Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Jeg så en søt snegle idag. Generellt mener jeg at snegler er noen ekle kryp. Nei, jeg skal omformulere det, generellt synes jeg at skapninger uten bein er ekstremt ekle. Dyr som omgir seg med slim og utsondrer ekkel lukt. Dyr som kommer ut i horder så fort gress og asfalt blir vått, dyr man tror er trestykker inntil du tråkker på og du hører en umistenkelig lyd. Men altså, jeg så idag en svært så søt snegle. Den hadde en lys brunfarge og mange små sorte prikker. Så litt ut som snegla på bildet.

Mormor og onkel er på besøk. Mormor er eksepsjonell, en underlig kvinne. Hun liker først og fremst å klage, og der ligger sjarmen hennes. Vel, og det faktum at hun er litt av en hypokonder. Hun liker ikke å bevege seg, hun mener at hennes ord bør være lov, og vil du overleve rundt henne, må du akseptere at hennes ord er lov. Dessuten mistenker jeg at hun er bittelite senil. Vi har ofte de samme konversasjonene om og om igjen. Jeg har også lagt merke til at jeg må snakke ekstra høyt.  Til tross for disse skavankene, om jeg i det hele tatt kan kalle dem skavanker, er mormor et varmt menneske som vil folk vel. Hun har noen utrolige historier, som jeg kommer til å dele med dere, men nå må jeg videre til onkel.

Onkel er en kanadier. Det vil si, onkel er somalisk, men ekstremt kanadisk. Han har bodd der i 30 år og ungene hans, den yngste like gammel som meg, kunne ikke snakke somalisk før de møtte meg og min übersomalisme. Onkel er en akademiker, prater masse amerikansk, litt gnien,  vurderer å lære seg norsk fordi: Norway is a fantastic country og det beste av alt, han tør diskutere med meg. Mamma diskuterer ikke med meg hvis det er et tema vi er uenige i (noe som egentlige ødelegger poenget med en diskusjon). Og broren min er ikke blant de mest kverulante. Onkel og jeg har nå diskutert alt fra religion til verdensøkonomien og om renter egentlig er verdt det. Han mener at jeg har blitt utsatt for sosialistisk og religiøst fundementalistisk hjernevask og har satt seg som oppgave å viske mine illusjoner ut før han reiser vekk. Problemet er muligens at han har blitt mer påvirkert av meg…onkel er underbar!

 På Søndag begynner en fredskonferanse i Somalia. Nærmere bestemt Mogadishu, Villa Somalia, midt i helvete. Hjemme er folk veldig pro-regjeringen, helt på grunn av mormor. Hun er visst god venn med presidenten. Jeg er redd moder’n frykter mormors reaksjon hvis hun kritiserer regjeringen. Det er uhyrlig morsomt å se mamma krangle med broren sin. Begge har rundet 50, og noen ganger ryker de på tottene på hverandre. Onkel hvisket engang hemmelig til meg at han lar mamma vinne diskusjonene fordi han ennå er redd for storesøster.