Jeg synes at det er topp at folk adopterer. Jeg beundrer og respekterer mennesker som er villige til å ta inn et fremmede barn, og oppfostre det til sitt eget. Det krever store mengder tålmodighet, styrke og uendelig empati og kjærlighet. Islam er også positiv til adopsjon, og profetens adoptivsønn ble en sentral figur i islams historie. På sett og vis kan man beskrive profetens oppvekst som en serie opphold med forskjellige fosterforeldre, ettersom han var foreldreløs. Samtidig er det viktig, også i islam, at barnet ikke mister sin identitet. For eksempel kan ikke barna, fra et islamsk perspektiv, ta adoptivforeldrenes etternavn, men må beholde sitt eget.
Selv om det kanskje ikke er det viktigste momentet i islam, så er det prinsippet bak som er viktig. Et barn skal ikke leve i den villedelsen at han/hun er en person han/hun ikke er. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er adoptert, og har ikke all den erfaringen, men basert på mine observasjoner har jeg greid å danne meg en oppfatning rundt dette med adopsjon. Spesielt adopsjon av barn fra utlandet. Jeg mener at barn adoptert fra utlandet, og innlandet, har rett til å vite hvor de kommer fra. Dersom adoptivforeldrene er åpne rundt adopsjonen, til tross for at det antakeligvis er et vanskelig tema å snakke om, vil det ikke komme som et sjokk for den adopterte. Jeg, le nå ikke altfor mye, fulgte med på tv-serien Ping Pong på NRK. Jeg synes at det var en interessant serie, og med svært gode ping pong prestasjoner. Hovedpersonen i serien, Katja, er en kinesisk-født norsk jente som, i anledning ping pong turnering, reiser til Kina. Samtidig utnytter hun tiden til å lete etter barnehjemmet hun ble adoptert fra. Det ble en fin slutt på serien, selv om hun ikke fant ut noe om sine biologiske foreldre.
Om jeg i fremtiden adopterer et barn, gitt at jeg får tillatelse til det av myndighetene, vil jeg at barnet skal ha kjennskap til sitt kulturelle opphav. En nordmann som er adoptert fra, for eksempel Afrika, vil føle seg utenlandsk, i det lange løp. Til tross for at han har blitt oppfostret av kjernenorske nordmenn med brunost i ryggsekken og ski på bena. Han vil føle seg annerledes, for vi lever i en syk verden der mengden av melanin i huden din bestemmer hvordan mennesker oppfatter deg. Jeg er en afrikansk jente, og når jeg drar hjem og ikke forstår hvorfor folk er som de er mot meg, vet jeg at familien min vil forstå det. De skjønner smerten, forvirringen og ønsket om å bli akseptert. Det tror jeg norske foreldre, uansett hvor sterkt de ønsker det, med barn adoptert fra utlandet, vil forstå. Og jeg tror også at barna forstår foreldrenes uvitenhet om deres situasjon. Jeg anbefaler på det sterkeste Barack Obamas selvbiografi, ikke bare for å forstå mannens politiske visjoner, men også for å få et innblikk i hvordan det er å være en mann av afrikansk opphav med en kaukasisk-amerikansk oppvekst. Det er ikke lett. Og det håper jeg at Angelina Jolie og Mia Gundersen forstår. Dersom de forstår det, og er rede til å støtte sine barn i deres søken etter å finne seg selv og sine røtter, vil barna få tidenes oppvekst.
6 responses so far ↓
snupijenta, // mars 31, 2008 at 8:26 pm
Utrolig bra innlegg! Og jeg er helt enig med deg, -adopterte burde få vite det de kan om sitt opphav. Det er egoistisk av foreldre å prøve å “glemme” slikt om sine adopterte.
Jeg kjenner en liten gutt som bor med moren sin og en som han tror er faren sin. De har ennå ikke fortalt han at mannen i huset ikke er faren hans, enda han går i 1.klasse. Jeg syns det er veldig dårlig gjort av de. Jeg tror han kommer til å bli fryktelig såret, skuffet og lei seg den dagen han får høre at mannen han alltid har trodd er sin far, ikke er det. Og at hans ekte far aldri har brydd seg om han nok til å ha del i livet hans i det hele tatt… Gruer meg til den dagen.. Gla jeg ikke er en del av det.
Jeg tror jeg legger deg til i lenkelista mi, jeg ser at du skriver bra, og har lyst til å følge med..
