Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Jeg så ut vinduet forleden kveld. Jeg trodde jeg så ildfluer. Wishful thinking.

For en stund bestilte jeg en bok av Ghazali fra nettet, men jeg har ennå ikke fått den. Hm.

Endelig er det sol og varme ute, og jeg kan spise is med god samvittighet! Nå er dessuten de større tentamene ferdig, og det eneste jeg trenger å grue meg til er eksamen i juni. Det gode liv.

En stor filmkonkurranse ble arrangert av et amerikansk tv-selskap, prosjektet het One Nation, Many Voices og amerikanske muslimer sendte inn kortfilmer om hvordan det er å være muslim i USA. A land called paradise var en av vinnerene, men jeg har mange andre favoritter, og her er en av dem.

Tja, jeg vet ikke om det helt appellerer til et ikke-muslimsk publikum, men det er ihvertfall om hvordan muslimske jenter legger vekt på hvordan en skal kle seg. Men det er ikke klær som gjør deg til en god muslim.

Frem til 1960-årene og borgerrettighetsaktivismen var det både en skreven og en uskreven regel (kommer an på hvor du bodde) at svarte skulle sitte bakerst i bussen, i USA. Nærmere 50 år senere skulle en tro at vi hadde lagt bak oss det stadiet i menneskets historie. Tro og tro, fru Blom.

En av mine bedre venner reiste i påsken, med Norwegian, til Berlin. På vei til byen som har fått navnet new-york-i-europa-uten-skyskrapere, opplevde han noe han ikke trodde han ville oppleve. Noe jeg håpet at ingen av mine nærmeste ville oppleve. Han ble mistenkt. En koselig flyvertinne kom bort til ham og fortalte ham, umåtelig hyggelig, at han ikke kunne sitte forrest i flyet, til tross for at dét sto på boardingbilletten hans. Nei altså, ingen spesifikk grunn bortsett fra at han måtte flytte seg bak, mens mannen ved siden av ham fikk sitte i fred, på den plassen han hadde fått tildelt.

Policy, vet du.

Min venn er av den stillfarne typen som unngår konfrontasjoner, så han gjorde som han ble fortalt, mens medpassasjerene hans stirret mistenksomme på ham i det han gikk forbi dem, på vei til en av de bakerste setene. The green mile. Mile high.

Jeg foreslo at han skulle gå til avisene og fortelle historien sin. Han trakk på skuldrene og skiftet samtaleemne.

[Det følgende innlegget representerer mine meninger, og er ikke representative for alle muslimer, selv om jeg virkelig håper at de fleste muslimer også sier  seg enige i hva jeg har å si.]

I det siste har det vært mye snakk om Geerts Wilders “Fitna” som kobler sammen terrorisme og islam, og konkluderer med at islam oppfordrer til drap og utryddelse av ikke-muslimer, særlig jøder. Jeg har faktisk sett filmen, og for å være ærlig er ikke filmen noe bra, rent teknisk og innholdsmessig. Det hele ser ut som noe en kunne snekra sammen hjemme, med en laptop og windows moviemaker. Innholdet mangler håndfaste argumenter for å likestille islam med terrorisme, men i denne salige blandingen, av skrekkpropaganda og populisme, er det dog visse påstander som faktisk ikke er like idiotiske, selv om jeg ikke støtter dem.

1) En kan ikke kritisere islam uten å bli truet på livet av muslimer.

2) De fleste terroraksjoner i vår tid begås av muslimer.

I Vesten fremstilles islam som en statisk religion som, imotsetning til resten av verden som har entret modernismens era, sitter fast i middelalderen. Det er en fordom. Selv om islams doktriner ikke, nødvendigvis, diskuteres til allmenn skue, foregår det likevel dét som betegnes som ijtihad innenfor det muslimske miljøet. Ordet betyr, i islamsk rettsterminologi, det å velge, i lys av koranen og sunnaen, mellom forskjellige lovtolkninger. Men omfatter også det å dedusere, utifra koranen og sunnaen, nye lover og regler for nye situasjoner som ikke dekkes av de tradisjonelle lovgivningene. Med tanke på at uenighet (ikhtilaf)  i hvilke doktriner som skal gjelde i islam er tillatt om ikke oppfordret, mener jeg at det å betegne islam som en statisk religion er, mer eller mindre, feilaktig.

Mange reformister, deriblant islamkritikeren Irshad Manji, mener at ijtihad ikke skal være forebeholdt de lærde. For det er, per dags dato, bare lærde muslimer ( menn og kvinner som er bevandret innenfor de “islamske” vitenskapene: hadithvitenskap, arabisk, shari’ahlære, koranen osv) som kan betegnes som en ‘mujtahid’ (-en som utfører ijtihad). Hvilket jeg mener er en rettferdig betingelse. Nye lover må ha basis i koranen og profetens tradisjoner, dersom en ikke kan studere de autentiske tekstene (som er på arabisk) og ikke kan trekke frem hadither til støtte for disse lovene, hvordan skal man være egnet til å lage nye retningslinjer i islam?

