Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Jeg omorganiserte møblene i stua idag. Alt virker så uvant. Vondt i ryggen. Broderen hadde store forventninger da jeg nevnte at jeg skulle omorganisere møblene. Han myste og ristet skuffet på hodet da han så resultatene.

Mamma var som vanlig mer diskré. Virket glad ved første øyeblikk, men begynte med engang å påpeke manglene med de nye stillingene.

Hvorfor er folk så utakknemlige?

Jeg har innsett at det ikke er noe stas å være 17. Det minner sterkt om det å komme på andre plass. Du er der, men du er der ikke. Får ikke første premien, får ikke trøste premien.

Skal på bursdagen til M på tirsdag. Lurer på om jeg skal kondolere eller gratulere.