Kulturkollisjoner på mikronivå: Munnvold

Fra chotda

Hva i alle dager tror innvandrerforeldre de skal gjøre når de får beskjed om å ta med seg   “noe å bite i”?  – Hans K

«Noe å bite i» er et festlig idiom for en somalisk språknerd som meg. Vi bruker nemlig et uttrykk som er nært beslektet, for å beskrive det samme. Men selv om idiomene ligner på hverandre, er det en betydelig vesensforskjell mellom dem. Kjære leser, vi sier ikke «noe å bite i», vi sier «noe å slå munnen med» eller «waxaan afka ku dhufto».

Det er noe bekymringsverdig over det at somaliere har maktet å gjøre en, i utgangspunktet, trivelig handling til en voldshandling. Autoskade, rett og slett. Du skal ikke glede ganen, berike smaksløkene eller fylle munnen – du skal slå munnen.

Til andre del av spørsmålet: Hva tenker, en somalisk forelder, når hun blir bedt om å ta med «noe å bite i»?

Jeg vil anta at hun forstår konteksten. Noe som likevel var vanskelig i min oppvekst, foran ethvert foreldremøte og enhver skoleforestilling, var for min mor å forstå kvaliteten og kvantiteten av det hun skulle ha med seg. Blir du bedt om å ta med deg mat, i en somalisk sammenheng, tar du med deg mat. Det vil si: Mye mat. Du skal regne med at det kommer et par hundre stykker og at ingen skal gå sultne.

I norske sammenheng kommer det som oftest ikke mange mennesker, og det man skal ha med seg er gjerne søtsaker. Min mor, og somaliske mødre av den eldre garden generelt, lager ikke krydderkaker og gulerotkaker. Vi har egentlig ingen kaketradisjon i Somalia. Kaken ble introdusert av britene, gjennom den famøse tekulturen, og ber du en somalier – i Somalia – om et kakestykke, får du et stykke pound cake. 

Pundkake er godt, men da jeg var yngre – og forsåvidt ennå – synes jeg at den var umåtelig kjedelig. Særlig iforhold til det mine medelevers foreldre tok med seg. Mamma prøvde å gjøre meg fornøyd, men feilet stort. Er det én ting som er teitere enn å ha med seg pundkake, så er det ha med seg småkaker fra en butikk. Og ikke bare dét: Å pakke ut kakene i klasserommet.

Herregudjegholdtpåådø.

Tilslutt fant mamma ut det var umulig å gjøre meg glad, så hun lagde det hun trivdes best med å lage: Somalisk mat. And behold: Somalisk mat viste seg å være en gedigen suksess i klasserommet. Leksen jeg lærte i barneskolen, i tillegg til pensum jamfør L97, var at jeg kan være en kravstor drittunge og at man ikke skal være flau over somalisk mat.

Jeg tar det tilbake.

Kjære somaliske leser, nåde den som forteller etniske nordmenn hva calool er.

About these ads

8 thoughts on “Kulturkollisjoner på mikronivå: Munnvold

  1. Jeg er smigret over å bli nevnt i din blogg :-)
    Jeg holdt også på å dø på meg av både det ene og det andre som muttern gjorde, men jeg har skjønt nå at det var nok egentlig bare jeg som la merke til det, de andre barna/ungdommene var opptatt av sin egen pinlighet.
    Jeg får vel forsøke å komme på noen selv, men kommer bare på misforståelser som til stadighet oppstod da jeg bodde i Sverige.
    *Alle på meg som om jeg var fullstendig sprø hvis jeg prøvde å småprate i en butikk (dette var i Stockholm, svenskene som er i Oslo nå er mye hyggeligere). Så jeg jobbet hardt med å ikke si «å, den var fin» eller lignende i butikker.
    *Flere ganger var det møter på jobben og plutselig var et eller annet bestemt og alle var enige om at sånn skulle det bli. Det oppfattet jeg aldri, verken hvordan det skjedde eller hva som hadde blitt bestemt. Jeg bare skjønte at alle plutselig reiste seg. Jaaavel.
    *En gang ba jeg sjefen om å sende saltet. Alle glante på meg som om jeg var en revolusjær fra det ytre rom. Den svenske likheten strakk seg visst ikke så langt. Og slik er det i Norge også: Litt vanskeligere å finne grensene når de er mindre tydelige.
    *Husker jeg fortalte hvor plagsomt det var at de jeg bodde sammen med «bråkade» hele tiden. Alle ble veldig bekymret. Dagen etter måtte jeg dementere. Jeg mente ikke krangle, jeg mente «lage lyd» /»støye». Ikke meningen å baktale slik.

  2. @Somalieren: Herlighet hvor godt du skriver om somalisk (vs norsk) kultur. Og herlighet hvor pinlig smigret jeg (også) er over å bli nevnt i din blogg…. Og ja…. jeg lytter på musikken du legger ut, bare kommenterer den aldri.

    Nok nesegrus og velfortjent beundring ;-).

    Selv om historier ikke er det jeg er flink på, får jeg prøve meg – og med forbehold om at jeg husker rett…..

    Noe av det som kjennetegner mange av oss nordmenn er at vi ikke akkurat er overstrømmende høflige. En svært høflig indisk arbeidskollega fortalte at nordmenn er kjempeflotte å jobbe med fordi vi er så «down to earth». Som sagt… indiere er høflige.

    Snakket med en franskmann som jobbet som tekniker (ingeniør) på norgeskontoret i firmaet i noen år. Første dag på jobb tok han en runde og håndhilste på sine nye kollegaer. I god fransk tradisjon (antar jeg) startet han på en ny håndhilserunde også neste morgen. Førstemann som fikk besøk av denne høflige franskmannen for andre dag på rad ble helt sikkert svakt forskrekket, men klarte å skjule sin forbauselse. Nestemann var ikke like fintfølende og forklarte klart og tydelig at èn hilserunde fikk holde, hvorpå franskmannen tok signalet og gikk svakt beskjemmet tilbake til sitt kontor. Som enhver høflig person roste vår franskmann nordmenns «rett på sak» arbeidskultur.

    Franskmannen var (og forhåpentligvis er) samboer med en ung kinesisk dame. Hun fortalte at i Kina er det forventet at døtrene tar vare på sine foreldre, og gjerne huser dem, når de blir gamle. Dette er så rotfestet at kinesiske foreldre kan saksøke sine barn og få erstatning dersom barna ignorerer dem i deres alderdom. Selv om det var lenge siden hun flyttet fra Kina, og de var i ferd med å flytte fra Norge til Frankrike, virket det som om hun var fast bestemt på å oppfylle forpliktelsen ovenfor sine foreldre når den tid kom.

    Og til sist…… . I deler av (bygde)norge skulle man være beskjeden når det gjaldt mat og det var forventet at maten skulle bys frem både to og tre ganger før en tok til seg en matbit. En kultur jeg etter sigende er født inn i, det bare merkes ikke. En bondesønn bodde hos slekta si i byen i noen uker og kom hjem igjen tynn og skrantete. «Men fikk du ikke mat mens du var i byen da?», spurte foreldrene forskrekket. «Jo da», svarte han, «men de nødet ikke».

    http://vgd.no/forbruker/mat-og-drikke/tema/1592918/innlegg/.

  3. du skriver råbra! Håper du aldri slutter. Du burde samle alt i bok, og det blir nok pensum på diverse studier og jobber…

  4. Tilbaketråkk: Og kulturkollisjonene fortsetter | bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

  5. Tilbaketråkk: Identitet eller kulturforskjell |

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s