Et slags forsvar for IslamNet. Det er tross alt fredag.

Det har vært mye diskusjon om muslimer i det siste, i omtrent alle nyhetsmedier, blant kjente og ukjente opinionsdannere, og i sosial medier. Felles for disse diskusjonene om muslimer og islam er et stort personfokus. Det handler om mine erfaringer og hva navngitte andre har gjort. Jeg er omtrent like skyldig i dette som alle andre, både såkalt konservative og liberale muslimer – såvel som ikke-muslimske nordmenn. Men det er aldri konstruktivt å diskuterer person istedenfor sak, og selv om debatter gjerne er spennende, bør det ikke være underholdning vi søker når vi engasjerer til meningsutveksling.

På den ene siden har det kommet anklagelser om ekstremisme, en marginal gruppe muslimer – i stor grad muslimske menn – valgte å demonstrere foran Stortinget, mot norsk tilstedeværelse i Afghanistan. I forkant ble det lagt ut en video med det mange tolker som trusler mot norske myndighetspersoner. Smakløst, upatriotisk og uislamsk. Da det ble vanskelig å kalle inn initativtakerne til demonstrasjonen på teppet, inviterte man likegreit den skumleste muslimen som gidder å dukke opp på tv, nemlig Fahad Qureshi.

Jeg er sterkt uenig med Qureshi. Både i spørsmål om teologi og i islamsk juss, og i måten han forsøker å formidle islam. Jeg er heller ikke en stor tilhenger av hvordan han uttrykker sine meninger så selvsagt. For lite i islam er selvsagt. Om det eksisterer full og absolutt enighet blant religiøse lærde, hadde vi ikke hatt alle disse religiøse retningene. Jeg er heller ikke glad i hvordan noen medlemmer av den foreningen han er forgrunnsfigur for opptrer overfor meningsmotstandere. Å praktisere islam innebærer både å handle etter islamske retningslinjer, men også å erverve ydmykhet, tålmodighet, åpenhet og uttrykke moderasjon i møte med de man er uenig med. Jeg synes hverken Qureshi eller foreningsmedlemmene, som har uttrykt seg i mediene, har vist dette.

De har vært noe aggressive. Det vil være lesere som innvender med at medlemmer av denne foreningen alltid viser aggressivitet. Og jeg har tenkt mye på hvorfor dette sinnet oppstår.

Jeg tror at det har noe med at man fort plasseres i en bås, i den norske offentligheten. Qureshi, og foreningen han startet, har blitt merket som «ekstremister». Jeg tror mange av medlemmene i foreningen vil si seg enig i at de har meninger, som i forhold til majoritetsbefolkningens verdisyn, er ytterliggående. Og det virker som om Qureshi er villig til å forsvare sine meninger, men det han ikke er villig til – og i denne skjebnesvangre fredagen ønsker jeg å forsvare min pakistanske trosfelle – er å forsvare meninger andre tror han har.

Det kom tydelig frem i Debatten på NRK forrige uke om ekstremisme. I all min uenighet med Fahad Qureshi, er jeg ganske sikker på at han ikke støtter sjikane av kvinner. Altså, jeg kjenner ikke Qureshi, men jeg har møtt typer som han. Dypt puritanske og dypt sosialkonservative menn med en salafistisk tilnærming til islam. Noen av disse typene har jeg tidvis vært venner med. De mener endel ting jeg ikke liker, endel ting jeg mener må motsies, de har en idé om hvordan jeg burde te meg, de hverken håndhilser og noen ser ikke på meg, men de diskuterer og de oppfører seg ærbødige rundt meg. Jeg kjenner ikke Fahad Qureshi, men jeg har ikke på følelsen at han – eller den nærmeste kretsen rundt han – er de som tyr til et vulgært språk for å trakassere mennesker som velger annerledes. Det er ikke slik at alle som har skjegg, og ser litt morske ut, går rundt og tror at kvinner som ikke kler seg etter tradisjonell islamsk kleskodeks er horer. Det er en fordom man har mot mange dypt sosialkonservative.