Hanne // april 1, 2008 at 5:59 pm
Ja, adopsjon betyr nettopp å ta et barn til seg som sitt eget. Og det krever tålmodighet, styrke, empati og kjærlighet – fordi morsrollen (eller farsrollen) krever nettopp det. Jeg har et hjemmelagd barn og et adoptert barn, og de utfordrer meg begge to, og fyller meg med enorm kjærlighet begge to. :o)
Dette med identitet er interessant. Jeg ser du skriver at det er viktig i islam at barnet ikke mister sin identitet, og for eksempel ikke kan ta adoptivforeldrenes etternavn. Jeg er (norsk)adoptert selv, og er veldig glad for at reglene ikke er slik. Det ville nok gått ut over tilhørighetsfølelsen for meg. Heldigvis er jeg et fullverdig medlem av familien min, på alle måter, både følelsesmessig og juridisk.
For min datter, som er født i Etiopia og ikke hadde noe etternavn da vi fikk henne, ville det innebære at hun måtte ha gått etternavnløs gjennom livet. Det ville vært trist. Men ville hun dermed gått identitetsløs også? Nei, for identitet er heldigvis summen av så mange, mange ting. En del bakgrunn, en del kultur, en del oppvekst, en del erfaringer, en del personlighet…og så videre, og så videre.
Datteren fortjener selvsagt å få vite så mye som mulig om bakgrunnen sin og om det landet hun er født i. Jeg har pugget amhariske gloser, kjøpt etiopiske bøker og lagd doro wot, jeg oppsøker all informasjon jeg kan om å være av utenlandsk opprinnelse i Norge, suger til meg alle slags tips fra mine afrikanske naboer og kommer alltid, alltid til å gjøre det jeg kan for å svare på alt hun spør om og at hun skal være stolt av seg selv. Av hele seg selv, både bakgrunnen, hudfargen, det tidligere og det nåværende statsborgerskapet, av temperamentet og viljen, intelligensen og humoren. Hun har forresten ett norsk og ett etiopisk fornavn.
Jeg er klar over at uansett hvordan hun selv kommer til å definere seg selv, vil det være nok av mennesker som kommer til å definere henne som utenlandsk.Noen kommer til å gjøre det på ubehagelige måter. Noe av det har vi møtt allerede, og jeg må prøve å gi henne verktøy og trygghet til å takle det etter hvert som hun vokser opp, og et nettverk hun kan bruke.
Så gjenstår det å se hvor opptatt hun kommer til å være av sin opprinnelse. Noen er ikke interessert i det hele tatt, andre blir veldig opptatt av det. Jeg er der for henne uansett hvor veien går, for hun er datteren min. Hun er datteren min, fullt og helt, uansett hvordan andre måtte definere det og uansett hvilke valg hun måtte ta. For jeg elsker henne betingelsesløst, og for meg er det den mest grunnleggende definisjonen av foreldreskap. :o)
snupijenta, // april 1, 2008 at 7:53 pm
Hanne: Jeg er utrolig glad for at datteren din har fått deg som mor, dette her høres jo bare helt supert ut! Kan vel ikke bli stort bedre? Du har grunn til å være stolt av deg selv..
Cigaal // april 3, 2008 at 5:42 pm
Det er et viktig tema og jeg tror alle har gode tanker om det. Jeg er også svart, og vil gjerne formidle videre en del erfaringer fra USA. PBS tar opp tema minoritet/helse i en del serie filmer her, og funnene er tankevekkende:
http://www.pbs.org/unnaturalcauses/hour_02.htm
Forskjellen på barnedødlighet blant afro-amerikanske kvinner og deres hvite medsøster er 3xganger så høy hos afro-amerikanske kvinner enn hvite amerikanske kvinner. Se på filmene og lær om disse forskjellene.
somalieren // april 5, 2008 at 10:21 am
Snupi: Det er trist, og jeg er helt enig, den dagen det barnet får vite sannheten vil hele livet bli snudd på hodet.
Hanne: Det er sant, jeg tror også at det er knyttet til hvor gammelt barnet er når det adopteres. Naturligvis vil et lite barn uten et etternavn kunne ta adoptivforeldrenes navn, men det er prinsippet bak ergo et barn skal ikke miste røttene sine.
Jeg synes forsåvidt at resten av kommentaren din var fantastisk, om bare flere foreldre hadde tenkt det samme om sine biologiske barn og/eller adoptivbarn!
Cigaal: Interessant, men det har kanskje noe med leveforholdene også?
cigaal // april 5, 2008 at 2:43 pm
Somalieren: “Researchers are circling in on a provocative explanation: the chronic stress of racism can become embedded in the body, taking a heavy toll on African American families and on children even before they leave the womb.”
Dvs rasisme påvirker det ufødte barnet.
Dette er en serie dokumentær om vekslevirkninger mellom miljø og helse - det er verdt å se filmene.
Leave a Comment