Kulturkollisjoner på mikronivå: Nikke, smile, klemme, kysse – og bli gift.

Bilde fra The National Archives

Jeg innbiller meg at hilsing, eller kulturen rundt hilsing, er noe av det som skiller somalisk og norsk kultur fra hverandre, i størst grad. Jeg innbiller meg, fordi jeg ikke har møtt alle nordmenn, men jeg vil påstå at jeg har møtt et representativt antall.

Å hilse er å vise respekt. Det handler om å anerkjenne et medmenneske, vie og vise det oppmerksomhet og, ikke minst, handler det om å knytte bånd. Hilsenen er døråpneren, inngangen til en samtale om felles bekjente, felles interesser og felles erfaringer.

Nordmenn hilser om de kjenner deg eller kjenner deg igjen. Det er en forskjell der. Om du stadig møter samme person på t-banen, i et år, vil vedkommende etterhvert kjenne deg igjen og – kan hende – nikke eller smile kort når hun ser deg. Bekjentskap, derimot, bunner i introduksjon, altså, er dere introdusert er det normalt å hilse.

Somaliere i Somalia hilser om de kjenner deg, eller finner noe interessant ved deg. Somaliere i Norge hilser om de kjenner deg, kjenner deg igjen (- litt integrering har tross alt funnet sted), finner noe interessant ved deg eller – og dette er essensielt – ser at du er en somalier. Enten du jobber bak kassa på Rimi, sitter i resepsjonen til Fürst Medisinske Laboratorium eller står ved inngangen til Det norske opera. Vær viss på at en somalier vil hilse på deg, på somalisk, dersom vedkommende møter deg på et usomalisk sted.

Hvorfor en hilser er omtrent halvparten så viktig som hvordan man hilser. Selv etter 21 år i Norge, selv med norske kulturforståelse i sekken og 13 års skole bak meg sliter jeg med å hilse formelt på nordmenn. Jeg kan ikke være på fornavn med en person jeg nettopp har møtt, og somalieren i meg har kvaler rundt det å tiltale  – ved fornavn – mine venners foreldre. De er eldre enn meg, bør de ikke tiltales med mer ærbødighet? Hvorfor er prefikset «herr» og «fru» utdatert?

Jeg kan ikke huske å noensinne ha henvendt meg til en voksen somalier ved fornavn. Jeg sier enten eedo (tante) eller adeer (onkel). Henvender jeg meg til fremmede, men jevnaldrede, somaliere sier jeg walal (bror/søster). Jevnaldrede bekjente er vanlige å være på fornavn med, selv om vi likefullt sier søster eller bror. Veldig uvanlig er det å være på fornavn med godt voksne somaliere.

Somaliere hilser, som muslimer flest, med den muslimske fredshilsenen: Salamo alaikum (fred være med deg). Da er det vanlig å hilse tilbake med wa alaikuma salam. Ved første introduksjon er det vanlig å  – nei, var det vanlig – å kysse håndbaken til den man hilser på. Dette opplever jeg skjer mindre og mindre. Stort sett opprettholdes tradisjonen hos eldre, og møter jeg en ny gammel tante, er det viktig å bøye hodet og presse munnen mot hånden som er strukket ut mot meg. Ellers er det vanlig å kysse hverandres kinn. Minst to ganger. Stortsett tre.

Her er det viktig å presisere: Dette gjelder hilsing innenfor samme kjønn. Det er ikke vanlig, tvert imot, å hilse fysisk på det motsatte kjønn dersom vedkommende ikke er i slekt med deg. Da er hilsingen begrenset til høflig ordveksling.

Men fysisk hilsing er vanlig både hos kvinner og menn. Min gamle koranlærer kunne engang fortelle meg om den eldre etnisk norske damen som trodde at han var homofil, da hun møtte han med armene hardt rundt sin venn. Somaliske menn har likevel ingen kyssekultur mellom seg, slikt som er vanlig blant arabere.

Det ellers kutyme å hilse på den eldste første, dersom man møter en gruppe mennesker. Jeg nevnte tidligere at somaliske foreldre reagerer på at norske foreldre kommuniserer med barna istedenfor foreldrene. Det har dels med somalisk hilsekultur å gjøre, altså, foreldrene først. Men slik jeg tolker det skyldes reaksjonen noe helt annet: Mange somaliske foreldre, veldig mange som sliter med å bruke og forstå norsk, opplever at de blir skjøvet litt til side. Det er skummelt når barna har mer til felles med samfunnet omkring enn foreldrene, det er skummelt når barna  – som en selv skulle beskytte og veilede –  veileder deg. Noen føler seg kanskje litt uønsket, er de nye nordmennene de brune barna med klingende oslodialekt, men også damen med de tunge klærne og den bakvendte setningsoppbygningen?

