Et sikkerhetsnett

Foto: Nickolas Murray

«Hun var pen,»  fortalte hun meg.

«Hun var en av få jentene som har alt; skjønnhet, ynde, intellekt og sjarm, og fullstendig uvitende om den særklassen hun var i. Hun var jenta vi elsket og misunte. Hun var min barndomsvenninne.»

Vi hadde diskutert flerkulturelle ekteskap, hun hadde som vanlig sagt at en somalisk mann alltid utgjør trygge løsningen, og jeg hadde,  forutsigbart nok, protestert. Hun svarte tilbake med en historie:

«Guttene sto i rekke, selv da vi var unge og naive. Og selv om vi lot oss forføre av oppmerksomheten de ga oss, var hun alltid innstilt på å oppnå mer enn dette. Oppnå mer enn videregående skole, yrkesskole og deretter ekteskap. Hun ble en av få jenter i mitt årskull, i nabolaget, som reiste ut for å studere. Dessverre mistet vi kontakten da hun begynte på et universitet, i Egypt.

Lenge hørte jeg ikke noe fra henne, og jeg må innrømme at jeg glemte henne, midt i alt som skjedde i livet mitt. Jeg ble gift, jeg begynte å studere og jeg hadde en storfamilie å ta hånd om.

Noen år etter utreisen hennes begynte det å hviske rundt oss. Damene hvisket om den vakre jenta som hadde reist til Egypt og blitt sammen med en hvit mann. En franskmann. Jeg ville ikke tro på sladrekoret, og oppsøkte moren hennes for å vite hva som hadde skjedd. Moren trengte ikke å snakke, jeg kunne se sannheten i det nedtrykte ansiktet hennes. Det var sant altså, hun hadde giftet seg med en franskmann, mot familiens ønske, og nå ville ikke faren ha noe med henne å gjøre.»

Jeg sukket og klagde over hvor idiotisk vår kultur er som støter vekk en jente som velger annerledes. Mamma reiste seg sint og travet til kjøkkenet. Jeg lurte på hva jeg hadde sagt feil, men da hun kom tilbake med et glass vann sa hun strengt:

«I 1975 var vår stat 15 år gammel, patriotismen stod sterkt og alle jobbet for å styrke den somaliske nasjonalfølelsen. Å gifte seg med en ikke-somalier, attpåtil en tidligere koloniherre, ble ikke bare oppfattet som et svik mot familien men også som et svik mot nasjonen. Ditt lille idealistisk hode hadde også tenkt i samme baner om du levde dengang. Men før du forhåndsdømmer oss opp og ned, vi prøvde å få tak i henne. Fortelle henne at vi, vennene, ville være til hjelp om hun trengte oss. Moren hennes ga heller ikke opp, men problemet var at  hun, rett og slett, forsvant.

Vi antok at hun ikke ville ha noe med oss å gjøre lenger, og greit nok; vellykket afrikansk dame gifter seg med en rik franskmann og flytter til Frankrike. Vi trodde, irritert, at hun hevet seg selv over oss, og kanskje vi ikke burde ha gjort det.

Da jeg og din far var i Frankrike, tidlig på 80-tallet, ble han oppringt av en dame, forvirret ga han meg telefonrøret og fortalte at damen i telefonen ville snakke med meg. Jeg var like forvirret (hvem kjenner jeg i Paris?), tok røret og holdt det mot øret. Det første som bølget over meg var glede, det var venninnen min og om jeg kjente igjen stemmen hennes! Det andre var bekymring, for selv om jeg kjente igjen stemmen så hadde den forandret seg mye. Den var hes og engstelig, og ba meg, og faren din, om et møte.

Jeg kunne ikke tro at det var samme kvinne som sto foran oss, da jeg så henne. Jeg begynte å gråte og hun begynte å gråte, og faren din måtte be oss ta oss sammen. Min vakre venninne var radmagret, blek og fullstendig utslitt. Hun fortalte at det første året med mannen var helt idyllisk. De hadde fått et barn, og livet kunne umulig bli bedre. Det var klart hun savnet familien og Somalia, men med unge, mann og et nytt land å fylle tiden med hadde hun knapt et ledig minutt.

Dette endret seg gradvis. Mannen begynte å reise på mange forretningsreiser, og hun følte seg ekstremt ensom. Den lille franske byen, hjembygda hans, som de hadde flyttet til ble etterhvert et ubehagelig sted å være. Hun følte at alle passet på henne i hans fravær og det var  ingen som pratet med henne, om det da ikke var ytterst nødvendig. Hver gang hun ville ringe til Somalia ble hun fortalt at slike langdistansesamtaler måtte man ta fra bestemte kontorer, i de store byene. Hun fikk beskjed om å vente til ektemannen kom tilbake.

