Foto: Mike Bailey-Gates
Studenter syter fælt. Vi syter over dårlige boligtilbud, dårlige undervisere, mangel på undervisere, mangel på læringsressurser og 10 måneders studielån. Ærlig talt. I et ikke navngitt afrikansk land bor studentene i UNICEF-telt, har en gresk husmor som økonomiprofessor og skriver på resirkulerte papayablader. Studielån? En afrikansk student i et ikke-navngitt men særdeles representativt land vet ikke hva stuudijeloan er.
Sist i rekken, av ting norske studenter syter over, er den – i noen kretser – famøse kopinoravtalen. Mange studenter hever brystet, banker på bordet og erklærer at de endelig har funnet sin fanesak. “Dette-,” sier de – “er noe vi kan få bred oppslutning om i studentmassen. Dette er noe studentene bryr seg om!”. Hvilket impliserer at studentmassen ikke bryr seg om dårlige boligtilbud, dårlige undervisere, mangel på undervisere, mangel på læringsressurser og et studielån som gjør det mulig å være en heltidsstudent. Slike uttalelser gir meg en emmen følelse i munnen. Dersom målet ved å mobilisere studenter til protest er utelukkende å få en mulighet til å protestere, for så å arrangere en protestfest etterpå, har vi allerede mislyktes.
For deg som er uinnvidd: Kopinor er et selskap som “- forhandler og inngår avtaler om kopiering og annen bruk av åndsverk i skoleverket, universiteter og høyskoler, statlig og kommunal administrasjon, kirker og trossamfunn og store deler av organisasjons- og næringslivet. De fleste avtalene omfatter både fotokopiering og digital kopiering.”
Ved mitt universitet, altså universitetet i Oslo, betaler hver heltidsstudent 100 kr i kopiavgift til Kopinor for å dekke “-UiOs utgifter til opphavsrettslig beskyttede kopier som deles ut til studentene.” Nytt nå er at Kopinor ønsker å digitalisere kompendiene mange studenter benytter seg av. For å unngå piratkopiering inngår det i den nye modellen at hver student er pålagt å betale en fast sum, altså kjøpe kompendiet, uavhengig om studenten trenger kompendiet eller allerede har kompendiet. Argumentet for dette er at dersom det blir valgfritt å kjøpe det vil én student kjøpe og distrubuere det, ulovlig, til sine medstudenter. Kopinor prøver å motvirke et økonomisk tap hvilket jeg, med mine begrensede kunnskaper om økonomi, fint kan forstå.
Problemet med den foreslåtte modellen er at den kraftig innskrenker studentenes valgfrihet. Vi kan ikke velge om vi vil kjøpe eller ikke kjøpe, vi kan heller ikke velge andre distribusjonskanaler, og slik modellen foreligger nå, dersom en er nødt til å ta et emne på nytt må man også betale for ett eller flere kompendier dobbelt. Et annet problem ved den foreslåtte modellen er at den rokker ved gratisprinsippet norsk utdanning hviler på. Dette er, i verste fall, snikinnføring av skolepenger. Og det finner ikke studentene seg ikke i, her representert ved Studentparlamentet:
Studentparlamentet har derfor følgende beskjed: Enten dropper Kopinors forslaget om tidenes ran av studenter ellers så mobiliserer Studentparlamentet til kamp mot dem.
Nå er jeg ingen stor tilhenger av landveisrøveri, tvert imot, jeg – med mine somaliske røtter – har en pirat i hjertet, men problemet med Studentparlamentets bombastiske motstand mot Kopinor er at de er blinde for det markedet Kopinor har innsett eksisterer. Studenter vil ha digitalt pensum, det tar mindre plass og det er antakeligvis billigere enn kompendier på papir. Løsningen er ikke å droppe Kopinors forslag, løsningen er å finne bedre løsninger som ivaretar gratisprinsippet, ivaretar vår valgfrihet, hindrer Kopinors forsøk på å ta monopol, og imøtekommer ønsket om bedre utnyttelse av teknologi. Festen? Den kan vi ta etterpå.