Noen ganger vikler mammaen min seg i språkfloker i samtale med nordmenn. Jeg liker ikke å blande meg inn. Jeg lar henne vikle opp floken selv, for hva skjer når jeg griper inn med én eneste korrigerende setning? Nordmannen vil henvende seg til meg og slutte å henvende seg til mamma. Jeg og mamma har aldri snakket om dette, men jeg kan tenke meg at hun da føler avmakt. Så jeg holder kjeft. Og hvis hun trenger hjelp, spør hun.

Men hilsing er viktig blant somaliere. Å ikke hilse er et kraftig signal. Når en person sier: Hebel salaanta igama qaado (han der tar ikke mot min hilsen) betyr det at vedkommende er uvenner. Huruf, eller ignorering, brukes som oftest om det å ikke hilse på noen. Opptre som om en bekjent er luft. Samtidig, som datter, er det viktig for meg åvise respekt til min mors venner og bekjente. De somaliske leserne som kjenner meg og mammaen min vet at mamma kjenner veldig mange mennesker, som tilfeldigvis alle kjenner meg. Det vil si, ikke bare forventer samtlige at jeg kjenner dem igjen – ved navn – når vi møtes, men jeg må også stoppe opp og hilse på dem også, hvis jeg kjenner dem igjen.

Som seg hør og bør en god datter.

Det er ekstremt slitsomt å være snill.

Men som mormor alltid sier: Hvis man ikke har høy pondus i sitt miljø, blir man ikke gift.

Så hilsingen og min fremtid som afrikansk babymaskin er tett forbundet.

About these ads

11 thoughts on “Kulturkollisjoner på mikronivå: Nikke, smile, klemme, kysse – og bli gift.

  1. Interessant innsikt! Vil du si det du forteller ovenfor er likt for begge kjønnene også, jeg mener er det noen forventning om hvordan en kvinne hilser på en kjent/ukjent mann og vica versa?

  2. Veldig interessant. Og det ligner da litt på sånn det var i Norge før? Helt ærlig er heller ikke jeg alltid helt sikker på om jeg skal etternavn eller fornavn på folk, f eks besteforeldre til mitt barns venner eller legen min som jeg også har litt kontakt med ellers.
    En ting til som jeg kom på som handler om integrering på mikronivå: Hva vi forventer av andre. Det er vanskelig med fremmede og vi må føle hverandre litt på tennene (haha! morsomt uttrykk) og vi vet ikke alltid hva vi kan forvente når vi treffer noen som ser annerledes ut.
    * F eks bomma jeg forleden da jeg klagde over NAV, sånn som vi på trygd pleier å gjøre, men det viste seg at den personen jobber i NAV og ble nokså fornærma. Uff da.
    * Det var en pratsom ekspeditør i en butikk. Jeg sa «Du er ikke fra Stockholm?» og hun ble fornærma, siden hun var svart tenkte hun nok at jeg skulle spørre «hvor er du EGENTLIG fra?»
    * Sånn vanlig småvitsing om hvor festlig det er å drikke seg full går det jo ikke an å si til muslimer. Eller til eksdrankere. Så må folk finne på noe annet å si enn de pleier. Det krever jo litt mer. Og kanskje vi ikke kan tenke oss at den dama der med det skautet faktisk har masse bestemte meninger som er helt i tråd med mine. Eller at norske foreldre flest gjør hva de kan for å få jentene sine til å hvertfall ha et noenlunde anstendig skjørt. Selv om naturligvis det fins etnisk norske foreldre som synes det er helt greit med bikini på gata. Men for å finne ut hvem som mener hva må vi egentlig snakke sammen først.
    Og det er litt anstrengende.
    Men venter på flere innlegg om sosiale brølere som somaliere har gjort. Og litt opplæring i hvordan jeg skal si det riktige.

  3. Jeg fikk et hilsekultursjokk i møtet med min svigerfamilie fra Nord-Østerdalen. Der hilser man kun på de en kjenner og vet hvem er. Fremmede blir ignorert og ikke presentert.
    I min nordnorske familie er hilsing et tidkrevende rituale som innleder alle sammenkomster. Det skal håndhilses på alle, og en skal starte med de eldste først. Hvis de ikke er hilsekø hos grandtane eller oldefar, da kan en for effektivitetens skyld starte med noen av de yngre familiemedlemmene. En skal fortelle de en ikke kjenner fra før hvem en er barn eller barnebarn til, eller eventuelt gift med. Å få kartlagt nøyaktige familiebånd med de tilstedeværende er utrolig viktig!
    Det å tiltale voksne med fornavn er noe forholdsvis nytt. I min barndom på 60- og 70-tallet var vi på etternavn med naboer, lærere og andre voksne. I Nord-Norge betydde det at vi omtalte kvinner med fru (Fru Olsen) og menn med han (han Olsen).

  4. Du glemte en ting med hilsing i Norge, men det er kanskje fordi du er Oslojente? Man hilser om man møter folk på steder hvor det ikke er så mange. F.eks om man går tur i skogen og møter noen på stien, da nikker man, uansett om man aldri har sett personen før.