Tillegg: Etter at jeg skrev dette innlegget gjorde Shazia Sarwar meg oppmerksom på at Qureshi selv har trakassert kvinner, oppførselen til Fahad mot Shazia var uislamsk. Tilgivelse, tawbah i islam, innebærer at man ber til Gud om tilgivelse om det vonde man har forårsaket, men først og fremst, at man ydmykt ber om tilgivelse fra den personen man begikk uretten mot. All den tid Qureshi skal fremme islam, håper jeg han begynner med tilgivelsen. For det finnes absolutt ingen forsvar for dette, Fahad.

Når de de derimot innser at de stilles til ansvar for den sjikanen andre opplever, går de i forsvarsposisjon. En respons som både forsterker den gjengse oppfatningen majoritetsbefolkningen har om dem, forsterker fokuset på dem som en frynsete gruppe og forsterker den gruppementaliteten innad som baserer seg på at omverdenen er imot dem. En respons som produserer et – tidvis uislamsk – hardt språk og anklagelser mot meningsmotstandere.

Igår satt jeg i paneldebatt med Olav Elgvin, som forsker ved FAFO og driver bloggen Muslimprosjektet. Noe av det som satt igjen, da han som vanlig hadde resonnert godt rundt problemstillinger om muslimer, var at kritikk mot muslimer og islam bør være konkret. En konkret kritikk mot IslamNet, forrige høst, var deres holdning til dødsstraff. Men ser jeg tilbake på de to siste ukene skjønner jeg ikke helt hvorfor Fahad Qureshi ble invitert til Debatten, og hvorfor IslamNet igjen har blitt et samtaleemne. For i utgangspunktet var alle enige. Nei til ekstremisme. Nei til sjikane.

De beskjeggede i IslamNet har blitt representanter for gruppen de opprinnelig tok avstand fra.

Nei, jeg sier ikke at de er ofre. Jeg synes de kunne distansert seg fra typer som tydeligvis vil ugagn. Jeg synes de burde være mer forsiktige med hvordan de uttrykker seg, både offentlig og privat. Men i den skillelinjen som har blitt trukket de to siste ukene, har de tydeligvis endt på feil side. Og det skjønner jeg ikke helt. Fordi de generelt har uspiselige meninger?

Jeg synes noen medlemmer i IslamNet har en avslappet holdning til det å så i tvil andre muslimers intensjoner og tro. Dét er en konkret kritikk, som man må utfordre dem på. Jeg utfordrer dere på det. Men har dere observert hva medlemsmassen i hovedsak består av? Unge mennesker. Og har dere sett hvordan de diskuterer? Følelsesladet. Og kanskje det er dét man må innse – at foreningen ikke er en representant for en verdensomspennende global, mørk, bevegelse, men en forening av unge mennesker i opposisjon til det etablerte – både etablerte strukturer i majoritetsmiljøet og minoritetsmiljøet.

I offentligheten dominerer et dualistisk syn på muslimer, føler jeg. Man skal enten følge begrepsparet «skummel og erkekonservativ» eller «moderat og liberal». Disse begrepene bærer meninger, meninger alle de som stemples med ikke greier å stå innefor. Og dét er problemet med dette personfokuset i den norske muslimdebatten. Det går på person, du er enten fæl eller god. Og fælheten er ikke grei å riste seg av. Og kanskje er det slik at når man allerede er stemplet som fæl, skummel og fryktelig ekstremist – at man har lettere  for å akseptere andre som er skjøvet ut av varmen, ofte med god grunn?

Spredte tanker om de siste dagenes muslimdebatt og Minotenks dialogmøte

Venner, jeg har vært på debatt. Og jeg har blitt skuffet. Virkelig skuffet. Den siste uken har for meg vært syv dager med febrilsk hoderisting, og debatten idag ga meg spasmer. Etter tragedien i sommer fremsto det – for meg – som om debattklimaet i Norge ville utvikle seg til å bli nyansert, reflektert, mer kunnskapsrik og mer åpen. Den har dessverre ikke blitt det.

