Kulturkollisjoner på mikronivå: Nikke, smile, klemme, kysse – og bli gift.

Bilde fra The National Archives

Jeg innbiller meg at hilsing, eller kulturen rundt hilsing, er noe av det som skiller somalisk og norsk kultur fra hverandre, i størst grad. Jeg innbiller meg, fordi jeg ikke har møtt alle nordmenn, men jeg vil påstå at jeg har møtt et representativt antall.

Å hilse er å vise respekt. Det handler om å anerkjenne et medmenneske, vie og vise det oppmerksomhet og, ikke minst, handler det om å knytte bånd. Hilsenen er døråpneren, inngangen til en samtale om felles bekjente, felles interesser og felles erfaringer.

Nordmenn hilser om de kjenner deg eller kjenner deg igjen. Det er en forskjell der. Om du stadig møter samme person på t-banen, i et år, vil vedkommende etterhvert kjenne deg igjen og – kan hende – nikke eller smile kort når hun ser deg. Bekjentskap, derimot, bunner i introduksjon, altså, er dere introdusert er det normalt å hilse.

Somaliere i Somalia hilser om de kjenner deg, eller finner noe interessant ved deg. Somaliere i Norge hilser om de kjenner deg, kjenner deg igjen (- litt integrering har tross alt funnet sted), finner noe interessant ved deg eller – og dette er essensielt – ser at du er en somalier. Enten du jobber bak kassa på Rimi, sitter i resepsjonen til Fürst Medisinske Laboratorium eller står ved inngangen til Det norske opera. Vær viss på at en somalier vil hilse på deg, på somalisk, dersom vedkommende møter deg på et usomalisk sted.

Hvorfor en hilser er omtrent halvparten så viktig som hvordan man hilser. Selv etter 21 år i Norge, selv med norske kulturforståelse i sekken og 13 års skole bak meg sliter jeg med å hilse formelt på nordmenn. Jeg kan ikke være på fornavn med en person jeg nettopp har møtt, og somalieren i meg har kvaler rundt det å tiltale  – ved fornavn – mine venners foreldre. De er eldre enn meg, bør de ikke tiltales med mer ærbødighet? Hvorfor er prefikset «herr» og «fru» utdatert?

Jeg kan ikke huske å noensinne ha henvendt meg til en voksen somalier ved fornavn. Jeg sier enten eedo (tante) eller adeer (onkel). Henvender jeg meg til fremmede, men jevnaldrede, somaliere sier jeg walal (bror/søster). Jevnaldrede bekjente er vanlige å være på fornavn med, selv om vi likefullt sier søster eller bror. Veldig uvanlig er det å være på fornavn med godt voksne somaliere.

Somaliere hilser, som muslimer flest, med den muslimske fredshilsenen: Salamo alaikum (fred være med deg). Da er det vanlig å hilse tilbake med wa alaikuma salam. Ved første introduksjon er det vanlig å  – nei, var det vanlig – å kysse håndbaken til den man hilser på. Dette opplever jeg skjer mindre og mindre. Stort sett opprettholdes tradisjonen hos eldre, og møter jeg en ny gammel tante, er det viktig å bøye hodet og presse munnen mot hånden som er strukket ut mot meg. Ellers er det vanlig å kysse hverandres kinn. Minst to ganger. Stortsett tre.

Her er det viktig å presisere: Dette gjelder hilsing innenfor samme kjønn. Det er ikke vanlig, tvert imot, å hilse fysisk på det motsatte kjønn dersom vedkommende ikke er i slekt med deg. Da er hilsingen begrenset til høflig ordveksling.

Men fysisk hilsing er vanlig både hos kvinner og menn. Min gamle koranlærer kunne engang fortelle meg om den eldre etnisk norske damen som trodde at han var homofil, da hun møtte han med armene hardt rundt sin venn. Somaliske menn har likevel ingen kyssekultur mellom seg, slikt som er vanlig blant arabere.

Det ellers kutyme å hilse på den eldste første, dersom man møter en gruppe mennesker. Jeg nevnte tidligere at somaliske foreldre reagerer på at norske foreldre kommuniserer med barna istedenfor foreldrene. Det har dels med somalisk hilsekultur å gjøre, altså, foreldrene først. Men slik jeg tolker det skyldes reaksjonen noe helt annet: Mange somaliske foreldre, veldig mange som sliter med å bruke og forstå norsk, opplever at de blir skjøvet litt til side. Det er skummelt når barna har mer til felles med samfunnet omkring enn foreldrene, det er skummelt når barna  – som en selv skulle beskytte og veilede –  veileder deg. Noen føler seg kanskje litt uønsket, er de nye nordmennene de brune barna med klingende oslodialekt, men også damen med de tunge klærne og den bakvendte setningsoppbygningen?

