Hva har dere lyst til å lese om?

Sitter og blogger fra campus, en milepæl uten like altså, det første innlegget sendt fra en universitets-pc. Nok om det. Jeg vil gjøre bloggen litt mer interaktiv. Jeg tror det kan være morsomt for dere å spørre spesifikt om noe dere vil vite om, morsomt for meg å vite hva folk lurer på om pseudo-intellektuelle afrikanske hijabier.

Kom med en problemstilling jeg skal forsøke å ta stilling til i en bloggpost (samfunnsaktuelt, religiøst osv.) eller et personlig spørsmål om meg (tar forebehold om å ikke svare på de spørsmål jeg oppfatter som altfor personlige, eller spørsmål som kan røpe min identitet. Selv om jeg tror et par lesere, utenfor min omgangskrets, har en viss peiling på hvem jeg er eller kan være).

Fyr løs.  Jeg svarer ikke på alt, hvis det kommer veldig mye, jeg siler litt. Jeg håper det er interesse for det altså.  Gleder meg!

“Hamburgere, hver dag?!”

Sært hvordan inspirasjon fungerer. Jeg skal egentlig skrive noe helt annet, som ikke er skolerelatert, lese veldig mye som er skolerelatert og komme meg igjennom kapitlet om bruk av Baye’s lov i medisinsk statistikk. Vel, her er jeg og vil heller skrive om det som falt meg inn et par minutter siden i det Amal Aden, i Migrapolis, snakket om sin bakgrunn.

Hun sa noe om at den første gangen hun så et fly oppfattet hun det som en stor fugl.

Da tenker jeg at jeg er mektig priviligert. Jeg vet hvordan et fly ser ut, og kan fint kjenne det igjen overalt. Det har ingenting med at jeg har vokst opp i Norge, men langt mer med min familiebakgrunn å gjøre. For hva er egentlig fellesnevneren mellom Amal Aden, Kadra Yusuf og Saynab?

Tilbake til min familiebakgrunn. Mamma og pappa reiste mye rundt i Europa på 70-tallet (på den somaliske statens regning, kremt kremt). Mamma kan fortelle om dengang hun ble skikkelig sugen på hamburgere i Frankfurt, og la sin elsk på mcDonalds til min fars fortvilelse.

“Hamburgere, hver dag?!”

Ser man utover familien min, og bredere på slekta, finner vi alt fra arkitekter med sans for russisk litteratur (grandonkel lekset lenge om Rashkalnikov til meg da han var på besøk), historikere, matematikere, lærere, leger, religiøse lærde, politikere og språkforskere (en eller annen onkel av mamma var med på å utarbeide det somaliske skriftspråket). Over halvparten av herrene i min mors slekt er eller var akademikere (i fars side holdt de seg mest til handel og fiskeri, med unntak av pappa som utviklet seg til å bli en type intellektuell, selv om det høres ganske pretensiøst ut).

Verken mamma eller pappa hadde tolket et fly som en fugl, som unge var de kjent med ulike transportmidler og særlig pappa, gjennom bestefar, visste mye om verden utenfor Somalia som ung. Farfar var en sjømann som reiste rundt til de landene som grenset mot det indiske hav og en del opp rødehavet. Med andre ord, min familie kan vel betegnes som en øvre middelklasse i Somalia, selv om vi kanskje ikke var rike. Verken mamma eller pappa likte å klatre opp sosiale rangstiger og bli rike, men med deres familiebakgrunn og det arbeidet de faktisk gjorde (mamma som regnskapsfører ved det statlige kraftverket, og senere entrepenør, og pappa i forsvarsdepartementet), levde vi et relativt komfortabelt liv.

Jeg har møtt mamma og pappas slektninger og venner, og den hverdagen de hadde i Somalia og det livet de lever nå er milevis fra det f.eks Amal Aden beretter om. Jeg skal ikke ignorere det faktum at jeg er priviligert, og kanskje har jeg vokst opp i en polstret boble med romantiske bilder av Somalia, men dersom jeg (og min familie) representerer et unntak fra ‘normen’ må vel disse kvinnene også representere unntakene på motsatt side av spekteret?