Jeg begynner med debatten i regi av Minotenk, som bar tittelen «Muslimske kvinner; frekke, frie og frelste?«. Møtet var inspirert av Frekk Forlags utgivelse «Søstre«. Javel, tenkte jeg. Ikke fullstendig upartisk, da jeg har blitt intervjuet i boken, men positivt innstilt, for Minotenk skrev tross alt:

«Vi ønsker med dialogmøtet å dra debatten videre. Bevege oss vekk fra teologiske dilemmaer og peile oss inn på hvordan norske muslimer kan leve side om side med sine ulike oppfatninger av hva islam er og betyr for dem, hvordan muslimske kvinner skaper sin egen frihet – definerer sine egne liv. Hvilken rolle kan muslimske kvinner spille i kampen mot ekstremisme? Kan vi endelig legge bak oss spørsmål om muslimske kvinners klesdrakt?»

Med et panel bestående av Amal Aden, Bushra Ishaq, Fatima Ismail, Lena Larsen og Nayab Dua, altså kvinner – med unntak av Lena Larsen – uten særlig teologisk utdanning, hadde jeg inntrykk av at dette kunne være et møte der teologien ikke var hovedanliggende, men der fokuset lå på hvordan svært ulike muslimer ville være istand til å leve sammen. Hvilke utfordringer de møter, og hvordan disse utfordringene kan håndteres. Problemstillinger mer enn aktuelle for alle nordmenn, både muslim og ikke-muslim konservativ og såkalt liberal. Når arrangement var rammet inn som en dialog, en meningsutveksling der den gode konversasjonen er prioritert fremfor den skarpe konfrontasjonen, var skuffelsen stor da ordstyrer åpnet med noe i retning av:

Hvordan kan man snakke om frihet når mange ikke engang tørr stå frem med sin forbudte kjærlighet. Når man blir baksnakket og får et sosialt stigma over seg om man har en kjæreste, eller er fysisk med sin kjæreste?

Det er mye som er galt med dette utsagnet. Det ene er den grove generaliseringen jeg antakeligvis hadde latt passere om møtet hadde funnet sted på en bygd i Troms, der samfunnsaktivistenes syn på unge minoritetnordmenns kjærlighetsliv var basert på Adil Khans rolle i Taxi. Men at en minoritetpolitisk tenketank i Oslo skal postulere at alle minoritetnordmenn risikerer sosialt selvmord ved å være åpne om kjærligheten sin er kunnskapsløst – og overraskende. Somalierne i salen trakk et kollektivt sukk. Igjen er subindisk kultur fremstilt som universell muslimsk praksis. Jeg våger å påstå at dette ikke bare er subindisk kultur, men en subindisk kultur – delt av noen arabere – som er på vei ut.

Det finnes miljøer der ukulturen klemmer om beina dine med sine tentakler og etterlater stygge merker, men da er det disse miljøene man må fokusere på, ikke gjøre problemstillingen allmenngyldig. For unge flest, både de med muslimsk bakgrunn og de uten, er familiens aksept av partner nettopp familiens aksept av partner. For noen foreldre vil det være vanskelig å akseptere datterens utkårede – enten han er fra en annen kaste, en annen klan, av en annen etnisitet eller fra en annen sosioøkonomisk klasse. Og det uavhengig av om familien er muslimer eller har innvandrerbakgrunn. Det er ved å eksponere familien for kjæresten at toleranse og aksept utvikles, det er ved å eksponere et miljø for utradisjonelle valg at kollektiv aksept og toleranse utvikles, og det vil være like upopulært for en odelsjente fra Troms å gifte seg med en kongoleser som det er for undertegnede å gå hånd i hånd med en hvit fyr på Grønland. Pionéerer må tåle shit, det inngår i pakken, men regn med at blandingspar vil bli normale og tilslutt vil få reagere ekstremt.