På en annen side, å utføre ijtihad er ikke det samme som å ha en mening angående elementer i islam. Videre kan en, selvfølgelig, åpne en diskusjon rundt det en mener ikke er islamsk, eller som er islamsk, men må tilpasses vår tid. Kritikerenes problem er at de vil at enhver skal kunne utføre ijtihad, altså at man personlig skal kunne tolke islam etter den tid man lever, uavhengig av at disse tolkningene har basis i koranen og hadithene. Men det er en annen sak, mitt poeng er at det finnes mennesker som kritiserer islam på en konstruktiv måte, og selv om noen av disse også  trues av ignorante muslimer, som mener å handle godt, har jeg ytterst respekt for denne type kritikere.

Så har vi de kritikerene som jeg pleier å kalle islamofober. Det begrepet kan virke misvisende, ettersom en fobi viser til en frykt for noe eller noen, men poenget er at deres problem ikke er aspekter ved islam. De er negative mot islam som en helhet. Og det er, for å si det mildt, problematisk. En kan ikke diskutere islam med en islamofob, for en islamofob mener at islam er en skittreligion, regardless. Altså snakker vi retning Wafa Sultan, Geert Wilders og Ayaan Hirsi.

Så kan en kritisere islam uten å bli dødstruet?

Vi må først skille mellom kritikere, og hatere. De fleste islamkritikere trues ikke på livet, og det er svært mange muslimer som ønsker en debatt angående den retningen islam har tatt, uten at disse lever i frykt. Det finnes og vil alltid finnes mennesker som, istedenfor å ta til seg mot og diskutere påstandene disse kritikerene kommer med, heller angriper og bruker vold. Hvilket er uheldig, og som de aller fleste muslimer er imot.

Så har vi islamofobene, og at disse skal stemples som seriøse kritikere av islam er urettferdig mot islam som en religion. Det er som å mene at vigrid skal ansees som en seriøs aktør i debatten rundt innvandring og integrering i Norge. Det betyr selvfølgelig ikke at disse skal bli utsatt for vold, men samtidig skal en ta alt de sier med en STOR klype salt.

Men en ting skal jeg dog kritisere den muslimske verdenen for, vi må ta motstand fra de som truer, dreper eller skader islamofober eller/og islamkritikere. Det er ikke slik vår stemme skal høres.

 Jeg synes at det er topp at folk adopterer. Jeg beundrer og respekterer mennesker som er villige til å ta inn et fremmede barn, og oppfostre det til sitt eget. Det krever store mengder tålmodighet, styrke og uendelig empati og kjærlighet. Islam er også positiv til adopsjon, og profetens adoptivsønn ble en sentral figur i islams historie. På sett og vis kan man beskrive profetens oppvekst som en serie opphold med forskjellige fosterforeldre, ettersom han var foreldreløs. Samtidig er det viktig, også i islam, at barnet ikke mister sin identitet. For eksempel kan ikke barna, fra et islamsk perspektiv, ta adoptivforeldrenes etternavn, men må beholde sitt eget.

Selv om det kanskje ikke er det viktigste momentet i islam, så er det prinsippet bak som er viktig. Et barn skal ikke leve i den villedelsen at han/hun er en person han/hun ikke er. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er adoptert, og har ikke all den erfaringen, men basert på mine observasjoner har jeg greid å danne meg en oppfatning rundt dette med adopsjon. Spesielt adopsjon av barn fra utlandet. Jeg mener at barn adoptert fra utlandet, og innlandet, har rett til å vite hvor de kommer fra. Dersom adoptivforeldrene er åpne rundt adopsjonen, til tross for at det antakeligvis er et vanskelig tema å snakke om, vil det ikke komme som et sjokk for den adopterte. Jeg, le nå ikke altfor mye, fulgte med på tv-serien Ping Pong på NRK. Jeg synes at det var en interessant serie, og med svært gode ping pong prestasjoner. Hovedpersonen i serien, Katja, er en kinesisk-født norsk jente som, i anledning ping pong turnering, reiser til Kina. Samtidig utnytter hun tiden til å lete etter barnehjemmet hun ble adoptert fra. Det ble en fin slutt på serien, selv om hun ikke fant ut noe om sine biologiske foreldre.

