahs religion” bare han får mye press på seg. Men, det slår meg at han har blitt tvunget inn i en rolle som “de videoproduserende jævlenes”-talsperson. Selv når han gang på gang har påpekt at han tar avstand. Lar jeg meg selv være vennlig innstilt til unge Qureshi, forstår jeg frustrasjonen hans.
Once a bad guy, always a bad guy.
Det forsvarer selvsagt ikke ufyseligheten han viser andre, men det kan være med på å forklare.
Og hva med Norges berømte niqabi?
Det er skummelt hvordan man i 2012 legger bak seg digitale spor som ikke kan vaskes bort. Særlig skummelt når man er ung, ikke helt har tenkt gjennom det man sier, men er veldig lidenskaplig om sin sak. Jeg tviler sterkt på at Aisha Kausar støtter Taliban, om hun har kjennskap til alt det Taliban har gjort. Like lite som jeg hadde hengt opp plakat av Ché Guevara om jeg hadde visst om alt han hadde drevet med – utenom å henge på radikale fjortissers soverom. Og jeg er glad ingen idag stiller meg til ansvar for de meningene jeg hadde da jeg var litt yngre, og jeg er heldig jeg ikke var omringet av twitter og facebook.
Idag ble vi på Minotenks dialogmøte, eller debattmøte, fortalt at Aisha Kausar takket nei til å delta da hun ikke ønsket å delta i et kjønnsblandet arrangement. Det gikk et gisp i salen, og Kausars ekstremisme ble atter engang bekreftet.
Jeg ble sint.
Ikke på Aisha, men på alle andre.
Sist jeg møtte Aisha fortalte hun meg, og gruppen som deltok i Søstre, at hun ikke ønsket å delta i arrangementet da hun fryktet å bli stemplet som “ekstremisten” i salen. Det er noe annet enn å takke nei til å delta fordi det vil være menn tilstede. Hvor er det logiske resonnementet til arrangørene? Vi snakker om Aisha Kausar som turnerer Norge for å fortelle ungdom, både gutter og jenter, om sitt valg. Vi snakker om samme Aisha Kausar som har takket ja til å sitte i et panel med meg, Olav Elgvin og Majoran Vivekhanantan torsdag neste uke? Det er tydelig at hun takket nei til Minotenks invitasjon av andre årsaker enn at det ville være testosteron tilstede. Mulig at hun oppga det som grunn – meget dumt om hun gjorde det – men det var en kortslutning av Minotenk å dele denne unnskyldningen med salen.
Lite dialog ved det.
Jeg har ikke så veldig lyst til å dra på flere dialogmøter hvis de skal følge samme mal.
Og jeg håper inderlig at disse merkelappene dør ut.
For jeg er konservativ.
Og liberal.
Og tradisjonalist.
Og moderne.
Og feminist.
Men først og fremst er jeg et individ.
Dæven, det var skikkelig klisjé.
Men dere skjønner poenget.