Å diskutere «forbudt kjærlighet»  - derimot – i enhver diskusjon med muslimske jenter er lite fruktbart. Det er saftig, gad vite, men lite fruktbart. Du gjør ikke kjærligheten mindre forbudt ved å diskutere den med folk som  - egentlig – er enige. Den eneste sammenhengen der «forbudt kjærlighet» er interessant er i en diskusjon om religiøse og kulturelle lederes støtte til folk som velger utradisjonelt. Men det er det ingen som gidder å diskutere.

Nuvel, en annen ting som var galt med utsagnet var at motstand mot en kjæreste kan ha mange årsaker.  Å snakke om «forbudt kjærlighet» generelt er umulig, da et forhold og en families reaksjon vil variere både mellom kulturer og mellom familier. Jeg har tidligere blogget om både det å gifte seg utenfor sin kultur og det å miste sikkerhetsnettet sitt.

Men det helhetlige inntrykket jeg satt igjen med, etter debatten, var at det absolutt ikke var ålreit å være en konservativ muslim i Norge. Muslimer drikker, har sex, truer og er kriminelle – i like stor grad som ikke-muslimer – og da er det lite vits i å holde ved tomme, middelalderske, idealer som avholdenhet og før-ekteskaplig sølibat. La folk være muslimer akkurat slik de ønsker å være muslimer – sålenge deres måte å være muslim på ikke er konservativt. Sålenge man ikke kan mene at homofilt samliv er uforenelig med islam , men samtidig ikke ha noe imot homofile per say?

Og konfrontasjonen, den sluttet å være en konversasjon etter et kvarter, peilet seg mot de store teologiske spørsmålene. De samme teologiske spørsmålene debatten ikke skulle dreie seg om. Den dreide seg også om alle de som ikke var der, ikke satt representert. Den dreide seg om Aisha Kausar som i det siste har fått mye medvind og det dreide seg om ekstremistene i IslamNet. Jeg blir fysisk uvel av Fahad Qureshi, når han oppfører seg uforskammet mot meningsmotstandere, når han sår i tvil med-muslimers islam og troverdighet bare de er uenige med ham, når han anklager alle andre for å «prostituere Allahs religion» bare han får mye press på seg. Men, det slår meg at han har blitt tvunget inn i en rolle som «de videoproduserende jævlenes»-talsperson. Selv når han gang på gang har påpekt at han tar avstand. Lar jeg meg selv være vennlig innstilt til unge Qureshi, forstår jeg frustrasjonen hans.

Once a bad guy, always a bad guy.

Det forsvarer selvsagt ikke ufyseligheten han viser andre, men det kan være med på å forklare.

Og hva med Norges berømte niqabi?

Det er skummelt hvordan man i 2012 legger bak seg digitale spor som ikke kan vaskes bort. Særlig skummelt når man er ung, ikke helt har tenkt gjennom det man sier, men er veldig lidenskaplig om sin sak. Jeg tviler sterkt på at Aisha Kausar støtter Taliban, om hun har kjennskap til alt det Taliban har gjort. Like lite som jeg hadde hengt opp plakat av Ché Guevara om jeg hadde visst om alt han hadde drevet med – utenom å henge på radikale fjortissers soverom. Og jeg er glad ingen idag stiller meg til ansvar for de meningene jeg hadde da jeg var litt yngre, og jeg er heldig jeg ikke var omringet av twitter og facebook.

Idag ble vi på Minotenks dialogmøte, eller debattmøte, fortalt at Aisha Kausar takket nei til å delta da hun ikke ønsket å delta i et kjønnsblandet arrangement. Det gikk et gisp i salen, og Kausars ekstremisme ble atter engang bekreftet.

Jeg ble sint.

Ikke på Aisha, men på alle andre.