Da han kom tilbake var han heller ikke den romantiske og omtenksomme mannen hun hadde giftet seg med. Hun fant flere og flere bevis på at han antakeligvis hadde andre kvinner på si, og når hun konfronterte han med det ble han sint og begynte å slå. Hun tålte ikke mer, hun pakket tingene sine og tingene til barna (nå var de blitt to) og bestemte seg for å rømme under et av forretningsreisene hans. Men det gikk ikke. Svigermoren mistenkte at noe var på fære, og hadde rekruttert flere av byens beboere til å hindre henne i å rømme.

Da mannen kom tilbake fikk hun beskjed om at hun kunne reise når hun ville, men da måtte hun forlate ungene. Hun var med andre ord fanget. Dette varte en stund inntil noen senegalesiske menn flyttet inn i byen, på jakt etter arbeid. De ble etterhvert kjent, og hun fortalte om situasjonen. Det var disse som tilslutt hjalp henne med å rømme, de sendte henne til sine bekjente i Paris, og det var hos senegaleserne hun holdt seg skjult det siste året. Redd for å bli funnet av mannen. Nylig fikk hun vite at en somalisk delegasjon var på vei til Paris, og på et vis hadde hun fått tak i vårt hotellnummer.»

«Hva gjorde dere for henne, mamma?»

«Det eneste vi kunne gjøre. Vi tok henne med til hotellet, og morgen etter ordnet faren din papirene hennes. Hun ble med oss tilbake til Mogadishu, og tilbake til familien. Det tok en stund før hun og faren kom på talefot igjen, men hun ble gift på nytt og hun gjenvant sin skjønnhet og sjarm – dog historien i Frankrike fulgte henne som en skyge. Etter krigen fikk jeg høre at hun hadde flyktet med mann og barn til USA, og for ikke så lenge siden ringte hun og hilste.»

«Så, poenget ditt er at dette aldri hadde skjedd med en somalisk mann? Somaliske menn kan være drittsekker, det vet du like godt som meg.»

«Nei, poenget er at jeg, uten særlig anstrengelse, kan vite hvem denne somaliske mannens familie er. Forsvinner du, vet jeg hvor jeg skal lete. Mishandles du, vet jeg hvem jeg skal stille til ansvar. Og før du gifter deg, har jeg en formening om hvilken karakter denne mannen og hans familie har. Somalieren, da kan jeg ikke med en ikke-somalier. Med en ikke-somalier mister du hele sikkerhetsnettet ditt.»

About these ads

6 kommentarer om “Et sikkerhetsnett

  1. Veldig godt poeng. jeg har selv vært gift med en ikke-norsk og er overbevist om at dersom han hadde hatt sikkerthetsnett i nærheten ville han hatt en trygghet som kunne ha gjort at vi ikke ble skilt da vanskelighetene ble store. Alle opplever vanskeligheter i et ekteskap, men det blir ekstra vanskelig uten familie i nærheten.
    Jeg kjenner mange i flerkulturelle ekteskap, men ingen som har blitt skilt på grunn av «kulturforskjeller», bare helt vanlige grunner.

  2. Men det handler kanskje mer om å flytte til et land som ligger fjernt fra alt og alle du kjenner, enn å gifte seg med en fra en annen kultur? Eller er du enig med mammaen din?

  3. Jeg er ikke enig med mamma, og vi har en rekke slektninger som har giftet seg ikke-somalisk. Mange ekteskap varer ikke lenge (rent statistisk er sjansen for å skille seg om man kommer fra to forskjellige land mye høyere), men veldig mange varer og mange par er ekstremt lykkelige sammen.

    Nå var poenget her bare å gjengi en historie som jeg har blitt fortalt tidligere, og som viser at det ikke alltid er «de sleskete muslimske mennene» som lurer kvinner inn i ekteskap og fengsler dem. At drittsekkhet er en internasjonal greie. Men jeg er en stor tilhenger av sikkerhetsnettet, og det somaliske sikkerhetsnettet kan man fint miste i Norge. Det har mange allerede gjort. Konsekvensene er ikke at man blir mishandlet fysisk, den største koonsekvensen er å bli forlatt av mannen man ofret familien sin for.