Jeg snakket med mamma om prosentandel somaliere som kanskje levde et liv som heller mer mot vår side av spektret, hun hadde ikke noe tydelig svar på det. En jobb for unge somaliske samfunnsgeografer?

a quickie (ikke tenk usømmelig her, jeg er en burkababe)

Jeg er overveldet. Det kjennes likevel veldig godt. Jeg hører til i  Domus Medica og jeg gleder meg til å utforske alle andre fakulteter og bli kjent med folk som studerer andre kule ting. Alt til sin tid. Jeg har jo gått her i litt over en uke nå. Det er mye å svelge på en gang. Det skal nok gå bra. Men det er også en forklaring på hvorfor det har vært litt stille en stund. Jeg skal nok blogge litt også. Men akkurat nå må jeg gjøre noe jeg har utsatt altfor lenge, rydde. Nettopp. Mamma kommer hjem om mindre enn en time etter en lang reise og leiligheten ser ut som en svinesti. Slik går det når man lar meg være hjemme helt alene.

Jeg har ikke blitt en connoisseur i musikk, men i den siste perioden snubler jeg over den ene gode artisten etter den andre. Det er en hav av utrolig musikk der ute. En som blir spilt ofte i min mp3-spiller er Kristian Mattson, eller The Tallest Man on Earth som han også heter.

Ikke verst å høre på når man forgjeves prøver å forstå dialogen Menon, og forklare hvorfor dyd ikke kan læres ifølge Sokrates.

Yuna

Jeg ramlet ned fra stolen. Seriøst. Hun er en muslim. Hun er en burkababe. Hun lager utrolig bra musikk. Stemmen hennes er…døm selv:

Min personlige favoritt er den første. She is amazing.

Unnskyld, hvorfor vil du filme min vagina?

Kilde: Staten filmer jenters underliv

Den norske stat har funnet ut at det er lurt å undersøke unge jenters underliv. Ikke alle jenters underliv, men jenter som kommer fra områder der stygge damer klipper opp og syr sammen underliv. Nå må vi huske at langt i fra alle jenter blir utsatt for slike kvinner. Likevel har staten besluttet å gjennomføre noe som pent og pyntelig heter kjønnsorgansjekk, noen ganger uten å spørre jentas foreldre. Motsetter foreldrene seg undersøkelsen blir de mistenkeliggjort, jenta hentet av av offentlige tjenestemenn og undersøkt allikavel. Der gikk friheten til å bestemme over sitt eget og avkommets liv rett i vasken.

Nå har man også funnet ut noe fryktelig lurt, ja, nå har man funnet ut at man kan filme jentas vagina. Hun får æren av å ligge på en kald, polstret benk dekket med papir eller laken. Så får hun spre leggene foran en dame eller en mann i en hvit frakk, og kjenne at latexdekkede fingre rører henne i den mest intime og private kroppsdelen. Jeg kan tenke meg at det er en innmari gøy opplevelse, den kan sikkert måles med en sommertur til Liseberg eller det å gå vill i en godtebutikk. Et minne for livet.

Hvorfor gjør staten dette?

Av noble årsaker, tro du meg, poenget med det hele er å finne ut om en ung jente er omskåret. Har hun blitt omskåret i den perioden hun har hatt norsk oppholdstillatelse kan foreldrene rettsforfølges. Strafferammen for omskjæring er åtte år. Tre traumer står i  kø  for enhver ung jente som dessverre blir utsatt for kjønnslemlestelse:

1. Ignorante mamma og pappa reiser med henne til Somalia der de neglisjerer pliktene deres som foreldre og utsetter stakkaren for omskjæring.

2. Hun kommer tilbake til Norge,  barnevernet blir varslet og hun blir sendt til undersøkelse. Har foreldrene satt seg i motverge, vil hun antakeligvis være i et rom med kun fremmede og ta av seg klærne nedentil.