Sist jeg møtte Aisha fortalte hun meg, og gruppen som deltok i Søstre, at hun ikke ønsket å delta i arrangementet da hun fryktet å bli stemplet som «ekstremisten» i salen. Det er noe annet enn å takke nei til å delta fordi det vil være menn tilstede. Hvor er det logiske resonnementet til arrangørene? Vi snakker om Aisha Kausar som turnerer Norge for å fortelle ungdom, både gutter og jenter, om sitt valg. Vi snakker om samme Aisha Kausar som har takket ja til å sitte i et panel med meg, Olav Elgvin og Majoran Vivekhanantan torsdag neste uke? Det er tydelig at hun takket nei til Minotenks invitasjon av andre årsaker enn at det ville være testosteron tilstede. Mulig at hun oppga det som grunn – meget dumt om hun gjorde det – men det var en kortslutning av Minotenk å dele denne unnskyldningen med salen.

Lite dialog ved det.

Jeg har ikke så veldig lyst til å dra på flere dialogmøter hvis de skal følge samme mal.

Og jeg håper inderlig at disse merkelappene dør ut.

For jeg er konservativ.

Og liberal.

Og tradisjonalist.

Og moderne.

Og feminist.

Men først og fremst er jeg et individ.

Dæven, det var skikkelig  klisjé.

Men dere skjønner poenget.

«Frykt Gud?! Hvorfor frykter ikke du Gud, og dekker til brystet ditt, din hedning?!»

Far og farbror var bestevenn med jenta som siden skulle bli Somalias første kvinnelige jagerflypilot. De elsket henne, hun var en av gutta, hun lot seg ikke pelle på nesa og de trengte ikke å trå forsiktig rundt henne. Og fordi de lot seg selv være ærlige og brutalt direkte med henne, og hun likeså, begynte de også å være brutalt ærlige og direkte mot alle kvinner. Også fremmede kvinner. For min far bød dette ikke på problemer, all den tid han satt med nesen i bøkene sine, men min onkel terget kvinner med sin ærlighet. Og én gang lærte han en uforglemmelig lekse.

Jeg kunne begynt anekdoten med å beskrive temperaturen og luftfuktigheten dagen onkel lærte leksen sin, men det ville vært å lyve. Denne historien har jeg blitt fortalt usminket: Dagen min staute onkel, med skjegget som kiler meg ansiktet, lærte leksen sin var dagen han ble slått ned av en dame – et hode lavere enn ham.

Det hele startet veldig enkelt: Fattige mennesker pleide å trekke mot forstedene i Mogadishu for å be om hjelp. Det var kutyme å gi av det man hadde, og åpne hagen sin slik at de kunne plukke frukt og drikke rent vann av de store vannbeholderne – haamo. Og det var det som skjedde på denne skjebnesvangre dagen, som absolutt ingen lar min onkel glemme. To bantukvinner hadde fått lov til å hvile i skyggen av papayatrærne i hagen vår, og drikke litt vann, da noen unge menn fra nabolaget begynte å legge an på dem. Det tok ikke kvinnene positivt, og forsøket på å score hos damene utviklet seg til en ganske stygg ordveksling. I bråket som oppstod kom onkel ut, han også i midten av 20-årene, og spurte:

- Maxaa dhaxay? (som ordrett oversettes til: hva har falt, men betyr hva har skjedd)?

Den ene damen, sikkert lei av alle disse forstadsblærene, så stygt på ham og svarte spydig:

- Wixii dhacay dhulka ka qaado (det som falt kan du plukke fra bakken, hvilket impliserer: dette har du ingenting med).

Allerede som 7-åring, da jeg først fikk gjenfortalt historien, skjønte jeg hva min onkel burde ha gjort. Han burde, som seg hør og bør en somalisk mann, unnskyldt seg, forsiktig spurt om mennene plaget dem og – generelt – behandlet dem som gjestene de faktisk var.

Men nei da.

