Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Somalieren har mistet sin tre år gamle mobil. Dette er en sorgens dag i vår residens. Jeg har lurt på om jeg egentlig har mistet den, eller om jeg har lagt mobilen hjemme for så å ha glemt hvor den lå. Men etter en grundig ransaking i soverommet, stuen, kjøkkenet og selv på doen, har jeg kommet frem til den sørgelige erkjennelse at jeg, faktisk, har mistet mobilen min.

Jeg hadde den på vei til skolen. Jeg hadde den på skolen. Jeg hadde den på vei fra skolen og til t-banestasjonen i sentrum. Jeg så på klokkeslettet klokken 15:54 og bemerket hvorfor t-banen min hadde kommet så fort. Jeg entret t-banen på den første vognen, dessverre. Jeg liker de siste vognene, ettersom de gjerne er tomme i forhold til de forreste. Jeg ble da nødt til å stå de første to stasjonene, og dum som jeg var, hadde jeg lagt mobilen i lommen. Jeg fant plass. Satte meg ned. Begynte å tukle med MP3-spilleren. Ble ekstremt søvnig. Ble perpleks av all snøen som møtte meg da jeg gikk av t-banen, uten grunn egentlig, jeg visste selvfølgelig at det lå mye snø. Travet hjem den siste kilometeren. Gikk inn i oppgangen, hilste på vår nye nabo, låste meg inn, satte fra meg jakken, ble forundret over at TVen sto på og satte frem kyllingbrystene. Akkurat da gikk det opp for meg: Hvor er mobilen min?

Jeg har ringt og ringt. Selv om det også er unyttig, siden jeg alltid har den på lydløs på skolen og glemmer deretter å sette den av lydløs. Men jeg har også lett etter den, opp og ned. Sukk. La mobile est gone. Enten ligger den på t-banegolvet og fryser batteriene av seg, eller så koser den seg forræderisk, i en eller annen tyvs lomme.