3. Mamma og pappa blir fengslet, jenta mister familien og kommer i barnevernets varetekt. I en kultur og en hverdag hun ikke er kjent med, mest sannsynlig vil hun oppleve kommunikasjonsproblemer.

Kanskje er ikke den lette veien, den gode veien i dette tilfellet?

A Saudi Woman Going Places

Jeg smilte etter at jeg leste dette blogginnlegget.

A Saudi Woman going places

One gutsy Saudi woman’s actions equaled change for all Saudi women.

Bloggen har fått en e-post

Nå har jeg endelig tatt meg sammen og gjort noe jeg har hatt lyst til å gjøre  lenge. Jeg har åpnet en e-post for bloggen. Alle type henvendelser, spørsmål, kritikk og ros kan sendes til: bakrosaburkaer@gmail.com

Vi snakkes!

Damascus: Identitetsforvirring

Det første jeg gjorde i Syria var å bekrefte min identitet som norsk.

Ja,jeg har norsk statborgersskap.

Jeg fant etterhvert ut at svaret norsk ikke kunne brukes i andre situasjoner der jeg ble spurt om min bakgrunn. I klassen, i butikken, i moskeen eller av helt tilfeldige mennesker i  parken. Svarte jeg norsk var de raske med å spørre meg om min opprinnelige bakgrunn. Det morsomme var at svarte jeg somalier med engang var det heller ikke riktig. Da spurte de meg om hvor jeg kom fra akkurat nå eller hvor jeg vanligvis bor. En interessant samtale fant sted i en klesbutikk der jeg søkte ly for regnet. Til å begynne med så jeg meg litt rundt (mote i Damascus er, som en tysk venninne termet presist, kitchy) men etterhvert ble det tydelig for både meg og mannen bak disken at jeg i grunn bare gjemte meg for regnet. Etter en lang samtale som jeg stammet meg igjennom på brokket første-nivå-arabisk om alt; været, naturen, damaskus, hvor man får tak i Koran  applikasjoner på mobilen, mobiltelefoner, studier, å studere arabisk, å studere religionen og hvor flott det er at ungdom lærer seg Islam i Damascus; kom vi til kjernen: Hvor er du fra? Jeg svarte nonchalant at jeg er somalisk men han satt seg ikke til ro med det. Han ville gjerne vite hvor jeg bodde nå og jeg svarte banalt Barzeh (et nabolag). Nei sa han før du kom til Syria (varsellampe; passportdigger!). Jeg spurte ham hvordan han så at jeg var fra utlandet og han svarte ganske enkelt at jeg ikke tedde meg som en somalier fra Somalia (herlighet, og hvordan ter en somalier fra Somalia seg liksom?).  Tilslutt svarte jeg Norge. Jeg skjønte endelig betydning av å være en dobbeltinnvandrer.

Det var verken første eller siste gang det skjedde. Greit at jeg, som har to bakgrunn, blir spurt om min opprinnelse men det var verre med min afroamerikanske venninne. Første gangen vi gikk inn i det som senere ble vår faste konditori (eid av en utrolig hyggelig fyr som opprinnelig var fra Tyrkia) ble vi intervjuet som bare det. Han var veldig slu i grunn, først fikk vi smake på alle kjeksene hans (og måtte forklare hva kjeks var på engelsk og amerikansk) senere følte vi oss forpliktet til å bli så han fikk god tid til å spørre oss ut. Meg forsto han med engang. Jeg var en somalier, som pågrunn av krigen, måtte flytte til Europa og har bodd i Norge. Min gode venninne forsto han ikke i de hele tatt. “Men du er fra Afrika,” fastholdt han.

“No, I’m a hispanic-afroamerican, a B-L-A-C-K-american,” gjentok hun i flere minutter men han rikket ikke på seg.

“Hva er din opprinnelse?”