Min onkel hadde aldri akseptert en slik frekkhet fra en mann, og jagerflypilotvenninnen hadde – gjennom rekken spydige, men kameratslige, ordvekslinger, stadfestet at  en jente ikke skulle behandles noe annerledes enn en mann. Så han svarte:

- Snakker du slik til meg?

- Ja, hvorfor skulle jeg ikke snakke slikt til deg, hvem er du?

- Du kommer med spydigheter i vår hage, din utakknemlige kvinne?

- Warya, frykt Gud. Frykt Gud, vi kom hit i fred og vi -

Ja, kjære leser, det er her det går raskt nedover i en endeløs spiral som, etterhvert, vil ende med en onkel nede for telling. Han roper ut i vantro:

- Frykt Gud?! Hvorfor frykter ikke du Gud, og dekker til brystet ditt, din hedning?!

Nå tipper jeg at du ikke skjønner hva som har skjedd?

Jo, disse damene er kledd i enkle guntiino, men den er plassert slik at den nesten bare dekker brystvortene. I så måte var det en korrekt observasjon av min snart uheldige onkel. Damene var ikke akkurat tildekkede. Men, og det er her historien blir saftig:

- Kaller du meg hedning, din hovne, arrogante, jævel?!

- Ja! En muslim hadde da dekket til sin nakenhet!

- Kaller du meg ikke-muslim?! Sår du tvil om min tro?!

Før han fikk svart, hadde damen tatt et sprang, kastet seg mot onkels ansikt med all sin styrke og presset knyttneven mot neseryggen hans. Han ble ør, han begynte å blø – og plutselig var han nede.

I mellomtiden hadde resten av husholdningen løpt ut i hagen, med mor i bresjen. Hun rister av latter når hun forsøker å mane opp bildet som møtte henne: En mørkhudet kvinne med puppene ute – guntiinoen hadde dessverre løsnet under spranget – står over en ynkende onkel og sender de verste fornærmelsene i manns minne mot ham.

Kvinnene ble tatt med inn i huset der de ble  servert te og fikk mulighet til å forklare seg, og da hele historien ble kjent, måtte alle si seg enige i at onkel var fryktelig uredelig. Damene fikk penger, tørrmat og ble sendt videre med løfter om at huset alltid ville være åpent for dem.

Onkel liker ikke denne historien. Jeg vet ikke om hendelsen endret han, men den onkel jeg kjenner vil idag aldri gjøre en flue fortred. Selv om han er skjeggete, og stadig blir stoppet på flyplasser. Jeg liker å tro at det er en liten bantukvinnes fortjeneste.

«And We will certainly bestow, on those who patiently persevere, their reward according to the best of their actions.»

Når jeg får et mildere angstanfall slår jeg vilkårlig opp i Koranen og begynner å lese. Knutene i magen løser seg opp, hjertet banker langsommere og det brer seg en ro over meg. Gode ateister vil kalle dette en placeboeffekt indusert av religiøs hjernevasking, men jeg innbiller meg at både muslimer og religiøse av andre farger kan kjenne seg igjen i dette. Idag leste jeg noen vers i Biene:

 

16:89 – One day We shall raise from all Peoples a witness against them, from amongst themselves: and We shall bring thee as a witness against these (thy people): and We have sent down to thee the Book explaining all things, a Guide, a Mercy, and Glad Tidings to Muslims.

90 –  Allah commands justice, the doing of good, and liberality to kith and kin, and He forbids all shameful deeds, and injustice and rebellion: He instructs you, that ye may receive admonition.

91 - Fulfil the Covenant of Allah when ye have entered into it, and break not your oaths after ye have confirmed them; indeed ye have made Allah your surety; for Allah knoweth all that ye do.

92 - And be not like a woman who breaks into untwisted strands the yarn which she has spun, after it has become strong. Nor take your oaths to practise deception between yourselves, lest one party should be more numerous than another: for Allah will test you by this; and on the Day of Judgment He will certainly make clear to you (the truth of) that wherein ye disagree.