    Altså, det er slik at muslimer ikke har et seksuelt forhold før ekteskapet. Når en ung somalisk jente forelsker seg i en norsk gutt skjer det ofte, ikke alltid, at de bestemmer seg for å gifte seg. De fleste familier motsetter seg dette. Klart det ligger en rasistisk undertone der (hvorfor skal du gifte deg med en hvit mann?!) men det er ligger også en bekymring der som hverken den somaliske jenta eller den norske gutten tar på alvor (han tar ikke deg eller ekteskapet seriøst). Det som ofte skjer er at gutten og jenta gifter seg religiøst (har til gode for å se en gutt og en jente registrere seg som borgerlig gift først, også rusle til moskeen for å gjøre det religiøst). Den religiøse vielsen er ikke bindende i Norge, og i hans øyne er de kjærester mens i hennes er de et ektepar.

    Han prøver ikke å overbevise familien hennes at han kommer til å være i livet hennes. Så skepsisen mot han øker, og dette skaper dårlig stemning mellom jenta og familien hennes. Tilslutt fører det til et totalt brudd. De vil ikke ha noe med hverandre å gjøre. De fleste familier der en datter har giftet seg med en ikke-somalier forteller at alt skjedde ganske fort. Hun ble kjent med fyren i løpet av et år, et halv år senere ble de gift og to år senere banker hun på døren med et barn i armene og delt samværsrett.

    Det er altfor mange somaliske jenter, både i Norge, og i Vesten forøvrig som kan skrive under på den historien. Og dermed får tverrkulturelle ekteskap et ufortjent dårlig rykte i vårt miljø. Det rår enighet om at «det aldri vil gå bra med en jente som gifter seg med en ikke-somalier». Og så langt har få motbevist dette, jeg har til gode for å se en ikke-somalisk gutt gift med en somalisk jente, som forstår og respekterer at familie er veldig viktig i Somalia, og som prøver å få innpass i familien. De ikke-guttene har en tendens til å fortelle jenta at familien ikke har noe med hennes valg å gjøre, og hvis de ikke akspeterer han så er det deres feil, og de er rasister osv. I en ikke-somalisk virkelighet er det ikke sant, men er man somalier så er familien uunnværlig. Når du har vokst opp i en tilværelse der familien var dine pillarer, der du hadde onkler og tanter, tremenninger, bestefedre og en trilliard søsken rundt deg, så er det en påkjenning å plutselig miste det. For det handler ofte ikke om rasisme engang, det handler om reell bekymring fra familiens fordi man ikke kjenner mannen eller hans familie.

    Hmm..uffda, dette ble langt.

    Men konklusjonen min er at jeg ikke har noe imot det å gifte seg med en fra en annen kultur. Jeg tror faktisk, til mormors skuffelse, at sjansene for at jeg finner en etnisk nordmann jeg passer sammen med, er høyere enn sjansen for at jeg finner en somalier. Men hvis det skjer skal jeg ikke miste sikkerhetsnettet mitt. Det er noe av det tryggeste jeg har i livet. Den etnisk norske gutten må finne seg i å gå gjennom samme prøvelser som en somalisk gutt, for å få aksept fra familien. Han bør finne seg i en haug middager og familiesammenkomster der han grilles om alt fra barnehagen til hårfrisyren sin. Og jeg forventer en liten innsats fra hans side for å gjøre seg forstått hos besteforeldrene mine f.eks. Lære seg litt somalisk!

    Jeg faller ikke helt for «dette er ditt liv, somalieren». Dette er også livet til damen som bærte meg i ni måneder i magen sin og to uker på ryggen, gjennom sibir. Jeg har ingen planer om å såre henne, eller ødelegge forholdet mitt til henne. Spørs om en etnisk norsk gutt finner en slik somalisk tankegang attraktiv? ;)

  4. jeg tror at en ordentlig gutt, om han er etnisk norsk, fransk, polsk, amerikansk, kongoleser, spansk, argentiner eller pakistaner, finner en slik tankegang, om ikke attraktiv, så i det minste forståelig.

    om en gutt/mann, eller jente/kvinne om det er i andre retningen, tar ting på alvor og virkelig er interessert, så vil han også forstå at familie og et sikkerhetsnett er viktig å ha for de fleste. for meg er det utenkelig å kutte kontakten med min familie; de er mitt fjell, min trygge havn. ja, jeg velger selv i mitt liv, akkurat som du, men for meg å velge noe så drastisk at sikkerhetsnettet forsvinner er nærmest utenkelig. ikke bare fordi jeg ikke vil velge bort min familie, men også fordi min familie neppe vil la det skje; neppe vil kutte kontakt med meg uansett hva jeg velger.