Det var en veldig hysterisk situasjon, det endte med at vi forklarte om det amerikanske slaveriet og ble kjeftet på av grammatikklærerinnen fordi vi kom så fryktelig sent til klassen. Men fikk da en god venn som er grunnen til at jeg la på meg noe sinnsykt i Syria.

I klassene så hadde vi også de diskusjonene. Du kunne ikke si at du er en amerikanere, brite, canadier, tysker, norsk, dansk eller vest-europeer generelt uten å få tilleggsspørsmål om opprinnelsen din. Mange av mine amerikanske venner og klassekamerater var veldig forbauset over å alltid måtte dra frem sine foreldres nasjonalitet. I nord-amerika kan du se ut som hva du vil og likevel være en amerikaner, men dette med å forklare sin bakgrunn var noe vi europeere var mer kjent med. Jeg tror amerikanerne lærte å verdsette sin kulturelle bakgrunn litt mer, og jeg i motsetning ble faktisk hakket mer komfortabel med å kalle meg selv norsk. For jeg så tydelig at jeg var forskjellig fra somalierne i Syria. Jeg kom til den erkjennelsen at jeg har blitt snikfornorsket.

Hvem ville trodd det?

Horse Feathers

Intermezzo.

Jeg oppdaget nylig en folkgruppe fra Oregon. Wiki ville ikke dele noe særlig med meg om bandet utover at det består  av en mann (Justin Ringle, vokalist) og en del forskjellige mennesker som akkompagnerer ham. Akkompagnmentet består av gitar, banjo, trommer, cello, violin, piano, mandolin og noe så sinnsykt kult som en musikalsk sag (Musical saw). Om ikke det er nok til å youtube eller google etter dem:

Curs in the Weeds

Lover of things,
won’t you agree
how the winter could bring
the darkest spring?

With hell on your face,
dirt on the walls
in the back of the place,
you grew and complained.

Father of three,
won’t you believe,
that the ones in between,
the ones that are blamed.

Of fickle faith,
cynics that seethe,
how their children are cursed,
cursed to believe.

It’s like marrow without bone.
To live in a house with no home.
Where the son is the darkest seed.
He crawls with the curs in the weeds.

Where had you been son?
Not in the street, not in the yard.

Only once, I’ll call off the dogs, if you call off your guard.

Where had you gone?
Where had you been?

Damascus: Kontraster

Jeg landet i Damaskus noen få timer før soloppgang. Forøvrig har substantivet morgen sabaah (صباح) gitt rot til verbet asbaha (أصبح) som betyr å endre eller å forandre. Det var ikke akkurat dét jeg tenkte på der jeg stod med min tunge koffert, ryggsekk og taxfreepose. I tillegg til å bekymre meg over hvem som skulle møte meg og hvordan jeg skulle kjenne han igjen, falt det meg likevel inn at Syria er i endring. I sammenligning med mitt forrige besøk skinte flisene bedre, dørene var nå av glass, rengjøringspersonalet gikk dypere til verks og utvikling lå i luften. Det hjalp ikke førsteinntrykket at min concierge ankom i en skranglete Volvo. Likevel var det med håp jeg forberedte meg til et lengre opphold i Syria.

Fra mitt værelse, jeg bodde med familie, kunne jeg se en fjellkjede (nåja, min geografilærer hadde kanskje ikke kalt dem fjell) som fylte hele horisonten min. Små hus lå malplassert opplangs fjellet, men det ble tynt med bebyggelse desto høyere en kom. Damascus er omringet av fjell. Brune fjell som fra avstand ser ut som sanddyner men ved nærmere inspeksjon spottende avslører sin steinete og røffe overflate. En tanke er at fjellene stenger Damascus fra verden, for i Damascus føler du at du er i en boble. Menneskene lever uanfektet av verden utenfor, de er stolte og komfortable med den kulturen de har dyrket frem. Uansett hvor lenge du bor i Damascus kan du ikke helt forstå deg på damascusere. De er varme og typisk arabiske til kjernen, men nå og da møter du også en lavmælhet du heller forbinder med nord-europeisk kultur. Samtidig blir det feil å si at Damascus er en boble. Damascus er en kosmopol. Det er ikke den type flerkultur vi enten, iherdig, kjemper for eller imot i Europa. Multikulturen i Damascus er annerledes, det er en flerkulturalitet som er inngravd i byens hjerte, en flerkulturalitet som damascusere lever med i harmoni. Damascus har alltid, og jeg håper vil fortsette å være, et midtpunkt for all verdens mennesker. Om Tyrkia er døren til Europa er Syria sannelig dørmatta.