93 - If Allah so willed, He could make you all one people: But He leaves straying whom He pleases, and He guides whom He pleases: but ye shall certainly be called to account for all your actions.

94 - And take not your oaths, to practise deception between yourselves, with the result that someone’s foot may slip after it was firmly planted, and ye may have to taste the evil (consequences) of having hindered (men) from the Path of Allah, and a Mighty Wrath descend on you.

95 - Nor sell the covenant of Allah for a miserable price: for with Allah is far better for you, if ye only knew.

96 - What is with you must vanish: what is with Allah will endure. And We will certainly bestow, on those who patiently persevere, their reward according to the best of their actions.

97 - Whoever works righteousness, man or woman, and has faith, verily, to him will We give a new life, a life that is good and pure, and We will bestow on such their reward according to the best of their actions.

 

«It is true that intimate relations should be more or less frequent(…)for to satisfy her is his duty.»

Idag leste jeg Minervas Karen Thue sin artikkel om kristne og seksualitet, ikke alle kristne såklart, men mange av de som f.eks mener at det ikke er behov for en «kristen» Trekant. Programmet, altså. Noe av det som slo meg er den store forskjellen mellom (den tradisjonelle) kristendommen og islam i synet på sex. Én ting er de enige om, vel, to ting: Sex er mellom et heterofilt par, og sex er forbeholdt ekteskapet. Men der stopper likheten.

Sex i islam tjener to hensikter, én – den er viktig for reproduksjon. Og to – den seksuelle nytelsen er en forsmak på hva paradiset kan tilby den troende. Sex er en del av himmelen. Muslimer ser ikke på sex – rettelse: muslimer skal ikke se på sex – som noe skittent og forbeholdt det verdslige. Nytelse er bra, seksuell nytelse kan tilogmed være almisse - hvilket er en av islams grunnpillarer.

Nettopp fordi sex er, til de grader, akseptert har det blitt produsert mye litteratur om dette. Tidvis eksplisitt litteratur. Den første erotiske boken jeg leste var, kan du si, en bok i islamsk juss hvorpå en samtidig skriftlærd skrev særdeles pittoresk om coitus. Jeg var 14 år gammel og på jakt etter lesestoff i min tantes bokhylle. Jeg tror ikke meningen var at jeg skulle oppdage den. Men religiøst fordervet jeg ble.

Også min rettssnor, min viktigste bok etter Koranen, Oppvekkelsen av de religiøse disiplinene, på engelsk The Revival of the Religious Sciences eller arabisk Ihya Ulum al-Din, vier plass til sex – i kapittelet om ekteskap. Ghazali er en av de viktigste lærde i islams historie, en av mine personlige helter, og det er artig å tenke på at en så prominent mann, allerede på 1000-tallet, skrev åpenlyst om temaet.

Men det også viktig – særlig når man fort forelsker seg i de klassiske islamske skriftene (noe jeg ofte gjør) – å huske at de klassiske lærde var menn av sin tid. Det vil si, Ghazali er en av mine personlige helter, men hadde han levd i dag hadde jeg dradd ham i skjegget og bedt ham endre på kvinnesynet sitt. Han har ikke et særlig vakkert kvinnesyn. Det er et kvinnesyn ikke bare farget av egen persisk-arabisk bakgrunn, men også av gresk og kristen tenkning. I boken om ekteskap kan man også lese om kvinnens mental deficiencies og mannens natural disposition til å tiltrekkes vakkert ansikt, og kvinnens natural disposition til å krangle og klage – noe man, han er tross alt min helt, må tolerer, sier han. Når det er sagt, The Revival er – i sum – noe av det beste som er skrevet av muslimer, og er du interessert i å se mer på den kan du titte her. Med det gir jeg deg Trekant, på klassisk muslimsk vis:

Book on the Etiquette of Marriage by Abu Hamid Al-Ghazali

The tenth: on the etiquette of intimate relations. It is desir­able that it should commence in the name of God and with the [following] recitation: Say, “He is God, the One and Only” [Qur’an 112:1]; then he should glorify (takbir) and exalt (tahlil). His name saying, “In the name of God, Most High, Most Great; 0 God, cause it to be a good progeny if you cause it to issue forth from my loins.” The Prophet* said, “If one of you say when he comes upon his wife, ’0 God, avert the devil from me and avert the devil from what You have granted us.’ Then should a child result, the devil shall not hurt him.”