Noen ganger vikler mammaen min seg i språkfloker i samtale med nordmenn. Jeg liker ikke å blande meg inn. Jeg lar henne vikle opp floken selv, for hva skjer når jeg griper inn med én eneste korrigerende setning? Nordmannen vil henvende seg til meg og slutte å henvende seg til mamma. Jeg og mamma har aldri snakket om dette, men jeg kan tenke meg at hun da føler avmakt. Så jeg holder kjeft. Og hvis hun trenger hjelp, spør hun.

Men hilsing er viktig blant somaliere. Å ikke hilse er et kraftig signal. Når en person sier: Hebel salaanta igama qaado (han der tar ikke mot min hilsen) betyr det at vedkommende er uvenner. Huruf, eller ignorering, brukes som oftest om det å ikke hilse på noen. Opptre som om en bekjent er luft. Samtidig, som datter, er det viktig for meg åvise respekt til min mors venner og bekjente. De somaliske leserne som kjenner meg og mammaen min vet at mamma kjenner veldig mange mennesker, som tilfeldigvis alle kjenner meg. Det vil si, ikke bare forventer samtlige at jeg kjenner dem igjen – ved navn – når vi møtes, men jeg må også stoppe opp og hilse på dem også, hvis jeg kjenner dem igjen.

Som seg hør og bør en god datter.

Det er ekstremt slitsomt å være snill.

Men som mormor alltid sier: Hvis man ikke har høy pondus i sitt miljø, blir man ikke gift.

Så hilsingen og min fremtid som afrikansk babymaskin er tett forbundet.

Fortellinger om kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

Hvem sa at kommentarfelt er et onde? Artige folk kommenterer hos meg. Kom med dine historier også!

Snakket med en franskmann som jobbet som tekniker (ingeniør) på norgeskontoret i firmaet i noen år. Første dag på jobb tok han en runde og håndhilste på sine nye kollegaer. I god fransk tradisjon (antar jeg) startet han på en ny håndhilserunde også neste morgen. Førstemann som fikk besøk av denne høflige franskmannen for andre dag på rad ble helt sikkert svakt forskrekket, men klarte å skjule sin forbauselse. Nestemann var ikke like fintfølende og forklarte klart og tydelig at èn hilserunde fikk holde, hvorpå franskmannen tok signalet og gikk svakt beskjemmet tilbake til sitt kontor. Som enhver høflig person roste vår franskmann nordmenns “rett på sak” arbeidskultur.

Franskmannen var (og forhåpentligvis er) samboer med en ung kinesisk dame. Hun fortalte at i Kina er det forventet at døtrene tar vare på sine foreldre, og gjerne huser dem, når de blir gamle. Dette er så rotfestet at kinesiske foreldre kan saksøke sine barn og få erstatning dersom barna ignorerer dem i deres alderdom. Selv om det var lenge siden hun flyttet fra Kina, og de var i ferd med å flytte fra Norge til Frankrike, virket det som om hun var fast bestemt på å oppfylle forpliktelsen ovenfor sine foreldre når den tid kom.

Hans K.

Alle på meg som om jeg var fullstendig sprø hvis jeg prøvde å småprate i en butikk (dette var i Stockholm, svenskene som er i Oslo nå er mye hyggeligere). Så jeg jobbet hardt med å ikke si “å, den var fin” eller lignende i butikker.

Flere ganger var det møter på jobben og plutselig var et eller annet bestemt og alle var enige om at sånn skulle det bli. Det oppfattet jeg aldri, verken hvordan det skjedde eller hva som hadde blitt bestemt. Jeg bare skjønte at alle plutselig reiste seg. Jaaavel.

En gang ba jeg sjefen om å sende saltet. Alle glante på meg som om jeg var en revolusjær fra det ytre rom. Den svenske likheten strakk seg visst ikke så langt. Og slik er det i Norge også: Litt vanskeligere å finne grensene når de er mindre tydelige.

Husker jeg fortalte hvor plagsomt det var at de jeg bodde sammen med “bråkade” hele tiden. Alle ble veldig bekymret. Dagen etter måtte jeg dementere. Jeg mente ikke krangle, jeg mente “lage lyd” /”støye”. Ikke meningen å baktale slik.

 Toove om sin tid i Sverige.