Første gangen min søster (ikke biologisk søster) ba meg kjøpe melk var jeg rådvill. Selvfølgelig var jeg i Syria for å lære, for å kommunisere med de innfødte, for å  ta sjanser jeg kanskje ikke hadde turt ellers, men måtte hun be meg om det på dag fire?

Likefullt tok jeg imot 50 syriske pund,  noe som tilsvarer fem kroner for å kjøpe to kilo melk. Skeptisk (plutselig skal melk måles i kilo, det tok ikke lang tid før jeg fant ut at absolutt alt måles i kilo) prøvde jeg å finne frem til hennes favoritt landhandel. Jeg ble overrasket over å se mennene bak disken, i tillegg til å være svært skjeggete var de også lyshudede. Jeg snakker ikke om lyshudet i forhold til en somalier, jeg snakker om grensen mellom lys og blek. I tillegg hadde den ene mannen utrolige lyse blå øyne; hvert øyeblikk trodde jeg at Ashton Kutcher ville hoppe frem, rope Punk’d og forklare at disse mennene ikke var arabere. Det skjedde ikke. Stotrende forklarte jeg mitt ærend, smilende veide de to kilo melk i en brødpose og rakte melka frem til meg. Tykk, fersk kumelk – håper jeg.

Senere fortalte min søster at melkemennene våre var kaukasere, spesifikt cirkassere som i Syria blir kalt al-chirkaas (الشركس). Disse flyttet ned til midtøsten, ved hjelp av det ottomanske riket, fra nordvest kaukasus i 1860 og 1870-årene etter å ha bli forfulgt av russerne. Cirkasserne beriker det syriske bybildet.  Hadde dere sett ansiktet mitt i bussen da en ung mann steg på, snakket trillende på syrisk dialekt med flammende lyserødt hår og grønne øyne.I det sekundet brydde jeg meg ikke om sosial etikette, istedet stirret jeg perpleks på skapningen foran meg som så mer ut som en karikatur av en skotte enn en syrer.

Kontrastene i Damascus er ikke begrenset til etniske demografien. Kontrastene ser du hvor enn du beveger deg. Du møter en kvinne i syrisk heldekkende kåpe med hvit hijab (gjerne shari’ah-studenter, shari’ah-professorer eller fulltids religiøse lærde – et eller annet med shari’ah) og i neste sving møter du en jente i en overstram jeans og en ettersittende topp (med en tydelig men ikke fullt provoserende utringning) med ordet spicy skrevet på i fryktelige neonfarger (jada, jeg er ikke objektiv, når har jeg vært det?).  Kontrastene ser du hos skoselgeren som stolt har hengt Hizbullahs gule flagg over døren og hos Wattar (populær elektrokjede) forhandleren som har satt en statue av jomfru Maria på skrivebordet. Det er i den lamme unge mannen sykdom har gjort så mye eldre som velsignet meg og mitt avkom etter at jeg ga ham noe som tilsvarte tjue kroner. Vis-à-vis har du den fete kyllingselgeren som alltid, uten unntak, lurte oss til å betale for en ekstra kilo vi ikke fikk.

Kontrastene ga meg muligheten til å lære å verdsette det jeg har og arbeide mot å finne en gyldenmiddel vei i livet. Noe som viser seg å være langt vanskeligere enn man skulle tro.