When you near ejaculation, say to yourself without moving your lips: “Praise be to God Who has created humans out of fluid, and made thereof relatives and in-laws, for thy Lord is omnipotent.”“ One of the men of hadith used to raise his voice in praise to the extent that the members of the household could hear his voice. Then he would turn away from the qiblah, and would not face the qiblah during coitus out of deference for the qiblah. He should also cover himself and his wife with a gar­ment. The Messenger of God used to cover his head and lower his voice, saying to the woman, “Remain quiet.”“ A khabar says, “If one of you should have intimate relations with his wife, you should not denude yourselves completely like two onagers,” that is, two donkeys.

Let him proceed with gentle words and kisses. The Prophet* said, “Let none of you come upon his wife like an animal, and let there be an emissary between them.” He was asked, “What is this emissary, 0 Messenger of God?” He said, “The kiss and [sweet] words.”“ He* also said, “There are three qualities which are considered deficiencies in a man: one, that he should meet someone whose acquaintance he wishes to make but parts from him before learning his name and lineage; second, that he should be treated kindly and reject the kindness’ done unto him; and third, that he should approach his concubine or wife and have sexual contact with her before exchanging tender words and caresses, consequently, he sleeps with her and fulfills his needs before she fulfills hers.»

Intimate relations are undesirable during three nights of the month: the first, the last, and the middle. It is said that the devil is present during copulation on these nights, and it is also said that the devils copulate during these nights. It was related that ‘Ali, Mu’awiyah, and Abu Hurayrah also frowned upon it [dur­ing those nights]. Certain ulema recommended intimate rela­tions on Friday and the night before it [Thursday] in fulfillment of one of the two interpretations of the Prophet’s* words, “May God bless the one who purifies and performs the ablution, etc.”“

Once the husband has attained his fulfillment, let him tarry until his wife also attains hers. Her orgasm (inzal) may be delayed, thus exciting her desire; to withdraw quickly is harmful to the woman. Difference in the nature of [their] reaching a climax causes discord whenever the husband ejaculates first. Congruence in attaining a climax is more gratifying to her be­cause the man is not preoccupied with his own pleasure, but rather with hers; for it is likely that the woman might be shy.

It is desirable that he should have intimate relations with her once every four nights; that is more just, for the [maximum] number of wives is four which justifies this span. It is true that intimate relations should be more or less frequent in accordance to her need to remain chaste, for to satisfy her is his duty. If seeking intimate relations [by the woman] is not established, it causes the same difficulty in the same demand and the fulfill­ment thereof.

He should not approach her during menstruation, immedi­ately after it, or before major ablution (ghusl), for that is forbid­den according to the decree of the Book.” It has been said that it would engender leprosy in the offspring. The husband is entitled to enjoy all parts of her body during menstruation but not to have sodomy; intercourse during menstruation is forbid­den (haram) because it is harmful, and sodomy will cause perma­nent harm; for that reason it [sodomy] is more strongly prohibited than intimate relations during menstruation.” The words of the Almighty state, “so go to your tilth as ye will” [Qur’an 2:223]; that is, “any time you please.” He may achieve emission by her hand and can enjoy what is concealed by the loincloth (izar) short of coitus. The woman should cover herself with a loincloth from her groin to [a point just] above the knee during the state of menstruation. This is one of the rules of etiquette. He may partake of meals with the woman during her period of menstruation; he may also sleep beside her, etc. He should not avoid her.