    Ellers er det faktisk blitt vanlig kotyme i Norge å hilse på barna før de voksne. Jeg tror det har sammenheng med at vi kjenner barna gjennom henting i barnehage og SFO, gjennom at våre egne barn snakker om den hjemme, har de med på besøk osv, mens vi ikke kjenner de voksne. Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg vet hvem er, men kjenner som «moren til Kari» eller «faren til Pål.» Vi snakker meg barna titt og ofte, uten å møte foreldrene deres.

    Jeg har ikke tenkt over det før, men tror denne utviklingen må ha skjedd de siste tiårene.

    Ellers ga det meg en aha-opplevelse å lese det Hallvard Trohaug skrev over her, jeg har ikke visst at kulturene har vært så forskjellig i Norge, men jeg har lurt på folk som ikke hilser på alle eller mange når de ankommer et sted, jeg har vel ansett dem for veldig forsiktige eller generte. Eller kanskje rett og slett uhøflige. Men så er de kanskje bare fra et sted hvor man vanligvis ikke gjør slik?

  5. Takk til somalieren for ny innsikt gjennom blogginnlegget, og takk til Hallvard fordi du satte ord på det jeg har tenkt (som tilflyttet nor-østerdøl) men ikke helt klart å sette fingeren på. Å stå ved siden av noen du kjenner uten å bli presentert når de starter en samtale, er en ganske ubekvem situasjon å komme i.

  6. å, hilsing. et evig tema. etter over tre måneder i frankrike har jeg enda ikke klart å venne meg til de tre kyssene på kinnene – selv mellom venner – og har innført den norske klemmen blant mine nærmeste venner istedenfor. (tre kyss på kinnene – bisous – er svært upraktisk når man alltid har briller/solbriller på… og det blir litt lite kjærlighet for min del.) men ja. takk for innsikt i somalisk hilsing!

  7. Dette minner meg om at det er ein ting ved å omgås kjenninger frå Bangladesh eg ikkje kan fordra (men aldri har klagd på): å bli omtalt som «onkel» til ungene. For meg er det eit slags krav om større «intimitet» enn forholdet vårt faktisk har. Misforstå meg rett, er glad i å ha onkelbarn. Eg er glad i ungene til min bengalske kamerat, og er gjerne barnevakt. Men dei er ikkje mine nevøar/nieser, å bli kalt «onkel» er *fullstendig* feil..

    Men som sagt har eg aldri påtalt det. Litt toleranse for framandkulturelle særtrekk må ein da kunne mønstre når det er så lite viktig som dette ;-)

  8. Veldig interessant lesning :) Nå har jeg ikke bodd lenger utenlands enn Nederland, men merker at innstillingen til hilsing er annerledes der enn her. For ikke å snakke om klemming. Der er det tre kyss på kinnene, mens man må være ekstremt gode venner for å gi hverandre en god klem, som er litt vanligere her. Men ikke vanlig nok :)

  9. Veldig interessant, det der med kulturkløfter i forhold til hilsninger og tiltaleformer. Da jeg flytta til Frankrike ble jeg nok sett på som en ubehøvlet barbar som ikke mestret du/De-nyansene, kløna med kyssing og slett ikke hadde høflighetsfrasene på plass.
    Da jeg så flyttet hjem igjen til Norge, ble jeg sett på som en overhøflig tulling fordi jeg unnskyldte meg i øst og vest ute blant folk, hilste på alle i butikker og generelt var påpasselig med de formelle sakene.
    Nå har jeg havnet på et slags mellomtrinn – jeg bruker slett ikke De-form eller fru/herr ditt og datt, men jeg hilser, takker og ber om unnskyldning langt oftere og mer utstrakt enn den jevne nordkvinne. Simpelthen fordi det er hyggelig, og jeg liker at det er hyggelig. Om man skulle bomme litt på nyansene i møter med folk, kommer man utrolig langt med å være imøtekommende og hyggelig – da er folk villig til å se gjennom fingrene med kulturbaserte småglipper i langt større grad.

    For øvrig har jeg opplevd kulturkræsjer mellom min egen østlandsfamilie og den nordnorske svigerfamilien, også – noe som kom litt overraskende på meg da de begynte å dukke opp, men som først og fremst var morsomme.

    Men svigermor, som kom som nordlending til Oslo på 60-tallet, forteller om vansker med å få leid seg hybel, om frognerfruen som ble overrasket over at hun kunne spise med kniv og gaffel og bruke telefon (!) og at hun måtte legge om språket for å fungere i jobb uten altfor mange nedsettende kommentarer. Det er ganske snedig, for som hun sier: «det var ikke før det kom innvandrere til Norge at vi nordlendinger ble godtatt som nordmenn». :)

  10. Den bloggen her må bli STOR, for nordmenn sin skyld. Så slipper sinte «Per fra Voss» og hate «negere» fordi alle vennene hans gjør det(som aldri har sett en mørkhudet annet enn på nyhetene), hvis han fortsatt vil hate dem vet han litt mer om hvorfor han gjør det :)

  11. Tilbaketråkk: Og kulturkollisjonene fortsetter | bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s