Om jeg i fremtiden adopterer et barn, gitt at jeg får tillatelse til det av myndighetene, vil jeg at barnet skal ha kjennskap til sitt kulturelle opphav. En nordmann som er adoptert fra, for eksempel Afrika, vil føle seg utenlandsk, i det lange løp. Til tross for at han har blitt oppfostret av kjernenorske nordmenn med brunost i ryggsekken og ski på bena. Han vil føle seg annerledes, for vi lever i en syk verden der mengden av melanin i huden din bestemmer hvordan mennesker oppfatter deg. Jeg er en afrikansk jente, og når jeg drar hjem og ikke forstår hvorfor folk er som de er mot meg, vet jeg at familien min vil forstå det. De skjønner smerten, forvirringen og ønsket om å bli akseptert. Det tror jeg norske foreldre, uansett hvor sterkt de ønsker det, med barn adoptert fra utlandet, vil forstå. Og jeg tror også at barna forstår foreldrenes uvitenhet om deres situasjon. Jeg anbefaler på det sterkeste Barack Obamas selvbiografi, ikke bare for å forstå mannens politiske visjoner, men også for å få et innblikk i hvordan det er å være en mann av afrikansk opphav med en kaukasisk-amerikansk oppvekst. Det er ikke lett. Og det håper jeg at Angelina Jolie og Mia Gundersen forstår. Dersom de forstår det, og er rede til å støtte sine barn i deres søken etter å finne seg selv og sine røtter, vil barna få tidenes oppvekst.

“Noen ganger kan man ikke sette sin lit til det norske rettsvesenet. Ikke vær så naiv, lille deg”

“Herregud! Hun er en dårlig mor. Nei, jeg tar det tilbake, hun er rett og slett et dårlig menneske. Mamma, staten er din venn, ikke din fiende!

“Din bror har det bedre om han aksepterer hennes faenskap.”

Jeg liker strengt tatt ikke å gå dypt inn på familiens æfferer, men er man sur, ja da er man sur. Og et blogginnlegg kan være litt av en hjelp.

Min eldre bror giftet seg for, ca. 6 år siden, med en fjern slektning fra Somalia. Han ble kjent med henne gjennom felles venner, og da han senere introduserte henne for mamma, viste det seg at de i realiteten var fjerne slektninger. Broren min skaffet seg fast jobb, og sparte opp til en formue, slik at han kunne stifte en familie. De ble gift, han søkte om familiegjenforening og mirakuløst nok, tok det ikke lenge før denne ble innvilget.

Vår familie frydet seg over det nye familiemedlemmet, men etter to barn begynte alt å rakne. For å være presis, alt begynte å rakne i det hun fikk bosetningstillatelse. Moralen er at henteekteskap er noe dritt (beklager min politiske ukorrekthet). Hun hentet ofte barna fra barnehagen, forlot dem og brydde seg slettest ikke om at mannen hennes hadde ettermiddagsskift. Med andre ord, jeg eller mamma måtte dra opp og passe på barna, mens han var på jobb og hun, tja si det?

Hun prøvde å hoppe ned i t-banesporene fordi hun visstnok hatet broren min, og det var altså dråpen som fikk begeret til å renne. Han pakket sakene sine, beklaget sin femårige tilstedeværelse i hennes liv og flyttet ut. Separert. En mellomting. Derfra går det enten frem eller tilbake. I deres tilfelle gikk de tilbake. Hennes initiativ. Broderen dro tilbake, men ble møtt av en kopp som traff ham midt på nesen. Bokstavlig talt. Jeg sverger, nesen hans er litt bøyd etter den hendelsen. Hun flyttet til krisesentre der hun hevdet at han hadde slått og voldtatt henne. Paradoksalt nok var han bortreist under den tidsperioden hun hevder å ha blitt voldtatt, han var i Tyskland hos kompiser. Han var lei av all bråket. Hvordan han skulle ha voldtatt henne fra Berlin er ennå et mysterium.

Forståelig nok ble de skilt. Alle var takknemlige. Spesielt barna, som ble tvunget til å se deres foreldre krangle. Skjønt både jeg og mamma pleide å passe på dem hjemme hos oss. Bort fra helvetet. Dessverre er ikke barn idioter, de skjønner mer enn man vil tro.

Det er jo vanlig at moren får foreldreretten ved skilsmisser. Min brors eks-kone satt igjen med ungene, men det er veldig vanskelig å sjonglere et aktivt sosialt liv med morsrollen, spesielt når du ikke har noe nettverk rundt deg. Noe må nedprioriteres, og min brors eks-kone prioriterer seg selv og sitt sosial liv fremfor sine barns lykke. Hun sa, både før og etter skilsmissen, at hun ikke ønsket barna sine og at hun giftet seg for raskt. Bryte med ekteskapet kan man, men å annullere barn er noe vanskeligere.