    nå høres det kanskje ut som om jeg lever i en familieidyll, men det er ikke slik. det er ikke enkelt å bli enig med en fra en eldre, en tidligere, generasjon om hva som er trygt/sikkert og hva som er mine ønsker. mamma og jeg er svært uenige, og har vært det også før, når det kommer til valg av kjæreste. men uansett om uenigheten er det, så kutter vi ikke kontakten. vi er hverandres sikkerhetsnett, og det er vi uansett. i mine øyne er sikkerhetsnettet tøyelig; det kan utvides også til å romme uenigheter og mennesker som ikke nødvendigvis «passer inn» i det ved første øyekast.

    om jeg velger en mann som ikke tradisjonelt sett er regnet som «trygg» for meg på grunn av kulturforskjeller, så utvides sikkerhetsnettet seg til også å romme ham; på den måten blir man kjent, man finner ut mer om ham og om hans karakter og familie som din mor sier (og kanskje er han trygg allikevel?) – i alle fall er sikkerhetsnettet der for meg om det skulle gå galt, på min families side er det noen som kjenner meg og oss og ham og kan ta i mot.

    som du påpeker er det nødvendig med innsats fra begge parter i et forhold med kulturforskjeller; begge må prøve å gjøre seg forstått og akseptert i hverandres familie, for så å legge grunnlag for en familie der sikkerhetsnettet fungerer «i alle retninger». trygghet er viktig for foreldre, for oss som deres barn, og så etter hvert for våre barn igjen. forståelse, hensyn og ikke minst respekt (et ord jeg dessverre føler at er misbrukt/utbrukt for tiden) er nødvendige byggestener i familien og i sikkerhetsnettet.

    dette ble veldig langt… men jeg syns dette er veldig interessant, særlig fordi det gjelder så mange på vår alder, og også meg selv. viktig tema å ta opp, få innspill rundt, tenke over.

  5. Somalieren & Marire: Jeg la igjen en del greier under en senere post om tverrkulturelle ekteskap. Det kan dere ta med dere på veien.

    Emnet er imidlertid ufattelig spennende – de færreste fatter dybden i det før det er for seint.

    Det jeg skal gjøre her, ut over hva jeg allerede har skrevet, er å gi et par tilbakemeldinger til på bakgrunn av det Somalieren alt har skrevet. Skulle det være aktuelt med noen diskusjon, så foreslår jeg at vi tar det på den siste posten, slik at vi ikke går glipp av noe, men får alt samlet.

    Mitt poeng er egentlig at folk med sterke bånd til familien ikke helt forstår hvor mye dette bryter med kulturen til svært mange nordmenn. Jeg skal forklare litt sånn basics, av den enkle grunn at jeg tror at mange fra storfamiliekulturer undervurderer den norske individualismen, og i tillegg bor i større norske byer, hvis de i det hele tatt bor i Norge.

    Hvordan er livet for nordmenn i Oslo? Om ikke annet er utdannelsestilbudet nærmere. Oslo-ungdommen flytter ikke hjemmefra når de er 16, som man fortsatt gjør mange andre steder i Norge, for avstanden til skoletilbudet er for lang. Tidlig utflytting blir man selvstendig av! Ikke for det; for enkelte ville det kanskje være riktig å prøve vingene enda tidligere! Norge har lang historie i så henseende. Det er egentlig kun i de siste 50 årene at de unge ikke har fått lov å fly ut av reiret når de burde. Tidligere var det vanlig å dra til sjøs når man var 16.

    Der jeg er fra, går det en historie om en kar som mamma sendte sin 15-16 års sønn på butikken for å kjøpe melk. Da poden kom dit, traff han en kompis som akkurat hadde fått hyre på en båt i utenriksfart. De trengte flere folk, men han måtte slå til der og da. Det gjorde han så, men det var verken tid til telefoner eller annet – om mamma i det hele tatt hadde telefon.

    Da gutten kom tuslende hjem et par år senere, var mammas første ord: «Du tok deg da jaggu lang tid med den melka!».

    Jeg var ikke i utenriksfart da jeg var 16, men jeg flyttet hjemmefra. Siden da har jeg ikke bodd hos mine foreldre. Ikke alt gikk like greit, men det gikk. Jeg var skodd for jobben. Jeg hadde hatt sommerjobber siden jeg var 9. Jeg var vant med å ha egne penger siden den gang. At Lånekassen betalte ut stipendet halvårlig til en ung gutt var ikke et problem. Jeg viste at det skulle vare i mange måneder, og at jeg ikke kunne bruke alt på dritt den første uka.

    Selv har jeg hatt en mor som lærte: I starten hadde hun litt problemer med at jeg tusla alene i fjellet – med all grunn. Men sånn er det: Jeg elsker fjellet, nesten så det har en magisk dragning. På seinvinteren var det sånn at jeg ikke bestemte meg for hvor jeg skulle gå før jeg kom opp på toppene. Ruta avhang blant annet av hvor det så bra ut. La oss si at det hadde kommet et snøskred… Før jeg ville bli etterlyst ville jeg allerede ha ligget begravd i flere timer, og siden ingen visste ruta, ville det ta enda lengre tid å finne meg. Min gamle mor vendte seg til det. Hun vendte seg til at hun ikke alltid visste hvor mange dager jeg ble vekk – for hun så jo at jeg var lykkelig – men dødssliten – da jeg kom ned. Og hun så vel trolig at fingertuppene var blodige etter at jeg hadde klatret meg inn i situasjoner hvor jeg aldri skulle vært.

    Jeg har ikke noe anstrengt forhold til min mor i dag. Hun er gammel, og det går gjerne uker mellom hver gang vi har kontakt. Når vi så snakker, er det mest om hva som har skjedd. Det skjer sjelden at jeg ber henne om råd, og hun insisterer ikke på å gi dem. Jeg er glad i moren min, men vår måte er at jeg flyr dit jeg vil – som altså har vist seg å være til et blandet ekteskap på den andre siden av jorda.

    Hvordan er det så å komme i kontakt med en storfamilietankegang? Det første er selvfølgelig at jeg ikke er særlig tent på å ta råd (les: formaninger) fra noen som ikke fatter hvordan verden er skrudd sammen. Jo da, jeg har en viss utdannelse (master), men enda viktigere er det at jeg har jobberfaring i mange ulike bransjer. Jeg fikser praktiske ting – samtidig med at jeg glatt regner ut månedlige låneytelser på et 30 årig lån eller en bils totale bremselengde.

    Det andre er at jeg ikke kjøper ideen med hvorfor man får unger i det hele tatt. For meg er den ultimate egoist den som får unger, og oppdrar dem til at de skal ta vare på foreldrene. Det finnes ikke noe mer nedrig!

    Å lage unger for å sikre alderdommen er den skitneste formen for tyveri som finnes – man stjeler et liv. Et menneske fødes fritt, og som far eller mor er din oppgave å gi det hva det trenger på kortest mulig tid. En datter som trenger råd fra sin mor når hun er 30 eller 40; Hva slags mor har hun egentlig hatt? Den pene versjonen er at hun har hatt en mor som ikke forstod å overholde deadlines.

    Når jeg i dag snakker med min mor, er det om ting som enten handler om våre tidligere felles omgivelser (sladder og naboinfo), politikk, slektens gang og så videre. Jeg spør henne ikke om råd. Hun prakker heller ikke på meg råd – for hun hadde sine mange år til å lære meg hva jeg burde kunne. Det å gi råd etter at fuglen har forlatt redet, er en manifestasjon av at man ikke har gjort jobben.

    Etter at man har forlatt redet, er familien ikke lenger noe sikkerhetsnett. Faktisk er det slik at det eksisterer et fenomen som enkelte kaller «down-nesting». Foreldrene selger det store huset og kjøre noe mindre når ungene flytter ut – nettopp for å gjøre det umulig at deres barn kommer tilbake etter deres første samlivshavari.

    For meg handler det om mye mer. Hva slags mann ville jeg være dersom jeg trengte en familie som sikkerhetsnett? En MANN står støtt alene, han takler sine problemer, han får seg sine slag. Han faller, han reiser seg igjen, han gråter, han triumferer. Han lar seg fornærme og eter dritt, dersom dette er det beste for familien. Han tar det som kommer når ungene kommer i puberteten.

    Hvorfor skriver jeg så denne tekstmengden? Fordi jeg mener at dere må revurdere en ting eller to, ettersom dere later til å være semiåpne for blandede ekteskap (et par bagateller som meningen med livet, meningen med barneoppdragelse, meningen med familien etc.). Jeg vil tro at for deres del vil denne revurderingen gå ut på å hive et par ideer eller to over bord – så får det bli deres sak om denne revurderingen blir angående egne prinsipper eller om den blir vedrørende fornuften i blandede ekteskap med noen som er så individualistiske som nordmenn.

  6. Tilbaketråkk: Spredte tanker om de siste dagenes muslimdebatt og Minotenks dialogmøte « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s