En felles bekjent, med fem barn og en ett-romsleilighet, forteller oss at eks-konen forlater ungen hos henne. Med fem vanskelige barn og en temperamentsfull dame, har ikke nevøene mine særlig bra. Ungene slår seg uten at moren gjør noe, de lærer seg vulgære ord fra morens ikke-så-ordentlige-venner, når de er hjemme hos broren min tar det lenge før hun i det hele tatt gidder å ringe og hilse på barna sine. Ikke blir de mentalt stimulert hjemme hos seg selv, nevøene mine kan alle programmene som  går på cartoon network. Hvorfor? Hun setter dem foran TV’en når hun driver og finner på sitt. En fire-åring og en fem-åring skal ikke bli tvunget til å bli selvstendige, men det har de altså blitt. De står opp selv, spiser selv, vasker seg selv og passer på hverandre. Og det som verre er, hun misbruker dem både psykisk og fysisk. Det siste vet jeg, for jeg har vært vitne til et av hennes “irettesettelser” der hun slo til han eldste. Jeg ville gripe inn, men innså at dersom jeg gjorde det, ville det være den siste gangen jeg kunne komme på besøk. Jeg har aldri sett to gutter som er mer redd for moren sin enn de to.

Og det skal vi akseptere.

For i politiets arkiver står det at min bror har slått og voldtatt sin hustru. Så hvem vil den norske stat tro på i en rettsak om foreldreretten?

En “velintegrert” ung mor som bruker barnebidraget på nye diesel bukser og mobiltelefoner, eller en real somalisk far som ber fredagsbønn?

Den norske stat og media har en tilbøyelighet til å fremstille innvandrerkvinner som ofre. Nå, det er svært mange kvinner som blir utstatt for kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap, men samtidig må vi huske at majoriteten lever et vanlig liv. En kan heller ikke komme vekk i fra det faktum at det vil være kvinner som utnytter systemet, som utnytter det vrangbildet den norske samfunn har om innvandrerkvinnen. Og, selv om det er kynisk sagt av meg, så lenge det vrangbildet opprettholdes, vil ingen tro på samfunnets gule mullahskjegg.

Jeg har vært (og er ennå) i steinalderen. Med andre ord, mangel på internett tilgang hjemme, heck, mangel på data hjemme. Så jeg har sittet med fjærpenn og papyruspargamenter og skriblet mine tanker ned. Og det ser ikke ut til at vi får en ny data i nærmeste fremtid, derfor beklager jeg mangelen på oppdateringer her.

Vi snakkes, eller leses!

Jah. Også er jeg snørrete og har kommet i stemmeskifte. Middlesex. Jeg har blitt forvandlet til en pubertal gutt. Grøss. Akkurat nå liker Nick Hornby. High Fidelity. Sukk. Jeg hører på John Coltrane. Føler meg veslevoksen. Har drukket te. Frykter te-avhengighet. Har innsett at jeg vil lide av kroniske ryggsmerter om 40 år. Ser på Ugly Betty. Tenker at jeg egentlig er ganske fjortiss, selv om jeg går med ecco sko. Vurderer om jeg noensinne vil vurdere å ta kosmetisk kirurgi. Antakeligvis ikke. Gleder meg til mine nye briller. Gleder meg til min nye mobil. Er usikker på om fransk er fremtiden. Hoster. Skulle ønske mattilsynet gransket fisherman’s friend. Gleder meg til dissekrering av fisk imorgen. Yay! Leser:

The Whole Story and Other Stories Ali Smith

Langsom mann John Coetzee

High Fidelity Nick Hornby

The Full Cupboard of Life Alexander mcCall Smith

Gleder meg til filmatiseringen av No. 1 Ladies Detective Agency med Jill Scott og Lucian Msamati.

 Jill Scott er en av de vakreste kvinnene på vår jord, hun er tvers igjennom skjønn. Etter mine standarder.

Hjemme i Mogadishu hang det, i stuen, et stort bilde av en fisk (en tunfisk i følge flere familiemedlemmer) og min bror, med et gedigent glis. Det var hans første fangst, derfor tok mamma og pappa dette bildet, stolt, og hang det på veggen.  Til skue for alle som kom på besøk.

Farfar var den som ble mest henrykt. Både farfar og oldefar var sjøfarere, og ble svært skuffet da far valgte landkrabbelivet. Men nå så det ut til at min bror utviklet sansen for havet. Dessverre brøt krigen ut, før min bror virkelig fikk utviklet sitt sjøfarer-potensial, men sansen for havet har han beholdt. I dag bestemte han seg for å servere fisk, og han imponerte.

“Spiste dere fisk i Somalia,” spurte jeg forundret. Jeg ble øyeblikkelig truffet av en potetbåt.

Ja, somaliere spiser også fisk.

 Denne likte jeg veldig godt.